Kvinnedagen dere. Denne skulle vi hatt flere ganger i året slik at vi kunne påminne hverandre hvor forbanna helter vi er. Høy på deg sjæl tenker du? Nei, men nå skal jeg fortelle deg litt av hvordan det er å være kvinne i dag. Den moderne tid som plutselig ikke er så moderne når det kommer til likestilling likevel?

Hun sover enten dårligere fordi mannen snorker, ungen våkner på natta, nattamming må til, mye tanker og bekymringer som gjør at hun sover dårligere eller mindre. Hun trenger mer søvn enn mannen, men får uansett mindre fordi nattvåkingen er hennes naturlige ansvar. Under graviditeten sover hun kanskje ekstra dårlig pga utallige grunner, men ofte fordi en komfortabel stilling med en høygravid mage ikke er lett å finne.

Hun må bruke prevensjonen, og utsette sin egen kropp for mindre gode hormoner fordi det er hennes ansvar å stille med prevensjon fremfor at mannen tar det ansvaret. Hun har ikke bare mensen som drar med seg migrene, smerter i magen eller andre plager. Og selv om mange mannfolk tror at mensen bare er 1 uke i måneden, vet de ikke om uken før mensen som sørger for at buksene i skapet plutselig ble mindre fordi du utrolig nok ikke husker på at mensen er rett rundt hjørnet og du hovner opp som en ballong både her og der. Eller bekymringene for om du sitter i et møte litt for lenge og ikke vet om resten av folkene på møterommet skal bevitne utifra flekken i baken at tante rød er på besøk. Den følelsen…

Vi skal ikke bare bære barn i 9 måneder. Vi skal produsere et liv, og ta alt på strak arm uansett hvilke utfordringer graviditeten gir oss. Vi skal bekymre oss, men ikke bekymre oss for mye. Vi skal ta smertene, plagene og/eller utfordringene og bite det i oss i 9 måneder fordi den eneste løsningen er fødsel. Vi skal helst føde normalt, men hvis vi er avhengig av keisersnitt, skal vi bruke opptil lengre tid på å få kroppen helt ordentlig til hektene igjen, uten at dette påvirker permisjonen på noen som helst måte. Vi skal da bruke mange uker av permisjonen på å ikke bare sitte med puppen på tørk og være nybakte førstegangsmødre med mye nytt og skummelt, men også klare ta vare på oss selv. Far skal da også tilbake på jobb etter 2 uker, mens mor som blir strengt fortalt at hun ikke skal løfte tungt på over 6 uker; hun må klare seg selv.

Vi skal amme, men ikke få til. Vi skal føle oss mislykket om ammingen ikke funker, men vi skal også skamme oss over offentlig amming og kjempe for normalisering av en ting som har vært normalt før Jesus kom inn i bildet.

Vi skal ut i jobb igjen før vi selv er klare for å gi fra oss det lille livet som vokste inni oss lenger enn vi har vært sammen med det, før vi gir det til folk vi ikke kjenner. Vi skal også straffes med mindre penger til å forsørge familien vår om vi velger mer tid med våre under ettåringer om vi velger et tryggere valg for oss selv og vårt barn. Vi skal ut i jobb med melkespreng og gråtende barn fordi barnefar skal bli rettferdig behandlet, med vi skal få samtidig dårligere betalt enn menn i samme yrke. Vi skal få flere barn fordi vi får færre barn enn før, men vi skal tie våre tunger fordi vi ikke lenger har rett til å velge over vår egen families hverdag eller behov. Fordi barnefar skal få…..

Vi skal sørge for at maten er i hus, og plassert på bordet for familiemiddag i tide. Vi skal holde styr på at klærne er vasket og klar til bruk, mens mannen ikke klarer å få klærne den korte veien til skittentøyskurven før den lange vaskereisen vi tar stort sett hver gang. Ellers blir det ikke gjort før vi sier ifra, som da ellers ender med å gjøre det selv. Som med mye annet i husstanden. Vi skal sørge for at hjemmet er rent, ryddig og helsevennlig, mens mannen overser de daglige gjøremålene som må gjøres fordi det alltid gjøres av kvinnen, uten behovet for å fortelle om det slik han gjør når han har gjort noe han mener fortjener en stjerne i boka. Mens vi daglig rydder opp alle andres rot, selv om ingen rydder etter oss noengang. Vi skal alltid krangle fordi vi liker å krangle. Ikke fordi vi er slitne og lei av å aldri få hjelp til alt vi gjør, eller så mye som en klapp på skulderen eller en liten oppmerksomhet for det vi gjør. Vi er bare sure og grinete fordi vi har mensen, men ikke fordi mannfolkene er like håpløse som da de var 16 år og bodde hjemme på promperommet til mamma. Eller at vi føler vi er mor til 3 selv om vi kun har 2 stykker i huset under 16 år. Mannen skal furte om sexen er fraværende, fordi han har behov for det, men ikke gjør det som bidrar til det som faktisk hjelper på det, nemlig å lytte og se kvinnens behov og kjærlighetsspråk. Et behov mannfolk ikke tror vi har bare fordi det å ikke bli hørt, med et dryss av oppgitthet og mangelen på bidrag i hjemmet tørker oss inn som Sahara i den verste tørken.

Vi skal jobbe like mye som mannen, men fortsatt gjøre alt som trengs å gjøres hjemme. Og det er også alltid vi som tar ut sykt barn-dagene, for det er en selvfølge at mor skal være hjemme fra jobb istedefor far. Vi skal ikke lenger bare kjempe for oss selv, men i 2021 skal vi kjempe for våre nyfødte og barns beste. Vi skal være sterke, men ikke for sterke for da er vi enten gærne, bitre eller hurpete. Vi skal stå opp for selv, men ikke for mye for da tråkker vi på tær eller prøver å være noe vi ikke er. Vi skal være vakre, men ikke for opptatt av det for da er vi falske og overfladiske. Vi skal ikke bruke for mye sminke, men vi skal få høre det om vi ikke bruker nok heller. Vi skal være gode forbilder, men ikke gjøre feil fordi da er vi farlig. Vi seksualiseres, men skal heller ikke være for sexy fordi da anses vi som oppmerksomhetsyke. Ikke selvsikre. Vi skal ikke ha for mange sexpartnere for da er vi løs eller kalt tøs, mens mannfolkene “har draget” om vi snur det om. Vi skal ikke være tykke, men ikke for tynne. Og om vi ikke er en balansert mellomting, føler vi oss misfornøyd fordi idealet settes av (?) og vi dømmes av (?).

Vi kvinner skal være mye forskjellig, fylle mange roller og kjempe mange kamper. Men noe vi ALDRI skal være, er stille. Kvinnedagen 2021. Man skulle tro at vi har kommet langt i likestillingen, men likevel går vi bakover. I fare for at damer som ikke relaterer til dette, eller mannfolk som føler seg krenket, eller som jeg ville kalt det; truffet, skriver jeg dette fra et perspektiv som en mor, kone og kvinne!

Så alle kvinner: rop så høyt du trenger, kjeft så mye du må, sett ned foten når det gjelder, skrik tilbake når det ikke lyttes, vær så sterk du føler du må være, ikke la deg tråkke på, ikke finn deg i urett, gi deg selv mer ros, stå på ditt når ditt er rett, gi deg ikke fordi du ties, slutt å snakk deg selv ned, ikke skjul dine følelser, skjem deg bort iblant, slutt å ha dårlig samvittighet for alt, ikke føl deg presset til å gjøre noe du ikke må, si NEI for deg selv, si JA for deg selv, ikke la en mann definere deg, ikke ta til takke med fordi du ikke tror du fortjener bedre, ikke unnskyld mannen din for alt han ikke klarer fordi han ikke er like håpløs som andre. Ikke sammenlign mer greit med absolutt ikke greit. Du er mer verdt enn som så. Så kjære kvinne i 2021:  Hev hodet ditt så høyt du må for å se forbi alt som får deg til å føle at din mening ikke teller, og med mening mener jeg også følelser!

Så jeg vil ikke bare gratulere alle kvinner der ute, fordi vi har tydeligvis en jævlig lang vei igjen å gå. Men jeg vil minne dere på at dere ikke OVERDRIVER fordi dere føler det dere gjør. Det er bare det at vi ikke har kommet langt nok i likestillingen enda, til at det er greit for verden/mannfolk at du føler det slik. Du skal tross alt holde styr på alt, men å ha følelser rundt eller mening om det? Det kan du glemme! Fordi det er slik likestillingen er. Hipp hurra!