Kanskje du var på et sted i livet hvor livet endelig var på sitt beste. Endelig funnet jobben du trivdes i. Kanskje var du midt i mellom å finne deg selv mellom billig tequila på et stappfullt utested av unge mennesker svevende mellom ungdom og voksenlivet, og spørsmålet om livets mening sjanglende hjem klokken 03:00. Ung og lovende. Kanskje var du i toppform og for første gang på lenge holdt motivasjonen oppe for en livstilssforandring og treningssenteret var blitt din nye avkobling. Kanskje var du allerede arbeidsledig, psykisk syk og kjempet en kamp for deg selv. Kanskje du allerede slet i det stille og levde for helgene som fikk deg til å føle deg levende. Druknet bekymringene med gode vennskap i gode stunder. Danset bort stresset. Kanskje var du på ditt aller beste økonomisk og endelig kommet over den tøffe kneika. Kanskje du akkurat hadde investert livssparingen din i en ny bedrift. Eller kanskje du allerede var en av de som stilte det store spørsmålet. Hva er egentlig meningen med livet? Så kom Covid-19 og alt ble snudd på hodet.
Uansett hvor du var. Nå er du her. Vi alle. Vi alle er her nå. Vi alle er slitne. Lei. Vi alle mister litt håpet for hver overskrift som drar det lille håpet vårt ut av oss. Nesten som et vakum av håpløshet. For uansett hvor du var, er du kanskje nå der du absolutt ikke vil være eller trodde du skulle komme. Der ingen av oss vil være. Der håp ikke finner noen røtter å vokse fra. Der solen virker blass og diffus istedefor lys og oppløftende. Hver overskrift gir oss alle en påminnelse av hva som skjer i verden utenfor døren. Hver overskrift som for mange der ute skaper angstanfall, panikkanfall og dødsangst er overskrifter som for andre kun skaper oppgitthet og leihet. Vi sitter alle i samme situasjon uten å være i samme situasjon. Vi er alle lei, men ikke lei på samme måte. Og det er der problemet ligger. Vi er alle redde, men ikke redde på samme måte. Noen livredde. Noen ikke redde nok. Dessverre også et av problemene. Du burde være livredd nok til å gi ditt bidrag. Bidrag for oss alle. Hver overskrift skaper noe i oss alle. Hva skaper den i deg?
Jeg vet at media er viktig. Nyheter er for mange viktig å få med seg. Lenge før Corona brøt ut, sluttet jeg å bla gjennom nyhetene og gjorde det kun en gang iblant. Hvorfor? Fordi når man lever med psykiske utfordringer som omhandler følelser, angst eller depresjon, er det en viss kvote med negative påvirkninger man kan lese og ta innover seg før det begynner å gå utover psyken, men også en hårfin grense når det går på psyken løs. Og dette gjelder spesielt nå. For oss alle. For noen er den verre, for andre er den på sitt verste. Kanskje var du aldri den som trodde du skulle gå på en smell eller kjenne på det å være psykisk utslitt. Kanskje er du den som allerede hadde dine psykiske utfordringer og nå sliter mer enn noensinne. Vi er alle i samme båt, men ikke på samme bølgelengde. Vi er alle ansvarlig for å ta vårt ansvar, men tar ikke alle like mye hensyn. Vi har alle sammen ulike meninger om pandemien, men ikke samme oppfatning. Vi er alle sammen i ulike livssituasjoner, men vi er alle i den samme verden. Vi er alle sammen slitne og lei, men ikke alle lei nok til å ta sitt ansvar. Uansett hvor ulike vi er, ulike meninger vi har, ulik psyke, ulike utfordringer, ulike liv. Kanskje var du allerede sliten av alle tankene, og sliter nå med å finne lyset i enden av tunnelen. Er det noe media klarer, så er det å skape frykt. Uansett hvor mye håp som nå prøver å tas fra oss, er det EN ting vi alle sammen i hele verden nå har. Vi har alle et felles håp, en felles drøm om at vi en dag skal kunne leve slik vi gjorde når vi fortsatt kanskje ikke visste hva livet handlet om. Livet slik vi var vant til. Tok for gitt eller var takknemlig for. For er det noe Covid-19 har lært oss alle, er det at livet handler ikke om likes, selfies, kjendis status, popularitet og overfladiske vennskap. Det handler om å leve livet når vi har det, med de vi har mens vi enda har de og gjøre det vi elsker mens vi kan med de vi elsker. Corona, du er uten tvil en jævla dritt, men er det noe du har vist oss alle er det hvor innihelvete forbanna egoistiske vi mennesker kan være, hvor mye medmenneskelighet mange av oss har i oss, hvor viktig vi mennesker er for hverandre og hvilken helse som får seg den største og mest kritiske knekken når ting skranter. Noe jeg tror mange fler uventet har kjent på for første gang. Er det noe vi alle nå har til felles er det en felles drøm. Så da sitter jeg egentlig igjen og klør meg i huet og lurer på hvorfor i hælvete det er så innmari vanskelig å gjøre en dugnad slik at vi alle en dag kan danse i gatene og feire slik vi alle ønsker. Eller har jeg misforstått? For det virker som at dere som ikke klarer å bidra, ønsker at verden aldri blir den samme igjen. Du som er så innihampen egoistisk og driter glatt i “den jævla coronan”. Det går utover deg også. Men det har du kanskje ikke tenkt på? At dine korttenkte valg ikke bare påvirker alle andre, men også deg selv. Så kanskje du skal tenke enda litt mer på deg selv og gjøre din del. Slik at DU også kan komme tilbake til den normale hverdagen igjen. Takk for ditt bidrag, du har nå minket smittespredningen med 100 personer og vi rykker stadig en plass frem i køen mot at setningen “ALT BLIR BRA” ikke lengere er en falsk motivasjon, men et reelt håp. For oss ALLE. Du er kanskje drittlei corona, og DET er vi alle. Men er det noe jeg kjenner at jeg er mer drittlei, er det DEG. Du som fortsatt ikke tar pandemien på alvor, du som tenker at det ikke rammer deg. Du som ikke tror det er noe annet enn skremselspropaganda. Du som ikke bryr deg fordi du ikke kjenner noen i risikogruppen. Du som lever som det skulle vært 2019. Du som ikke vet hva ordet dugnadsånd betyr. Du som aldri i din villeste fantasi kan tenke deg å gjøre noe for andre uten at du selv får noe ut av det. Du som ikke bryr deg så lenge det ikke påvirker deg. Du står kanskje i polkøen nå, men før du aner ordet av det ligger du i kø i påvente av respirator. Kjære egoistiske menneske; Du tenker kanskje fuck corona. Jeg tenker………
