Nei, jeg snakker ikke om det koselige Putti Plutti Pott- stykket. Skjegget til nissen kan vente, for du må finne selvinnsikten om du skal være med på denne sledeturen. Jeg ønsker ikke å lage et langt om lenge og lengre enn langt innlegg, men et ganske bastant og ærlig skal du se at det blir. For JEG mener nemlig det skal være på detta viset!
Året står på hell og vi spiller julesanger til vi blir grinchen i trynet, ørene blir spisse og skjegget blir hvitt. Og det er EN sang med ETT budskap som jeg kjenner at kiler meg litt i irritasjonshåret i nesa; i nydelig sopran synges det.. OooOg minnes om at julens bud er kjærlighet og freeeeeeeed! Og hveeeer gang tenker jeg; nei, tenk så fin verden hadde vært om dette var bud som kunne vart hele året! Kjærlighet og fred altså…og hva er kjærlighet og hva er fred? To ting som først og fremst burde starte inni deg selv. Egenkjærlighet og fred i sinnet ditt. Så godt det lar seg gjøre hvertfall.
Hvor vil jeg med dette? Jeg vil at du skal ta deg to minutter hvor du reflekterer over året som har gått. Har du kastet bort tiden på mennesker som ikke gir stort mye tilbake uansett hvor mye du gir, vært i en jobb som drar all energi ut av deg, vært i et forhold som står og trekker livsgleden ut av deg like hardt som kjerringa med nesa i stubben? Eller var det stubben i nesa? Vel, det kan vel forsåvidt ses på begge måter. Fordi tingen er at det er kun DU som kan styre (hvertfall mesteparten) av tingene i livet ditt. Det er lett å sette seg fast i stubben. Den gode gamle, trygge og “gode nok” stubben.
DU har ETT liv. Jeg sier DU med store bokstaver fordi det er ditt liv. Ingen andres. DITT! Du skal ta valg som påvirker deg, du skal gjøre ting som føles riktig for deg og du skal gjøre det med hodet hevet høyt og godt over alle de som mener du tar feil. For det er ingen andre som kan fortelle deg hva rett og galt er for deg. Jeg har alltid sagt at det viktigste du gjør i det ene livet du har, er å være god mot andre og mot deg selv! Og forøvrig kan du gjøre som du vil.
Vi lever med altfor mye forventninger fra alle kanter, kriker og kroker. De tyter frem i jobben, av familie, venner, på sosiale medier og kan dukke opp ganske så upassende spesielt når man er på et sted i livet man ikke takler de så bra. Forventinger er et ord som er så utrolig negativt ladet i mange tilfeller. Spesielt om det er andres forventninger og ikke dine egne. Meninger du ikke har bedt om, belæringer du ikke ønsker, kommentarer du kunne vært frabedt og kritikk som ikke er i nærheten av konstruktiv. For selvkritikken, det er den verste og kan være ganske destruktiv i seg selv.
“Vi lever i et evig forventningpress. Vi lever i et konstant “jeg må være best” samfunn, som ikke avler annet enn stress. Vi glemmer det som er aller viktigst.”
Hvert eneste år er jeg evig takknemlig for de jeg har rundt meg, takknemlig for nok et år med mine nære og kjære. Nok et år jeg har kommet meg gjennom, nok et år jeg har lært av både oppturer, nedturer, feil og suksess. Nok et år jeg kan legge bak meg, og muligheten til å fortsette på det neste! Det er så lett å ta folkene rundt deg for gitt, fordi de er der jo alltid. Men plutselig er de ikke det, og du sitter igjen med følelsen av å ikke utnyttet tiden din mens du hadde den. Men da er det for sent. Da sitter skjegget nemlig fast i postkassa også, for den muligheten kommer aldri tibake igjen.
Ikke overse de som er gode mot deg, ikke la noen fortelle deg hva som er riktig å gjøre for deg, ikke ta noen rundt deg for gitt, vær deg selv og vær stolt av det, gjør det som gjør DEG lykkelig og ikke la deg påvirke så mye av andres forventninger til deg. Du kan bare gjøre det beste du kan, og har du gjort det kan du ha god samvittighet.
Vi har alle forventninger til oss selv, og spesielt som en utrolig selvkritisk person kan dine egne forventninger til deg selv være mer enn nok, og noen ganger kanskje også for høye. Jeg snakker selvfølgelig ikke om forventninger som å gjøre det du skal gjøre i f. Eks en jobb, men generelle valg du tar i livet. Grunnen til at jeg er så utrolig opptatt av dette er fordi jeg selv har innsett at så fort forventningene mine til meg selv blir for mange, så kryper jeg inn i skallet mitt og begynner en selvdestruktiv prosess om å bare gi opp alt. Nettopp fordi det blir for mye. Og det er nettopp derfor jeg vil tilbake til dette med overskriften på innlegget.
“Vi er rundt 7,7 milliarder mennesker på jorda. 267 mennesker fødes hvert minutt, mens 108 mennesker dør. Du er 1 av 7,7 milliarder, du var en gang en av de 267, og du vil en gang være 1 av de 108. Ikke kast det bort!”
Spontaniteten og impulsiviteten min henger sammen med min EUP (emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse), men vettet mitt følger deretter med tanken om at den dagen jeg ligger for døden, vil jeg ikke angre på alle de impulsive valgene jeg tok, eller den gangen jeg brukte altfor mye penger på de skoene, eller når jeg kjøpte en dårlig julegave som ikke slo an. Jeg vil tenke tilbake og reflektere over om jeg gjorde mitt beste. Mitt beste som person. Gjorde jeg andre mer godt enn vondt? Brukte jeg tiden min på det jeg ønsket å gjøre, eller ble jeg så påvirket av andre at jeg ikke fikk levd det livet jeg selv hadde ønsket? Ville jeg kunne se tilbake og vite at jeg brukte det ene livet jeg fikk på MEG?
Det er mulig dette blir altfor dype tanker, tankevekkere og ord som treffer feil for noen. For noen har ikke så dype tanker om livet. Det er noe av det som følger med psykiske utfordringer. Du ser på livet fra en side ikke veldig mange gjør på både godt og vondt. Og jeg er veldig glad for at jeg noen ganger tenker mye på det. Det får meg til å gjøre meg selv godt. Bruke tiden med de som gjør meg godt, og som får frem det gode i meg, med de jeg er aller mest glad i og de som er aller mest glad i meg. Jeg prøver å gjøre det som gir meg glede, og så langt det lar seg gjøre å unngå det som gjør meg nedfor. Der det starter er å tilbringe tiden din med de som ønsker å tilbringe tiden din med deg. Enkelt og greit. Ikke bruk energi, tid og følelser på de du stadig søker anerkjennelse fra men ikke får, ikke dilte etter de som ikke ser på det som en selvfølge å inkludere deg. Du har flere personer i livet ditt som er glad i deg og flere som ønsker tiden din. Ikke glem de som alltid er der, de som alltid vil PRIORITERE deg inn i hverdagen sin. Hold deg unna mennesker med mentaliteten “vil du være med, så heng på!”
Du skal aldri behøve å henge deg på, du skal ha følelsen av å være ønsket, elsket og god nok for andre. For vi alle mennesker har forventninger til oss selv, til andre og tilgomed til livet og hva livet har å gi oss. Men den viktigste forventningen er den som omhandler inkludering, fordi for alle oss mennesker er det den viktigste, såreste, vondeste, men også beste følelsen når det gjelder.
“Så i denne siste delen av året. Hva gjorde dette året for deg? Hva ønsker du til neste år? Hvilke forventninger har du?”
Jeg forventer å fortsette med tanken om å bestemme over eget liv, så godt det lar seg gjøre slutte å la meg påvirke av alt rundt meg som får meg til å tvile på meg selv, mine valg og mine handlinger som omhandler MITT ene liv! Jeg skal først og fremst ta ordene kjærlighet og fred. Bli flinkere til å vise meg selv kjærlighet og fortsette å vise kjærlighet til de rundt meg. Prøve å slutte fred med alle demoner, selvdestruktive tanker og forventningspress. Julens bud for meg er en ytterst nødvendig påminnelse for oss alle mennesker om at all kjærlighet vi viser hverandre i julen, skulle vi vært MYE flinkere til å vise hverandre alle de andre dagene mellom hver eneste julaften!
Ta kontakt med de du savner, bruk tiden med de du er glad i. Ikke glem at denne julaften kunne det like godt vært du som sitter rundt et bord hvor en plass plutselig er blitt ledig. Der det i fjor satt en person som kanskje var frisk, lo og skålte god jul!
