Har du noengang følt deg annerledes, rar, utenfor, spesiell på den negative måten eller at noe ikke er som det skal være men bare tror at det er noe galt med deg? Da håper jeg du tar deg tiden til å lese min historie.
Noen tenker kanskje hvorfor jeg i alle dager deler dette så åpent, men jeg har følt meg så mye alene og ensom i denne verdenen vi lever i og føler noen ganger som at jeg er den eneste som lever med dette. Jeg ønsker å bruke mitt mot, min stemme og min åpenhet til å fortelle andre som meg at de ikke er så alene som de kanskje tror. For dette snakkes ikke høyt om. Men hvorfor det?
“Siden jeg var liten har jeg alltid husket meg som veldig følsom. Jeg ble fort sint, og klarte ofte å ikke styre temperamentet mitt fordi følelsene satt så løst. Min tid på ungdomskolen husker jeg som at jeg var veldig mye lei meg. Gråt ofte når jeg var alene. Men på den tiden visste ikke jeg hva depresjon var. Jeg var jo faktisk bare et barn.”
Første gang jeg ble sykemeldt var jeg 21 år gammel. Det startet først som en ekstremt sosial angst, og utviklet seg til verre depresjoner. Jeg jobbet, ble sykemeldt, jobbet, ble sykemeldt, jobbet og ble sykemeldt. En sykemeldingsmaraton som har vart i snart 10 år. Depresjon som kunne komme og ta meg når som helst. Har du noen gang hatt sosial angst? Du er rett og slett redd for å møte andre mennesker og føler nesten at du skal dø om du møter noen? Hjertet ditt banker så hardt at du kan smake hjerterytmen i halsen. Magen vrenger seg og du blir bokstavelig talt dårlig i magen. Dette er sosial angst.
Perioden varte lenge, og når du har det vondt inni deg føles tiden som den går utrolig sakte. Du venter på at du skal våkne til en bedre dag, men den kommer aldri. Du håper hver dag at det skal gå over, men så enkelt er det dessverre ikke. Livet føles meningsløst, du blir verken glad eller trist for noe. Du bare er. Følelsen av at du er en byrde for alle er tilstede hele tiden. Har du noengang hatt sorg? Kjærlighetsorg, sorg eller bare gått gjennom noe som føles håpløst og at lyset i andre enden av tunnelen ikke er der. Føles som en blindvei inn i en mørk labyrint hvor eneste utgangen er et dypt stup ned til et sort ingenting, en stor vegg du ikke kan komme deg forbi uansett hvor høyt du klatrer, hvor lavt du kryper eller hvor mange mil du løper til hver side. Det føles håpløst, og når du har prøvd lenge for å komme deg forbi veggen eller ut av labyrinten begynner du å gi opp fordi livet har blitt meningsløst. Du orker ikke mer. Du er sliten. Sliten av livet. Dette er depresjon.
“Alltid vil det finnes noen mennesker som har det akkurat som deg. Du er ikke alene!”
Men alltid vil det finnes mennesker der ute som vil dømme deg, peke deg ut som lat, tro du er en snylter på NAV som ikke vil jobbe, mener psykisk sykdom bare er tull og en dårlig holdning til ting eller en unnskyldning for å ikke jobbe. For det finnes nok av de menneskene der ute. De som ikke aner hvordan det er å gå gjennom en depresjon, aldri kjent på angst eller aldri følt på sorg.
Som en ganske selvbevisst, uredd og smart person skal jeg rope ut om min utfordring, og min jobb. Den kalles MEG og jobben heter Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Arbeidstidene er fra våken til søvn minimum 16 timer i døgnet, 365 dager i året. Hviletid er stort sett på natten, men ikke alltid. Ferieavvikling er ikke mulig, fridager kan ikke garanteres og jobben kan ikke sies opp før du legger på røret. Ulønnet. Ville du tatt jobben? Ikke jeg heller om jeg hadde valget.
Jeg skal ikke utdype så veldig om denne diagnosen, da jeg kunne skrevet i votter og vinter om dette og mistet deg som leser dette oppi mye dystre ord og tanker. Jeg ønsker heller å fortelle om hvordan dette kan oppleves.
Som jeg sa tidligere sitter følelsene løst. Og det letteste med ord jeg kan forklare av hvordan dette er å leve med så vil jeg si veldig følsomt. Jeg føler alt sterkere enn deg, både på godt og vondt. Jeg elsker hardere, men faller også hardere. Følelsene går begge veier, som igjen kan føre til mye fint men også mye vondt. Jeg kan bli SÅ glad, men jeg kan også bli SÅ lei meg. Jeg kan bli SÅ effektiv, men også SÅ sliten. Jeg kan våkne en dag og være deprimert og ikke finne glede i noe, men jeg kan våkne neste dag og være glad og finne glede i nesten alt! Slitsomt tenker du? Ja, de tunge dagene er helt forderdelige. Spesielt fordi jeg er selvbevisst nok til å være klar over når disse dagene er der og jeg så sårt ønsker å fungere normalt. Kan jeg ikke bare være “meg selv” i dag? Jeg vil så gjerne få til, jeg vil så gjerne….
“Den eneste tingen jeg får til på slike dager er det er å være blid mamma. Alltid. Det er ikke akkurat så vanskelig ettersom jeg har verdens snilleste og blideste datter. Men det er også det eneste jeg nesten får til på slike dager. Det er som å starte på 10 prosent strøm når du står opp, men ikke få ladet opp før neste dag.”
Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse høres så brutalt ut. Både ordet ustabil og personlighetsforstyrrelse er ganske kraftige ord som ikke plinger så godt. Og det er heller ikke noe godt å leve med. Jeg kan ha dager hvor jeg er den mest sosiale blide personen, effektiviteten selv og får nesten bygd Rom på en dag. Virkelig, nesten! Jeg føler meg sterk, flink, effektiv og at jeg kunne fått til hva jeg vil! Jeg kan få impulsive innfall, som ofte har satt meg i noen kjipe situasjoner senere, men som ofte har bidratt til masse positive ting.
Jeg kan våkne neste dag og føle meg mentalt og fysisk utslitt- som at jeg har jobbet i 3 uker med et krevende og vanskelig prosjekt og samtidig lastet en lastebil full av betong uten hjelp. Tiltaksløs, totalt mislykket- jeg jobber jo ikke engang. Jeg er jo en latsabb. Meningsløs, nyttesløs for verden, usosial- med et hint av sosial angst, lei meg og sint. Hvorfor er jeg her egentlig og hva er meningen med livet?
Heldigvis er noen av de spørsmålene besvart allerede av meg selv idet jeg stiller meg de. Du er heldig. Du har familien din som er friske, du har verdens fineste datter og en mann som godtar deg for den du er. Jeg kunne egentlig ikke vært heldigere. Jeg har verdens beste venner også. Dette er de tingene jeg må tenke på når det blir for dystert. De store tingene i livet og det som gjør meg takknemlig. For hva er egentlig meningen med å ha det sånn her?
Slik føles de tøffe dagene. Jeg graver etter gull i et hav av kull, jeg leter etter svar som absolutt ingen har. Jeg er i en konstant indre krangel med meg selv. Skjerp deg, Jasmine. Dette er ikke deg. Du er blid, sterk, omtenksom, snill, beinhard, målbevisst, morsom, trofast og du kan ta over verden om du vil! Nei, du er lat, arbeidsledig, mislykket og kommer ikke til å få til noenting. Du er håpløs. Du kan bare gi opp fordi du får det ikke til uansett. Gi opp alt.
Det er SÅ mange mennesker der ute som lider av alle typer forskjellige psykiske utfordringer. De som lever i stillhet, de som er åpne, de som kjemper kamper verre en du aner hver dag som andre ikke ser. De som ikke orket mer. Psykisk sykdom er som oftest usynlig, men kan også få synlige arr på kroppen. Den spiser deg opp fra innsiden, føles ut som et åpent sår som aldri vil gro helt igjen og som du kan plastre over så mye du vil, men den vil uansett finne et lite hull å smyge seg gjennom.
Det er så mye mer utfordringer enn jeg beskriver, men jeg ønsker å legge fokus på at det finnes så mange mennesker der ute som sliter, kjemper og JOBBER. Hver eneste dag! Den vanskeligste, tøffeste og mest krevende jobben er den jobben du gjør med deg selv. De som har gått, går eller kommer til å gå gjennom dette vet det. De som aldri har, eller vil gjøre eller trenger å gjøre det kan ikke engang tenke seg hvordan dette er. Derfor vil jeg rope høyt om dette. For de som føler de ikke har styrken til å være åpen eller retten til å bli hørt.
Ikke døm andre. Noen jobber hardere enn deg HVER ENESTE DAG. Selv om du går på jobb hver dag. Du kan komme hjem fra jobb og slenge deg på sofaen og slappe av etter en slitsom arbeidsdag. Sånn er det ikke for alle. Noen har samme jobben som meg. 24 timer i døgnet, 365 dager i året uten ferie. Men vi jobber vi også. Noen drar også på jobb og prøver å fungere som alle andre. Vi gjør rett og slett en dobbel jobb. Og det er ikke alltid det går, men vi prøver.
“Ikke tro at vi som må benytte oss av NAV eller alltid NAV i ryggen synes det er morsomt å høre ordet “naver” uten å føle seg dum, mislykket eller at man blir dratt under kammen med de som faktisk bare utnytter systemet. Slik føler hvertfall jeg det, og jeg er sikker på at jeg ikke er alene om det. Noen av oss har faktisk ikke noe valg. Psykisk sykdom er alvorlig og det også en evig kamp noen ikke overlever. Tenk deg om før du peker finger uten å vite”
Ta vare på de rundt deg, men først og fremst deg selv. Personlig mening er at vi mennesker har kommet til en tid vi er mer opptatt av hva andre MENER enn hva andre FØLER. Vi er mer opptatt av sosiale medier enn å være sosiale og vi blir mer og mer selvopptatte.Vi deler ut likes i hytt og pine, vi kommenterer og vi deler. Men vi glemmer at bak alle bilder, likes, kommentarer og emojier sitter det et menneske som kanskje ikke ler seg ihjel som den emojien de sender. Det er så mye å gjemme seg bak at vi kanskje glemmer at vi er faktiske mennesker som trenger ekte omsorg istedefor et hjerte på messenger….
Legger ved et bilde av vårt triste vær. Det positive med det? Være inne, tenne lys, kose seg under pleddet i sofaen med et blad i hånden eller med favorittserien på tv og med noe godt i glasset og/eller i skåla. Nyt de små gledene du kan finne. Det finnes alltid noe å glede seg over. Og hvertfall ordene GOD HELG!