Okei. La oss stoppe opp litt. Vi er i 2021, hvor empati er mangelvare, skuffelser ferskvare og moralsk riktig nærmer seg utgått vare. Vi deler livet vårt på sosiale medier, står med rumpa i kamera og viser våre beste attributter (bokstavelig talt) for å få en eller annen form for bekreftelse vi ikke trenger for å dekke noen indre behov. Vi spiser dårlig mat, har dårlig helse og sannheten bak de fleste rosenrøde poster har alltid en bakside som aldri kommer frem i lyset. Vi skal være bra nok i form av utdanning, utseende, prestere best og om jeg ikke er helt på jordet så skal vi jammen måtte ha ett eller annet å skryte av i en eller annen form. Om det er status, penger, ting eller noe som er i nærheten “det perfekte liv”. Vi skal trene, spise sunt, være venn med alle fordi det er viktigere å være venn med de riktig folka, slik at vi kommer oss dit vi selv vil og ellers bare henge med de som gir oss noe vi får noe ut av. Altså bedre med 10 på festtaket, enn 1 ekte i hånden når sola går ned.
Vi skal ikke dømme andre, men lever nærmest inne i en hvit og blå verden hvor du er usynlig og “forduftet” om du ikke reagerer med en like på et bilde i ny og ne eller poster noe flere ganger i uken. Vi kommenterer et bilde av folk vi ikke har sett siden 1 år siden da vi møtte de tilfeldig på butikken og sa den mest brukte frasen etter smarttelefonen ble det nye sosiale livet: “lenge siden sist, nå må vi få til noe snart”. Men det ble med det. Slik det alltid blir. Altfor mange prosent av oss ser oss daglig i speilet og misliker enten det vi ser eller mesteparten av det vi ser fordi det ikke er slik “idealen” er. Og dette fokuserer vi på. Manglene våre i form av utseende. Verden har ikke laget plass for at en fin personlighet, empati og hvordan vi er mot andre mennesker er skjønnhet i seg selv. Fokuset på kropp avler at kropp er det nye viktige. Ikke indre verdier, moral, vennlighet og hvor gode vi er. Kroppspositiv er en ny greie nå. Hva gjør det? Legger enda mer fokus på kropp! Jeg føler vi streber etter å finne nye ting å strebe etter for å glemme de underliggende problemene vi faktisk har og som jeg kanskje kan være alene om å mene, men jeg tenker på ordet: MORAL! Ja, hva er moralsk riktig? Hva er det viktige når alt kommer til alt? Jeg driter i hva folk mener om meg og min personlighet, fordi jeg lever med tanken om at så lenge man er god mot andre og tenker på andre, gjør man mye riktig. Vær mot andre som du vil at andre skal være mot deg. Men når går den mentaliteten full circle og når er det lov å slutte å prøve uten å lykkes? Fordi vi mennesker nå ikke skjønner hvordan påvirkningskraft vi har på hverandre, betyr ikke det at det ikke lenger gjelder.
Men jeg skal søren meg påvirkes av hva andre skal synes om kroppen min? Nei vettu hva. Kan vi ikke heller begynne å fokusere mer på moral og medmenneskelighet? Kan ikke det heller bli den nye ferskvaren? For jeg er så sliten og lei av at vi ikke lenger forventer ting av venner, familie og folkene rundt oss fordi “de har nok med sitt” og det er mer vanlig å tro at alt er tipp topp fordi på facebook virker det sånn. Jeg er lei av at vi har laget oss en verden hvor det er helt greit å kle seg halvnaken for likes, men likevel gå til angrep når noen slenger en kommentar om hva de mener om det. Jeg husker den morsomme sangen i bakvendtland, der kan alt gå an! Og nå har jeg skjønt det. For vi lever faktisk i den!
Og strever de med brøkregning og ikke får det til,
så kan de ta opp maten sin og spise hvis de vil,
har de loff med sirup på, blir lærern veldig gla´, og skriver i anmerkningsboka: pluss og meget bra! For i bakvendtland, der kan alt gå an,der er de like tøysete og rare alle mann.
En ting jeg står fast ved er at personlig føler jeg at folk blir mer og mer selvopptatte, mindre empatiske og enda mer overfladiske. Og er det egentlig så rart når vi lever i et samfunn som fokuserer mer på viktigheten av hva vi ikke får til enn hva vi får til, hvordan vi ser ut men ikke hvordan vi er som mennesker, og skuffelser er mer vanlig å forvente fordi ekte gode venner nesten er en utdøende rase? Vi skal ikke kimse av hvordan påvirkning vi har på andre, på godt og vondt. Dette gjelder spesielt for dere som tror dere ikke betyr så mye for noen. Fordi det er ikke det at det skal være helt normalt å føle seg bortglemt, nedprioritert, ensom eller ikke god nok. Vi er lært opp til at ingen barn skal føle det slik, fordi det er skumle følelser for barn å kjenne på. Vondt. Men også for oss voksne. Så hvis du sitter og lurer på hvordan vi skal forklare barna våre hvordan verden fungerer så må jeg helt ærlig si at; jeg aner rett og slett ikke lenger. Vi skal være så perfekte som aldri før, men om vi ikke kan forvente så mye av hverandre annet enn egoisme og ivareta egne behov så kan jeg ikke si jeg ønsker å vite hvordan vi som mennesker oppfører oss 50 år fra nå av. Nå lurer du kanskje på om jeg mener dette om alle? Nei, absolutt ikke. Jeg er veldig heldig med mange av menneskene rundt meg, men jeg skal også ærlig si at det å være en av de som legger mye tanker i hvordan jeg vil bli husket, gjør at jeg kanskje har en høyere forventning til mennesker rundt meg. Og gjør slik mot andre som jeg ønsker å motta. Men når vi slutter å ha forventninger til andre mennesker, det er den dagen vi slutter å trenge hverandre. Jeg vet ikke med deg, men i min begravelse, når den dagen kommer, vil jeg bli husket for hvem jeg var, for hva jeg gjorde for andre, hva jeg betydde for de jeg valgte å ha i livet mitt. Ikke for hvor mange leppefillers jeg tok som alle var uenig i, hvor mye penger jeg brukte på klær, hvor mange likes jeg fikk på oppstilte bilder på facebook, hva jeg ikke fikk til og hvordan jeg så ut eller hvor mange følgere jeg hadde på instagram. Og jeg vet helt sikkert at jeg ikke ønsker at de som sitter i min begravelse er mennesker som ikke var der mens jeg levde, de som bare dukket opp i gode tider og rømte i vanskelige, de som ikke gjorde annet enn å like mine inlegg men ikke lese mellom linjene eller de som sitter på midterste rad og føler en anger over hva de så gjerne skulle gjort før det var for sent. Dødsårsak uvesentlig.
Jeg kaller meg selv åpentsindig, moraliserende, empatisk, omtenksom og standhaftig på mye. Jeg står opp for meg selv og har sterke meninger om mye og lar meg aldri plukke på nesa. Fordi uansett hvor mange unnskyldinger folk har på ting skal du aldri finne deg i skuffelser av de samme menneskene gang på gang fordi “det er sånn de er” og tilgi alt andre gjør mot deg fordi du ikke orker å “skape konflikter”. Konflikten starter allerede når andre gjør shitty ting og slipper unna med det, og du sitter igjen med en bitter følelse av skuffelse men holder det inni deg fordi det plutselig er mer normalt å la folk gjøre som de vil uten å få høre det og at vi slutter å forvente noe særlig av våre medmennesker. Pessimist? Nei. Jeg er realist og meget klar på hva som er greit og ikke. La oss lære barna våre at det er normalt å sette sine egne behov foran alle andre hele tiden, at det greit å tenke aller mest på seg selv og ikke så mye på andre så lenge man selv har det bra. Koste hva det koste vil. Lurer på hvordan det står til med den psykiske helsefronten om et par år da…. Men for all del. La oss glemme hvor viktig det er å ta vare på hverandre. La oss dele vår suksess og gjemme det negative, skamme oss over psykisk helse og dårlig økonomi, dømme hverandre på andre siden av skjermen og holde oss kroppspositive. For det viktigste er ikke hvordan vi behandler hverandre, men hvor mange meninger vi har om hverandres liv uten å egentlig ta noe særlig del i livet til hverandre utenom når vi har noen uenigheter å komme(netere) med eller når vi trenger de til noe.
Du gjør deg selv ganske mye mindre menneske ved å tro at du ikke kan stå ansvarlig for hvordan andre mottar det du gir ut. For den ballen med frustrasjon vi alle skal pakke sammen og kaste bort, fortjener noen ganger faktisk å bli kastet rett tilbake til avsender. Ikke gjør deg selv for stor ved å tro du har retten til å bestemme andres reaksjoner på dine handlinger, fordi reaksjonen du skapte ikke passet for deg. Stå ansvarlig og vær det større mennesket og ta heller godt vare på alle de menneskene du vil ha rundt deg og alltid bruk empati. Ingen kan komme løpende når du har brent ned broen av selvopptatthet, egoisme og feilbehandling av de riktige menneskene du trenger for å slukke brannen din når brannen din er for stor til å slukke alene. Og her sitter vi seriøst og klør oss i huet og lurer på hvorfor selvmordsraten er høy og de unge sliter?
GOD KVELD ❤️