Verdensdagen for psykisk helse. Tenk at vi har en dag i året som vi liksom skal dele masse ubetydelige ting i sosiale medier den ene gangen i året. Misforstå meg rett, det er flott å dele og vise solidaritet. Men for å være helt direkte og kanskje litt for ærlig så synes jeg faktisk at det noen ganger blir på måfå. Hvorfor? Fordi at du deler et innlegg av en eller annen som har skrevet noe om psykisk helse ikke hjelper de rundt deg som du aldri spør om, ser eller bryr deg stort om hvordan egentlig har det. For å fortelle dette fra en som står på den andre siden av innleggene om psykisk helse, skal jeg sette ord på det slik at forhåpentligvis alle forstår.
Dag ut og dag inn. Annenhver dag. Hver andre, tredje dag. Hele uka, eller kanskje bare helgen? Det har ingen utløpsdato, ikke alltid en forklaring og veldig sjelden går det seg til uten noe form for hjelp. Enten det er av menneskene rundt oss eller profesjonelle. Jeg snakker ikke da om generell psykisk helse, men om psykiske lidelser. Fordi psykisk helse skal ikke bare dra med seg de som lever med en lidelse. Vi alle har en psykisk helse. Eller som jeg ville kalt det- helse! En god helse betyr helheltlig god helse. Det henger sammen, uansett hvilken vei du vrir og vender på det. Så da kommer jeg til det jeg faktisk kjenner provoserer meg med dette om å tørre å spørre. Hvorfor?
Selv har jeg stått i mye smerte, alene. Vonde tanker har jeg for meg selv, alene. Det vonde bærer jeg på, alene og det jeg sliter med sliter jeg med, alene. For selv om man går i terapi er det ikke det som å gå til legen og få smertestillende for et vondt kne. Nei, du lever med smertene hver dag. Alene. Og grunnen til at jeg nærmest blir sint av dette med å spørre er fordi av egen erfaring så skal du være en av de veldig heldige om du har en eller flere rundt deg som spør. Da mener jeg ikke spørsmålet folk ofte slenger ut av seg etter man ikke har snakket på en stund fordi det har “vært så mye” den siste tiden, eller det overfladiske spørsmålet “alt bra?” Jeg mener de som spør og faktisk ønsker å vite. De ekte menneskene. De ekte vennene. Hjelpe. Bry seg. Stille opp. Lytte. De som kaster alt de har i hendene for deg når de hører på stemmen din at noe er galt. De som lytter til tårene dine og setter av tid, enten det er i telefonen eller et besøk for å kun høre på din smerte. Det er DE menneskene jeg snakker om. De som SPØR. De som kommer og de som faktisk stiller et spørsmål de takler å få det ærlige svaret på. Ikke fordi de føler de må spørre fordi det er det obligatoriske man spør om når man aldri snakker sammen.
“Du svarer som regel; det går fint. Det går greit. Og med deg? Eller så svarer du kanskje nei, det har gått bedre men ting går seg vel til etterhvert. Med et håp om at personen leser mellom linjene!”
Som person er jeg veldig direkte, og ærlighet står først på lista mi over viktige egenskaper og verdier. Jeg har derfor også valgt å holde mine ekte venner tettest til brystet. Alle andre bruker jeg ikke lenger mye av tiden på. Fordi er det en ting jeg vet som psykisk syk er det at å ha mennesker rundt deg som vet at du sliter, men ikke ser ut til å bry seg så mye i form av å aldri spørre eller bry seg så mye når du sier en sjelden gang ‘ikke så bra’, det er mennesker som får ensomheten til å bli enda mer ensom. For jeg vet ikke med alle dere andre der ute, men når noen du føler egentlig ikke bryr seg om svaret ditt, stiller spørsmålet “hvordan går det med deg?” så svarer du ikke;
Nei, nå skal du høre her. Den siste uka har jeg faktisk undret litt over dette med livet. Hva er egentlig vitsen? Vondt har jeg hele tiden, meningen med livet sliter jeg med å finne og jeg ser rett og slett ingen grunn til å fortsette slik da jeg ikke orker mer. Jeg aner ingen råd faktisk. Har du noen?
Du svarer som regel; det går fint. Det går greit. Og med deg? Eller så svarer du kanskje nei, det har gått bedre men ting går seg vel til etterhvert!
Konklusjonen er at det hjelper ikke å spørre om du ikke takler sannheten eller svaret som gjør at du må sette av din tid til å kanskje være en støtte. Det hjelper ikke å spørre for å så lukke både ører og øyne om du ikke ønsker å hjelpe. Det hjelper ikke for oss at du spør om du ikke faktisk bryr deg nok til å bekymre deg om at svaret du får ikke er ærlig. Så mitt ønske til alle som leser dette er å faktisk heller si: jeg håper alt er bra med deg, jeg tenker på deg. Jeg har dessverre ikke kapastitet til å være der for deg fordi jeg vet ikke helt hvordan jeg kan hjelpe, men jeg håper virkelig du har noen rundt deg som du kan snakke med.
Du må gjerne tenke at dette er utrolig kynisk skrevet, fra et svart hvitt syn. At dette er kun mine egne meninger og tanker. Og ja, det kan nok være det. Men fra ei som nå har noen av de beste venninnene og en fantastisk ektemann som faktisk ser meg, ser min smerte og hører på stemmen min når ting ikke ‘går greit’, vil jeg også påpeke at følelsen av å ha NOEN som bryr seg kontra å ha ingen som bryr seg gjør ikke bare noe for oss som sliter, det gjør noe for oss alle mennesker. Ensomheten tilhører ikke bare psykiske lidelser og depresjon. Den er overalt. For uansett hvor mange mennesker du har rundt deg, betyr ikke det at du har mange mennesker rundt deg som du kan regne med at er der når ting går mot stupet. Du kan ha 20 venner, men ingen å snakke med. Ingen du kan ha de dype, viktige samtalene med. De som du kan gråte foran. Jeg har flere ganger skrevet at mennesker trenger mennesker, og da mener jeg ikke overfladiske vennskap, tjenster og ‘fyllavenner’. Jeg mener mennesker som for deg gjør en forskjell på ensom eller ikke helt alene. Fordi å føle seg alene som psykisk syk får man ofte en daglig påminnelse av. Men om du har noen som du vet at prøver så godt de kan å få deg til å føle deg litt mindre ensom, det er de menneskene jeg snakker om. De utgjør ofte forskjellen på liv og død.
Hardt og brutalt. Ja, beklager for å si det men jeg gidder ikke å pynte på sannheten for at noen ører ikke takler dystre sannheter. Jeg skriver det som det er fordi ingen andre gjør det. Og den stygge sannheten er at desto mer vi graver ned sannheten, desto vanskeligere blir det for oss som faktisk sliter å føle oss verdige nok til å snakke vår sannhet. For den er ikke noe du pynter juletreet med, men det du helst lar stå i en nedstøvet eske oppå loftet. Og hvor langt kommer vi med det? Bakover i tid. Og jeg vet ikke med dere andre, men jeg vil på ingen som helst måte dit igjen. Jeg vil gå fremover i tid og skrive ærlig slik at vi alle kan føle oss litt mindre alene. Jeg vil ikke lenger skrike for døve ører. Jeg vil bli hørt, sett og at alle der ute som kjenner som meg vil lese dette og føle at jeg er der sammen med de i den smerten de bærer på.
Stupet føles mye kortere og enda mindre skummelt når det ikke føles som at noen står bak deg for å holde deg igjen om du noen gang skulle falt utfor. Derfor har jeg alltid skrevet og alltid ment det jeg skriver når jeg sier: bry deg, inkluder og løft opp hodet fra telefonen din. Det er noen som trenger at du ser dem. Ikke bare spør for å spørre. SPØR.
Hvordan går det med deg? Sånn egentlig. Går det virkelig bra med deg? Fordi hvis du ikke har det bra, vil jeg høre om det. Ikke svar at det går bra hvis det ikke gjør det. Jeg bryr meg om deg og vil at du skal ha det bra så da må du være ærlig med meg så jeg kan vite hva jeg kan gjøre for deg. Ikke vær redd for prate med meg, fordi jeg ønsker virkelig det beste for deg.
DET er å spørre….
Dersom du kjenner deg ensom, alene og kjenner på vonde tanker vil jeg råde deg til å snakke med din fastlege. Det er første steget du må ta for å få den hjelpen du trenger. Det er ofte vanskelig å be om hjelp, men det er alltid noen som kan hjelpe bare du strekker ut en hånd. Usynlig smerte blir ofte glemt, fordi vi lærer oss å skjule den eller leve med den. En liten del fordi det fortsatt er ansett som tabu å ‘slite’. Tabu er å ignorere realiteten; at psykisk helse ikke er mindre alvorlig enn fysisk helse. Helse er helse.
Fin huskeregel: hode, skulder, kne og tå for å stå ❤️
GOD TIRSDAG ❤️
