Jeg aner ikke hvor mange år jeg har ønsket meg barn, og når jeg endelig ble mamma og holdt barnet mitt for første gang innså jeg den virkelige meningen med livet. Det perfekte lille mennesket jeg har skapt ut av ren kjærlighet. Det lille nurket som kunne forveksles med en liten perfekt dukke og som fylte meg med en følelse av kjærlighet jeg aldri før har kjent på. En forelskelse som ikke kan beskrives før man sitter der selv med sitt første barn på armen. Allerede under graviditeten ville jeg beskytte det med livet mitt, fordi det er det mest dyrebare du har og det viktigste fokuset ditt.

Men når det er sagt så finnes det i dette landet dessverre en skyggeside ved det å få barn. Hvor trist er det ikke å bare lese den setningen? Skyggeside og barn skal ikke høre sammen i samme setning, men det er derfor desto viktigere å sette ord på det. Jeg er ikke en person som er engasjert i politikken, men nå skal jeg uttrykke min forakt for politikerne som bestemmer dette med permisjon, NAV og barnehagestart. Skam dere! Virkelig. Skam!

“Å separere barna fra de nærmeste skaper ikke bare stress, men følelsesmessig tilbaketrekning i ung alder og vil ha varige negative følger. Da grunnlaget for mestringsfølelse og selvfølelse skal dannes, skal vi sette barna i en vanskelig situasjon slik at det forstyrrer den følelsesmessige utviklingen til barnet” 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Først vil jeg starte med å si at det er helt bakvendtland at jeg som får inntekten min i hovedsak fra NAV har flere fordeler som forelder enn de som jobber hardt i faste jobber. Jeg som ikke kan jobbe er nå en av de heldigste i dette landet som mamma, fordi jeg faktisk kan være hjemme med barnet mitt UTEN å bli satt i en kinkig økonomisk situasjon eller skape dårlig psykisk helse hos barnet mitt og meg. Du vet. Mor og barn. Eller offer og fødemaskin som dere kan kalle det. Jeg får kontantstøtte fordi jeg har valgt å ikke sende mitt sårbare vesle vesen i barnehage før jeg føler at det er riktig tid for både hun og meg. Og det er jo slik det burde være. Jeg skal kunne ha friheten til å selv velge hva som er best for MITT barn og min familie. Men realiteten er en annen. Realiteten er at politikerne velger for meg og mitt barn. For far. Min familie. Ville du latt andre tatt valgene dine for deg og fortalt deg hva som er best for deg? Nei er svaret på det. Men likevel er det slik. Dere stjeler fra oss den mest dyrebare skjøreste tiden i mitt barns liv. For hva? Penger? Jeg vil ikke engang høre noenting om at dette er fordi far skal få mer tid med barna. For dette handler ikke om noen andre enn barna!

“Følge­forskning på ettåringer i barnehage fant blant annet en utbredt passivitet hos mange av barna da de ble observert etter­ noen måneder i barnehage. Tausheten og tilbaketrekningen var en påfallende forandring fra hvordan barna hadde framstått før barnehagestart”

Jeg merket fort at jeg ikke var klar for å sende datteren min i barnehage da ‘mammapolitiet’ samfunnet og politikerne mente jeg skulle. “De har så godt av å være i barnehage. De lærer så mye”. “Det er så viktig å sosialisere de tidlig”. NEI. Jeg kan ikke telle på en hånd hvor mange ganger jeg har hørt den setningen og blitt provosert. Oppgitt. Sint. Hva vet DU om hva som er best for mitt barn. For meg som mor? Barnet jeg ble kjent med allerede fra det ikke engang var ferdigutviklet som jeg bar i min mage inni min kropp i 8 måneder?! For ja, hun var litt prematur som betyr at jeg også måtte sendt henne enda tidligere i barnehagen om hun skulle startet da dere mener. Barnet jeg kjenner best av alle. Barnet jeg kjenner før det kjenner seg selv. Barnet jeg kjenner før det selv vet at det eksisterer. Ikke nok med at vi mødre skal gå gjennom en graviditet, amming, nattevåk, hormoner, følelser og høre på en hel haug av mennesker der ute som har så mange formeninger om hva som er best for vårt barn! Vi skal følge regler som på toppen av det går utover vårt barns psykiske helse vi selv ikke engang ønsker å følge eller er enig i! Fritt land? Hvor er friheten alle snakker så varmt om i dette landet? Friheten til å velge? Hvor??

“I følge hjerneforskning bør ikke barn starte i barnehage før de er mellom 2 og 2,5 år gamle. Likevel tvinges vi familier til å sende barna våre i barnehage lenge før de er fylt 1 år. Vi har skapt en verden hvor alt er vendt på hodet.” 

Barna våre trenger sine foreldres trygghet og nærhet det første leveåret. De trenger et tonn med kjærlighet hver eneste dag. De trenger å bli forstått og sett. De trenger å uttrykke seg og bli speilet. Hvordan skal barnet gjøre dette i barnehage hvor oppmerksomheten skal fordeles på 10, 20 eller 30 barn? Mitt ene barn krever min fulle oppmerksomhet hele tiden. Hun trenger å lære seg å uttrykke følelsene sine, lære ord og forklare seg slik at jeg forstår. Jeg som er mamma må lære meg å forstå hennes språk. Hvordan skal jeg lære det om hun skal være i barnehagen i kanskje 6-8 timer hver dag? 6-8 timer er mye for så små kropper. Det er mye tapt tid med kjærligheten og tryggheten hun trenger. Jeg fikk barn for å være med mitt barn, bli kjent med mitt barn og bruke tiden min med mitt barn. Men politikerne har bestemt noe annet. De har bestemt at jeg skal gi mitt barn angst. De velger psykiske plager for mitt barn. De velger å gi mitt barn for tidlig separasjonsangst for oss begge. De skaper dårlig psykisk helse for oss begge. Skam dere. Dere ønsker ikke vårt beste, men tvert imot.

Jeg får ikke uttrykket nok hvor takknemlig jeg er for å bruke hver dag med datteren min. Sosialiseringen de snakker om at er så viktig i barnehage har hun hatt med søskenbarn, venninners barn og babysvømming. Hun har godt språk og uttrykker seg. Og viktigst av alt blir hun forstått! Hun viser kjærlighet til alle deriblant vår familiehund. Hun løper, har god motorikk og god kroppskontroll. Hun har aldri vært syk, er blid og fornøyd hele tiden og det viktigste er at hun føler seg både trygg, elsket og sett hver dag, hele dagen. Hun utvikler seg akkurat som hun skal og kanskje enda bedre enn andre på sin egen alder. Men kan vi si det samme for barna som krabber rundt på småbarnsavdelingen? Jeg tviler sterkt på det. De føler seg hvertfall ikke like mye sett og mindre forstått.

‘Kjære’ politikere. Når skal dere begynne å tenke på barnas beste og ivareta små barns psykiske helse? Ser dere ikke statistikken på hvor mange voksne som sliter psykisk? Hvor tror dere det stammer fra? De fleste psykiske lidelse utvikles i barndommen. De mest kritiske årene i et menneskes liv er mellom 0-3 år. Og istedefor å forebygge ved å endre de hårreisende tiltakene dere har gjort MOT mor og barn viser at dere ikke ønsker å gjøre den statistikken bedre. Dere bidrar til å skape press på allerede fortvilende mødre som igjen skaper stressede barn! Ser dere ikke hva dere gjør mot denne generasjonen som skal rives vekk fra mor før det er trygt for både mor og barn? For ja, det er ikke bare barna det går utover. Det går utover oss mødre også. Deretter hele familien. Psykisk. Så ja. Hvis vi skal nevne det igjen. Psykisk press på noe så enkelt som å ivareta barns trygghetsfølelse og foreldres behov burde være enkel matte. Jeg skal gi deg et mattestykke å tygge på: barn under 1 år i barnehage + fortvilet mor – friheten til å velge – dyrebar tid som aldri kan gjenoppleves = ? X 100. Spørsmålstegn. For hva vet du som politiker eller jeg som hjemmeværende mor om hva deres regler gjør med alle andre familier? Har vi ikke nok av bekymringer som småbarnsfamilier enn at dere skal gjøre det verre for oss?

Jeg blir sint, frustert, lei meg og ikke minst fly forbanna på dere. Skam dere! Dere bestemmer over hva vi som foreldre skal gjøre. Som at ikke mammapolitiet der ute skaper nok frustrasjon for nybakte mødre, førstegangsmødre eller 4 barnsmødre allerede gjør, skal dere også blande dere inn i VÅRT familieliv og fortelle oss hva som funker best for OSS og vår tid? Vår tid sammen. Tid vi aldri får tilbake. Du som ikke engang vet hvem vi er. Kjenner oss. Men der sitter du med penn og setter regler som skal prege våre liv. Kanskje våre allerede skjøre livssituasjoner. Bestemmer hva som er best for oss. Du sitter der med pennen din og ødelegger liv. Ødelegger barna våre. For hva? Regler. Hårreisende, ødeleggende og dustete regler som bidrar til en dårlig psykisk helse.

“Psykiske lidelser er ikke noe som skjer over natten. Det kan være medfødt, men det kan også uvikles gjennom livet. Om vi lærer oss å forebygge så tidlig som ved barnas første leveår kan vi spare mange for å måtte lide senere i livet. Men politikken lar oss ikke forebygge, de mater problemet!”

Nå er det nok! Nå er det faen meg nok! Ikke kall dette landet et trygt sted å bo. Ikke kall dette landet et rikt land når dere er så fattig på kunnskap. Ikke kall dette landet et fritt land. Fordi slik det nå er for alle som ønsker å sette barn til verden, føles det som at vi må ta valget mellom om å sette barn til verden og selv ikke kunne velge hva som er best for meg som mor, far eller barnet vi ønsker så sårt å kunne oppdra slik vi selv ønsker. For uansett hvordan vi vrir og vender på det så er det INGEN av oss som kommer best ut av slik fordelingen er nå. Spesielt ikke barnet mitt. La meg selv velge. Hvor er tryggheten i å tvinge små barn vekk fra mor og frarøve de tryggheten før de har lært å uttrykke seg? Skap et godt grunnlag for våre barn. For å sette ting helt på spissen. Ønsker dere å forebygge selvmordstatistikken? Start her. For psykiske lidelser oppstår ikke over natta. Det starter her. Det starter fra start.

Dere kan løse denne tidsklemma alle snakker om. Dere kan forebygge og deretter slippe reparasjon dere må gjøre av skaden dere nå forårsaker om flere år. Hvis dette er deres måte å spare penger på, så kan jeg med en gang si at dere lager ris til egen bak og gjør dere selv en gigantisk bjørnetjeneste. Fordi det dere gjør mot familier og barn nå, kommer og biter dere i ræva om noen år. For jeg kan love dere at sykemeldinger, angstlidelser og andre psykiske plager vil bli utfallet av det dere nå gjør for dere selv mot oss. For deres pengekasse mot andres liv.

Så du som bestemmer over mitt familieliv. Hvor ironisk er det ikke at jeg som går på NAV og lever av deres penger har en større fordel enn de som jobber og sliter? Jeg er nå som jeg har fått barn, en av de heldigste i dette landet. Tryggest. Fordi jeg får være med barnet mitt og gjøre det som er best for mitt barn og min familie uten å havne dårligere ut økonomisk eller psykisk. Når det å være ute av stand til å jobbe gjør at jeg både psykisk og økonomisk har en mye større fordel enn de som faktisk tjener penger når det kommer til å få barn- da har dere gjort en utrolig dårlig jobb. Og det kommer fra ei som mest sannsynlig sitter med uføretrygd innen utgangen av dette året og samtidig er en av de heldigste mødrene der ute. Så dette skriver jeg for alle de som blir tvunget ut i jobbene sine, de som blir nødt til å sende det kjæreste de har i barnehage før de er klare for det, de som mister tid med barnet sitt som de aldri vil få tilbake, de som økonomisk sliter fordi de ønsker mer tid med barnet sitt. Mammahjerter blør i hele landet. Men det farlige med dette er at dere risikerer ikke bare utvikling, men muligens også liv. Jeg vet ikke med dere som har bestemt dette, men JEG har IKKE fått barn for at andre skal oppdra det for meg! Rive det bort fra brystet, trøsten og tryggheten for å bli satt i en barnehage hvor de skal dele oppmerksomheten og da ikke få den individuelle omsorgen de så sårt trenger. Omsorg. Har dere glemt betydningen av ordet?

Endre den tragiske tredelingen dere har kommet frem til. Og for guds skyld; begynn å ta vare på fremtiden vår. Din fremtid. Barna våre!

DET ER PÅ TIDE MED FORANDRING ❤️ TENK PÅ BARNA VÅRE!

Småbarnslivet er hektisk. Uavhengig av om man har barna i barnehage eller ei. Tror det er veldig lett å falle ned i i dette hullet med å være ‘for sliten’ for å tenke på seg selv, som gjør at vi glemmer å fortsette å gjøre de små tingene for oss selv og sørger for at vi føler oss som oss selv også, og ikke “bare” en mamma. Og det som gjør det så fantastisk med å være mamma er at man tar multitasking til et annet nivå og blir en liten ekspert på det. Maske og hårfarge under treningsøkten mens lille sover 😴 I går valgte jeg dette. Imorgen velger jeg kanskje å duppe selv mens jeg har muligheten. Noen dager er hektiske. Men ikke hver eneste dag. Det handler ikke om å HA tid, det handler om å TA tiden du har til det du vil bruke den på. Så til alle dere som “ikke har tid til”. Du har tid til det du ønsker å ha tid til, så da står egentlig bare ordet prioritering igjen. Fordi vi har utdelt akkurat like mange timer i døgnet alle sammen. Og alle prioriteringene dine ‘har’ du tid til. Eller tar du tiden til det? Enten det er trening, venner, familie eller ting for deg selv. Uansett hvordan du vrir og vender på det så er det akkurat slik dette med tid fungerer. Eller tar jeg feil? Ingen dager like, men det er heller ikke folk. Så bruk tiden din på det du ønsker, men uttrykket “har ikke tid til” kan for min del egentlig egentlig tolkes som “orker ikke ta meg tiden til” eller “vil ikke bruke tiden min på det”. Alle bruker tiden sin forskjellig, og det er slik det skal være. Men når det kommer til å ta seg tiden til det man virkelig vil finner man mirakuløst tiden til det. Stemmer ikke det? Og til alle fantastisk mødre der ute. Dere gjør en god jobb, men ikke glem dere selv. Dere er minst like viktige å ta vare på for å gjøre mammajobben enda bedre. Så ‘treat yourself’ uten dårlig samvittighet. For selv om å være mamma er det beste i hele verden, trenger man faktisk en liten pause fra det også noen ganger for å kunne være MEG uten å få dårlig samvittighet ❤️

“Taking care of myself doesn’t mean “me first”. It means “me, too” – L.R Knosts

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

De mest sårbare årene. De årene som er fylt med forventninger, spenning, utforskning, glede, smerte og et følelsespekter i alle regbuens farger. Ja, jeg snakker om ungdomsårene. De årene du skal finne din plass. Finne ut hva du vil. Prestere. Hvem du vil være. Høre til.

Men jeg vil først og fremst snakke litt om de vonde og sårbare sidene ved ungdomsårene. Enten det er kjærligheten, skolen, hjemme eller venner. De tingene vi skal forbinde med spenning, læring, trygghet og tilhørighet. Men så enkelt er det ikke. Ikke for alle. Vi skal som voksne gå frem som gode eksempler i alt vi gjør, men vi voksne er også bare komplekse mennesker som også gjør feil i oppdragelsen. Ingen er perfekte, så perfeksjon kan ikke skapes ut av forventninger fra voksnes ønsker som ikke dømmes basert på individuell prestasjon.

“Karakterene skal stå som et stempel i panna om at DU er flink, DU er ikke like flink. Flink til hva? Lese bok og huske? Flink til å utføre en matteoppgave du ikke engang egentlig forstår hvorfor du trenger i livet? Jeg husker selv at jeg følte meg som en dårlig elev. Jeg var uinteressert i de fleste fag, og presterte deretter.”

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Hva mener jeg med det jeg sier? Jeg mener at vi forventer mye av barna. Kanskje for mye. De skal ha gode karakterer, samtidig som flere sitter inne med andre kreative evner som ikke kan utvikles på skolebenken. Karakterene skal stå som et stempel i panna om at DU er flink, DU er ikke like flink. Flink til hva? Lese bok og huske? Flink til å utføre en matteoppgave du ikke engang egentlig forstår hvorfor du trenger i livet? Jeg husker selv at jeg følte meg som en dårlig elev. Jeg var uinteressert i de fleste fag, og presterte deretter. Og nå som sitter jeg her med mine 30 år i ryggen og føler akkurat det samme som jeg gjorde den gang. Hvorfor? Hvorfor skal jeg vite alle disse tingene jeg ikke er interessert i og som jeg deretter ikke er flink i, som igjen gir meg en dårlig selvfølelse og da miste muligheten min til å kjenne en mestringsfølelse? God nok. Er jeg god nok? Jeg får det jo ikke til. Jeg er ikke flink. Den viktigste følelsen – mestringsfølelse jeg ikke kjenner. Den som bygger meg opp.

Samtidig gikk jeg gjennom mye sårt alene. Inni meg. Skolen gjorde det ikke bedre. Klare forventninger er skummelt for unge hoder. Spesielt de som ikke er skoleflinke. De som “faller utenfor” nettopp fordi de får følelsen av å ikke være gode nok. Får det til. Og hvor mye vet man som 13 åring av hva livet har å by på? Du aner ikke hva livet slenger i trynet på deg om 3 eller kanskje 10 år. Det jeg vet med sikkerhet er at alt av press ungdom har på seg nå kan være med på å utvikle dårlig psykisk helse. Press. Forventningspress selv vi voksne ikke alltid klarer å takle. Og dette skal hvile på unge skuldre. Unge skuldre veier tyngre.

Ingen graviditeter er like. Ingen fødsler er like. Ingen barn er like. Ingen ungdom er like. Ingen voksne er like. Men likevel setter vi karakterer som alle skal strebe etter. Jobbe like hardt for å få de beste. Sette et tall eller ‘meget’ ved innsatsen til allerede unge mennesker i de mest sårbare årene de går gjennom. Prestere for poeng. Men hva er egentlig poenget?

“Jeg skulle ønske jeg kunne sittet med kunnskapen jeg sitter med i dag, for 15 år siden. Fortelle den sårbare jenta som ikke visste at hun ikke var alene om alle tankene sine. At hun var mindre ensom enn hun trodde fordi det var flere” 

Kjære 15 åring!

Du vet kanskje ikke akkurat nå hvor din plass er. Du føler deg kanskje alene og at du ikke kan fortelle noen eller har noen å snakke med om hvorfor du alltid er så lei deg når du er alene. Hvordan du har det inni deg. Du lurer på om det er noe galt med deg og at du er rar. Du er ikke rar. Du er annerledes. Du tenker annerledes og føler annerledes. Men det er en bra ting. Du kan forandre verden om du vil. Skolen er bare en av mange ting du skal gjennom i livet, og selv om du ikke har de beste karakterene betyr ikke det at du er mindre smart. Du er smart på andre måter. Smart på de viktige tingene i livet. Du er kreativ, og skal bruke kreativiteten din på så mange måter du ikke kan bruke i skolen. Slutt å tro at dårlig karakterer betyr at du ikke er flink. Det betyr at du bruker hodet ditt på andre ting. Husk at det alltid er noen du kan prate med, selv om det ikke alltid føles sånn. Det er alltid noen der ute som forstår deg og hvordan du har det. Noen som kanskje tenker akkurat som deg. Ikke vær redd for å være annerledes eller skille deg ut. Ingen av de som forandrer verden følger flokken og blender seg inn blant alle andre. De skiller seg ut i mengden og går sin egen vei. Din plass finner du kanskje ikke på mange år, men den veien du går for å finne det er verdt hvert eneste steg og hver eneste tåre du tørker, for du kommer ut av det tusen ganger sterkere enn uten motgangen du møter. Og når du føler for å gi opp; fortsett! Livet er ofte urettferdig, men det er også slik du finner ut av hvordan du skal finne glede i de minste ting og se livet på en måte de fleste ikke gjør. En måte bare du kan.

“Burde vi fokusere på at de presterer på skolen og får gode karakterer? Eller burde vi fokusere på å styrke selvfølelse, selvbilde, selvtillit og troen på seg selv? Vil å sette karakterer på barns prestasjoner utifra personlig innsats bidra til mestringsfølelse? Ville du fortsatt i jobben din om sjefen ga deg karakter utifra jobben du gjorde?”

Vi voksne skaper press, skolen skaper press, venner, media og forventninger skaper press. Jeg sier ikke at vi ikke skal ha forventninger av ungdommen. Det er viktig. Men jeg synes det er så mye viktigere å ha fokus på hvilke forventninger vi burde fokusere på. Burde vi fokusere på at de presterer på skolen og får gode karakterer? Eller burde vi fokusere på å styrke selvfølelse, selvbilde, selvtillit og troen på seg selv? Vil å sette karakterer på barns prestasjoner utifra personlig innsats bidra til mestringsfølelse? Kanskje for de som er flink på skolen. Men hva med resten? Hva med de? Oss?

“Smerte kan skjule seg bak rebelsk oppførsel eller det stille pliktoppfyllende. Vi voksne må gå frem som gode eksempler i alt vi gjør og ikke minst alt vi sier til oss selv, ungdommen og hverandre.” 

Kjære ungdom. Følg magefølelsen din. Vær deg selv. Skill deg ut. Farg håret grønt om du vil. Følg hjertet. Følg dine egne fotspor, og ikke gi etter for presset som går imot dine egne ønsker. Si NEI når du blir tvunget til noe du ikke vil. Si JA når foreldrene dine vil bruke tiden sin med deg. Slutt å tenk vonde tanker om deg selv. Vær stolt av deg selv når du gjør det beste du kan. Jobb hardt for det du ønsker å oppnå. Ikke følg flokken du ikke føler tilhørighet til. Lag din egen flokk. Når du føler deg ensom, er det andre som kanskje er nærmere enn du tror som har det akkurat som deg. Vær snill mot alle du møter fordi skjønnhet kommer innenfra. Om du føler deg annerledes, husk at det er positivt og at mange skulle ønske de var like tøff som deg for at du tør å skille deg ut. Og til alle dere som blir mobbet: de som mobber deg har det veldig vondt inni seg og bruker deg som en bukk – dytter deg ned for å selv komme seg opp av sin egen smerte. Kjære ungdom. Gjør det beste du kan. Vær ditt beste selv. Vær snill mot alle du møter. Vær snill mot deg selv og fortell deg selv tingene du ville sagt til din beste venn.

GOD HELG ❤️

Hva har vann med gjenbruk å gjøre?

I årenes løp har jeg vært en vintage denim elsker, og det er jeg fortsatt den dag i dag. Alt av vintage denim er som gull for meg. Fordi det er særeget, passe slitt og samtidig ofte helt originalt og unikt. Jeans som sitter som støpt er vanskelig å finne, men når den rette levis jeansen sklir på som pølsa i skinnet, DET er undervurdert lykke for en moteentusiast! Fordi jeg skal ærlig innrømme at min lidenskap for gjenbruk og vintage klær startet absolutt ikke pågrunn av den miljøbevisste delen. Det er klærne i seg selv med de unike og one of a kind-plaggene som skiller seg ut. Men nå som vi beveger oss sakte men sikkert inn i en verden som fokuserer på miljøet og hva vi gjør mot den, får vi plutselig tall på hvor mye vi bidrar til å skade miljøet med våre vaner og uvaner, men også hvordan vi kan spare det. Så mitt elsk for gjenbruk gjør at jeg samtidig gjør min del for miljøet. Så hva hadde jeans med dette å gjøre?

Jo, jeg nevner denim fordi noe vi heldige som har rennende vann i springen som regel ikke tenker over er hvor heldige vi er som kan stå med fingeren under rennende vann for å vente til det blir kaldt nok eller perfekt nok temperatur til å drikke. De fleste husker kanskje for et par år tilbake når det var det nærmeste vi kommer tørke, og fikk beskjed om å ikke la vannet renne eller ikke fikk lov til å bruke hageslangen etter et klokkeslett osv. Etter den sommeren begynte jeg å være mer bevisst på hvor heldige vi er som ikke bare har rent vann i springen, men muligheten til å la det renne så lenge vi vil for å finne riktig drikketemperatur (!!) Har du noengang tenkt på mens du står med fingeren under vannet, at flere steder i verden går barn i flere timer i en varme vi forøvrig ville klagd på etter 2 dager på ferie i Granca, for å drikke vann som er mer møkkete enn vannpyttene på bakken etter regnværsdager. Vanndammene som vi på godt norsk kaller sølepytt. Sølepyttene du tråkker i med dine Ilse Jacobsen gummistøvler til tusen kroner. En vanndam som for flere tusen barn ville vært som vannet i springen eller som en Imsdalflaske er for oss. Som ironisk nok ikke er noe renere enn vannet i springen som er gratis og lett tilgjengelig.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Har du fått et lite bilde av hvor heldige vi er i dette landet? Ja, du visste det kanskje fra før av. Men tenker du ofte nok over det? Tenker du ofte over hvor heldige vi er som har tilgang på rent vann MINST 2 steder i hjemmet vårt? Og når du en sjelden gang får brunt vann i glasset, tenker du ÆSJ og heller ut vannet igjen. Kanskje får du også en sms fra kommunen som informerer om dette. Jeg er ingen helgen. Jeg har foreløpig ikke noen fadderbarn. Jeg er også en av de som mener vi burde fokusere på å hjelpe de fattige i vårt eget land først. MEN jeg er også en av de som mener at takknemlighet for de minste ting gjør livet større og gir perspektiv på ting vi tar for gitt. Nemlig vann. Rent vann. Rennende rent og sunt drikkevann.

Så, nå som jeg har snakket litt om noe som er så selvfølgelig for oss i dette rike landet, nemlig VANN. Neste gang barna dine leker i sandkassa etter regnværsdager. Fyll et glass og sett det på bordet. Ville du drukket det? Nei. Men jeg vil da også at du som tenker tanken om at gjenbruk ikke er “din greie”, at neste gang du er ute å shopper en NY jeans til enten 500,-, 1000,- eller 1500,-, tenker på at den ENE jeansen du kjøper deg nå har krevd omtrent 7000 liter vann. Det er like mye vann som et menneske behøver i løpet av 7 år. Gjenbruk er ikke for deg? Gjenbruk er for alle og for miljøet.

Nei, jeg er ikke SÅ flink at jeg aldri kjøper meg helt ny jeans fra butikk. Men jeg gjør min del ved å handle brukt så mye som mulig, tenke på hvor heldig jeg er som har rennende vann i springen og ikke minst huske på å være takknemlig for en så enkel og selvfølgelig ting som å kunne velge mellom hvilken spring jeg skal drikke det rene vannet fra. Og jeg kan drikke det av et rent glass. Noen har ikke engang det. Har du tenkt på det?

Jeg er ikke noe gjenbrukspoliti, men jeg er en tenker. Og når noe så enkelt som VANN blir gjort om til en luksus, blir det veldig lett å finne takknemlighet i de aller minste og største tingene vi tar for gitt. Om vi klarer å tenke mindre i større selvfølgeligheter, finner vi ofte ut at ting som er et faktisk for oss, er en luksus for andre. Noe som er lett å glemme i et I-land. Et land du har muligheten til å kunne ta valget om du ønsker å kjøpe helt nytt eller gjenbruk. Hva velger du? Jeg velger å spare lommeboken, miljøet og samvittigheten. Jeg velger brukt.

Hvordan henger vann, gjenbruk og takknemlighet sammen? Mens du står opp og tar på deg jeansen som har krevd 7000 liter vann, skal du ha et glass vann til frokosten du er heldig å kunne spise. Med fingeren som bærer en ring av gull under det rennende vannet for å ta et glass vann, har flere barn et sted i verden startet gåturen som tar like lang tid som din arbeidsdag, på å hente like møkkete drikkevann som du tråkker i på vei hjem. Vann er ikke bare en luksus. Det er også en synder som produserer moter til land som ikke vet verdien i rennende rent vann og hvor gjenbruk er ansett som en fattigmannstrend/mote fremfor miljøvennlig. Hvordan har det seg at vann er så lett tilgjengelig men også så utilgjengelig på samme tid? Vi lever i en merkelig verden. Vær takknemlig. Vær bevisst.

GOD HELG ❤️