Det skal så lite til for små kropper og oppleve store traumer. Vi skal vokse opp i trygghet, med fysisk og psykisk nærhet. Tilstedeværelse og følelse av glede. Vi skal vokse opp med følelsen av å være elsket og at vi er mer enn gode nok bare ved å være oss selv. Vi skal ikke behøve å være spesielle på noen annen måte eller være best i noe for å være spesiell for andre. Når man er førstegangsmor leser man mye, og selv om ingen barn kommer med en bruksanvisning er det jaggu meg godt å Google innimellom. Og det er spesielt en ting jeg leste som har satt seg fast i hodet mitt:

“Noe av det viktigste du gjør i barnets første leveår er å vise glede over å tilbringe tiden med de. Uttrykke glede ved å bare være sammen.”

Det får meg ikke bare til å tenke på livets viktigste lekse for hvordan vi skal behandle det mest dyrebare vi har, men alle rundt oss. Greit nok. I den voksne verden er det ikke akkurat lett å gå å bite tenna sammen og glise seg støl i trynet når gubben har gått deg på nervene eller du kjører bil og tilsynelatende INGEN biler har fungerende blinklys. På en dårlig dag kan de minste ting få begeret til å renne over. En dag iblant er vi grinete, sure og rett og slett bare ordentlig møkkalei alt ansvaret og stresset som medfølger dette voksenlivet vi ikke kommer unna. MEN. Det jeg vil frem til nå er dette med å vise glede bare over å være med. Være med.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Dette gjelder ikke bare de som allerede er litt skjøre, nedfor eller følsomme. Dette gjelder alle. Vel. De som bryr seg om andre enn seg selv med andre ord. Fordi dette med å vise glede over å bare være sammen. Man skal ikke bare behøve å ha psykiske utfordringer for å kjenne på dårlige dager heller. Alle har de, og ingen kommer unna. Men for å komme til poenget med hele innlegget, så vil jeg i kjølevannet av hvordan livet vårt har blitt snudd opp-ned de siste månedene og hva det kanskje har gjort med tankegangen til mange mennesker. Ikke bare de som før ikke tenkte stort lenger enn nesa, men alle. De som tok ting for gitt. De som tok mennesker for gitt. For er det bare jeg som har kjent på følelsen av at verden har blitt så overfladisk og selvopptatt at vi skal behøve en epidemi som bringer frem frykt for å miste ikke bare de vi er glad i, men livet og vanene våre slik vi er vant med?

“Glede er ikke noe som kommer til deg. Glede er noe du må finne selv. Og fasiten på et lykkelig liv ligger ikke i selve lykken. Den ligger i jakten. De små tingene du gjør som gir en bitteliten lykkerus hver dag som du senere vil huske som det fineste i livet. Det er lykke!”

Jeg har siden den første depresjonen traff meg for mange år siden, hatt en tankegang som kanskje ikke mannen i gata normalt sett har. Jeg har alltid i bakhodet; hva hvis? Hva hvis jeg ikke lever i morgen. Hva hvis du ikke lever i morgen? Hva hadde jeg angret på? Hva ville jeg angret på at jeg IKKE gjorde? For det er faktisk slik at det er bedre å gjøre mer og ingenting er verre enn å ikke gjøre noe.

Så når alt kommer til alt. Vårt første leveår. Vårt siste leveår. Jeg ikke bare tror, men vet at å vise glede over å “bare” være med hverandre er viktig HVER dag. Før covid-19, etter covid-19 og hver dag resten av livet. Om et smil fra en fremmed kan gjøre din dag. Tenk hva det gjør med oss mennesker om de vi er glad i hadde vært flinke til å uttrykke glede over å være sammen med oss og den tiden vi har sammen. For realiteten er at om et smil fra en fremmed kan gjøre dagen din bedre; Tenk deg hvilken makt vi alle sitter på over hvor mye vi kan gjøre for ETT menneske bare ved å uttrykke takknemlighet over hvilken betydning de har for oss. Fordi en dag er ikke det å “bare” være sammen en ting som lenger føles som noe lite og hverdagslig. Det betyr alt. Spesielt når vi ikke lenger har muligheten til å være med de vi er glad i, er tiden vi brukte sammen noe av det mest verdifulle vi hadde. Når en klem kun blir til et minne og ikke lenger en mulig handling.

Fra et følelsesmenneske sitt synspunkt håper jeg denne epidemien har etterlatt seg dype spor i alle der ute. Dype spor som minner oss om viktigheten av å ikke bare ha hverandre og klemme de vi er glad i, men viktigheten av å ta vare på hverandre og vise glede over at vi har hverandre uansett hvor travle vi er. Og ikke minst at ingen sosiale medier og kommunikasjonsmidler kan erstatte en klem fra de vi er glad i. Aldri. En klem kan aldri moderniseres slik alt annet rundt oss tilsynelatende gjør. “Virtuell klem” har aldri vært et mer trist uttrykk å bruke, før ordet klem var noe vi plutselig ikke fikk lov til å gi eller få.

Barndomstraumer er usynlige og noen ganger en blødning vi ikke finner årsaken til. Det er da kanskje like viktig at vi som voksne gjør det vi vet er viktig uansett. Nemlig å aldri ta hverandre for gitt og vise hverandre kjærlighet så ofte vi kan. Vise hverandre glede over tiden vi har med hverandre når vi lærer at tiden vi har med hverandre, er det til slutt ikke vi selv som bestemmer over. For den tiden vi tror vi har, blir plutselig tiden vi trodde vi skulle få, men aldri fikk. For er det noe vi har alle har kjent på kroppen i det siste, er at livet brått kan forandre seg. Og noe av det dummeste vi gjør er å sitte med anger over ting vi aldri igjen vil få en ny sjanse til å gjøre.

Så disse usynlige sårene vi alle bærer på. Det ene behovet vi ALLE mennesker har til felles og er født med er behovet for betingelsesløs kjærlighet og nærhet. Det behovet varer HELE livet. Et behov som aldri uansett hvor stor, sterk, tøff og barsk du er noengang vil forandre seg fra den dagen du blir født helt frem til den dagen du dør. Vi leges litt hver dag med hjelp av hverandre og menneskene rundt oss. Det er også da viktig å ha i bakhodet at den motsatte effekten har minst like stor makt- om ikke større?

“Inkluder. Vis glede over tiden med andre. Bruk tiden godt. Lev som at hver dag er den siste med de du er glad i. Ta aldri noen eller noe for gitt og klem de så ofte du kan.”

Tiden leger alle sår er ikke er korrekt uttrykk i alles liv. Noen legger aldri helt fra seg sårene fra barndommen, men vi kan ihvertfall alle sammen prøve å pleie de så godt vi klarer. #altblirbra

GOD HELG ❤️

Dette “problemet” tror jeg mange kan kjenne seg igjen i. Ikke bare for alle som er leieboere, men også dere som er heldige og eier hus med hage. For noen år siden ble interiør utrolig viktig for meg, og det har siden blitt en stor hobby som jeg har en drøm om å kunne jobbe med i fremtiden. Men dagens innlegg skal handle i hovedsak om viktigheten med å bo i et hjem du trives i. Estetisk trivsel. Jeg tror ikke jeg er alene om å tenke at om du misliker enten hjemmet, noe i hjemmet eller irriterer deg over noe i hjemmet så opptar det mye mental plass du kunne brukt på noe annet positivt.

“Your home should tell the story of who you are, and be a collection of what you love” – Nate Berkus

Grunnen til at jeg ønsker å skrive om dette er fordi når man lever travle liv og ikke har ork til å starte prosjekter hjemme, fordi “det kan vente” legger dette seg i en høy bunke av alle tingene som skulle vært gjort. Og når det kommer til oppussing, maling eller ommøblering vet jeg at dette for mange blir liggende nederst i bunken. Selv er jeg heldig å kunne leie en leilighet som vi har fått lov til å gjøre som vi vil med. Og når du leier, er det alltid en liten følelse inni deg som sier at du ikke er helt hjemme. Desto enda viktigere er det å kunne omringe deg med ting som gir deg glede. Selv om man i uttrykket sier at hjemme er en følelse, ikke et sted, vil det alltid være en liten stemme inni deg som minner deg på at det kun er midlertidig og ikke ditt. Gleden av å kunne gjøre det til sitt eget, er det ikke alle leieboere som har mulighet eller råd til. Derfor vil jeg komme med noen tips til hva man gjøre. Enkelt, billig og raskt. Tilgomed gå i pluss.

Jeg vet ikke med deg, men selv er jeg opptatt av tingene rundt meg hjemme og synes det er så utrolig viktig å kjenne på hvilke følelser du har når du ser rundt deg. Er du fornøyd eller misfornøyd? Hva ville du forandret? Hjemme skal være trygt, avslappende og bringe frem gode følelser. Det trenger absolutt ikke å være slike tilfeller som fremstilles i sinnasnekkeren for at det gnager på irritasjonen. Det er så utrolig lite som skal til, og kan utgjøre så mye forskjell på din mentale trivsel hjemme. Når du omringes av ting som gir deg glede, bidrar det naturligvis til bedre trivsel. Men det er en velkjent ting det at man kan høre 10 positive ting og kun 1 negativ, så husker man den ene negative tingen fremfor de 10 positive. Det samme gjelder for tingene rundt deg. Hvertfall i mitt tilfelle! Og tiden nå er virkelig inne for å gjøre de tingene som skulle vært gjort. Så istedefor å klage på ork, tid eller mulighet kan du skru av TVen, legge bort mobilen og komme igang. Det gir deg en mye bedre følelse enn 6 episoder av favorittserien.

Mine tips for gratis/billig “oppussing”:

1. Finn.no

– Maling, møbler, pynt, planter, blomster, kontaktplast. Det er nesten ikke noe du ikke kan finne på finn som folk gir bort. Selv har jeg malt gratis, tjent penger på å selge møbler for så og hente billigere/gratis på finn, ommøblert og byttet ut møbler uten å bruke 1 krone. Det er så uendelig med muligheter for forandring uten å bruke masse penger. Gjenbruk er GULL!

2. Kontaktplast

– Jeg ELSKER kontakplast. Ikke bare er det enkelt, men du kan bruke det overalt uten å måtte bytte ut ting, men bare forbedre det som allerede er. Dette brukte vi masse der vi leide før. Noen utleiere ønsker ikke å male eller la deg gjøre noe i leiligheten og vi brukte kontaktplast på en hel vegg, på benkeplaten på kjøkkenet, fliser på kjøkkenet. Om du vet du skal leie noen år fremover er det absolutt verdt pengene for trivselen. Og det kan enkelt fjernes igjen uten å etterlate seg noe av skader. Du beskytter faktisk de overflatene du bruker. Vinn-vinn for både depositum og utleier. Anbefales til alle!

3. Ommøbler

Dette tipset har jeg kommet med tidligere, men jeg får ikke sagt det nok. BYTT ut tingene dine. Det er så lett å forbli i gamle vaner, og da er det også lett å overse tingene rundt deg. Her igjen er farger SÅ UTROLIG viktig. Har du ikke kjøpt deg nye gardiner de siste 10 årene, bruker samme blomstervasen hver gang eller har du fortsatt samme pyntegjenstander du har hatt siden du flyttet inn for enten 5 eller 25 år siden? Selv om du tror at du ikke påvirkes av tingene rundt deg, vil du fort merke om du har nye farger og gjenstander når det først er byttet ut. Det trenger ikke koste deg noe heller. Spray det du allerede har, flytt det til et annet rom eller selg det og kjøp nytt/finne på finn.no. Selv er jeg besatt av vintage og antikk. Noe som ofte er helt gratis eller veldig billig. Jeg har gått mye i pluss ved å selge og hente gamle ting. Det gjør det desto mer gøy! Jeg er heller ingen trendslave. Jeg bare fyller hjemmet med det jeg elsker. Noe som gjør at jeg aldri trenger å bytte ut noe for å være “oppdatert”. Et hjem skal ikke preges av trender. Det skal fortelle en historie om de som bor der.

“One should never be the oldest thing in one’s house” – Patsy Stone

Grunnen til at interiør er så viktig for meg er fordi hjemme skal være et sted du skal komme hjem til etter en slitsom dag på jobb, stedet du skal slappe av, stedet du skal være og føle trygghet og glede. Om jeg skulle stilt deg spørsmålet: om du skulle bestilt deg et hotell når du skal ut å reise. Betyr det noe for deg hvordan det hotellrommet ser ut? Uansett hvordan ferie du skal på. Er det viktig at det ser fint, rent og hyggelig ut? Jeg tror de fleste ville betalt litt mer penger for et finere hotellrom. Så hvorfor tråkker du hver dag i ditt eget hjem med ønsker om forandring, men fortsatt ikke tar deg tiden til å forandre på det? Om et hotellrom for en 2 ukers ferie, som du skal tilbringe mindre tid i enn 2 uker i ditt eget hjem er verdt å betale 1000 kroner mer for. Hvorfor er ikke ditt eget hjem det?

GOD HELG ❤️

H & M – Rund bomullsduk – Grå//Day Stativ med 3 Hyller Svart 60 x 15 x 54 cm//vidaXL Bambusgjerde 500×30 cm//SKENE//H & M – Fotoramme i metall – Gull//PR Home//PR Home//PR Home

Da vi var små hadde vi i nåtidens øyne små bekymringer og det er ofte man ønsker seg tilbake til 96 hvor skolesekken bare skulle være praktisk, sminke kun var noe voksne brukte og penger var noe man ikke visste betydningen av utenom at man trengte det for å kjøpe godteri eller sprettball. Den tiden hvor ordet monster kun var grønt, slimete og ikke fantes i virkeligheten. Når det vi hadde på rommet plutselig forandret seg og ble så skummelt i mørket, og vi trengte betryggende ord fra mamma eller pappa som forklarte det trygt igjen. Når sengekanten etter leggetid var det skumleste vi kanskje kjente til. Da vi kranglet med venner over små ubetydelige filleting i nåtidens øyne og ble venner igjen etter kort tid. Da vi ikke visste bedre enn det vi ble eksponert for, fordi vi ble beskyttet fra det vi ikke skulle vite noe om før vi ble eldre. “Det lærer du deg når du blir litt eldre” ble ofte sagt. Vi ante egentlig ikke hvor godt vi hadde det, og gledet oss til vi ble voksne og kunne bestemme ALT selv! Verden slik vi så den var ikke skummel, men spennende. Urettferdigheten vi kjente til var når viljen vår ikke trumfet våre foreldres bestemmelser. Vi hadde ingen bekymringer som utgjorde om vi var lykkelige eller ulykkelige. Vi visste ikke hva betydningen av ordene bekymring, økonomi, helse og jobb var. Hvor mye de ordene skulle oppta av tid i livene våre. Hvor mye som skulle forandres, forlates, vokses fra og alt vi skulle vokse til å bli.

Det som var vår største trygghet; foreldrene våre, må vi lære oss å vokse fra fordi vi skal vokse til å være vår egen trygghet og våre egne barns trygghet. Vi skal forklare oss selv de tingene vi ble fortalt som liten. At alt blir bra og ordner seg til slutt. Vi skal vokse fra det trygge til det som noen ganger føles utrygt. For realiteten er at voksenverdenen kan være skummel. Altfor skummel. Som når vi var små kunne sammenlignes med et altetende oppslukende stort monster- skummel.

Det vi ikke visste var hvor mye som skulle skje i livet. Hvilke utfordringer vi kom til å møte, opplevelsene som skulle forandre oss. Forme oss. At mamma og pappa ikke for alltid kunne fikse alt, eller kom til å være her for alltid. Vi visste ikke annet enn tryggheten. Vi kjente ikke til den ekte følelsen bak ordet frykt. Og det skumleste vi kjente til, var kanskje bare monstrene under senga. De monstrene som kun var oppsinn av fantasi og som forsvant så fort søvnen tok oss. Når morgendagens dagslys snek seg inn kanten på rullgardina’ og gjorde det skumle mørket normalt og trygt uten så mye som en tanke om gårsdagens skumle skygger i rommet.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Sengekanten er nå ikke lenger skummel. Monstrene under senga er ikke lenger reelt, og har forsvunnet gradvis i takt med årene. Det er ikke lenger stort, grønt og slimete. Det har nå blitt til våre egne tanker, bekymringer, sorg, oppfattelser, selvfølelser, press, forventninger, krav og stress. Andres meninger om oss, krav til oss, oppfattelser av oss og oppførsel mot oss. Monstrene har i takt med årene flyttet seg fra under senga til oppå hodeputa. Det skumleste monsteret du noengang vil møte og må kjempe mot: hodet ditt. Fullt av tanker. Fullt av forventninger. Tanker som påvirkes av alt som skjer i livet ditt og formes til usynlige slemme monstre.

Monsteret under senga var en gang fantasier omgjort til frykt. Skumle skygger av det ugjenkjennelige laget av mørket. Frem til det ble lyst igjen. Monsteret under senga er ikke lenger bare skremmende. De kommer ikke bare frem i mørket. De blir ikke lenger borte når lyset kommer på. De har blitt til noe som ofte føles som uovervinnelige store. Bekymringer. Det skumleste med de er at de kan reise seg som høye mørke tykke skygger som kan sperre for solskinnet. Vi tumler alle rundt i mørket.

Livet skal kaste mye rart på oss og vi er stort sett ikke forberedt på det som kommer. Vi skal lære av vonde erfaringer og vi skal erfare med tiden at vondt ikke alltid er negativt. Vi er medfødt et overlevelsesinstinkt som skal hindre oss i å drukne, slik at vi kan svømme til kanten og redde oss selv. For mange er det slik en vanlig hverdag føles, og for noen er det noe de aldri opplever å måtte bruke. Vi har alle et monster vi må bekjempe. Noen store, noen små og noen med en hel haug med sukker på. Men poenget her er at enten det er med masse sukker på, bittelite for deg og stort for andre, stort for deg og bittelite for andre kan vi ikke uttale oss om hverandres monster.

Monsteret bare du selv kan se og føle. Så derfor vi skal heller lære oss å fokusere på våre egne monstre og hvordan vi skal bekjempe de. Ikke blande oss med andres slik at vi formes til et tankemonster i noens hode. Tankemonster som kan forandre et helt tankemønster. Du kan ikke bekjempe andres monster, og andre kan ikke bekjempe ditt. Ingen andre kan se eller høre ditt. Du kan ikke se eller høre andres.

Derfor kommer spørsmålet; hvordan kan vi alle alltid ha meninger om hverandres måte å leve på, være på, valg vi tar, hvordan vi takler ting eller gjør ting på når vi ikke vet noenting om hverandres monster? Er ditt stort? Er det stygt? Er det lite? Er det stille? Er det høylytt? Er det alltid tilstede? Dukker det plutselig opp og ødelegger for deg? Lytter du til monsteret? Prøver du å tie det? Prøver du å bli kvitt det? Har du slåss mot det en gang før eller kanskje altfor mange ganger? Er du redd monsteret? Eller har du funnet en måte å leve ved siden av det på? Har du blitt venn med monsteret? Bare du vet. Det er derfor bare du som kan ta riktige valg for deg selv, uansett hva andre sier til deg. Uansett monster.

Det virker kanskje fjernt å bruke monster som en metafor for hverandres oppførsel mot hverandre, men voksne hoder trenger ofte barnslige og enkle forklaringer. Det er vel nettopp derfor barn ofte kan tenke mer logisk enn oss voksne. Stille spørsmål bedre enn oss voksne. Vi skal ikke bare lære av barna, vi skal lære av vår egen barndom. Uansett hvor du er, hvor du skal og hvor du vil, er det fortsatt et barn inni deg. Barnet som tok til tårene når du ble utestengt fra leken og tårene satt løst over enkle ting. Enkle ting da, som plutselig er kompliserte ting nå. Husk at vi alle sammen har et barn inni oss som er følsomme på hver vår måte pågrunn av nettopp ting vi opplevde som barn. Når vi var barn, lærte vi at det vi alltid skulle være var å være snill mot andre og inkludere alle de som ikke hadde noen å leke med. Uansett om de var litt annerledes. Hvor la vi igjen denne moralen i tidens løp? Når sluttet vi å være barn av regnbuen? Var det når vi kunne bestemme alt selv?

Vi har alle vært barn. Vi vil også alltid bære det lille barnet inni oss resten av livet. Vi husker kanskje ikke alltid hva som skjedde som har gjort oss til den vi er som voksen. Vi glemmer kanskje barndommens monstre. Det er derfor veldig lett å glemme hva vi lærte som barn.

“Vær snill mot andre. Inkluder alle i leken. Spesielt de som står alene. Si ifra til en voksen om noen plager deg eller om du ser noen plage andre. Fortell de som plager deg at du vil at de skal slutte og at du blir lei deg. Ikke si stygge ting til andre, selv om dere ikke er enig. Det er ikke lov å slå. Det er ikke lov å gjøre narr av andre fordi de ser litt annerledes ut eller er annerledes. Si unnskyld om du har såret noen.”

Lær av barndommens enkle regler. For barndommens traumer er ofte nåtidens monstre. Små eller store traumer utgjør små eller store monstre. Pass på dine egne og ikke bli en del av andres. Barnet i deg kan faktisk bli såret i din voksne kropp og i ditt voksne hode. Vær god mot andre fordi uansett når det ble gjort eller sagt kan ingen såpe eller antibac i hele verden vaske bort slimete grønne fingre eller fanden av andres vegg. Mind your own monsters og få det bedre med deg selv.

GOD HELG ❤️

Dette innlegget bærer preg av år med selvbebriedelse over å stadig ha behov for hjelp av NAV. Etter mange år med skyldfølelse for at jeg ikke klarer å stå i jobb i lengre tid uten å sykemeldes. År med dårlig samvittighet for å ikke få til alt jeg så inderlig ønsker og år med selvkritisk oppførsel som ødelegger selvfølelse og selvtillit. Og dette innlegget går i hovedsak ut til de det gjelder om det jeg skriver om, fordi vi har rett til å si ifra. Fra oss som dømmes til de som dømmer. Om ingen andre sier det, skal jeg. For selv om det kanskje skjer i det stille, så skal jeg prøve å få de som snakker høyt om dette til å prøve å forstå.

Du sitter der med din faste jobb som du trives i. Du fungerer optimalt slik normen sier du skal gjøre. Går på jobb fra 08-16, eller om du kanskje har nattvakter. Uansett. Du fungerer til alle døgnets tider. Du drar på jobb og kommer hjem. Dette gjør du hver dag, hver uke. Hvorfor? Ikke bare fordi du må, men fordi du kan. Du har aldri sliti noe særlig psykisk, og tror heller ikke på det å ha en psykisk utfordring. Du bruker ordet lat, som at de to ordene går hånd i hånd. Lat og psykisk sykdom. Du har sterke meninger om at de som benytter seg av NAV er dagdrivere, slasker, late mennesker eller folk som bare utnytter systemet. Du drar alle under en kam og glemmer at vi alle kjemper vår egen kamp. En kamp du kanskje aldri har eller må kjempe. Du som aldri har gått på veggen, vært utbrent, sliti med psyken eller det fysiske. Du som overhode ikke vet hva du snakker om, men som skal sitte med pekefingeren din langt oppi ansiktet til de du så sterkt mener om. De du mener om, som du ikke kjenner eller vet noenting om. De du ikke aner om hvilke utfordringer de har. Hver dag. Hele året. De du ikke forstår og de du aldri heller vil prøve å forstå deg på. Du som kanskje aldri trenger å benytte systemet vårt, som forøvrig er der av en grunn. Du som mener å jobbe ikke skal være noe problem så lenge du bare ‘tar deg sammen’. Du som aldri under noen omstendigheter aner hvordan det er å leve i andres kropp, gå i andres sko eller leve med deres hode. Du som bruker ordet “naver” i negativ betydning og tror det er et eget ønske og glemmer at det faktisk ikke er slik at alle mennesker har det slik som deg. Du som nå skal få som hatten passer av meg. Føler du deg truffet, går den ut til deg. Hvem er du?

Jeg skal uansett fortelle deg hvem jeg er. Jeg er 30 år dette året. Hele mitt unge- og som skal være de beste 20-årene mine. Årene jeg skal ha hatt driv og motivasjon til å jobbe, utdanne meg og finne ut hvem jeg er; disse årene har jeg brukt på psykologer, sykemeldinger, selvbebreidelser og altfor hard selvkritikk over å ikke klare. For jeg skal fortelle deg om at vilje, driv, motivasjon, pågangsmot, målbevissthet og stahet IKKE overgår psykiske lidelser. Jeg VIL jeg VIL, men jeg får ikke til. Et ordtak som gjør vondt. Det gjør fysisk og psykisk vondt. Angst. Hvorfor? Fordi jeg så inderlig sterkt har et ønske om å gjøre som jeg vil og som jeg på ‘gode’ dager KAN. Gjøre det jeg vet jeg er flink til, gjøre det jeg tilogmed kunne gjort bedre enn deg på de gode dagene. ‘De gode dagene’. Rettelse; dagene jeg fungerer godt nok. Men uansett hvor viljesterk jeg er overstyres noen dager av det jeg kaller det onde oppi hodet. Du overstyres av en kraft sterkere enn de fleste krefter. Det kan forklares som at noen sitter oppi hodet ditt og styrer deg. Angst, depresjon, bekymringer. Styrer tankene dine dit de ikke skal. Dit du selv ikke vil at de skal gå. Du har på deg en tvangstrøye, og prøver så hardt du kan å bryte deg løs men du sliter deg bare mer ut og sitter der fortsatt igjen fastbundet. Fastbundet i det vonde, og utslitt av forsøket på å bryte deg løs. Du vil bare komme deg løs og være fri. Fri fra dette. Du har dager hvor du kan sverge på at solen skinner sterkere enn i går, men det er bare slik at faktisk du ser solen i dag. Solen i dag ER sterkere enn i går. På alle måter. Tankene som kommer om; hvorfor kan jeg ikke bare se solen slik hver dag?! Det tærer på deg og etterlater en stor følelse av selvhat og dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet sier du? Ja, for den er der. Den dårlige samvittigheten over at du ikke bare skuffer deg selv, men at du føler at du skuffer alle andre rundt deg med å være syk. Ja, for du er syk. Du er ikke “syk”. Det bare synes ikke like godt på deg, så du antas å være lat. Tafatt. Om du kunne vrengt innsiden ut og laget et bilde av hvordan det var, skulle det vært åpne kjøttsår av væskefylte betente byller som kan sprekke når som helst. Ut kommer det en væske som lager brannsår av tredjegradsforbrenning og etterlater seg dype spor av store smerter. Og når du tror alle byllene er sprukket, dukker det stadig opp nye. Nedturene.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Innsiden er usynlig, og det er for oss mange til tider en stor frustrasjon. Men om vi skulle vært synlig syke, hadde utsiden noen ganger vært ubehagelig å se på. Den hadde kanskje vært frastøtende og vanskelig å takle. Og slik er det for oss som er psyke. Noen ganger er dagene for vanskelig å takle. Vonde. Det gjør det stadig verre å vite at det er mennesker der ute som ‘forverrer’ det ved å være dømmende, lite forståelsesfulle og uviten om hvor tøft det er.

Alt av selvkritikk forverres av slike som deg. Som så bestemt innbiller seg at man bare skylder på at man ikke kan jobbe. Som virkelig tror at jeg er mindre verdt enn deg fordi jeg ikke klarer å stå i jobb. Jeg er kanskje sterkere enn deg. Jeg har mer vilje enn deg. Jeg har trolig mer selvinnsikt enn deg. Jeg har tydeligvis mer troen på andre enn deg. Jeg håper mer enn deg. Hver dag. Jeg viser andre mye mer forståelse enn deg. Jeg er ikke mindre verdt enn deg, men jeg er heller ikke mer verdt enn deg. Vi er likeverdige du og jeg. Frisk eller syk. Jobb eller avhengig av NAV for å overleve. Og mens du lever livet, er det andre som gjør nettopp dette; Overlever på det lille de har og har rett på. Noe som gjør oss fattigere, men også så mye rikere enn deg. Vi har håp og små gleder. Det kan jeg love deg at veier mye mer enn slike tunge fordommer. Troen.

En stor synd tror jeg er å leve i troen om at man er bedre enn andre. Ingen er bedre enn noen andre uansett farge, sykdom, legning eller levemåte. Vi har bare forskjellige ting vi må leve med, og derfor forskjellige måter å leve på. Om vi som sitter i systemet kunne snakke høyt, føle oss likeverdig og forstått, hadde det vært mange hoder som hadde snudd, mange hjerter hadde knust og mange tårer ville blitt felt. For du kan si hva du vil om de som er i NAV. Du kan uttale deg så mye du vil. Men du kan aldri forestille deg hvor strenge vi allerede er mot oss selv for å ikke ha noe annet valg, og likevel leve med daglig påminnelse av hvor lite man “duger” og at man ikke har like rett til ting fordi man er for syk til å gjøre det man skulle ønske at “alle andre får til”. Har du noengang kjent på den følelsen? Den kalles meningsløs. Har du noengang følt deg meningsløs? Det er en følelse jeg aldri unner noen mennesker å kjenne på. For uansett hvor stor, sterk, rik, viktig eller flink du er så kan følelsen av å være meningsløs knekke selv den største, sterkeste og rikeste. Og når du føler deg liten, svak og fattig blir den følelsen desto tyngre å bære på.

Så du som sitter å peker fingeren din langt oppi ansiktet vårt. Du som tror du vet. Du som tror du kan uttale deg om ting du ikke har peiling på. En ikke så vakker dag blir du kanskje permittert, alvorlig syk, går på veggen eller opplever noe som gjør at du selv er avhengig av NAV. Hva gjør du da? Har du fortsatt samme oppfatning av hva du anser som en “naver”? Jeg tror du fort vil endre ditt synsperspektiv fra fugl til frosk og åpne de sneversynte øynene dine. Du vil først da innse at livet ikke alltid blir som vi håper eller ønsker, uansett hvor mye viljestyrke og pågangsmot du har. Noen ganger har man ikke noe “valg”. Kanskje du nå sitter i samme båten som de du hele tiden har seilt forbi i din stolte store seilbåt, og plutselig har vinden i seilet ditt gitt deg litt motvind også!

Dette er egne ord, og jeg vet at det er mange som kan relatere og mange som ikke kan relatere. Det jeg ønsker å få frem er at det er tøft å måtte være i en slik situasjon du selv ikke velger, og at det alltid vil være folk som ikke forstår deg og drar deg ned pågrunn av nettopp dette temaet. For det er nemlig ikke slik at det er enkelt å være avhengig av NAV fremfor å jobbe. Tvert imot. Jeg skulle helst jobbet fulltid og fungert optimalt, men slik er det dessverre ikke. Vi bruker halve livet vårt på å jobbe, så vi som er psyke bruker mye av livet på å prøve. Jeg skriver for alle dere som forstår meg, for at du skal vite at jeg forstår DEG. Men jeg skriver også til deg som blir truffet av dette. Husk at selv om man ikke alltid kan forstå seg på andre, er det like viktig å behandle alle mennesker med likeverd uansett hva dine oppfatninger er. #trehundreogsekstifemdageriåret

GOD HELG ❤️