Du prøver å være populær, men når du viser deg for den du er kan du foraktes og stenges ute. Du prøver så godt du kan å gjemme deg bort når du bringer med deg noe negativt, men realiteten er at de som ikke liker deg ønsker ikke å kjenne deg, fordi du truer dem. Treffer dem et sted de ikke ønsker å bli truffet. Sårer, skaper kaos eller noe veldig vakkert. Du kan reise skjult i mange år under et falskt alias, men ofte er du veldig gjennomsiktig for de som faktisk respekterer deg. Du driter i hvem du må såre for å komme frem, fordi det er ikke din skyld at det blir vondt å vite. Du er like viktig for alle, men i noen spesielle tilfeller er det faktisk best om du er stille, fordi du ikke sørger for et positivt utfall. Du skal de fleste steder kun vise deg frem når du bringer frem god stemning, men du utfryses dersom du bringer det motsatte. Du finnes overalt, men skjuler deg ofte veldig godt. Du er livsviktig, nødvendig, men for mange totalt unødvendig. Du blandes med å være en forræder og en helgen, avhengig av hvem du møter og hva du skal fortelle. Du skal vite at du er viktig for å opprettholde balansen i universet og for å opprettholde sunne relasjoner oss mennesker imellom. Du er den alle elsker og hater på samme tid. Noen maler deg svart, noen sminker deg med de lystigste fargene de har i sitt palett, mens andre har ikke behov for å pynte på deg, og viser deg heller frem akkurat slik du er. Ekte. Rå. Viktig. Du er en holdning. Du er et valg. Du er den som seirer til slutt og du sies å alltid vare lengst. Du er ærlighet.
Fra kjeller til takknemlighet
I dag er jeg takknemlig. Som hver eneste dag. Jeg finner mange ting hver dag å være takknemlig for. Nei, det er ikke for å være en alternativ superklisje positiv person som finner gleden i å lukte på alle blomster og kan sitte midt i en eng med bena i kryss og meditere til lyden av fuglekvitring og stillhet. Det er fordi jeg må. Jeg mener sånn takknemlighet som er totalt nødvendig for å holde hodet over vann, sånn rett før du holder på å drukne eller når du stresser med å komme deg til grunna, før du får krampe av hvor kaldt vannet er. Jeg mener den typen takknemlighet du må jobbe flere år med å lære deg, ut av flere år med dystre og vonde tanker som kan sluke deg like hel og like fort som du kan sluke en hel pose med Smash. Den type takknemlighet som mange der ute ikke trenger å bruke tankene sine på. Ikke behøve å tenke for å finne en mening i hverdagen eller livet. For ja. For å være brutalt ærlig, så er det faktisk sånn for mange. Mange flere enn du tror. Kanskje er du også en av de som allerede er på vei mot å måtte finne evige ting i hverdagen å være takknemlig for så du ikke skal føle at å holde hodet over vann ikke er verdt det, og at du bare medgjørlig lar strømmen dra deg ned i dragsuget mens du titter på overflaten som et fortapt prosjekt du bare ikke gadd bryet med lenger. Fordi du kom deg aldri til land, så hva var vitsen..
Dystert? Mulig det. Men sannheten er vel egentlig den jeg skriver mest om. Om du mener det er dystert er det bare fordi vi ikke lenger er vant til sannheten så lenge den ikke blomstrer vakkert, lukter godt eller bringer med seg noe form for premie eller trøst. Trøstepremie. Det er livet det. Noen av oss kjemper hele livet mot ukjente, illeluktende og stygge monstre. Noen ER disse monstrene, og noen lever oppi hodet vårt. Vårt eget selvskapte oppslukende monster. Noen slipper unna, og lever ganske harmonisk med verden og slik den er lagt opp for oss uten å gi det så mye ettertanke. Men vi andre ser ting annerledes, og har det da annerledes inni oss.
Takknemlighet. Du trodde kanskje jeg skled ut av kontekst med min poetiske forklaring på vårt eget hodet som vår fiende? Nei, jeg ville bare forklare at for deg som ikke finner takknemlighet i hverdagen, er det mest sannsynlig fordi du er bortskjemt eller har det bedre enn du selv faktisk er takknemlig nok for. Eller er i en depresjon. Jaså, så du kjenner meg tenker du? Nei. Men jeg kjenner hjernen og hva den kan gjøre med oss. Lure oss, lære oss og løfte oss. Når du har vært en tur eller to i kjelleren i løpet av livet – da enten blir du lurt eller så lærer du. Ja, lurer deg til å tro at livet ikke er verdt å leve eller lurer deg til å tro at du ikke har noe å være takknemlig for. Eller så lærer du deg hva livet handler om og alt du kan være takknemlig for.
Vi kan vel alle huske fra vi var små da vi skulle hente noe i kjelleren for mamma. Den mørke kalde kjelleren som lysene slår seg på litt for tregt, eller mangelen av lys. Det luktet annereldes der nede. Ukjent og rått. Når vi hadde hentet det vi skulle, løøøøp vi opp trappa for at det selvpåståtte monsteret som bor i kjelleren ikke skulle få tak i oss. Rekke å bite oss i rumpa eller dra oss i beina mellom de åpne trappetrinnene. Vi løp rett og slett for livet til øverste trappetrinn og andpusten oppe igjen var vi trygge. Trygt oppe i det velkjente. Der det var lys og det luktet kjent. Det er litt sånn det er med depresjon også. Bare at du roter kanskje altfor lenge i den kalde mørke kjelleren uten å finne noe. Og uansett hvor mye du prøver å løpe til trappa som tar deg opp til tryggheten, så får monsteret i kjelleren tak i deg hver gang du prøver. Kanskje er du heldig og finner det du leita etter. Du løper ikke til øverste trappetrinn, du krabber opp trinnene en etter en. I en svart- hvitt saktefilm. Men du kommer deg opp til slutt, du må bare være jævlig sterk.
Min første tur i kjelleren fant jeg ikke så mye. Fordi jeg var ung. For ung til å forstå alt. Min andre, tredje og fjerde fant jeg masse. Masse nyttig jeg har tatt med meg. Takknemlighet er en av de. I dag er jeg takknemlig for at selv om jeg er blakk, hadde jeg Kambucha i kjøleskapet. Jeg har en god nok dag til å glede meg til å jobbe. Jeg klarer å være snill mot meg selv og ikke kritisere meg selv i dag. Jeg kan sole meg i sommerværet og nyte min favorittårstid på sitt beste. Jeg har tak over hodet og vann i springen. Jeg har et forkjøla barn som testet negativt på Corona. Jeg er selv frisk og kroppen min fungerer. Jeg har nok penger til å kunne kjøpe meg en brus å kose meg med på jobb og mat i kjøleskapet. Jeg kommer hjem til en mann som tar vare på meg, og jeg har gode venner rundt meg som bryr seg om meg. Dette er bare noen av de mange tingene jeg kan si at jeg er takknemlig for. Så da ser du kanskje at takknemlighet ikke handler om overflod og store ting. Det handler om de aller minste ting som du tror at er en selvfølge. Spesielt for deg selv. For ingenting- Absolutt INGENTING er en selvfølge. Og når du innser det, er veien til takknemlighet også veldig enkel. Det er ikke en kunst, eller holdning. Det er en levemåte lært og valgt fra en trist sannhet, i mitt tilfelle. For veldig mange der ute ytterst nødvendig. Ikke fordi man er misfornøyd med hva man ikke har, men fordi man må minne seg selv på at det er mye fine ting som gjør livet verdt å leve å glede seg over, fremfor å fokusere på de tingene som drar deg rett tilbake i kjelleren.
Tenk fort! Hva er du takknemlig for i dag?
GOD HELG ☀️