Det finnes folk som alltid blir invitert, alltid inkludert og aldri føler at de ikke hører til noe sted, men at de er så heldige at de hører til litt overalt. Men det finnes også de som aldri blir invitert med, aldri inkludert og aldri finner et sted de hører til. Hvem av de er du?
Det er lett å ta ting for gitt, og bli for utakknemlig fordi vi ikke vet hvor heldig vi egentlig er. Det triste med det? De som savner alt du har, ville gitt alt for det du tar for gitt mens du ikke gir det en ettertanke noengang. Det er lett å bli for opptatt i sitt eget liv til å stoppe opp og tenke over slike ting. Det handler ikke om sammenligning, men om perspektiv. Når vi tar ting for gitt, er da utakknemligheten over det vi har avler bortskjemthet. Vi alle tar noe i livet vårt for gitt, helt til det blir tatt fra oss. Det er dessverre veldig vanlig. Men min personlige erfaring etter mange år i en daglig kamp for å finne små meninger med hvorfor livet er verdt å leve, er at vi tar mye mer for gitt enn hva vi finner å være takknemlig for. Nettopp fordi vi ikke innser hva vi har før vi har mistet det. Det er noen ganger en av de fine tingene med et hode som er (p)sykt. Jeg er heldig i uhellet med dette fordi jeg har kommet meg gjennom, selv om det var gjennom et nåløye altfor ofte altfor mange ganger.
Mens noen priser seg lykkelige over at samfunnet har åpnet, finnes det de som aldri får oppleve det igjen fordi de ga opp håpet og ikke taklet ensomheten, isoleringen og den evigvarende følelsen om at det ikke finnes noe å leve for. Det finnes de som ikke vil merke stor forskjell fra før, under eller etter pandemiens slutt. De som ikke har noen de endelig kan klemme igjen. Og det finnes de som har så sosial angst at de ikke vet hvordan de skal forholde seg til at verden blir normal igjen. Det finnes de som har vært i mørket så lenge at når mange endelig ser lyset i enden av tunnelen, blir de blendet av det samme lyset. Noen kan endelig samle vennegjengen, mens andre vil kjenne på alt det vonde med å bli påmint at de ikke har en vennegjeng eller noen som har savnet de eller noen som ber de med.
Vi lever nå etter min mening i en jævlig egoistisk verden hvor vi blir uglesett om vi går mot strømmen og stiller spørsmål ved ting som vi er oppdratt til å tro på. Vi har nok med vårt og for mye til at vi orker å bry oss med andre, men vi skal likevel bry oss med andres ting om de ikke samsvarer med våre egne meninger. Vi skal også være for opptatt til å se rundt oss. Ekte venner er sjelden vare, fordi popularitet, sosiale medier og pene bilder er viktigere enn å finne de som er der når det brenner.
Det jeg har lært meg er at det handler ikke bare om hvem som er der når det brenner, men hvem som er klar over, har selvinnsikt nok og er ærlig om når de ikke er det. De som uansett alltid er med på etterslokningen før den verste røyken har lagt seg. Men en ting du aldri skal ta til takke med, er de som kommer løpende så fort de vet at faren er over, brannen er slukket og røyken er borte. Lær deg å vite hvem du skal slippe inn når huset er bygd opp. De som kun kommer når døra står på vid gap, i et nyoppusset og gjenoppbygd skinnende hus, men som aldri noengang prøver å dirke opp låsen når du har låst deg inne. De 10 fuglene på taket ditt, flyr avgårde så fort brannen starter. Mens den ene fuglen du har i hånden står inne i det brennende huset med deg og hjelper deg til du har kommet deg ut.
Jeg tror bare jeg prøver å si at alle har sitt, men ikke bli for opptatt med ditt til det punktet hvor du ikke ser hvor dempet andres lys har blitt.
