Noen løper kanskje rundt og stresser med de siste gavene før dagen. Noen har allerede senket skuldrene, kledd på seg julepysjen og plantet seg ned i sofaen med gløgg og julefilmer. Noen står på kjøkkenet og steker pølser og medisterkaker til den stor gullmedaljen. Lille julaften. Selv om været minner om en våt høstdag i oktober, og coronaen herjer utenfor, kjenner jeg at jeg for første gang på mange år har julestemning. Julestemning for meg har alltid vært snø til jul. Hvitt og heldekket ren julestemning. Men i år er ikke snøen her, og noen får ikke feiret julen slik de alltid gjør med de samme som de gjør hvert år. Denne dumme coronaen tenker du? Ja, den er vel årsaken for noen. Ikke alle. Noen sitter ikke bare på andre siden av landet eller i karantene. Noen er borte. Noen dette året har mistet noen de sårt savner rundt bordet på julaften. Noen kan kanskje ikke feire sammen med de til neste år, eller ta middagen over facetime. Noen kan ikke skrive navnet på den gaven de gleder seg aller mest til å gi. For noen føles julen tommere enn noengang.

Julen i år blir kanskje ikke slik du har forventet, ønsket eller som den alltid har vært. Og hvis det ikke handler om helsen til noen du er glad i, eller ikke er her lenger så vil jeg bare minne deg på at du er en av de heldigste. Noen sitter alene hvert eneste år, hele året. I år er intet unntak. Vær takknemlig for de du har rundt deg, og fokuser mindre på gavestresset.

Det året du ikke lenger gleder deg til gavene, men til selskapet. Det året du gleder deg til å sitte rundt et findekket bord med all den gode julematen. Det året du ikke forventer mer enn et par pakker under juletreet. Det året er året du virkelig kjenner på å være voksen. Det året du skjønner hva julen virkelig handler om og blir takknemlig for alt du fortsatt har, istedefor hva du ønsker deg og ønskelisten blir kortere.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Julestemningen min i år kommer av min rene glede av å se min datters ansikt når jeg sier hvem vi skal til på julaften. Den rene gleden hun viser bare av å være med de hun er glad i, uten å vite at det er en haug med pakker som venter på henne under juletreet. Gleden av å se hennes reaksjon når julenissen kommer. Så mange gleder for en liten kropp, på bare en kveld.

I år er jeg nok en gang en av de heldige. Jeg får feire jul med barnet mitt, mannen min og familien min. I år er jeg en av de heldige som kan legge nok et år til sammen med de jeg er glad i bak meg og sitte rundt bordet nok en julaften sammen med de og skåle en ekte og oppriktig god jul. 

Takknemlighet kommer aldri i store innpakninger. Takknemlighet kommer i bittesmå påminnelser om de viktigste tingene i de minste tingene vi ikke ser, før vi ikke lenger kan se eller oppleve de lenger. Takknemlighet for denne årlige påminnelsen vi har om hva det aller viktigste i livet handler om.

JEG ØNSKER DERE ALLE EN RIKTIG GOD JUL ❤️

Har du noengang hatt det så vondt inni deg at du ikke vet hvor du skal gjøre av deg? Tanken på mat gjør deg så kvalm at du bare blir enda mer kvalm når noen spør hva du vil spise? Selvom magen din bokstavelig talt skriker etter mat som at den aldri skal få mat igjen? Den følelsen av å ha det så kaos i hodet at alt virker håpløst og endelsløst med bekymringer? At uansett hvor positiv du forsøker å være, så er det en følelse av et konstant mørke som prøver å sluke deg hel og er ute etter å konsumere hver eneste lille opptur du forsøker å klamre deg fast i. Som Mufasa på kanten henger du og klamrer deg fast i det lille du kan ta tak i av håp, mens Skar er din egen dystre sannhet om realiteten slik den er på innsiden din. Nesten som i takt med hjerteslagene slår blodet i årene dine ut en mørk væske av håpløshet. Er det sorg? Er det dårlig magefølelse? Er det bekymring? Følelsen av å ikke finne riktig følelser brer seg som en tjukk tåke du ikke klarer å finne veien ut av uansett hva du gjør. Følelsen av å ikke kunne finne den riktige følelsen gjør at du ikke klarer å forstå hvordan utsiden din fortsatt kan se så ubrydd ut. Uberørt. Intakt. Og mens du sitter å kjenner på smertene du har inni deg. Under huden som fortsatt beskriver deg som hel og fin. Den silkemyke uberørte huden som ikke slår noen sprekker som den sorte tjukke tåken kommer ut av. Der sitter du å tenker på hvorfor det er så tabu å ha det vondt. Det er som at det er tabu å ha følelser. Sorg. Glede. Tabu å føle. Hvem har retten til å bestemme hva som er rett eller feil å føle? Hvem har bestemt at fordi jeg har det vondt inni meg, under huden min, under muskler og forbi mine knokler er det ikke greit å føle slik jeg gjør? Feil? Mens du sitter å leter etter alle grunner til å leve og finne gleden i alle de små tingene du kan, slik at du ikke skal falle ned i hullet du sakte men sikkert har gravd i løpet av den lange tiden med vonde smerter. Mens du bruker alt du har av det du har igjen av ork og klarer for å finne bare én grunn for å leve istedefor å ikke leve, sitter andre mennesker og peker deg ut som en som ikke gidder. Lat. Tafatt. Uforståelig. Der sitter du misforstått. Skamfull. I et smertefullt og ensomt klussedull av følelser. Mens du sitter i ditt eget fengsel av et innvendig smertehelvete og ser ned på dine føtter som har sørget for at det ene benet kommer foran det andre og lager skrittene for å bringe deg fremover. Skritt for skritt. År etter år. I speilet ser du på deg selv og tenker at du ser deg selv som andre ser deg. Uberørt, utenom litt mørke ringer under øynene. Ingen sprekker i huden, utenom stressutbruddet i kinnene. Ingen åpne kjøttsår av smerter. Bare deg. Men for deg selv nesten ukjent. For du vet den riktige sannheten. Mens du ser deg i speilet og tenker; hvis jeg selv ikke kan se meg slik jeg selv føler meg på innsiden. Hvordan skal noen andre kunne se den riktige sannheten? Når jeg kan lure mitt eget speilbilde på denne måten, kan jeg lure hele verden. Men jeg vil ikke lure noen. Jeg vil kunne vise noen mine vonde usynlige smerter slik at de kunne sett meg slik jeg er. Med det vonde jeg bærer og hjulpet meg. Det som sitter fast inni meg, men fortsatt føles som en altfor tung ryggsekk over skuldrene. Jeg vil ta av meg ryggsekken og kaste den utenfor stupet slik at veien min blir lettere å gå. Men ryggsekken sitter som støpt fast som et skjold på ryggen. Et skjold som holder lyset mitt borte. Et skjold som holder meg bundet fast i mørket og trykker meg ned. Djevelen har mange ansikter. Akkurat det samme har psykisk sykdom.

“The world as we have created it is a process of our thinking. It cannot be changed without changing our thinking.” – Albert Einstein

Tabu betegnes som forbudt, urørlig eller unevnelig. Hvordan skal vi da kunne snu et tema som aldri i utganspunktet har vært noe annet enn en vrangforestilling av hvordan vi mennesker er ment å være? Fasiten på mennesket er det ingen som sitter på, men likevel er det bestemt at de med mer vonde følelser enn gode følelser og psykiske utfordringer skal føle seg misforstått, mindreverdig eller unevnelig? Jeg får det ikke til å stemme..

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Julen er som hvert år en påminnelse om hvor skjørt livet er for mange. Hva som virkelig betyr noe og hvem som er viktige for oss. Tiden vi har med de som fortsatt er her med oss og tiden vi hadde med de vi savner. En høytid som for mange er full av glede, og for noen full av sorg og savn. Ta godt vare på alle dine og deg selv ❤️ Vi har ingen å miste. Tabu er ikke psykisk sykdom sin fiende, men menneskene som fortsatt mener psykisk sykdom er tabu eller en ‘ta deg sammen- sykdom’.