Kanskje du var på et sted i livet hvor livet endelig var på sitt beste. Endelig funnet jobben du trivdes i. Kanskje var du midt i mellom å finne deg selv mellom billig tequila på et stappfullt utested av unge mennesker svevende mellom ungdom og voksenlivet, og spørsmålet om livets mening sjanglende hjem klokken 03:00. Ung og lovende. Kanskje var du i toppform og for første gang på lenge holdt motivasjonen oppe for en livstilssforandring og treningssenteret var blitt din nye avkobling. Kanskje var du allerede arbeidsledig, psykisk syk og kjempet en kamp for deg selv. Kanskje du allerede slet i det stille og levde for helgene som fikk deg til å føle deg levende. Druknet bekymringene med gode vennskap i gode stunder. Danset bort stresset. Kanskje var du på ditt aller beste økonomisk og endelig kommet over den tøffe kneika. Kanskje du akkurat hadde investert livssparingen din i en ny bedrift. Eller kanskje du allerede var en av de som stilte det store spørsmålet. Hva er egentlig meningen med livet? Så kom Covid-19 og alt ble snudd på hodet.

Uansett hvor du var. Nå er du her. Vi alle. Vi alle er her nå. Vi alle er slitne. Lei. Vi alle mister litt håpet for hver overskrift som drar det lille håpet vårt ut av oss. Nesten som et vakum av håpløshet. For uansett hvor du var, er du kanskje nå der du absolutt ikke vil være eller trodde du skulle komme. Der ingen av oss vil være. Der håp ikke finner noen røtter å vokse fra. Der solen virker blass og diffus istedefor lys og oppløftende. Hver overskrift gir oss alle en påminnelse av hva som skjer i verden utenfor døren. Hver overskrift som for mange der ute skaper angstanfall, panikkanfall og dødsangst er overskrifter som for andre kun skaper oppgitthet og leihet. Vi sitter alle i samme situasjon uten å være i samme situasjon. Vi er alle lei, men ikke lei på samme måte. Og det er der problemet ligger. Vi er alle redde, men ikke redde på samme måte. Noen livredde. Noen ikke redde nok. Dessverre også et av problemene. Du burde være livredd nok til å gi ditt bidrag. Bidrag for oss alle. Hver overskrift skaper noe i oss alle. Hva skaper den i deg?

Jeg vet at media er viktig. Nyheter er for mange viktig å få med seg. Lenge før Corona brøt ut, sluttet jeg å bla gjennom nyhetene og gjorde det kun en gang iblant. Hvorfor? Fordi når man lever med psykiske utfordringer som omhandler følelser, angst eller depresjon, er det en viss kvote med negative påvirkninger man kan lese og ta innover seg før det begynner å gå utover psyken, men også en hårfin grense når det går på psyken løs. Og dette gjelder spesielt nå. For oss alle. For noen er den verre, for andre er den på sitt verste. Kanskje var du aldri den som trodde du skulle gå på en smell eller kjenne på det å være psykisk utslitt. Kanskje er du den som allerede hadde dine psykiske utfordringer og nå sliter mer enn noensinne. Vi er alle i samme båt, men ikke på samme bølgelengde. Vi er alle ansvarlig for å ta vårt ansvar, men tar ikke alle like mye hensyn. Vi har alle sammen ulike meninger om pandemien, men ikke samme oppfatning. Vi er alle sammen i ulike livssituasjoner, men vi er alle i den samme verden. Vi er alle sammen slitne og lei, men ikke alle lei nok til å ta sitt ansvar. Uansett hvor ulike vi er, ulike meninger vi har, ulik psyke, ulike utfordringer, ulike liv. Kanskje var du allerede sliten av alle tankene, og sliter nå med å finne lyset i enden av tunnelen. Er det noe media klarer, så er det å skape frykt. Uansett hvor mye håp som nå prøver å tas fra oss, er det EN ting vi alle sammen i hele verden nå har. Vi har alle et felles håp, en felles drøm om at vi en dag skal kunne leve slik vi gjorde når vi fortsatt kanskje ikke visste hva livet handlet om. Livet slik vi var vant til. Tok for gitt eller var takknemlig for. For er det noe Covid-19 har lært oss alle, er det at livet handler ikke om likes, selfies, kjendis status, popularitet og overfladiske vennskap. Det handler om å leve livet når vi har det, med de vi har mens vi enda har de og gjøre det vi elsker mens vi kan med de vi elsker. Corona, du er uten tvil en jævla dritt, men er det noe du har vist oss alle er det hvor innihelvete forbanna egoistiske vi mennesker kan være, hvor mye medmenneskelighet mange av oss har i oss, hvor viktig vi mennesker er for hverandre og hvilken helse som får seg den største og mest kritiske knekken når ting skranter. Noe jeg tror mange fler uventet har kjent på for første gang. Er det noe vi alle nå har til felles er det en felles drøm. Så da sitter jeg egentlig igjen og klør meg i huet og lurer på hvorfor i hælvete det er så innmari vanskelig å gjøre en dugnad slik at vi alle en dag kan danse i gatene og feire slik vi alle ønsker. Eller har jeg misforstått? For det virker som at dere som ikke klarer å bidra, ønsker at verden aldri blir den samme igjen. Du som er så innihampen egoistisk og driter glatt i “den jævla coronan”. Det går utover deg også. Men det har du kanskje ikke tenkt på? At dine korttenkte valg ikke bare påvirker alle andre, men også deg selv. Så kanskje du skal tenke enda litt mer på deg selv og gjøre din del. Slik at DU også kan komme tilbake til den normale hverdagen igjen. Takk for ditt bidrag, du har nå minket smittespredningen med 100 personer og vi rykker stadig en plass frem i køen mot at setningen “ALT BLIR BRA” ikke lengere er en falsk motivasjon, men et reelt håp. For oss ALLE. Du er kanskje drittlei corona, og DET er vi alle. Men er det noe jeg kjenner at jeg er mer drittlei, er det DEG. Du som fortsatt ikke tar pandemien på alvor, du som tenker at det ikke rammer deg. Du som ikke tror det er noe annet enn skremselspropaganda. Du som ikke bryr deg fordi du ikke kjenner noen i risikogruppen. Du som lever som det skulle vært 2019. Du som ikke vet hva ordet dugnadsånd betyr. Du som aldri i din villeste fantasi kan tenke deg å gjøre noe for andre uten at du selv får noe ut av det. Du som ikke bryr deg så lenge det ikke påvirker deg. Du står kanskje i polkøen nå, men før du aner ordet av det ligger du i kø i påvente av respirator. Kjære egoistiske menneske; Du tenker kanskje fuck corona. Jeg tenker………

Annonsørinnhold

Nå er den virale Dubai-sjokoladen endelig på lager igjen (blir fort utsolgt)

Godt nyttår skulle jeg skrevet for godt over 1 uke siden. Men etter tragedien i Gjerdrum gikk tankene mye dit og lagde en liten skrivesperre. Det er rart hvordan et liv kan forandre seg på bare sekunder. Det setter et støkk i oss alle når sånne tragedier skjer. Uansett hvor ofte man ellers tenker at skjørt livet er. Mine tanker går til de rammede ❤️

Etter et veldig spesielt år som vi har lagt bak oss, er det kanskje mer aktuelt enn noengang å lese noen av mine dype oppgulp. Fordi plutselig kan enda flere av oss relatere til mine tanker. Enten det er arbeidsløshet, ensomhet, hjelpesløshet eller psykisk nedbrutt. De tingene jeg skriver om som for mange blir “for dypt” har dette året kommet som et tog i 200 km i timen og stanset utenfor døren. Fordi jeg tror veldig mange fler innser hvor mye vi egentlig tar for gitt. Når friheten vår blir tatt fra oss, er først da veldig mange innser hva de hadde og når klisje uttrykket ‘du vet ikke hva du har før du mister det’ blir et veldig aktuelt ordtak å bruke. Ikke om ting, men om mennsker, relasjoner og frihet.

Ordet jeg er ute etter å skrive om i dag er forventinger. Det ene ordet som i voksen alder ofte relateres til det negative fordi vi har for mange av de. Forventingsfull forbinder jeg med et barn som står med store gluggende øyne og venter på at godteriskåla til å ha foran barnetv på lørdagskvelden, gjøres klar. Men når vi som voksen bruker ordet forventning klarer jeg ikke å legge fra meg at det ofte ender i skuffelse eller irritasjon. Hvorfor? Fordi forventninger ødelegger både små gleder og lykken du prøver å finne. Eller er jeg alene om å tenke dette?

Annonsørinnhold

Nå er den virale Dubai-sjokoladen endelig på lager igjen (blir fort utsolgt)

Når noe uventet positivt skjer, blir du positivt overrasket og som oftest veldig glad. Når du forventer at noe skal skje, lager du deg en forestilling om hvordan det skal være og ikke alltid, men ofte ligger skuffelsen og venter på deg fordi det ikke ble som forventet. Enten det gjelder forventinger av menneskene rundt deg, deg selv eller andre ting.

“Forventninger bidrar til å sette opp en viss standard til utfallet du selv ønsker, selv om det ikke er opp til deg selv å kontrollere hva utfallet vil bli. Det er på en måte en liten selvsabotasje for egen lykke” 

Det jeg prøver å si er at tenk om vi kunne leve takknemlig for det vi har og glede oss over det uventede som overrasker oss positivt. Slutte å forvente så mye av oss selv og andre. For jeg vet ikke om du har tenkt over at hvert enkelt menneske på jorda går rundt med sine egne forventninger til noe. Dine forventninger er ikke alltid lik som andres, og det er derfor vi er så forskjellige. Og misforstå meg rett: forventninger er også en del av drivkraften i oss. Det som gjør oss menneskelig. Men noen ganger må vi stoppe opp og tenke på hvilke forventninger vi har i alle kategorier og kanskje fjerne forventninger noen steder. Jeg er sikker på at det vil gjøre oss litt mer takknemlig og positivt overrasket, istedefor å kjenne mange skuffelser.

Har du tenkt over at blant annet kroppspress, jobbpress eller prestasjonspress styres av en eller flere personers forventninger? At presset vi legger på oss selv, andre legger på oss eller vi legger på andre er fordi et hode har en illusjon om hvordan ting skal være? Forventningpress er et ord som blir altfor lite omtalt. Og ironisk nok er det kanskje det ordet som burde omtales oftere enn kroppspress, da ordet kroppspress er født at av ordet forventning. Kall meg gjerne forventningsfull, men jeg skulle så veldig ønske at vi kunne slutte å forvente så mye av hverandre, uansett hvem du er. Kan vi ikke heller bare være fornøyd med det som er, når det er? Jeg er sikker på at det blir mer takknemlighet og mindre skuffelser bare av å gjøre en så liten ting som å slutte å forvente. Det er bare å se på barns reaksjon når deres forventninger faller i grus. De blir enten lei seg, sinte eller frustrerte. Og det er jo ikke annet enn forståelig, ikke sant? Det samme skjer i oss voksne også. Vi bare legger oss ikke ned i protest og spreller med armer og bein mens vi skriker eller gråter. Vi holder det som oftest inni oss i det stille og lar det gå litt mer inn på oss en vi vil innrømme.

Grunnen til at jeg har hengt meg så mye opp i dette i det siste er fordi jeg har lest så mange steder at folk skriver “endelig er 2020 snart over”, som at de forventer at Covid-19 har lovet å forlate jorda i 2021. Nytt år, nye muligheter gjelder hvert år. Men med en pågående pandemi eller endemi som de kaller den, er det viktig å påpeke at må HÅPE på et bedre år, men kanskje ikke gå så langt som å forvente. Høres det dystert ut? Hva blir utfallet om du forventer at 2021 blir likt som 2020, men at det faktisk blir bedre? Positivt overrasket! I motsetning til å ha forventninger om at dette året blir vi ferdig med Covid-19 og kan feire i gatene og leve som før, men sitter rundt julebordet slik som vi gjorde i fjor? Skuffet, blant annet. Mitt poeng er; ikke forvent, men vent og se hva som kan skje.

GODT NYTTÅR OG GOD SØNDAG ❤️