Du sitter der på din høye hest og peker rundt deg på alle folk flest.
Sier at tiden ikke strekker til, men tiden strekker til det du vil.
I alle hjørner, kriker og kroker finner du tiden til det du koker.
Du salter, krydrer, sår og du skaper den tiden du ønsker å bruke og taper.
For tiden vi har skal vi alle fordele på hvor, hva og hvem vi selv vil dele.
For viljen for hva du vil bruke den på, er akkurat det du velger her og nå.
Men husk at tiden tikker og går, og tid som har vært forvinner hvert år.
Bruk tiden godt når du har den og livet, for livet kan brått og fort fra oss rive.
Men klag ikke på at du ikke har tid, for egne valg er det som skaper splid.
Relasjoner, forhold, livet og splid er alle fire ting som vi skaper med tid.
Tiden er ingen tidstyv slik du tror, den skaper du selv ved å velge hvor den bor.
For tiden bor der du vil at den gjør, men du velger selv om den bor der den bør.
Så si ikke til meg at tiden har du ikke, for tiden din brukes på dit du retter blikket.
Så se ikke ned på klokka og si, at tiden fløy avgårde så jeg kan ikke bli.
Klokka tikker og livet går, men tiden du brukte er det ingen som får.
Så klag ikke til meg at tiden ikke holder, når tiden du velger er den tiden du beholder.
Du bruker den slik du kan og du vil, så skyld aldri på at den ikke strekker til.
At tiden din stjeles av tidstyv er løgn, når vi alle sammen har 1 dag på et døgn.
Din tidstyv er deg og prioriteringene dine, så velg den med omhu og slutt å grine.

I en falsk verden som styres av tilgjorte bilder, overglamoriserte statuser og filtrert sannhet. Bak kameraet til det som styrer livet ditt, holder deg oppdatert med verden og den som gjør at du føler at du er en del av verden uten å egentlig være det. Det er ikke lenger nok å være deg selv og være lykkelig. Du må vise hvor lykkelig du er, selv om du kanskje lever fanget i en tung hverdag som styres av alt annet enn organiserte skap og perfekt dekorasjon i vinduskarmen. Gladelig deler du bilder, videoer og tekster som overkompenserer for hva realiteten egentlig er. Vi skal alle dø, men vi alle lever ikke. Ikke nå lenger. Vi lever gjennom skjermen. Gjennom andres meninger og hva andre liker, kommenterer og forer oss med.

Vi lever ikke lenger for oss selv, men for hva andre mener om oss eller hva vi føler vi burde gjøre. Det er ikke lenger et fristed for oss å være, fordi falskheten følger oss overalt.

Vi bærer den med oss i lomma. Tar den opp og påminner oss selv opptil flere ganger daglig om hvordan andre har det. Eller hvordan de vil tro at de har det. Vi påvirkes. Negativt. Minner oss selv på hva vi mangler i livet vårt, fordi vi ser hva alle andre har og vi ikke har. Mens vi stirrer inn i en usannhet og midt i hjernevaskingen glemmer alt vi har og bør være takknemlig for. Og kanskje hvis vi ser forbi redigerte bilder, falske nyheter og tilgjorte selfier, kanskje vi en dag innser at sannheten ikke finnes i skjermen, men hva som skjer rundt den. Bak den. Uten den.

Hold løgnen i lomma, se rundt deg og løft blikket. Stirr ikke lenger inn i usannheter som ikke tjener deg godt. Energien og tiden du bruker på å påvirkes av andres liv, tar fra deg dyrebar tid i ditt eget.

Ikke glem at hver eneste gang du tror andre lever et bedre liv enn deg, maler du samtidig faen på veggen og lukker døren for å være din egen lykkes smed. Vi er alle slaver av en virtuell virkelighet. Vi sluker alt vi ser enten det er nyheter, tilgjorte bilder eller glorifiserte videoer med det rette filteret. Det er på tide at vi tar tilbake den ikke så altfor gamle setningen vi stadig vekk brukte før internett styrte livet vårt, og vi faktisk var skeptiske til internett: ikke tro på alt du ser leser og ser på internett!

Men her sitter vi alle sammen. Som apekatter i et laboratorium. Sluker alt helt, mens vi lurer oss selv til å tro at vi mangler noe i livet. I et hamsterhjul av misnøye over hva alle har som du tror du mangler.

Vi sluker hele kaka uten å vite innholdet eller stiller spørsmål ved ingrediensene, bare fordi den ser innbydende ut. Den flotte kreasjon av en kake. Fine farger, lekker i utseende og noe som bare MÅ smake nydelig. Men med farlige og dødelige ingredienser. Kanskje det er på tide å pirke litt i den, spørre hva den inneholder og med skepsis plukke den litt etter litt fra hverandre. Plutselig viste det seg at den kjernen i midten du trodde var deilig flytende sjokolade, var som med alle tilgjorte falske virkeligheter; Den var giftig og den smakte dritt! Alt du trengte var å dele den i to for å se sannheten renne ut. Det jeg prøver å si er at ikke tro på alt du  ser og hvertfall ikke bruk det til sammenligning. Om du klarer å motstå hele kaken, vil du kanskje innse at du klarer deg veldig fint uten. Du må bare ikke la deg lure av det flotte filteret den er dekket av eller det upåklagelige flotte utseendet.

Vi er alle flotte fristende kaker med filter på. Godt gjemt bak en telefon med et glinsende kamera som tar bilder av akkurat det vi ønsker å dele, men godt gjemt bak kameraet sitter vi alle som slaver til skjermen og tror vi er dårligere og mer mislykket enn andre. Mens sannheten er at vi alle er mer like enn vi tror, vi bare velger å tro alt vi ser og lar oss lure av filter. Da snakker jeg ikke bare om filtrene som endrer hele utseendet ditt.

Jeg snakker om det filteret som er rundt kameraet ditt. Alt annet enn akkurat de centimetererene du velger at kameraet ditt skal vise frem. Resten er gjemt, og dermed glemt.

Det triste med alt? Vi er alle så oppslukt i det som skjer utenfor vårt liv at vi ikke bare føler oss, men også ER mer ensomme enn noengang. Hva om vi hadde lagt fra oss telefonene, skrudd av internett og rettet blikket opp på det som FAKTISK betyr noe: virkeligheten. Nemlig livet. Ditt eget liv. Først da vil du se hvor usunt oppslukt du er av alle andres. Sola står opp på himmelen. Ikke på instagram.

Det finnes folk som alltid blir invitert, alltid inkludert og aldri føler at de ikke hører til noe sted, men at de er så heldige at de hører til litt overalt. Men det finnes også de som aldri blir invitert med, aldri inkludert og aldri finner et sted de hører til. Hvem av de er du?

Det er lett å ta ting for gitt, og bli for utakknemlig fordi vi ikke vet hvor heldig vi egentlig er. Det triste med det? De som savner alt du har, ville gitt alt for det du tar for gitt mens du ikke gir det en ettertanke noengang. Det er lett å bli for opptatt i sitt eget liv til å stoppe opp og tenke over slike ting. Det handler ikke om sammenligning, men om perspektiv. Når vi tar ting for gitt, er da utakknemligheten over det vi har avler bortskjemthet. Vi alle tar noe i livet vårt for gitt, helt til det blir tatt fra oss. Det er dessverre veldig vanlig. Men min personlige erfaring etter mange år i en daglig kamp for å finne små meninger med hvorfor livet er verdt å leve, er at vi tar mye mer for gitt enn hva vi finner å være takknemlig for. Nettopp fordi vi ikke innser hva vi har før vi har mistet det. Det er noen ganger en av de fine tingene med et hode som er (p)sykt. Jeg er heldig i uhellet med dette fordi jeg har kommet meg gjennom, selv om det var gjennom et nåløye altfor ofte altfor mange ganger.

Mens noen priser seg lykkelige over at samfunnet har åpnet, finnes det de som aldri får oppleve det igjen fordi de ga opp håpet og ikke taklet ensomheten, isoleringen og den evigvarende følelsen om at det ikke finnes noe å leve for. Det finnes de som ikke vil merke stor forskjell fra før, under eller etter pandemiens slutt. De som ikke har noen de endelig kan klemme igjen. Og det finnes de som har så sosial angst at de ikke vet hvordan de skal forholde seg til at verden blir normal igjen. Det finnes de som har vært i mørket så lenge at når mange endelig ser lyset i enden av tunnelen, blir de blendet av det samme lyset. Noen kan endelig samle vennegjengen, mens andre vil kjenne på alt det vonde med å bli påmint at de ikke har en vennegjeng eller noen som har savnet de eller noen som ber de med.

Vi lever nå etter min mening i en jævlig egoistisk verden hvor vi blir uglesett om vi går mot strømmen og stiller spørsmål ved ting som vi er oppdratt til å tro på. Vi har nok med vårt og for mye til at vi orker å bry oss med andre, men vi skal likevel bry oss med andres ting om de ikke samsvarer med våre egne meninger. Vi skal også være for opptatt til å se rundt oss. Ekte venner er sjelden vare, fordi popularitet, sosiale medier og pene bilder er viktigere enn å finne de som er der når det brenner.

Det jeg har lært meg er at det handler ikke bare om hvem som er der når det brenner, men hvem som er klar over, har selvinnsikt nok og er ærlig om når de ikke er det. De som uansett alltid er med på etterslokningen før den verste røyken har lagt seg. Men en ting du aldri skal ta til takke med, er de som kommer løpende så fort de vet at faren er over, brannen er slukket og røyken er borte. Lær deg å vite hvem du skal slippe inn når huset er bygd opp. De som kun kommer når døra står på vid gap, i et nyoppusset og gjenoppbygd skinnende hus, men som aldri noengang prøver å dirke opp låsen når du har låst deg inne. De 10 fuglene på taket ditt, flyr avgårde så fort brannen starter. Mens den ene fuglen du har i hånden står inne i det brennende huset med deg og hjelper deg til du har kommet deg ut.

Jeg tror bare jeg prøver å si at alle har sitt, men ikke bli for opptatt med ditt til det punktet hvor du ikke ser hvor dempet andres lys har blitt.

Du prøver å være populær, men når du viser deg for den du er kan du foraktes og stenges ute. Du prøver så godt du kan å gjemme deg bort når du bringer med deg noe negativt, men realiteten er at de som ikke liker deg ønsker ikke å kjenne deg, fordi du truer dem. Treffer dem et sted de ikke ønsker å bli truffet. Sårer, skaper kaos eller noe veldig vakkert. Du kan reise skjult i mange år under et falskt alias, men ofte er du veldig gjennomsiktig for de som faktisk respekterer deg. Du driter i hvem du må såre for å komme frem, fordi det er ikke din skyld at det blir vondt å vite. Du er like viktig for alle, men i noen spesielle tilfeller er det faktisk best om du er stille, fordi du ikke sørger for et positivt utfall. Du skal de fleste steder kun vise deg frem når du bringer frem god stemning, men du utfryses dersom du bringer det motsatte. Du finnes overalt, men skjuler deg ofte veldig godt. Du er livsviktig, nødvendig, men for mange totalt unødvendig. Du blandes med å være en forræder og en helgen, avhengig av hvem du møter og hva du skal fortelle. Du skal vite at du er viktig for å opprettholde balansen i universet og for å opprettholde sunne relasjoner oss mennesker imellom. Du er den alle elsker og hater på samme tid. Noen maler deg svart, noen sminker deg med de lystigste fargene de har i sitt palett, mens andre har ikke behov for å pynte på deg, og viser deg heller frem akkurat slik du er. Ekte. Rå. Viktig. Du er en holdning. Du er et valg. Du er den som seirer til slutt og du sies å alltid vare lengst. Du er ærlighet.

Hei! Hvordan har du det i dag? Har du kjent etter? Hvordan har du det for tiden? Har du kjent etter? Tiden vi er inne i gjør noe med oss. Den plukker oss tomme for muligheter, friheten til å gjøre ting vil gjerne vil, men som vi ikke kan eller får lov til. Verden vi kjente som friheten til å velge, har blitt begrenset. Den begrenser ikke bare vår frihet til å bestemme selv hva vi kan gjøre, men også følelsen av frihet. For oss voksne. Og hvilke av de to er det som er vanskeligst å forsone seg med? Muligheten eller følelsen?

Hvorfor skriver jeg om dette? Vi i dette landet som flere andre land, lever slik: vi jobber, stresser og tjener kanskje akkurat det vi trenger for å overleve i en jobb vi mistrives i. Men mange fortsetter likevel å gjøre den fordi de er pliktoppfyllende, streber etter å oppnå resultater eller kanskje stige i gradene. Men for hva? Grunnen til at jeg nevner jobb spesielt er fordi det vi bruker halve livet vårt i arbeid. Vi jobber mer enn vi kanskje orker, ønsker eller egentlig vil. Du kan gjerne si at hvordan ellers skal man overleve? Og det er der jeg vil ta tak i det og si. Handler livet om å overleve? Overleve forbinder jeg med at du klarer å klatre opp igjen fra et stup du henger fra, eller holdt hodet over vann mens du holdt på å drukne eller kjempet en kamp mot en dødelig sykdom. Det er å overleve. Det er ikke å leve. Det er vi enig i?

Vi bruker ikke bare tiden vår (les:livet vårt), men vi bruker hele oss selv på å gjøre mye vi egentlig ikke ønsker å gjøre fordi vi har blitt lært opp til at vi skal være så jævla flinke i alt og prestere i noe. Enten det er på skolen, sport, arbeidslivet, utrette noe eller prestere på noe som helst. Hva enn det er så må man liksom være god i noe. Være noen. Være noe. Det holder liksom ikke lenger å bare være seg selv. Vi har glemt eller kanskje aldri lært at vi ikke er født for å oppfylle noen krav. Vi er ikke født for å tilfredsstille andre menneskers krav til oss. Spesielt ikke hvis det går i mot våre egne verdier eller mening med livet. Vi læres fra tidlig alder at vi må være flinke på skolen, og lærer oss tøft nok litt for sent i livet at du kan komme like langt eller lenger enn de som er flinke på skolen, selv om du ikke hadde gode karakterer. Du kan utrette store ting selv om du ikke er god i det “alle andre” er gode på. Fra tidlig alder læres vi opp til at DU MÅ. DU SKAL. Vi sammenligner barna opp mot hverandre i prestasjoner før de er i stand til å finne ut hva livet egentlig handler om. Nemlig å leve. Finne oss selv. Være oss selv. Gjøre ting for oss selv som gjør oss glade uavhengig av hva andre mener. Finne våre egne meninger med livet og gjøre det vi må gjøre for at vi skal leve et verdig liv som vi SELV ønsker å leve. Et liv vi orker å leve. Livet skal ikke orkes. Det skal leves. Nytes.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Men her sitter jeg. Hva vet vel jeg? Du er kun 30 år ute av stand til å jobbe “så mye som man skal”. Hvilken livserfaring kan vel du ha, tenker du kanskje? NETTOPP. Det er nå jeg skal si at livserfaring ikke måles utifra hvor mange år du har hatt på bakken. Livserfaring måles utifra hvordan type erfaring du har hatt de årene du har levd. Derfor kan jeg også si at livet ikke handler om å prestere eller oppfylle plikter som ikke er av egne verdier, sånn som du er lært opp til at du skal gjøre. Du lærer så lenge du lever, sies det. Så hvorfor lærer vi oss ikke å fokusere på det viktige?

Konklusjon: Vi læres opp til at vi må få en utdanning slik at vi kan jobbe, og at gode karakterer er viktig. Ingen utdanning, ingen jobb. Jeg sitter og klør meg i huet og lurer på hvorfor vi lærer barna våre at det er viktigere å gjøre ting de nødvendigvis ikke er gode på eller trives med bare fordi sånn er det bare. Ingen glede. Ingen mening. Ingen mening. Ingen liv.

Som da bringer meg tilbake til det jeg skrev i starten. Hvordan har du det idag? Har du kjent på at friheten din til å velge tærer på psyken din og gjør deg nedstemt, kanskje deprimert og lei alt. Jobben din du ikke trives i sørger for at du leverer inn en sykemelding IGJEN. Men du fortsetter i jobben. Fordi?

Har du spurt barnet ditt som sitter på skolebenken hver dag og føler at friheten til å velge ikke er der, hvordan de har det? Fordi de ikke føler de kan velge, føler de ikke får til og føler seg mislykket eller lei? Føler at skolen ikke er noe de klarer å takle fordi det ikke er av interesse eller noe de er gode på. Og foreldresamtalene går utpå hva de trenger mer hjelp til i fagene de hater fordi det er viktig at de skal få det til. Se på deg selv i de mest sårbare årene i ditt liv, barndommen din. Hva husker du aller best? Og hva har du lært av det? At Jesus gikk på vannet? Nei, det har lært deg noe om deg selv, følelsesmessig. En del av deg er sånn du er pågrunn av den følelsen du husker du hadde da.

Nei, jeg er ikke gal. Nei, jeg er ikke imot utdanning. Nei, jeg er ikke imot læring. Jeg er bare helt imot feil læring. At vi skal lære barn at det ikke er greit å ikke prestere i det de ikke bryr seg noe særlig om. La de gjøre mer av det de er gode på! Spør de som har blitt mobbet hva de husker best fra skolen. Spør de som presterte best på skolen hva de husker best fra skolen. Spør de som fikk dårlige karakterer på skolen hva de husker best fra skolen. Du vil få 3 forskjellige svar, men jeg kan love deg at alle 3 svar har EN felles ting- følelsene de fikk. Følelsene de kjente mest på. Følelsene de fortsatt husker som om det var i går. Følelser som fortsatt sitter i og har formet de som voksne.

Fortell meg nå at problemer med psykisk helse ikke starter på skolebenken og at vi pliktoppfyllende mennesker ikke blir syke av å følge andre menneskers krav til oss når de går imot hva vi EGENTLIG ønsker å bruke tiden/livet vårt på. Du tenker kanskje at du må jobbe for å leve. Men hvorfor har du aldri spurt deg selv om hvordan du skal leve for å kunne jobbe? Gir det jeg skriver noen mening for deg? Ikke? Da er du heldig!

GOD LILLELØRDAG ❤️

Hvilket press snakker du om nå? Presset. Det evig Presset med stor P. Det vi stadig føler på uansett hvor vi snur oss og hva vi prøver å gjøre. Presset som tvinger frem det negative stresset. Stresset som gjør oss syke og psyke.

Jeg tar avstand fra kroppspresset.
Jeg tar avstand fra forventningspresset.
Jeg tar avstand fra prestasjonspresset.
Jeg tar avstand fra utdanningspresset.
Jeg tar avstand fra materialismepresset.
Jeg avstand fra suksesspresset.
Jeg tar avstand fra det evige negative presset og stresset. Hvorfor? Fordi jeg vil leve. Jeg er ikke her for å oppfylle krav jeg selv ikke har behov for å fylle, bare fordi andre forventer det. Tvert imot. 

Du tror kanskje at du er satt på denne jorda for å oppfylle samfunnets krav til deg om å gjøre det som er “det riktige” å gjøre fordi det er din oppgave. Selv om det gjør deg ulykkelig og går imot dine egne ønsker for deg selv. Du bruker timene dine, dagene dine, ukene dine, månedene dine og årene dine på å gjøre det som er forventet av deg. Men innerst inne gjør det deg ikke lykkelig fordi du vil jo helst gjøre noe annet enn hva som er forventet av deg. Jeg er her for å fortelle deg at du ikke er satt på denne jorda for å oppfylle noen andre krav enn de du setter til deg selv. Uten påvirkning fra andre. Kun deg. Hva DU ØNSKER å få til. Jeg har valgt å gå en vei jeg aldri før har gått. Min egen. Ikke samfunnets. Ikke andres. Og spesielt ikke det jeg påvirkes av å gå fordi jeg FØLER AT JEG MÅ, fordi ALLE ANDRE GJØR DET. Vi mennesker skal ikke være som alle andre. Vi skal være som oss selv. Akkurat som vi selv ønsker å være. Gjøre de tingene vi vil gjøre for oss selv, slik at vi kan ha det bra med oss selv. Jeg velger slowliving og skal finne den riktige veien for MEG. Så lenge du ønsker andre godt, er god mot andre, er empatisk og har gode intensjoner, gjør du det beste du kan gjøre for deg selv og andre.

Vi bor et land uten krig, med mindre fattigdom enn mange andre land og med utdanningsmuligheter. Men vår krig har blitt mot det evige presset om å skulle prestere hele tiden. Med penger, status, materialistiske ting eller oppfylle andres forventninger til oss. Så mye at vi har glemt hvem vi selv er og hva vi faktisk vil selv. Vi bor i et land uten krig, men likevel er vi landet der halvparten av befolkningen får en psykisk lidelse i løpet av livet. Vi bor i et land uten krig, men likevel er vi en av landene som er mest stresset. Stress avler frem utallige sykdommer og smerter hver dag. Det er ikke stresset som er problemet i seg selv. Hva tenker du selv om dette? Føler du et press?

Hvis du skulle startet med helt blanke ark i morgen, hva ville du endret på? Hva vil du ha mer tid til? Hva vil du gjøre mer av som gjør deg lykkelig? Hva ville du gjort mindre av som gjør deg ulykkelig? Og hvem bestemmer egentlig over hva som er riktig å gjøre for deg? Velg deg selv, og la barna dine finne ut av ting selv også og husk at ingen av oss er skapt for å gjøre noe som ikke gjør oss lykkelige bare fordi det passer inn i andres forventninger. Det er derfor mange av oss føler vi ikke passer inn. Fordi det er ikke vi som ikke passer inn i samfunnet, men fordi samfunnet ikke har gjort plass til at det er lov gjøre det man selv trenger å gjøre for å finne sin egen plass for å passe inn. Vær deg selv, og gi plass til at andre også skal være seg selv.

HA EN FIN REFLEKSJONS TIRSDAG ❤️

Jeg vil at du skal vite at du ikke er alene om å ikke ha en stor familie å være sammen med.

Jeg vil at du skal vite at du ikke er den eneste som ikke har en hytte å reise til i påsken.

Jeg vil at du skal vite at uansett hvor vondt du har det, er det alltid noen som forstår deg.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg vil at du skal vite at ensomheten du føler på aldri er ensom. Den er aldri alene. Den er der ute.

Jeg vil at du skal vite at uansett hvor regnfullt det er i dag eller i morgen, titter solen frem igjen en dag. Kanskje i morgen. Kanskje i overimorgen.

Jeg vil at du skal vite at det aldri er for sent å endre meningene dine om noe. Det er lov å snu. Endre.

Jeg vil at du skal vite at det er lov å ha det vondt. Det er lov å la deg føle det også uten skammen.

Jeg vil at du skal vite at ting ikke alltid er så mørkt som det ser ut. Du må bare lete litt ekstra etter lysglimtet som skinner gjennom neste dør. Men ikke stopp å let etter den døren. Den finnes!

Jeg vil at du skal vite at uansett hvor dårlig lege du har, er det lov å bytte til du finner den rette som lytter til deg. Det kan ta flere forsøk. Det samme gjelder terapeuter og psykologer. Kyss frosker. Jeg måtte gjennom flere leger og terapeuter før jeg fikk den hjelpen jeg trengte.

Jeg vil at du skal vite at det ikke er lett å strekke ut en hånd, men om du ikke gjør det er det heller ingen som kan ta tak i den. Strekk den ut til flere samtidig, så vil noen ta tak i den og holde godt fast i den.

Jeg vil at du skal vite at samfunnet og verden ikke bare blir bra igjen, den blir bedre fordi flere mennesker forstår deg nå og hvordan det er å leve med usynlige smerter. Alt blir bra og alt blir BEDRE.

Jeg vil at du skal vite at det alltid er noen der ute som bryr seg om deg, selv om du føler og tror noe annet. Ikke la hodet ditt lure deg. Ofte er det ikke de du forventet, eller kanskje tilogmed noen du kjenner i dag eller i morgen. Det er kanskje den du minst forventet som hjelper deg aller mest.

Jeg vil at du skal vite at det aldri er en løsning å gi opp, fordi da går du glipp av alt det fine som venter bak neste sving på din berg- og dalbane. Din egne som du styrer selv hvor går. Hold deg bare ekstra godt fast når det svinger som verst.

Jeg vil at du skal vite at livet ikke må bety noe alltid, eller at den dype meningen må være så dyp. Sett deg midt på en kornåker på en varm sommerdag, lukk øynene, kjenn solen i ansiktet og kjenn på hva livet handler om. Livet handler om å være her.

Jeg vil at du skal vite at når ting er verst, er da du vokser aller mest i livet og blir sterkest. Uknekkelig.

Jeg vil at du skal vite at forandring ikke skjer uten at det skjer en forandring. Du må ta tak i det.

Jeg vil at du skal vite at solen alltid skinner igjen, selv om regnet gjør ting grått og trist.

Jeg vil at du skal vite at det ikke er noen skam i å innrømme at du ikke har det bra. Vi er fler.

Jeg vil at du skal vite at jeg forstår deg.

Jeg vil at du skal vite at jeg ser deg.

Jeg vil at du skal vite at jeg bryr meg.

Jeg vil at du skal vite at jeg er her for deg.

Jeg vil at du skal vite at vi er her for deg.

Jeg vil at du skal vite at du skal være her.

Jeg vil at du skal vite at du er verdifull, meningsfull og umistelig.

Jeg vil at du skal vite at du betyr mye for noen. For mange. For fler enn du tror og mer enn du tror.

Jeg vil at du skal vite at noen trenger deg, akkurat slik som du trenger dem. Like mye. Kanskje mer.

Jeg vil at du skal vite at uansett hva andre har fått deg til å føle, så er du mer enn god nok.

Jeg vil at du skal vite at livet er turbulent, ofte føles meningsløst, ustabilt, urettferdig og vanskelig. Den kan føles altoppslukende, tappende, rar, ikke gi noen mening eller bare være et sted du ikke føler du passer inn. Men jeg vil også at du skal vite at verden er for ALLE. Den har laget plass til alle av en grunn. Spesielt for deg fordi verden trenger slike som deg. De som tenker utenfor denne verden, som tenker på de dype meningene, de vonde tingene. De som ‘overtenker’. De som alltid skinner vakrere, sterkere og er blendene når solen først treffer etter regndagene. Ta din plass. Krev din plass. Bruk din plass. Bruk den på det du vil. Det er din rett. Dine valg. Ditt liv. Din plass. Den er opptatt.

“Jeg vil at du skal vite at du puster. Du lever. Selv om du ikke føler det akkurat nå, så puster du av en grunn.”

Jeg vil at du skal vite at uansett hva du føler eller tenker, så er det den eneste meningen du trenger å finne – at du er her. Nå. Og i morgen. Du skal være her, og hvis du ikke vet hvorfor så finner du det ut snart. Bare vent å se. Vær tålmodig. Vær modig. Vær sterk. Jeg lover at du finner ut av alt det andre uansett. Ikke stress med det. Det løser seg det. I mellomtiden må du bare huske en ting jeg alltid sier til de som ikke har det bra: Gjør ting som gir deg glede, og ikke gjør ting som ikke gir deg glede. Stol på meg, det er det aller viktigste av alt for at du skal kunne vare på deg selv.

Jeg vil at du skal vite at du ikke er alene, selv om du føler deg ensom. Jeg vil at du skal vite at du er viktig. Jeg vil at du skal vite at du er like viktig som alle andre rundt deg. Slutt å tro noe annet.

HA EN FIN UKE ❤️

De 3 siste ukene har jeg stått på og ryddet, kastet, donert, gitt bort, solgt, ryddet, ryddet og atter ryddet. De som vet at jeg har kvittet meg med masse ting spør meg om det samme: har dere SÅ mye ting? Svaret er nei, vi har ikke så mye ting. Men vi skal kvitte oss med alt vi ikke trenger. Vi skal legge om livsstilen til såkalt ‘slow living’ og bli minimalistiske! I lang tid har jeg irritert meg over at vi har masse ting som bare tar opp rot, støy, irritasjon, plass og ikke minst frustrasjon! Jeg har også startet en organiseringsblogg. Følg gjerne med på miniblogg.no/ordenipsyksakene. Der vil jeg skrive oppløftende, motiverende og inspirerende korte innlegg om rydding. Og kanskje etterhvert om denne livsstilen vi nå har valgt.

Dette livet som nå er blitt et evig press om å være god nok, prestere godt nok, ha det nyeste av trender både i klær og interiør har gjort at jeg klisje nok sagt har mistet meg selv i kaoset. Mistet meg selv i form av hvem jeg faktisk er og vil fokusere på. Hva jeg vil omringe meg med og hva jeg trives best med. Jeg har innsett at livet ikke handler om ting, eller trender. Det handler ikke om å ha de fineste og beste tingene som er i vinden. Det handler om hvem du er. Punktum. Og etter over et år med nedstenging av samfunnet, har jeg funnet ut at for at vi skal ha det bra med oss selv, må vi fokusere på det vi må for å ta vare på oss selv. Det betyr å ikke legge fokuset på alt eller alle andre rundt oss. Fokus mener jeg med å følge mennesker på instagram som påvirker deg i en negativ retning, påvirkes av hva som er “trendy” eller omringe deg med mennesker som gir deg en dårlig følelse. Mer om hvorfor jeg har valgt å legge om livsstilen skal jeg skrive mer om. Men nå må jeg fortsette her hjemme, fordi det er en lang prosess og jeg er snart i mål! Eneste jeg vil si er: Corona. Du tok nesten knekken på meg fordi du sparket meg mens jeg lå nede. Du tok ifra meg viljen til å få til, motivasjonen for gjøre og testet min allerede kronglete psyke. Men nå kan jeg endelig si; Takk Corona- du gjorde meg rik.

Jeg har gjemt meg bak interiørtrender som ikke er meg, latt meg påvirke av kroppspositive mennesker og i en verden av altfor mye meninger latt meg manipulere av “normen”.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg tar tilbake kontrollen, trosser alle former for “normal” og velger slow living. Og for første gang noensinne har jeg endelig funnet meg selv, og gjort plass til alt av meg selv. Alle sider som er undertrykt av frykt.

Takk Corona, du åpnet øynene mine.

GOD HELG ❤️

God mandag! I dag starter min reise mot å ta av meg de siste kiloene etter fødsel for over 2 år siden. Kroppen har stagnert i lang tid og ikke er jeg bare utrolig misfornøyd med å ikke føle meg komfortabel i egen kropp, men følelsen av å miste seg selv littegrann gjør mye med motivasjon, driv, selvtillit og troen på seg selv. Det er aldri lett å starte en reise som tar både tid og en haug av egen indre motivasjon for å kunne nå frem til målstreken. Det handler ikke bare om utseendet. For meg handler det om å tro på seg selv litt mer. At man klarer hvis man vil. Det er nettopp derfor jeg nå har bestemt meg for å ikke gi opp halvveis, men heller gi enda mer gass når motivasjonen svikter.

Vi trenger alle en sunn kropp, men et sunt sinn er enda viktigere. For det er faktisk slik at hvis vi ønsker å være friske må vi ta vare på kroppen vår, og det som bidrar til dette er det du har helt øverst på toppen av kroppen, nemlig hodet. Så jeg vil egentlig bare titte en kjapp tur innom og ønsker dere alle sammen en strålende fin mandag i sola, og minne deg på at det er ingen grunn til å tro at du ikke skal få til noe bare fordi motivasjonen svikter innimellom, fordi den svikter av så mange forskjellige grunner. Din jobb er å finne ut hvorfor den svikter, hva du må gjøre for å finne den igjen og ta tak i problemet!

Vi er alle slitne, lei og bekymret av mange forskjellige grunner om dagen. Men noe vi alle kan være enig om er at helsen vår- det er det aller viktigste. Og nå kan vi alle “endelig” forstå hverandre litt mer på hvordan det er å ikke ha det bra psykisk, og hvor viktig det er at psyken er på plass for at andre ting skal være godt også. Det handler ikke bare om hva kroppen skal gjøre. Det handler om hva du kan gjøre for at både hodet og kroppen skal få til det DIN kan og gjøre det beste ut av hva din egen kropp får til. Fordi hodet og det som er inni vil jeg tørre å påstå at er den største og viktigste delen av at kroppen din fungerer. Og hodet er faktisk en del av kroppen, og det er aldri tomt. Så da er det kanskje på tide at vi begynner å ta like godt vare på den også, som resten av kroppen? Fordi etter et år med pandemi, permitteringer, hjemmekontor, hjemmeskole, karantene, isolasjon og nedstengt samfunn fant plutselig noen flere mennesker (noen tusen) ut hvordan det er å ikke ha det bra psykisk? Ja, da var det kanskje noe med den psykiske helsen som var litt viktig likevel? God morgen, Norge! Våkn opp, stå opp og stopp opp. Hvordan har du det i dag?

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Istedefor å si ha en fin dag, vil jeg heller si fra ei som må finne glede i de minste ting for å føle en mening med hverdagen veldig ofte; Gjør det til en fin dag og fokuser hver gang det skjer noe positivt i dag ❤️ Da ser du plutselig at det positive trumfer det negative. Det er bare at vi har en tendens til å la oss påvirke mest av det negative. Og det må vi slutte med!

Okei. La oss stoppe opp litt. Vi er i 2021, hvor empati er mangelvare, skuffelser ferskvare og moralsk riktig nærmer seg utgått vare. Vi deler livet vårt på sosiale medier, står med rumpa i kamera og viser våre beste attributter (bokstavelig talt) for å få en eller annen form for bekreftelse vi ikke trenger for å dekke noen indre behov. Vi spiser dårlig mat, har dårlig helse og sannheten bak de fleste rosenrøde poster har alltid en bakside som aldri kommer frem i lyset. Vi skal være bra nok i form av utdanning, utseende, prestere best og om jeg ikke er helt på jordet så skal vi jammen måtte ha ett eller annet å skryte av i en eller annen form. Om det er status, penger, ting eller noe som er i nærheten “det perfekte liv”. Vi skal trene, spise sunt, være venn med alle fordi det er viktigere å være venn med de riktig folka, slik at vi kommer oss dit vi selv vil og ellers bare henge med de som gir oss noe vi får noe ut av. Altså bedre med 10 på festtaket, enn 1 ekte i hånden når sola går ned.

Vi skal ikke dømme andre, men lever nærmest inne i en hvit og blå verden hvor du er usynlig og “forduftet” om du ikke reagerer med en like på et bilde i ny og ne eller poster noe flere ganger i uken. Vi kommenterer et bilde av folk vi ikke har sett siden 1 år siden da vi møtte de tilfeldig på butikken og sa den mest brukte frasen etter smarttelefonen ble det nye sosiale livet: “lenge siden sist, nå må vi få til noe snart”. Men det ble med det. Slik det alltid blir. Altfor mange prosent av oss ser oss daglig i speilet og misliker enten det vi ser eller mesteparten av det vi ser fordi det ikke er slik “idealen” er. Og dette fokuserer vi på. Manglene våre i form av utseende. Verden har ikke laget plass for at en fin personlighet, empati og hvordan vi er mot andre mennesker er skjønnhet i seg selv. Fokuset på kropp avler at kropp er det nye viktige. Ikke indre verdier, moral, vennlighet og hvor gode vi er. Kroppspositiv er en ny greie nå. Hva gjør det? Legger enda mer fokus på kropp! Jeg føler vi streber etter å finne nye ting å strebe etter for å glemme de underliggende problemene vi faktisk har og som jeg kanskje kan være alene om å mene, men jeg tenker på ordet: MORAL! Ja, hva er moralsk riktig? Hva er det viktige når alt kommer til alt? Jeg driter i hva folk mener om meg og min personlighet, fordi jeg lever med tanken om at så lenge man er god mot andre og tenker på andre, gjør man mye riktig. Vær mot andre som du vil at andre skal være mot deg. Men når går den mentaliteten full circle og når er det lov å slutte å prøve uten å lykkes? Fordi vi mennesker nå ikke skjønner hvordan påvirkningskraft vi har på hverandre, betyr ikke det at det ikke lenger gjelder.

Men jeg skal søren meg påvirkes av hva andre skal synes om kroppen min? Nei vettu hva. Kan vi ikke heller begynne å fokusere mer på moral og medmenneskelighet? Kan ikke det heller bli den nye ferskvaren? For jeg er så sliten og lei av at vi ikke lenger forventer ting av venner, familie og folkene rundt oss fordi “de har nok med sitt” og det er mer vanlig å tro at alt er tipp topp fordi på facebook virker det sånn. Jeg er lei av at vi har laget oss en verden hvor det er helt greit å kle seg halvnaken for likes, men likevel gå til angrep når noen slenger en kommentar om hva de mener om det. Jeg husker den morsomme sangen i bakvendtland, der kan alt gå an! Og nå har jeg skjønt det. For vi lever faktisk i den!

Og strever de med brøkregning og ikke får det til,
så kan de ta opp maten sin og spise hvis de vil,
har de loff med sirup på, blir lærern veldig gla´, og skriver i anmerkningsboka: pluss og meget bra! For i bakvendtland, der kan alt gå an,der er de like tøysete og rare alle mann.

En ting jeg står fast ved er at personlig føler jeg at folk blir mer og mer selvopptatte, mindre empatiske og enda mer overfladiske. Og er det egentlig så rart når vi lever i et samfunn som fokuserer mer på viktigheten av hva vi ikke får til enn hva vi får til, hvordan vi ser ut men ikke hvordan vi er som mennesker, og skuffelser er mer vanlig å forvente fordi ekte gode venner nesten er en utdøende rase? Vi skal ikke kimse av hvordan påvirkning vi har på andre, på godt og vondt. Dette gjelder spesielt for dere som tror dere ikke betyr så mye for noen. Fordi det er ikke det at det skal være helt normalt å føle seg bortglemt, nedprioritert, ensom eller ikke god nok. Vi er lært opp til at ingen barn skal føle det slik, fordi det er skumle følelser for barn å kjenne på. Vondt. Men også for oss voksne. Så hvis du sitter og lurer på hvordan vi skal forklare barna våre hvordan verden fungerer så må jeg helt ærlig si at; jeg aner rett og slett ikke lenger. Vi skal være så perfekte som aldri før, men om vi ikke kan forvente så mye av hverandre annet enn egoisme og ivareta egne behov så kan jeg ikke si jeg ønsker å vite hvordan vi som mennesker oppfører oss 50 år fra nå av. Nå lurer du kanskje på om jeg mener dette om alle? Nei, absolutt ikke. Jeg er veldig heldig med mange av menneskene rundt meg, men jeg skal også ærlig si at det å være en av de som legger mye tanker i hvordan jeg vil bli husket, gjør at jeg kanskje har en høyere forventning til mennesker rundt meg. Og gjør slik mot andre som jeg ønsker å motta. Men når vi slutter å ha forventninger til andre mennesker, det er den dagen vi slutter å trenge hverandre. Jeg vet ikke med deg, men i min begravelse, når den dagen kommer, vil jeg bli husket for hvem jeg var, for hva jeg gjorde for andre, hva jeg betydde for de jeg valgte å ha i livet mitt. Ikke for hvor mange leppefillers jeg tok som alle var uenig i, hvor mye penger jeg brukte på klær, hvor mange likes jeg fikk på oppstilte bilder på facebook, hva jeg ikke fikk til og hvordan jeg så ut eller hvor mange følgere jeg hadde på instagram. Og jeg vet helt sikkert at jeg ikke ønsker at de som sitter i min begravelse er mennesker som ikke var der mens jeg levde, de som bare dukket opp i gode tider og rømte i vanskelige, de som ikke gjorde annet enn å like mine inlegg men ikke lese mellom linjene eller de som sitter på midterste rad og føler en anger over hva de så gjerne skulle gjort før det var for sent. Dødsårsak uvesentlig.

Jeg kaller meg selv åpentsindig, moraliserende, empatisk, omtenksom og standhaftig på mye. Jeg står opp for meg selv og har sterke meninger om mye og lar meg aldri plukke på nesa. Fordi uansett hvor mange unnskyldinger folk har på ting skal du aldri finne deg i skuffelser av de samme menneskene gang på gang fordi “det er sånn de er” og tilgi alt andre gjør mot deg fordi du ikke orker å “skape konflikter”. Konflikten starter allerede når andre gjør shitty ting og slipper unna med det, og du sitter igjen med en bitter følelse av skuffelse men holder det inni deg fordi det plutselig er mer normalt å la folk gjøre som de vil uten å få høre det og at vi slutter å forvente noe særlig av våre medmennesker. Pessimist? Nei. Jeg er realist og meget klar på hva som er greit og ikke. La oss lære barna våre at det er normalt å sette sine egne behov foran alle andre hele tiden, at det greit å tenke aller mest på seg selv og ikke så mye på andre så lenge man selv har det bra. Koste hva det koste vil. Lurer på hvordan det står til med den psykiske helsefronten om et par år da…. Men for all del. La oss glemme hvor viktig det er å ta vare på hverandre. La oss dele vår suksess og gjemme det negative, skamme oss over psykisk helse og dårlig økonomi, dømme hverandre på andre siden av skjermen og holde oss kroppspositive. For det viktigste er ikke hvordan vi behandler hverandre, men hvor mange meninger vi har om hverandres liv uten å egentlig ta noe særlig del i livet til hverandre utenom når vi har noen uenigheter å komme(netere) med eller når vi trenger de til noe.

Du gjør deg selv ganske mye mindre menneske ved å tro at du ikke kan stå ansvarlig for hvordan andre mottar det du gir ut. For den ballen med frustrasjon vi alle skal pakke sammen og kaste bort, fortjener noen ganger faktisk å bli kastet rett tilbake til avsender. Ikke gjør deg selv for stor ved å tro du har retten til å bestemme andres reaksjoner på dine handlinger, fordi reaksjonen du skapte ikke passet for deg. Stå ansvarlig og vær det større mennesket og ta heller godt vare på alle de menneskene du vil ha rundt deg og alltid bruk empati. Ingen kan komme løpende når du har brent ned broen av selvopptatthet, egoisme og feilbehandling av de riktige menneskene du trenger for å slukke brannen din når brannen din er for stor til å slukke alene. Og her sitter vi seriøst og klør oss i huet og lurer på hvorfor selvmordsraten er høy og de unge sliter?

GOD KVELD ❤️