Vi gjør uttallige forsøk i livet, og bommer gang på gang på skuddet vi fyrer av mot gullfuglen. Et liv brukt på feiltak er bedre enn et liv brukt på ingenting. Vi prøver, og vi feiler. Vi er mennesker. Men når du har gitt alt av deg selv over lang tid, så mye at lufta har gått ut av deg. Hva gjør du da? Når du over lang tid har vært mot andre som du vil at andre skal være mot deg, men ender alltid opp med å kjøpe katta i sekken. Ja, selv om du føler at du ikke lenger gidder og ønsker å gi opp? Når du er på randen til å gi opp. Tenk heller da på hvem som kommer til å sitte igjen med skjegget i postkassa, og må tørke møkka vekk fra leggene sine når du gang på gang gir uten å forvente tilbake, og gir mer enn andre fortjener. Husk at like barn leker best, så ikke gå over bekken etter vann. For meg har det alltid vært så enkelt som å kalle en spade for en spade. Eller kall det kanskje vanskelig, fordi de fleste heller ønsker å gå rundt grøten. Jeg setter meg heller ned og spiser den, fremfor å spise mine ord. Sånn er det. Vi er alle forskjellige, vi alle tråkker i salaten noen ganger og vi alle burde i noen situasjoner i livet ta av oss silkehanskene for å fortelle folk hvor skapet skal stå og det er absolutt ingen vits å gråte over spilt melk. For den som ikke tar seg vann over hodet, ser bare toppen av isfjellet. Når sant skal sies, er det best å holde kjeft sies det. Men med riktig filter, ydmykhet og selvsinnsikt så står jeg heller bak at ærlighet varer lengst. Og at man alltid har i bakhodet at brent barn skyr ilden.

Det er dessverre slik at vi alle noen ganger i livet kaster stein i glasshus, men ingen er så stor at han ikke må tøye seg, ingen er så liten at han ikke må bøye seg. Så når det kommer til stykket, skal det ikke stå på vilja. Høye fjell kaster lange skygger, men det blir ingen skygge uten lys. Livet er for kort for å tro at gresset er grønnere på den andre siden, og vi er nødt for å lære oss at den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. Å love hverandre gull og grønne skoger, vil ingen ha godt av. Det sies også at det en ikke vet, har en ikke vondt av og at noen ganger må man legge det døve øret til. For det er nettopp dette livet handler om. Vi skal spre rundt oss med oss selv og vår personlighet. Alle kan ikke komme overens med alle, men den som er med på leken må tåle steken. Noen ganger stoler man på folk, men ender opp med å lage ris til egen bak fordi man gir mer enn man burde gjort. For hvorfor er det slik at de vi skal høre sannheten fra skal være barn eller fulle folk? Er det ikke bedre å være ærlig hele tiden? Men det er jo ikke slik at én sko passer alles føtter.

Når sola kommer, slukkes stjernene. Så pris ikke dagen før solen går ned. Vi må alle huske på at uansett personlighet, meninger og væremåte så er det fjærene som gjør fuglen vakker. Det er ikke så mange som tør å være seg selv fullt ut, uten å være redd for hva andre tenker. Det er en sårbar ting det å være seg selv, fordi du vet aldri hvordan mennesker du vil møte på som vil bruke det mot deg. Men det er som oftest de som våger å være seg selv som er klok, og lærer mye uten bok.

Budskapet her er at noen mennesker vil bare elske deg så lenge du passer inn i deres boks. Ikke vær redd for å skuffe dem. Fordi det kommer ikke an på hvem man er, men hvordan man er det. Og hvis du gjør det som føles riktig for deg, så er det hvertfall én person som slipper å bli skuffet. Fordi kjærlighet er å gi andre rom for å være slik de er og slik de ikke er. Og det er dessverre slik at hvis du våger å være litt synlig, så vil kanskje noen forlate deg. Men de som blir igjen, er verdt alle som gikk.

Hvem er det som bestemmer om du er god nok? Det ene spørsmålet kan kun besvares med at det ikke handler om å være god nok. Det handler om at man i alle situasjoner i livet gjør så godt man kan. Bedre kan du ikke gjøre.

“Etter å ha alltid trodd at jeg må være alle jeg møter sin ‘cup of tea’, har jeg endelig begynt å innse at man ikke er for alle. Og som Walt Disney sa; jo mer du liker deg selv, jo mindre er du som alle andre, noe som gjør deg unik.” 

Så jeg skal fortsette å sikte på gullfuglen, noen ganger tråkke i salaten og aldri love meg selv eller andre gull og grønne skoger, og senere snu på flisa. Fordi det er en merkelig tilfeldighet at ordet ærlighet utgjør en vesentlig del av ordet kjærlighet. Jeg skal være mot andre som jeg vil at andre skal være mot meg, mot de som fortjener det og jeg skal fortsette å gjøre alt jeg kan for å ikke ende opp med skjegget i postkassa eller med bæsj på leggen. Og jeg skal begynne å fortelle meg selv at det er fjærene som gjør fuglen vakker. Så jeg skal spre vingene mine, sette meg til bords og spise grøten mens jeg ser på det grønne velstelte gresset som jeg vanner hver dag, og se det vokse istedefor å fokusere på hva som skjer på den andre siden. For selv om stjernene slukkes når solen går ned, er det alltid en ny soloppgang neste dag og bak skyene skinner alltid solen. Og en ting som en klok person en gang fortalte meg som er viktig for oss alle å huske på er;

“Du er ikke for alle. Jeg er ikke for alle. Ingen av oss er for alle. Andres mening om deg trenger ikke å bli din virkelighet.” 

GOD HELG ❤️

Shopping som terapi. Hvorfor tyr vi til denne løsningen? Noen trøstespiser, andre trøsteshopper. Vi har vel alle trøstespist en gang iblant, og det kan jo forklares med at vi synes vi fortjener å unne oss noe godt i magen når vi har det kjipt. Og det føles godt akkurat der og da frem til det treffer magen, og samvittigheten samtidig kicker inn. Gulp. Den skikkelig dårlige samvittigheten for at vi har pumpet i oss masse usunne ting som vi vet ikke bidro til ønsket effekt i det vi kjenner metthetsfølelsen, men det motsatte. Men ikke alltid. Vi skal ikke komme unna at å spise usunt noen ganger faktisk hjelper litt! Og det er HELT lov, for det er søren meg viktig å kose seg!

Så kommer vi til dette med trøsteshopping. Det tok meg MANGE år før jeg innså at jeg brukte shopping som terapi, og hvorfor. Og selv om jeg har kommet frem til min sannhet, betyr ikke det at dette gjelder alle andre. Men kanskje den gjelder for andre der ute også. Endelig har jeg kommet frem til fasiten; det handler ikke om nye ting. Det handler om ønsken om forandring!

Når du shopper eller bruker penger for å døyve smerter du ikke kan kontrollere på innsiden, vil det ikke bidra til annet enn dårlig samvittighet. Du ender opp med ting du ikke trenger, som du har kjøpt med dårlig samvittighet og kanskje med penger du egentlig ikke har eller burde bruke. Det er en SÅ kort lykkerus der og da, som vi noen veldig få øyeblikk senere angrer på fordi det ikke hjalp likevel. Igjen. Så hvorfor gjør vi det?

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det skal sies at uansett hva så kommer jeg alltid til å elske shopping. Men forskjellen fra flere år siden og nå, er at jeg kan shoppe med ren samvittighet fordi jeg er bevisst på når jeg trøsteshopper og bruker det som “terapi”. Vi kan gjerne le av dette med trøsteshopping, og det holder ikke med mine egne hender å telle på for hvor mange ganger jeg har ledd med venninner av det fordi man kan relatere. Men hvor morsomt er det egentlig?

“Vi kan aldri kjøpe bort depresjon, smerte eller tristhet. Likevel fortsetter vi å prøve, likevel fortsetter vi å feile. Fordi svaret ligger ikke fremfor oss. Det ligger nederst under alt annet. Og det er så mye lettere å ty til enkle løsninger”

Det har tatt år, mange terapitimer, mye penger, mye dårlig samvittighet, mye selvkritikk, mye selvhat, mye opprydninger og mye selvbevissthet for å ha kommet frem til min sannhet. At uansett hva som skjer, har skjedd og fortsatt sitter igjen, vil jeg aldri kunne hjelpe meg selv med å shoppe bort problemene mine. Jeg må ta tak i de. Det blir som å skulle nøste opp i metervis med et flerfarget innviklet garn med følelser. Jeg ønsker å skrive om dette, fordi jeg vet med 100 % sikkerhet at det sitter mange damer, men sikkert også menn der ute som gjør akkurat det samme som meg. Kjøpe bort det vonde med nye ting. Men en ny genser i skapet, leger ikke sårene. Den er bare enda en metafor hengende i klesskapet for uarbeidede sår og følelser. Nye eller gamle. Spiller ingen rolle. Påminnelsen henger der likevel på en henger full av dårlig samvittighet.

Som jeg nevnte i tidligere innlegg prøver jeg nå å dekke det behovet jeg brukte med å shoppe før, med å organisere og rydde. Både hos meg selv og hos andre. Fordi det handler ikke bare om forandring i eget klesskap, eget hjem eller nye ting for meg selv. Det startet med det, og etterhvert som jeg har blitt mer og mer klar over de gangene jeg ønsker å shoppe fordi jeg ønsker forandring på innsiden, har jeg tatt det videre til å kunne hjelpe andre også. Det som nå funker for meg nå er at jeg bruker mine indre konflikter til å se gleden i generell positiv forandring. Vite at jeg bruker mine evner og kunnskap til å gjøre noe produktivt, uten å bruke penger. Gjøre ting som får meg til å føle meg bra. Punktum. Ikke ting som får meg til å føle meg bra, MEN dårlig igjen etterpå. Det blir en ond spiral som du ikke kommer deg ut av fordi det er som ordtaket; gammel vane er vond å vende. Så vi må prøve å vende det vonde til en positiv vane! Forandring vi ikke kan gjøre noe med på innsiden, utgjør våre valg på utsiden. Vi trenger bare å vende vanene våre slik at valgene vi tar på utsiden ikke motarbeider ønskene for forandringen på innsiden. Noen ganger må vi starte i bunnen av bunken, istedefor å ta tak i det letteste tilgjengelige. Det er følelser i bunn av bunken, og det materialistiske ligger oppå som en fristende rykende fersk sjokoladekake med smak av dårlig samvittighet, og ettersmak av sur manglende selvkontroll. En selvkontroll du ikke kan gjøre noe med uten hjelp fra andre.

“Til alle dere “terapi-shoppere” der ute. Jeg oppfordrer deg til at du stopper neste gang du shopper fordi du er litt deppa, trist eller lei. Vil dette hjelpe deg? Hvis ikke; si nei, legg det fra deg og gå din vei.”

Det er ikke sånn at vi bare kan velge å ikke shoppe. Det er en avhengighet som alt annet. Og til de som vet hvordan det er, vet dette veldig godt selv og hvor vanskelig det er å motstå fristelsen. Noen doper seg, noen spiser, noen drikker, noen spiller, noen trener og noen shopper. Det er mange forskjellige grunner til at vi mennesker tyr til de tingene vi gjør, for å prøve å få oss til å føle oss bedre. Noen er mindre skadelige, noen sunnere, noen farligere og noen dyrere enn andre. Men det de alle har til felles er at vi bruker det til det samme. Forandre ting vi ikke kan kontrollere, forklare eller klare på egenhånd. Så denne går ut til alle som kan relatere til det jeg skriver. Jeg har vært der og er der fortsatt, men på en billigere og sunnere måte.

“Nye hårfrisyrer, stadig nye hårfarger, shopping. Alle disse tingene var min egenterapi i mange år. Men det var kortvarig lykke som satt igjen enda mer kaos på innsiden. Ikke minst nye problemer”

Trening og kosthold, for en bedre selvtillit til egen kropp. Spare ut håret mitt, for å jobbe med egen selvkontroll. Gjenbruk, for god samvittighet til lommeboken og miljøet. Ommøblering, for å roe kaos i hodet og ikke bruke penger. Disse tingene jobber jeg med. For en shopaholic, med trangen til å stadig forandre utseendet med crazy hårfarger og nye hårfrisyrer, er dette store livsviktige forandringer for veien mot bedre psykisk helse. Veien har vært lang å gå og det er fortsatt et stykke igjen til målstreken.

Så til alle dere der ute som kanskje akkurat har startet på veien til forandring. Husk at selv om du går deg bort et lite øyeblikk, betyr ikke det at målstreken blir fjernet, fordi det er DIN målstrek. Den står der og venter på deg helt til du passerer den. For det er tross alt DIN vei å gå, DIN målstrek du skal nå og DITT eget tempo som betyr noe. Din, og ingen andres.

PS: Det er lov å shoppe, forandre utseendet og kose seg, men det er en STOR forskjell på å gjøre fordi man ønsker det eller når man bruker det som erstatning for noe annet man trenger å forandre!

GOD HELG ❤️

Vi er alle komplekse mennesker med forskjellige opplevelser, erfaringer, oppvekst, miljø, venner, syn, moraler, verdier, følelser og alt det som utgjør den vi er. Vår personlighet. Men hvem er du når du har en form for personlighetsforstyrrelse? Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse betyr ikke at følelsene dine ikke er riktig, at du ER ustabil eller følelsene dine ikke er ekte. Følelsene dine er forsterket. På godt og vondt. Det betyr at det du føler er knyttet til traumer eller opplevelser du ikke alltid kan forklare der og da, men det finnes alltid en grunn for det og for reaksjonen din.

Jeg har så vidt nevnt noe om diagnosen Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (EUP), men ikke snakket nok. Jeg ønsker å være åpen om det fordi jeg kanskje kan hjelpe flere der ute som kjemper med det samme. Jeg sier kjemper fordi det er evig kamp med seg selv. Det er tøft, vanskelig og noen ganger veldig vondt. Ensom og misforstått. To ord som satt sammen i et overarbeidende hode ikke går hånd i hånd. For det er ikke slik at vi som har samme diagnose har samme utfordringer. Og det er nettopp det som gjør det ekstra ensomt. Du vet at det er noen der ute som kan forstå deg på en måte, men det er stort sett et hav av mennesker som aldri vil eller prøver. Og det er derfor jeg ønsker å prøve å sette ord på hvordan det ser ut på innsiden. Min innside hvertfall.

Vi vet alle at når vi snakker om kjærlighet og følelser, pleier vi å si at man ikke kan styre hva man føler. I både kjærlighet og kjærlighetssorg er det jo en selvfølge, og vi trøster venninner med at når man mister følelser for noen så “kan du ikke noe for hva du føler”. Og det er jo helt riktig. Det er bare lettere fordi vi alle som regel har gått gjennom noe av det samme, så derfor klarer vi å trøste og relatere. Det vanskelige med å få folk til å forstå mine følelser, er at de for mange ikke gir noen mening. Fordi de ikke kan relatere. Og hvordan blir vi mennesker når vi ikke forstår hverandre? Noen prøver å forstå, noen ønsker ikke å forstå og andre kan faktisk relatere og derav vise bedre forståelse i det noen ganger uforståelige. Så la oss snakke litt om dette med forståelse.

Ting du opplever, mennesker du møter, traumer, positive opplevelser, menneskene rundt deg. Alt som påvirker deg på alle måter er det som gjør halvparten av tankene dine. Både tankene dine om ting og tankene dine om deg selv. Som alle vet er vi damer flinke til å ikke bare tenke, men overtenke det meste. Så de fleste damer kan kanskje ha noe forståelse for det jeg skal si, fordi hjernen vår fungerer noe likt. Men hvordan skal jeg kunne forklare noe jeg selv ikke kan forstå eller godta? Vel, jeg skal prøve å sette ord på det på en måte som kanskje kan gi deg litt mer forståelse.

“Forståelse er ikke noe vi forventer fra andre slik verden har blitt nå. Vi dømmer mer enn å vise forståelse. Og det er også derfor psykisk helse fortsatt er sett på som tabu og vi stadig vekk skal ha formeninger om hva andre gjør og ikke gjør uten å egentlig vite hva som er bakgrunnen for det. Your way or the highway. My way or no way. La oss slutte å tenke sånn.”

Hodet mitt er som en kombinert vaskemaskin med tørketrommel uten pause og stoppeknapp, med en vrang dør som bruker hundre år på å åpne seg etter ferdig vask. Klærne inni er alle tankene som surrer rundt i hodet mitt, og de kan sammenlignes med single sokker som alltid blir liggende løst i skuffen. Det blir rot og kaos i sokkeskuffen. Sokk uten partner? Har det klikka for deg tenker du? Ja, altså sokken er tankene mine og den savnede partneren gjør jo at sokken aldri blir rullet trygt sammen som en ball som alle andre sokkeparene. Uparede sokker blir liggende ensom og skiller seg ut blant alle de andre. Jeg vet ikke med dere, men det blir kaos i sokkeskuffen av alle disse single sokkene. Vaskemaskinen er hodet mitt. Den jobber 24 timer i døgnet og om noe oppstår som jeg ikke kan slå meg til ro med, jobber den enda hardere. Akkurat som når vaskemaskinen går så fort at den flytter seg et par cm ut fra veggen, flytter stresset i hodet seg til kroppen og gjør meg sliten. Den bråker også ganske høyt. Høyt inni meg. Sånn føles hodet mitt ofte. Altfor ofte. Du har også forståvidt følelsene mine som forsterkes i tillegg, som gjør at det gjør ekstra vondt og slitsomt å tenke noen ganger. Tørketrommelen er følelsene mine. Ferdigvasket, overanalysert og selvkritisk har de gjort seg mange runder i vaskemaskinen og gjort seg om til følelser. De har tørket, klar for å tas ut av maskinen. Ut av hodet og videre ut i kroppen.

Vi alle flyter rundt i våre dagligdagse liv og bærer alle på en eller annen form for utfordring. Ikke alle er like store, ikke alle er like vonde. Men vi skal ikke sammenligne hverandre, vi skal ikke sammenligne våre utfordringer, selv om det er vanskeligere enn vi tror. Vi kan lett dømme, gjøre oss opp meninger og snakke uten å tenke. For det er slik vi fleste mennesker er. Det er så lett å dømme utifra kun oppførsel og væremåte og glemme årsaken bak hvorfor vi alle er som vi er og at vi alle reagerer og deretter responderer på forkjellige måter i like og ulike situasjoner. Men det er da vi kommer til dette med forståelse.

Vi er alle sårbare. Noen mer enn andre. EUP for meg er en kamp mot å holde inne følelser. Det kan beskrives som et ekstra lag utenpå huden. Bare et usynlig et, tvinnet sammen av alt jeg bærer på inni hodet. Både gode og vonde. Jeg kan oppfattes som sterk, hardhudet, bestemt, streng, sta og hissig. Lenge har jeg sliti med at jeg ikke klarer helt å godta meg selv fordi jeg har så mye følelser, og generelt fordi jeg føler meg annerledes. Annerledes på den vonde måten. Den ensomme måten. Sinnet mitt først og fremst. For det er slik det er. Sinne og irritasjon er det som er enklest, minst sårbart og lettest å uttrykke. Tårene kommer senere. Når ingen ser meg. Derfor kan jeg oppfattes hissig noen ganger. Men ingen ser hva jeg egentlig føler på innsiden. Jeg skjuler det godt under den “tykke” huden. Huden min er hard, men samtidig så, så tynn at den noen ganger føles gjennomsiktig. Bestemt er jeg fordi når jeg først har troen, vil jeg stå på det om jeg føler det er riktig. For dagene går så opp og ned, og de dagene troen er borte, er den virkelig borte. Spesielt troen på meg selv. Det er vel der personlighetsforstyrrelsen kommer best frem. Forskjellen på selvsikkerheten og selvfølelsen fra de gode og de dårlige dagene. Men selvinnsikten? Den er tilstede 110 % hele tiden. Og det er den som gjør det enda vanskeligere å være meg. Jeg er så klar over hvordan jeg oppfattes og oppfører meg. Jeg overanalyserer deretter. Meg selv og alle situasjoner jeg utsettes for. Jeg er den strengeste personen jeg kjenner. Mot meg selv. Hele tiden. Alltid. Det er kanskje det vondeste. Å være SÅ streng mot seg selv. Innsiden min ser ut som et kaos, og jeg blir derfor så opptatt av at alt annet må være organisert og perfekt. Jeg kan ikke rydde opp inni hodet, men jeg kan rydde det som er utenfor. Dette er en brøkdel av mine utfordringer. Noen ting holdes foreløpig inni hodet, eller innenfor døren til terapeuten frem til jeg kan sette ord på det. Det vondeste med alt? Ingen forstår. Selv ikke jeg noen ganger.

Så hvorfor ønsker jeg å være så åpen, når jeg samtidig er så sårbar? Fordi jeg tør, fordi jeg ikke er redd for å være den jeg er, fordi jeg prøver å godta at sånn er det, og sånn er jeg. Fordi jeg så sårt ønsker at dere andre der ute som sliter med det samme, eller kan relatere kan føle dere litt mindre ensom. Det kan noen ganger hjelpe å høre om andres smerte for å forstå sin egen og lese om andres tanker for å reflektere over sine egne.

“Vi burde slutte å være for harde mot oss selv. Stress har blitt en folkesykdom, og jeg tror om vi hadde vist oss selv og hverandre litt mer forståelse, hadde vi kjent mindre på presset og stresset over å hele tiden måtte være bra nok eller perfekt! Eller redselen for å være oss selv, i frykt for å være annerledes” 

Vi uttrykker oss alle på forskjellige måter, opptrer på forskjellige måter, gjør ting på forkjellige måter, reagerer på forskjellige måter og føler alle ting på forskjellige måter. Fordi vi er forskjellige. Personlighet eller personlighetsforstyrrelse. Og selv om du kanskje ikke forstår mine følelser, betyr ikke det at de ikke er reelle eller riktig. De er ikke ustabile. De er sterkere. Vi skal møte forståelse med forståelse, fremfor å møte på fordommer hvor enn vi går. Hvorfor tror du sosial angst har blitt så utbredt? Prestasjon, presset om å være bra nok og redselen for hva andre mener om oss har gjort det slik. Hvorfor har det blitt slik at vi føler vi har noe å bevise for mennesker som ikke lar oss være oss selv? Jeg skal jobbe videre med meg selv som jeg gjør hver dag, og jobbe med min egen forståelse for andre og ikke minst meg selv. For det er ikke slik at alle som virker hardhudet ikke har steder på huden hvor blyanten kan stikke gjennom og legge igjen mye følelser de ikke klarer å sette ord på. For det spiller ingen rolle om du skriver, prater eller er helt stille. Alle disse tre tingene kan være like ødeleggende som den andre. Stillhet skaper usikkerhet og følelse av manglende tilhørighet, mens enkle ord kan skape stor smerte. Usikkerhet og smerte er ikke bra sammen. I en dømmende verden er det enda viktigere å gjøre en innsats for å forstå hverandre bedre. Og kanskje spesielt de som er som meg, som er enda vanskeligere å forstå seg på, men allikevel føler alt så veldig sterkt. For vi skal egentlig ikke ha en GRUNN for å ta hensyn til mennesker rundt oss. Det skal være en simpel leveregel; å ta vare på hverandre så godt vi kan. Uansett hvor forskjellige meninger vi har og hvor forskjellige vi er, diagnoser eller ikke. Vi er den vi er, og vi skal aldri føle at vi ikke har rett til å føle det vi gjør overfor noe som helst fordi det ikke er normalen for andre.

Jeg skal fortsette å spisse blyanten min for de med hard hud, men viktigst av alt for de med tynn hud. For tenk om vi alle kunne skrevet i ord med sort sprittusj på oss selv hva vi kjemper mot eller med inni oss. Hadde vi kanskje da vært mindre dømmende og mer forståelsefulle overfor alle rundt oss? Jeg vet bare at det ikke skal være nødvendig å måtte vite absolutt alt om hverandre for å godta hverandre ❤️

La oss være snille mot hverandre og begynne løfte hverandre opp og støtte hverandre uansett om vi er uenige med hverandre ❤️