Det går mot mørkere tider, og det betyr mange vinterdepresjoner rundt omkring. Man trenger ikke bare ha psykiske utfordringer for å bli påvirket av mangelen på dagslys. Det er lett å bli sittende fast i dårlige rutiner og gro fast i sofaen. Det finnes dessverre ingen løsning på dagslyset, så vi får gjøre det eneste man kan gjøre i sitasjoner vi ikke kan forandre – finne det positive i det negative. Plutselig finner du ut at det ikke er så ille likevel.
De siste årene har jeg jobbet veldig mye med å finne det positive i det meste. Grunnen til dette er fordi så fort hodet mitt starter i en negativ retning, blir det som en evig ond spiral. Min diagnose kan nesten beskrives som en depresjon som kan dukke opp fra dag til dag. Dette tror jeg flere kan kjenne seg igjen i, og det er nettopp derfor jeg skriver om det. Det skal ikke så mye til for å havne på den mørke siden av en depresjon som er vanskelig å komme seg ut av. Desto mer vi gjemmer oss i mørket, desto mer tabu legger vi over det. Derfor skal jeg bringe mitt frem i lyset. Mitt dikt.
Det tar mange år, mye selvrealisering og riktige mennesker rundt deg for å komme til et punkt hvor du selv klarer å styre noen av tankene i riktig retning. Og merk at jeg sier noen. Evnen til å tenke positivt i en pågående depresjon er som å forsøke å dra en elefant gjennom et nøkkelhull. Det er viktig å huske på for oss alle. At tanker og følelser er ikke noe vi alle har evnen til å kontrollere uansett hvor mye vi ønsker. En årstid er bare en årstid for noen. For andre er det mye følelser i en årstid. Slik som sommer ofte bringer frem gode følelser og evnen til å være positiv til nesten alt, kan vinter bringe frem det motsatte. Depresjon er en av de tingene jeg personlig føler beskrives best med duse ord i poetiske sammensetninger. Nettopp fordi det opptrer likt, men oppleves av ulike mennesker.
“Mitt hode er fullt av tilfeldige tanker som bare faller ut som tekster på papir. Jeg tror at den fine forbannelsen med et hode som fungerer annerledes, er at det stadig kan overraske en selv. Og når det er i positiv betydning, finnes det ingenting bedre enn å kunne bruke det til å sette ord på følelser man vet andre kan relatere til. I dette tilfellet har en lengre periode med tøffe dager blitt til en tekst av disse følelsene. Akkurat som et oppkast av ordspill fra et innviklet sinn”
Der satt hun. Med tankene alene. Med følelsene utenpå huden. Vinden som ulte utenfor vinduet lagde en trist klang i ørene. Den fortalte om storm. Men stormen som var på innsiden av hodet var verre enn den som det blåste opp til på utsiden. Mørket falt på. Men kvelden var altfor ung til å krype til sengs. Den kalde senga. Der alle tanker kryper frem og brer seg som en ekstra dyne over kroppen. Følelsen av at noe galt var på vei til å skje ble altoppslukende og nesten virkelig. Om telefonen ringte nå ville hjertet hoppet over 2 slag og dratt med seg magen på veien. Men telefonen ringte ikke. Det var ingenting som skjedde. Følelsen bare overbeviste henne om det. Den er overbevisende. Vond. Mørket gjør det slik. Mørket drar med seg dystre tanker og pakker følelser om hodet hennes som at de skulle bestemt når hun skal le eller gråte. Hun faller ut av egen kontroll over tankene om sorg. Sorg over alt. Sorg over ingenting. Hun sørger over følelsen. Følelsen av å ikke forstå følelsen. Følelsen av å miste kontroll over tankene. Hun slukker lyset og går den milelange veien til sengen som hun skal ligge i og sørge. Sørge for at hun sovner i. Til slutt. Etter hun har tenkt ferdig. 3 timer med søvn før hun våkner av naboen som kjører bilen ut av oppkjørselen. Hvordan kan noen orke å tenke på jobb? Hun forstår ikke meningen med det. Meningen med livet og meningen med å fortsette eller å stå opp. For henne virker alt i dag så meningsløst og slitsomt. Hodet føles like tungt som kroppen i dag. Til slutt klarer hun å sette føttene utenfor sengen i håp om at hun finner glede i noe. Noe som helst. Ønsket om å finne en mening i dag gjør det vanskelig å stå opp. Det kommer en dag i morgen, du må tro og håpe at i morgen blir det sol…sangen som for alle sørgelige sinn gir mer meningen enn de mindre komplekse og forviklede hoder kan forstå. Sangen om et evig ønske om en normal dag. En dag uten den evige jakten på solskinn og mening. Bare en dag hvor solen skinner uten at skyene kommer foran og bringer frem frykten av å ikke finne tilbake til sollyset.
Åpne øynene for alle farger og nesen for lukten av høst. Det er sprøtt hvor mye forskjellige ting, både små og store kan bringe frem følelser hos såre sjeler. Vi skal aldri hysje ned ordet vinterdepresjon. Ikke bare fordi ordet inneholder depresjon, men fordi menneskene som bærer på den er mennesker med lettpåvirkelige sinn og mennesker som bærer følelsene utenpå kroppen. Men det er lett å la seg lure av synlige falske følelser pakket og gjemt under varme klær, lite kontakt og den bortforklarende spøken om at man har gått i hi. Men vi er alle for opptatt til å se det. Bry oss.
Finn gleden i å komme inn i varmen med snufsete kald nese. Sett deg ned og les favorittbladet mens du nyter en kopp kakao med tente lys på bordet. Kanskje tilgomed fyre i peisen. Kanskje tilogmed litt krem på toppen av den varme sjokoladen. Det er kanskje ikke så mye, men det er noe. Og noen ganger er det lille noe det vi må holde fast ved for å ikke bli dimmet ut for tidlig slik dagslyset gjør på denne fine fargerike årstiden.
GOD HELG ❤️
