I en falsk verden som styres av tilgjorte bilder, overglamoriserte statuser og filtrert sannhet. Bak kameraet til det som styrer livet ditt, holder deg oppdatert med verden og den som gjør at du føler at du er en del av verden uten å egentlig være det. Det er ikke lenger nok å være deg selv og være lykkelig. Du må vise hvor lykkelig du er, selv om du kanskje lever fanget i en tung hverdag som styres av alt annet enn organiserte skap og perfekt dekorasjon i vinduskarmen. Gladelig deler du bilder, videoer og tekster som overkompenserer for hva realiteten egentlig er. Vi skal alle dø, men vi alle lever ikke. Ikke nå lenger. Vi lever gjennom skjermen. Gjennom andres meninger og hva andre liker, kommenterer og forer oss med.
Vi lever ikke lenger for oss selv, men for hva andre mener om oss eller hva vi føler vi burde gjøre. Det er ikke lenger et fristed for oss å være, fordi falskheten følger oss overalt.
Vi bærer den med oss i lomma. Tar den opp og påminner oss selv opptil flere ganger daglig om hvordan andre har det. Eller hvordan de vil tro at de har det. Vi påvirkes. Negativt. Minner oss selv på hva vi mangler i livet vårt, fordi vi ser hva alle andre har og vi ikke har. Mens vi stirrer inn i en usannhet og midt i hjernevaskingen glemmer alt vi har og bør være takknemlig for. Og kanskje hvis vi ser forbi redigerte bilder, falske nyheter og tilgjorte selfier, kanskje vi en dag innser at sannheten ikke finnes i skjermen, men hva som skjer rundt den. Bak den. Uten den.
Hold løgnen i lomma, se rundt deg og løft blikket. Stirr ikke lenger inn i usannheter som ikke tjener deg godt. Energien og tiden du bruker på å påvirkes av andres liv, tar fra deg dyrebar tid i ditt eget.
Ikke glem at hver eneste gang du tror andre lever et bedre liv enn deg, maler du samtidig faen på veggen og lukker døren for å være din egen lykkes smed. Vi er alle slaver av en virtuell virkelighet. Vi sluker alt vi ser enten det er nyheter, tilgjorte bilder eller glorifiserte videoer med det rette filteret. Det er på tide at vi tar tilbake den ikke så altfor gamle setningen vi stadig vekk brukte før internett styrte livet vårt, og vi faktisk var skeptiske til internett: ikke tro på alt du ser leser og ser på internett!
Men her sitter vi alle sammen. Som apekatter i et laboratorium. Sluker alt helt, mens vi lurer oss selv til å tro at vi mangler noe i livet. I et hamsterhjul av misnøye over hva alle har som du tror du mangler.
Vi sluker hele kaka uten å vite innholdet eller stiller spørsmål ved ingrediensene, bare fordi den ser innbydende ut. Den flotte kreasjon av en kake. Fine farger, lekker i utseende og noe som bare MÅ smake nydelig. Men med farlige og dødelige ingredienser. Kanskje det er på tide å pirke litt i den, spørre hva den inneholder og med skepsis plukke den litt etter litt fra hverandre. Plutselig viste det seg at den kjernen i midten du trodde var deilig flytende sjokolade, var som med alle tilgjorte falske virkeligheter; Den var giftig og den smakte dritt! Alt du trengte var å dele den i to for å se sannheten renne ut. Det jeg prøver å si er at ikke tro på alt du ser og hvertfall ikke bruk det til sammenligning. Om du klarer å motstå hele kaken, vil du kanskje innse at du klarer deg veldig fint uten. Du må bare ikke la deg lure av det flotte filteret den er dekket av eller det upåklagelige flotte utseendet.
Vi er alle flotte fristende kaker med filter på. Godt gjemt bak en telefon med et glinsende kamera som tar bilder av akkurat det vi ønsker å dele, men godt gjemt bak kameraet sitter vi alle som slaver til skjermen og tror vi er dårligere og mer mislykket enn andre. Mens sannheten er at vi alle er mer like enn vi tror, vi bare velger å tro alt vi ser og lar oss lure av filter. Da snakker jeg ikke bare om filtrene som endrer hele utseendet ditt.
Jeg snakker om det filteret som er rundt kameraet ditt. Alt annet enn akkurat de centimetererene du velger at kameraet ditt skal vise frem. Resten er gjemt, og dermed glemt.
Det triste med alt? Vi er alle så oppslukt i det som skjer utenfor vårt liv at vi ikke bare føler oss, men også ER mer ensomme enn noengang. Hva om vi hadde lagt fra oss telefonene, skrudd av internett og rettet blikket opp på det som FAKTISK betyr noe: virkeligheten. Nemlig livet. Ditt eget liv. Først da vil du se hvor usunt oppslukt du er av alle andres. Sola står opp på himmelen. Ikke på instagram.
