Du klikket deg inn. Det betyr at du kanskje allerede er klar over at det som skrives i dette innlegget blir tung lesing. Hvis du har lest flere av mine innlegg tidligere, vet du at jeg sier ting rett fra levra selv om det kanskje ikke smaker så godt. Og dette ordet har nærmest blitt et ord vi frykter å høre. Selvmord. Et ord og en handling vi helst ikke snakker om; hvertfall ikke om hvorfor. Og hvorfor skal jeg sette ord på dette? Fordi selv om det er skummelt, tungt og mørkt betyr ikke det at vi ikke skal snakke om det.
Kan alle selvmord forhindres og alle reddes? Nei! Kan vi redde flere enn det som reddes? Ja! Og hvis du tenker at jeg ikke kan sette ord på dette for alle, så vet jeg det. Alle har forskjellige opplevelser av ting. Men jeg kan fortelle det fra min side. Hvorfor? Fordi jeg har vært der selv. Ønsket å gjøre. Ofte. Tenkt på hvordan. Hvorfor. Hvorfor ikke. Så før du leser videre vil jeg at du skal ha dette i bakhodet mens du leser. Derfor har jeg “lov”.
Istedefor å ta på silkehanskene for dette, tar jeg de heller av og legger de pent og pyntelig ved siden av meg. For jeg er lei! Jeg er drittlei av at psykisk sykdom skal ses på som tabu av alle som frykter det de ikke kan forstå. De som mangler empati. De som ikke forstår noenting før de sitter i det selv. Og spesielt til de som faktisk skal kunne hjelpe. De som ikke hjelper. Og hvem kan egentlig hjelpe? Du. Jeg. De. Vi.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har skrevet om dette, men jeg får ikke sagt det nok: ta vare på de rundt deg. Tenk på deg selv, men også andre. Noen trenger deg mer enn du tror, og vi mennesker påvirker andre mer enn vi ønsker. Både på godt og vondt. Ditt smil kan redde et liv. Dine ord kan bli en del av noe vondt. Mange ord fra manges munn blir til en stor og høy mørk stemme som overgår all fornuft og følelser for noen. Den overtar. Noen mennesker klarer ikke å overhøre den. Den vokser seg større. For noen for stor. Derfor skal vi velge våre ord.
Så kommer det til dette med å være god mot andre mennesker. Er du det? Er du et menneske som ønsker andre godt og gjør det du kan for at andre skal ha det godt? Sier gode ting? Eller er du en av de som egentlig ikke bryr deg så mye, så lenge du selv har det bra? For det finnes i mine øyne 2 forskjellige mennesker på denne jorda. De med empati og de uten empati. Enig? Vi kjenner nok alle sammen stort sett mennesker med empati, men de uten? De er vanskelig å forholde seg til. Også kalt egoister. De som ikke bryr seg mer enn de selv ønsker og får noe ut av. Giftige.
Men hva har selvmord med andre å gjøre tenker du? Legger jeg virkelig skylden på andre for at noen velger å ta livet sitt? Nei. Jeg prøver å si den stygge sannheten. At dessverre er noen så langt nede at å redde de rett og slett ikke er mulig, fordi de har tatt et valg. De orker ikke mer. Men jeg vil snakke om de som roper på hjelp uten å bli hørt, de som prøver så hardt de kan, men ingenting går veien og de som stadig må grave seg opp av fallgruver de selv ikke graver. Hva mener jeg med det? De som lever med følelsen av at uansett hva de gjør, vil de ikke være bra nok fordi de får ufortjent dritt fra alle kanter. For noen mennesker har det slik. Tro det eller ei, så er det faktisk mennesker som får mer dritt enn de fortjener. Og oftest også de som absolutt ikke fortjener det. De som bare ønsker godt, men møter det motsatte. Motsatt karma på en måte? For det skumleste tankesettet? De som har latt alle negative opplevelser, vonde ord, mislykkede forsøk overbevist de om at de er ikke bra nok. De som prøver og prøver, men møter motgang på motgang. Livet er ikke fordelt rettferdig for mange. Det er heller ikke slik at det alltid er noe “galt” med en person når alt går imot de. Noen mennesker opplever mye uflaks og motgang, selv om de er gode til roten. Får ikke det de fortjener, og omvendt. Noen ganger føles pyskisk sykdom slik. Urettferdig.
Hun kjente tårene presset på. Angsten slo henne i magen med et hardt slag som lyn fra klar himmel. Trykket i brystet gjorde det nærmest umulig å puste i normal takt. Så kom tankene. Ikke igjen! Synet av mennesker føltes som solskinn rett i øynene etter å vært lukket i mørket i 24 timer. Sterkt og ubehagelig. Skummelt og fremmed. Hun satt og ventet på at legen skulle rope henne opp. Tankene som faret rundt i hodet gikk som en karusell med altfor raskt tempo og rotete musikk. Hva hvis legen ikke tror på meg? Kvalmen steg og hun visste ikke om hun skulle gå på do og kaste opp eller svelge bort klumpen i halsen. Da hun hørte navnet sitt, kom slaget i magen igjen. Au! Denne gangen føltes det ut som hjertet ble dratt ned i magen sammen med slaget. Panikken. Panikken av å ikke bli trodd. Hun har lenge tenkt på at det var på tide å skaffe hjelp, men ikke turt. For hva om ingen tror meg? Hva skal jeg si og hvor skal jeg egentlig starte? Legen virket stresset. Som at hun var mer en byrde og en pasient klemt inn mellom noen andre pasienter som en 5 minutters avtale. Mens hun snakket virket legen mer opptatt av å skrive ned det hun sa enn å faktisk lytte. Lyden fra tastaturet føltes som en høy tromme. Tromme på hennes vonde følelser. Livet hennes. Hennes lange tid med indre smerte ble skrevet ned som ubetydelige notater på en datamaskin. Svart på hvitt. Legen nikket innimellom, men virket ikke veldig brydd av det hun sa. Nærmest helt upåvirket av det hele. Hun følte seg desto mer dum og redd for å ikke bli trodd. Panikk igjen. Redselen. Da hun hadde fått sagt det hun ønsket å si, stoppet trommen. Det ble stille. “Jeg skriver ut en sykemelding på en 2 ukers periode, så ser du an når det nærmer seg. Om det ikke er bedre etter 2 uker, så tar du kontakt for å forlenge sykemeldingen og hva vi gjør videre. Her har du en liste med psykologer du kan ta kontakt med. Men vit at det er lang ventetid, så det lønner deg å høre litt rundt. Noen har opptil 6 måneders ventetid. Skal vi si det sånn? God bedring” sa han, mens han ga henne et smil når hun gikk ut døra. Var det alt? tenkte hun. Min indre smerte jeg har bært på i så mange år, oppsummert i et 5 minutters langt notat og 2 ukers sykemelding? Tanken som lurte henne til å tro at depresjonen hennes er en bagatell, ble værende litt oppi hodet etter legetimen. Er det bare det at jeg trenger litt fri fra jobben bare? Legen mener det, så da har han vel rett? Men? følelsen av å ikke bli tatt på alvor, fikk henne til å tenke mer dystre tanker. Hvem kan jeg snakke med som forstår meg? Hallo? Er det noen der? Bare noen….?
Jeg kan kun snakke for meg selv, men jeg vet samtidig at jeg kan snakke for så mange fler der ute. Jeg vet at jeg ikke er alene om å ikke bli hørt, enten det er av mennesker rundt deg, leger eller tilogmed psykologer. Første leddet i å få hjelp er gjennom fastlegen din. Når fastlegen din ikke tar deg på alvor. Hva gjør du da? Når du først har fått psykologtime, men venter i 6 måneder på din første time og møter en psykolog som heller ikke hjelper deg. Hva gjør du da? Når du blir presset til å fungere, mens du vet at innsiden din er ødelagt. Hva gjør du da?
En psykolog friskmeldte meg til nav etter flere terapitimer, samtidig som han sendte meg ut av kontoret med resept på lykkepiller. Jeg var 21 år. 21 år og alene med alle tanker, vonde følelser. Ensom. Misforstått. Alene. Helt alene og presset tilbake på jobb. For uansett hvor mange man har rundt seg, er det ikke alle som kan forstå. Ikke alle ser. Ikke alle ønsker å se. Så hva gjør du? Jeg har vært gjennom flere psykologer. Først for 4 år siden fikk jeg diagnosen min. Jeg har vært der. Selvskading. Selvmordstanker. Dårlige fastleger. Dårlige psykologer. Dårlig hjelp. Jeg vet hvordan det kan være, men også hvordan det kan bli. Jeg vet at når man selv oppsøker hjelp, så ønsker man å få hjelp og prøver! Men jeg vet også at de som prøver så hardt og møter motgang de ikke skal møte, er også de som til slutt gir opp. Jeg ga ikke opp, selv om jeg ønsket det flere ganger. Jeg lever. Lykkelig gift med barn. 10 år senere. Jeg fikk til slutt en terapeut som hjalp/hjelper meg. Det er ALTFOR dårlig hjelp å få og samtidig vanskelig å få hjelp. For noen går det bra. Noen får god hjelp og hjelpen de trenger i tide. Dessverre er det ikke slik for alle. Vi må gjøre noe! Jeg har hatt 4 fastleger, og mange vikarleger. I løpet av mine 15 år med mange legtimer, har jeg møtt EN som brydde seg og tok seg tiden til å snakke med meg. EN! Som ikke kastet meg ut av kontoret etter 15 minutter med stresset stemning. Vikarlege. Glemmer han aldri. Nå er det 6 år siden jeg var på legetime hos han. Husk tallet EN! Av maaaange leger. Psykisk sykdom hos fastleger av erfaring er ubehagelig. Når aller første leddet du skal gjennom av flere ledd er vanskelig. Hva sier det om psykisk sykdom og hjelpen man får? Snakker jeg for kun meg selv? NEI, og det vet jeg veldig godt!!
Så til alle dere som leser dette. Selvmord er ikke en egoistisk handling. Det er ikke slik at alle kan reddes fra det. Dessverre. Men det er også dessverre slik at i mange tilfeller kan det forhindres ved at vi ser menneskene rundt oss. At mennesker rundt oss føler seg sett. Forstått. Godtatt. Det er også slik at vi alle er forskjellige. Men en ting som er så utrolig viktig å huske på i dette tilfellet er:
Det handler ikke om å forstå HVORDAN andre tenker for å være der for de. Du skal ikke måtte forstå HVORFOR de tenker slik de gjør. Det handler om å vise FORSTÅELSE for at uansett hvor lite du forstår, så er du der for de. Uansett. Omtanke og forståelse for andre skal ikke basere seg på hvor like man er eller hvor likt man tenker, men tvert i mot.
“Forståelse betyr ikke at man alltid tenker likt eller er enig. Forståelse betyr at man støtter ting og mennesker man kanskje ikke alltid klarer å forstå, men likevel klarer å godta. Det er vanskeligere enn å være enig, og det er det som utgjør hele ordet forståelse!”
Det er så viktig å begynne å tenke over ordet forståelse fordi vi lever i en verden hvor vi ofte skal kritisere det vi ikke forstår og heller være mer opptatt av å ytre det, enn det å faktisk prøve forstå og godta at man er forskjellig. Jeg ønsker ikke å tråkke noen på tærne eller pirke i noens sår. Jeg ønsker at forståelse for selvmord ikke alltid trenger å hysjes ned fordi man ikke skal snakke om hvorfor. Fordi selv om det kanskje er hardt og brutalt, så er det fakta. NOEN tilfeller kan forhindres ved at flere ledd i relasjoner, enten det er profesjonelle eller privat prøver å forstå seg mer på andre. Merk at jeg sier noen, og ikke alle. Uavhengig av psykisk sykdom eller ikke. Bare generell forståelse. For det starter der. For alle. Å bli misforstått er vondt uansett. Vi har alle blitt misforstått en gang. Kan du tenke deg å ikke bare bli, men å være misforstått av verden rundt deg? Det er ikke bare vondt. Det er ensomt.
Fordi det som er enda skumlere enn troen på at man ikke duger? Det er følelsen av å ikke bli forstått, hørt eller sett. Følelsen av å sitte ensom med tanker som ingen hører eller ser. De usynlige tankene. De vonde følelsene.
Vær mot andre som du vil at andre skal være mot deg. Bry deg om andre, uavhengig om dere er like eller ulike. Godta mennesker for den de er, uavhengig av dine egne meninger. Ta vare på deg selv først, men ikke glem andre. Aldri glem andre!
Husk at fargerike overflater kan skjule mørke farger. Overfladiske samtaler skraper heller ikke i dybden, så ikke ta for god fisk at selv om et menneske alltid er blid og positiv, så er innsiden likedan. Det er derfor det er dødsviktig å alltid være god mot andre. Det er ikke overfladiske samtaler som redder liv. Ha dypere samtaler. De er viktigere enn du tror, og kan redde flere liv enn du kanskje kan tenke deg.
Du ser hvor fargerikt og fint gresset er. Hvor fort det vokser. Du ser det overalt, men glemmer….
“For at et grønt og frodig gress skal vokse, trenger det vann. Men det tar regnet seg av, så du trenger ikke det? Men ser du hvor røttene starter og hvordan gresset ser ut under overflaten? Har du tenkt over hva som skjer med det gresset som regnet ikke kommer til som du glemmer å vanne?”
Noen mennesker er gresset som ikke blir vannet. Eller det grønne gresset med skjulte røtter. Mennesker trenger ikke bare mennesker. Mennesker trenger sol, vann og omtanke. Les Tilhørighet, kjærlighet og forståelse. Mennesker trenger gode mennesker. Og noen ganger må man kanskje luke litt i hagen for å fjerne ugress slik at gresset kan vokse seg grønt igjen. Og det er helt greit. For det viktigste i livet er å bruke det ene vi har på å føle at vi er like viktig som hvem som helst andre. Uten unntak. Og uten å føle oss mindre viktig.
Ta vare på alle du er glad i så godt du kan ❤️
