Jeg pleide å tro at det betydde noe. Ja, jeg vil gå så langt som å si at jeg trodde det betydde alt. Jeg trodde det så mye at jeg begynte å miste meg selv til punktet jeg egentlig ikke visste helt hvem jeg var. Sånn ordentlig. Du vet, hva folk mener om meg. Hva de sier til andre om meg, hva de snakker om bak ryggen min, hva de tror jeg er. Hvem jeg er. Selv om de ikke egentlig kjenner meg sånn helt på ekte. Jeg trodde det betydde så mye at jeg mistet hodet mitt oppi det hele og begynte å tro at min egen mening om meg selv ikke var det viktigste. Jeg begynte å glemme meg selv, ofre meg selv og hvem jeg var. Men for hvem? En klar dag våknet jeg opp og jeg innså at det ikke betyr noe hva andre mener om meg, og enda mindre hva de tror og snakker om. Jeg våknet opp fra selvforakten, så meg selv i speilet og stirret i speilbildet. Helt alene stod jeg der. Naken. Meg. Min kropp. Mitt hode. Mitt hjerte. Mitt smil. Mine traumer. Min sorg. Mine tanker. Mitt speilbilde. Jeg våknet opp og endelig forsto jeg at ingen andre kan ta mitt speilbilde fra meg. Ingen kan ta mine traumer fra meg og leve de om og om igjen i sitt hode, slik jeg gjør. Ingen kan ta mine tanker fra meg, og gjøre meg fri fra alle de vonde jeg bærer på. Ingen kan føle mine følelser. Men ingen kan heller ta mitt smil fra meg, så lenge jeg ikke lar de. Det var da jeg innså at jeg måtte slutte å frarøve meg selv mitt eget smil. Jeg bestemte meg for å begynne å bare bry meg om meg selv. Nei, da mener jeg ikke på den egoistoske måten. Jeg mener bare bry meg om mine egne tanker om meg selv, istedefor alle andre sine som jeg bare gjetter at de tenker om meg. Plutselig ble alle andres meninger om meg, ren støy. En støy jeg måtte velge å overhøre, få til å forsvinne og blokke ut. En altfor høy, irriterende og ubetydelig støy inni hodet mitt. En støy som skygget over alt som betyr noe; hva jeg sier om meg selv og til meg selv. Hva jeg tenker om meg selv og hva jeg mener om meg selv. Jeg sluttet å bære byrden. Det gikk endelig opp for meg at vi alle bærer på støy og tanker, men ingen av oss kan styre hverandres. Vi kan bare styre våre egne.

Jeg vil alltid være bra nok for noen, uten å gjøre annet enn å være meg selv. At jeg tilgomed vil skuffe de om jeg ikke er meg selv slik de kjenner meg. Jeg vil samtidig aldri være bra nok for noen, selv om jeg går gjennom ilden for de. Og ingen er verdt slike brannsår. Uansett. Gi der du får igjen. Slik er det for oss alle. Likevel legger vi mer energi i hva de som ikke godtar oss slik vi er, mener, fremfor de som faktisk ikke ville forandret noe som helst ved oss. Så hvorfor skal vi bry oss om de vi aldri vil bli bra nok for? Fokuser heller på deg selv om hva du selv vil forbedre med deg selv, og jobb med det uavhengig.

Du må ikke like meg – Jeg må like meg selv. Du trenger ikke være stolt av meg – Jeg må være stolt av meg selv. Du må ikke snakke pent om meg – Jeg må snakke pent om meg selv. Du må ikke elske meg – Jeg må elske meg selv. Du må ikke være meg – Jeg må være meg fullt ut. Hele tiden. Og jeg må være meg uten å bli forstyrret av andre. Hvorfor bruker jeg min energi på hva som foregår oppi andres hode? Jeg er ingen tankeleser. Perfekt er jeg heller ikke. Begge disse tingene er helt uvesentlig uansett for at jeg skal ha retten til å være meg. Andres mening, tanker eller ord skal ikke forandre deg. Vær akkurat slik du er, og blokker ut støyen du hele livet har lyttet til.

Annonsørinnhold

Gir glød og motvirker aldringstegn: Få unik rabattkode på LED-lysmaske

Unnskyld for at du føler du ikke kan stole på meg, og at du tar de rette valgene. For at jeg alltid tviler når du skal ta avgjørelser så små at de egentlig er ubetydelige. Unnskyld for at jeg ikke ville mer. For at du følte at du ikke var verdt mer. At du følte ingen ville savne deg om du dro videre fra denne verdenen. Unnskyld for at jeg fikk deg til å føle deg liten. Så liten at du ikke var synlig for noen. Og alle gangene du sa til meg at jeg burde fortelle noen om hvordan du hadde det, overbeviste du meg om at det ikke var noen der. Ikke for deg uansett. Unnskyld for at jeg skadet deg når det eneste du trengte var noen som var der, klemte deg og fikk deg til å føle deg viktig. Unnskyld for at jeg alltid satte deg sist, mens du satt alle andre først. For at jeg dyttet deg bakerst og lot deg gå alene, sånn at ingen skulle oppdage sannheten din. Unnskyld for at jeg har fått deg til å føle at det er noe feil med deg fordi du elsker av hele ditt hjerte og alltid har følt at du er for intens om du er deg selv. At du uansett hva andre har gjort, har du tilgitt selv om du ikke klarer å glemme. At andres dårlige valg og mangel på empati har fått deg til å betvile din egen verdi. Unnskyld for alt det stygge jeg har sagt til deg når det eneste du trenger er oppmuntrende ord, kjærlighet og bli sett. At du lot andre menneskers møkkete intensjoner betvile dine rene. Unnskyld for at jeg har lukket ørene når du har skreket for døve ører, blødd over tomme ark og svelget tomme løfter. At du likevel fortsetter å tro du selv er skyldig fordi mennesker forlater deg. Unnskyld for at jeg har latt seg sitte i stillhet og smerte, og kappet hånden av deg når det eneste du trengte var noen til å ta den. Unnskyld for at jeg skar deg i huden som var så tynn og skjør, men likevel for tykk til å komme gjennom. Alle følelsene som lå utenpå som et klart tynt lag av uknuselig glass. Likevel knuste det aldri, det bare sprakk litt for hver gang noen prøvde å såre deg. Unnskyld for at jeg så deg kjempe kampene alene, og tenkte du var for stor byrde for andre til å rope om hjelp. At du alltid tørket tårene dine alene i det skjulte og at jeg sa at du aldri skulle fortelle noen om det. Unnskyld for at jeg lot deg tro at du ikke betyr nok for noen til å byrde de med dine demoner. Unnskyld for at jeg lot deg tro at så lenge ingen ser deg gråte, trenger du heller ingens trøstende klem. Unnskyld for alle gangene jeg har tvilt på deg, fordi du alltid har vært så selvkritisk at ingenting er bra nok for deg. Selv ikke når du gjør ditt beste. Unnskyld for at jeg lot deg tro at om du ble borte fra denne verdenen, ville alt bli lettere for de rundt deg. Unnskyld for at jeg tenkte at du aldri burde få barn fordi du aldri kunne bli en god mor. At du aldri kunne få noe bra, fordi du ikke fortjener å være lykkelig og at du må endre deg for at folk skulle være glad i deg. Unnskyld for alle gangene du lot folk tråkke på deg, og jeg fortalte deg at du fortjener å bli tråkket på. Unnskyld for at jeg alltid har forsøkt å få deg til å føle deg mindre verdt enn du er, at du burde forandre deg eller skinne litt svakere, tone deg ned, snakke mindre, dele mindre og ikke elske så hardt. Unnskyld for at du stadig finner deg selv stirre i en mørk avgrunn uansett hvor mye du har jobbet med deg selv. De vonde tankene jeg setter i hodet ditt som du ikke fortjener å høre bare fordi du er slik du er. Unnskyld for at jeg aldri lar deg få fred i hodet og bryr deg med ting som skaper bekymringer. At jeg forteller deg og minner deg på ting du så veldig hardt har jobbet med å glemme. Unnskyld for at jeg legger så mye vonde tanker i hodet ditt og forteller deg at DU HAR INGEN MENING HER. Unnskyld for at jeg tar deg for gitt, setter deg sist og aldri minner deg på hvor stolt jeg er av deg og hvor bra du er. Hvor stolt jeg er av den du er pågrunn av alle gangene du kom deg på beina når du var lengre ned enn på knærne. Hvor du var, der du er og dit du skal. Unnskyld for alt jeg har latt deg gå gjennom helt alene. Alle gangene jeg har latt deg være ensom fordi du tror det er for det beste. For alles beste. Unnskyld for alle stygge ord jeg har skreket til deg i sinne, håpløshet og mistro. Alle gangene jeg tvilte på deg selv når du gang på gang beviste meg feil. Unnskyld for at jeg aldri gir deg nok ros og kjærlighet eller feirer med deg hver gang du får til eller mestrer noe. At jeg aldri klarer å glede meg oppriktig om du får til noe, fordi du er for hard med deg selv. Unnskyld for alt jeg har latt deg gå gjennom. Unnskyld for alle stygge tankene jeg har latt gå utover deg og troen på deg selv. Unnskyld for at jeg alltid har sagt til deg at du aldri vil bli bra nok. Unnskyld for alle vonde tanker jeg har hatt om deg, alle gangene jeg har snakket dritt om deg og alle gangene jeg lot deg sitte i sorgen alene. Unnskyld for at jeg i lang tid har trodd at du må gjøre deg fortjent til å bli godtatt. At du ikke bare kan være den du er. Unnskyld for at jeg har fått deg til å tro at du ikke kan være helt deg selv uten å måtte overforklare, få andre til å forstå eller tilpasse deg andre for å bli likt. Unnskyld for alt.

Jeg kan ikke tro at etter alt jeg har hjulpet deg med, alt vi har gått gjennom sammen. Alle vonde stunder, alle oppturer. Alle gangene jeg hentet deg ut av mørket og viste deg lyset igjen. Alle gangene jeg fikk deg til å smile etter tårene. Alle gangene jeg tørket tårene dine og minnet deg på hvem du er. Alle gangene jeg dro deg opp når ingen andre var der for deg. Når jeg var den eneste du hadde. Alle gangene jeg beviste deg hva jeg klarer, selv om du tvilte på meg. Alle gangene jeg hjalp deg og stilte opp. Alle gangene jeg klarte å få deg gjennom når du hadde gitt opp. Alle gangene jeg viste deg hvem du er. Alle gangene jeg snakket deg ut av de mørkeste steder.

Jeg kan ikke tro at etter alt jeg har gjort for deg, så skal du være så slem, så kritisk og en av de som oppfører deg verst mot meg. For slik jeg ser det er du den eneste jeg vet om som har vært der for meg alltid, og den som på tross av hvor mørkt det har vært; alltid vært der for meg. Aldri forlot meg. Du dro aldri. Og se! Du er her fortsatt ser jeg, mens du fortsetter å skrive etter snart over 2 år med skrivesperre..

Det er en siste ting jeg vil si til deg og det er at jeg er drit stolt av deg, og at nå er det på tide å tilgi deg selv. For du er bra. Du må bare begynne å tro på det selv også.

Hele hennes verden står i brann. Mens flammene stiger og alt brenner opp. Men hun skriver. Det er som at hver bokstav er en følelse og hvert ord drar de ut og omgir seg til trøst og blir som en klem på alle de vonde følelsene. For hun har vært der før. Hvor ordene forble usagte. De kom ikke ut verbalt eller på et ark. De formet seg inni henne som demoner med høye stemmer. Det ble etterhvert så mørkt at hun vandret rundt som en evig stor hemmelighet. Som at ingen visste hvem hun var, fordi hun selv hadde glemt og mistet seg selv. Hun bærte på en usynlig sekk med det tyngste innholdet, men hun hadde ingen til å ta sekken. Ingen som kunne ta den av henne, åpne den og ta ut litt av lasten. Det var for mye om hun måtte byrde andre med hennes byrder. Det føltes tyngre om hun måtte åpne ryggsekken og vise innholdet. Som at det avslørte hvem hun egentlig var. En hun ikke ville være. Hun holdt den godt skjult og bar den med rak rygg. For alt hun trodde; forble hun, og alt hun var; forlot hun. I skam over å ikke vite, gjemte hun unna alle sine sider. Som at solen ikke fortjente å skinne på henne. Hun var ikke verdig en solskinnsdag, og derav ble de også helt borte. Sollyset traff henne aldri helt igjen. Det lyste aldri opp slik hun så andre solet seg i det samme sollyset. Hun var alene. Ensom. Mørk. Vond. Håpløs. Månen ble hennes giftige venn. Månen tok henne. Som at lyset fra den hjalp henne med å skjule alt hun selv skjulte så godt. Månen ble trøsten. For sammen med månen kom mørket, og mørket var det hun kjente aller best. Der hun følte seg trygg og trist. Lite visste hun da, at trygg og trist ikke gikk hånd i hånd. Det var som en djevel i engledrakt, og hun tok hånden som ledet henne dit den gikk. Trofast og bundet. For det fantes ingen annen vei for henne. Trodde hun. Måneskinnet og nattmørket hadde klart å lure henne inn i sitt ensomme univers. Fylt med tanker, ensomhet, svik og ubesvarte spørsmål hun aldri ville få svar på. Nattens dystre lunefulle stemning ble hennes hvilested. Der hun kunne sitte alene i stillhet av tomhetens høye lyd. Der følte hun seg tryggest. Der ingen kunne snakke, se, undre eller avsløre hennes tanker eller tristhet. Solen føltes nå som en ukjent fiende. Når den stod opp var det som at den skinte tvers gjennom henne. Avslørte alt og gjorde henne gjennomsiktig. Som at ordene om innsidens sannhet var skrevet på huden, og lyset som traff gjorde alle ordene lesbare for alle hun gikk forbi. Solen var hennes verste fiende. For der var hun utrygg og trist, som at alle hennes sannheter ville bli avslørt.

Annonsørinnhold

Gir glød og motvirker aldringstegn: Få unik rabattkode på LED-lysmaske