Tunge tanker veier lett på huden

Der satt hun. Med tankene alene. Med følelsene utenpå huden. Vinden som ulte utenfor vinduet lagde en trist klang i ørene. Den fortalte om storm. Men stormen som var på innsiden av hodet var verre enn den som det blåste opp til på utsiden. Mørket falt på. Men kvelden var altfor ung til å krype til sengs. Den kalde senga. Der alle tanker kryper frem og brer seg som en ekstra dyne over kroppen. Følelsen av at noe galt var på vei til å skje ble altoppslukende og nesten virkelig. Om telefonen ringte nå ville hjertet hoppet over 2 slag og dratt med seg magen på veien. Men telefonen ringte ikke. Det var ingenting som skjedde. Følelsen bare overbeviste henne om det. Den er overbevisende. Vond. Mørket gjør det slik. Mørket drar med seg dystre tanker og pakker følelser om hodet hennes som at de skulle bestemt når hun skal le eller gråte. Hun faller ut av egen kontroll over tankene om sorg. Sorg over alt. Sorg over ingenting. Hun sørger over følelsen. Følelsen av å ikke forstå følelsen. Følelsen av å miste kontroll over tankene. Hun slukker lyset og går den milelange veien til sengen som hun skal ligge i og sørge. Sørge for at hun sovner i. Til slutt. Etter hun har tenkt ferdig. 3 timer med søvn før hun våkner av naboen som kjører bilen ut av oppkjørselen. Hvordan kan noen orke å tenke på jobb? Hun forstår ikke meningen med det. Meningen med livet og meningen med å fortsette eller å stå opp. For henne virker alt i dag så meningsløst og slitsomt. Hodet føles like tungt som kroppen i dag. Til slutt klarer hun å sette føttene utenfor sengen i håp om at hun finner glede i noe. Noe som helst. Ønsket om å finne en mening i dag gjør det vanskelig å stå opp. Det kommer en dag i morgen, du må tro og håpe at i morgen blir det sol…sangen som for alle sørgelige sinn gir mer meningen enn de mindre komplekse og forviklede hoder kan forstå. Sangen om et evig ønske om en normal dag. En dag uten den evige jakten på solskinn og mening. Bare en dag hvor solen skinner uten at skyene kommer foran og bringer frem følelsen av å ikke finne tilbake til sollyset.