For nesten 9 år siden opplevde jeg noe jeg den dag i dag er glad jeg har gjennomgått. Et traume som skulle følge meg lenge og gi konsekvenser som jeg ikke ante ville sette så dype spor og arr. Jeg snakker ikke om arr du ser, men de som setter seg i minnet og sjelen. De som er vanskeligst å reparere og de som går dypere enn et plaster kan fikse.

Som jeg skrev i mitt første innlegg vil jeg noen ganger skrive om ting som er i en helt annen retning enn interiør, mote og inspirasjon. Meg personlig. Jeg som mange andre har ting i min livs koffert som ikke alltid skinner like vakkert når solen treffer. Etter flere ganger i terapi har jeg funnet ut at det hjelper ikke å gjemme bort slike ting, men heller være takknemlig og åpen om de. Jeg vil først og fremst fortelle om denne opplevelsen for å endelig sette ord på det for meg selv, og for å vise andre som har opplevd traumer, at det er et lys i enden av tunnelen selv om det ofte kan føles som man kaver seg rundt i et bekmørkt rom uten en dør, et vindu eller så mye som et liten sprekk hvor man kan skimte et lysglimt.

‌Jeg var som tenåring i et forhold med en person som var snill, omgjengelig og en god kjæreste. Han var en veldig overbevisende sosiopat. Jeg var godtroende, ensom og forelsket. Og av de grunnene veldig lett å lure. Personen var en utrolig snill og ydmyk person, som alle synes var en veldig hyggelig fyr. Med mye tegn senere inn i forholdet på at jeg burde komme meg bort fra denne personen, både fra magefølelsen og ting jeg ble fortalt, var det noe som gjorde at jeg ikke klarte. På den tiden hadde jeg ikke mange å lene meg på. Jeg satt alene i helger, fordi jeg hadde satt av helgen til å få besøk, men ble ditchet fredag kveld og ble sittende alene fra fredag til søndag. Mamma og pappa reiste på fjellet i tro som meg selv, om at jeg skulle være sammen med kjæresten min hele helgen. De få vennene jeg hadde, hadde helgene planlagt så slik ble det. Det ble mye alenetid. Alenetid, ensomhet, depresjon og selvskading.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

I stillhet ble dette min måte å håndtere alle de vonde tankene, følelsene og den grusomme ensomheten. Den var så tilstedeværende når jeg var alene og det var ingen annen måte å takle den på. Har du noengang hatt det så vondt inni deg at du ikke vet om du skal le eller gråte? At uansett hvor høyt du skriker, selv om stemmen bli sår og hes så får du ikke skreket ut alt det vonde du har inni deg? Slik føltes det. På denne tiden gikk jeg på ungdomskolen. Den skumleste og mest usikre tiden i livet hvor du skulle finne litt ut av hvem du er og hvor du hørte til og ikke hørte til. Men før jeg rakk å finne meg selv, mistet jeg meg selv og utviklet en usunn og skummel måte å takle vonde opplevelser og følelser på. ‌

Tiden gikk og i hele 3 år lot jeg meg lure. Helgene jeg ble sittende alene, historiene jeg ble fortalt, løgnene jeg trodde på og hva som var sannheten. For sannheten var at det jeg trodde var kjærlighet var kun en form for eiesyke. I etterkant fikk jeg historier av venner av meg, venner av han, bekjente og tilogmed mine nærmeste. Det var utallige løgner, utroskap og forklaringer på hva som faktisk var realiteten av episoder jeg skjønte ikke virket troverdige på den tiden. Jeg hørte historier jeg ikke kunne tro var sanne og det var skremmende. Hvem hadde jeg egentlig brukt 3 år av mitt liv sammen med?

Jeg ble 17 år og startet mitt andre år på videregående. Der fikk jeg heldigvis en bestevenninne som skulle vise seg å være min redning ut av helvete av et forhold og som hjalp meg til å innse at jeg ikke fortjente å bli behandlet slik. Er det ikke ganske tragisk at du må bli fortalt av andre at du ikke fortjener å bli løyet til og bli behandlet som du ikke er verdt noen ting? Jeg vet det er mange der ute som har vært i akkurat samme situasjon og som vet hvor vanskelig det er å innse slikt selv og komme seg bort fra situasjonen. Fordi når du blir manipulert, er glad i noen og nekter å tro det vonde om de, tror du på alt personen sier for å slippe å innse den vonde sannheten. Til slutt har du overbevist deg selv innerst inne at selv om ting ikke er helt perfekt, så er det slik det skal være og at du ikke fortjener bedre. Selvrespekten din har blitt så skadet av overbevisende ord, taler og selv om du har beviset svart på hvitt har personen er så hardt grep om fornuften din at hjernen din ikke kobler de røde varsellampene sammen med realiteten og de riktige beslutningene.

Jeg kom meg endelig bort. Men dette skulle være en ny start på et helvete jeg skulle gå gjennom. Og det skulle følge meg i mange år fremover. Mitt helvete kapittel 2.

Etter å ha sperret personen på telefon, facebook og alt som kunne blokkeres på var det stille i 2 uker. I god tro om at jeg endelig var kvitt denne personen skulle det fort endres en kveld. En kveld livet mitt ble snudd på hodet. Jeg hadde besøk av en kamerat denne kvelden. Vi satt i hver vår ende av sofaen og lo og mimret om gamle dager da jeg synes å tyde et ansikt i mørket på terrassen. Det var han. Med sinte øyne, og et blikk som viste forakt og rent sinne. Jeg skjønte fort at han ikke kom for å ta en kaffe og snakke ut om ting, så jeg skrek til kompisen min at han måtte ringe politiet med en gang.

Han trodde først jeg spøkte, men fant fort ut at det var langt ifra spøk når han også fikk øye på han. Når jeg åpnet vinduet og skrek at han skulle komme seg vekk, kom det X antall gloser om hva jeg var og ord fra en person som var påvirket av ting som brakte fram en side jeg aldri hadde sett. Fort skjønte jeg at dette ikke kom til å ende bra da han startet med å denge løs på bilen til min venn. Etter hvert dunk kunne jeg se rutene sprekke, og etter få slag bli knust i tusen biter. I det øyeblikket visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg følte meg hjelpeløs mens jeg stod å bevitnet at bilen til min venn ble totalt ødelagt. Skyldfølelsen jeg kjente på fordi jeg hadde hatt denne personen i livet mitt. Jeg åpnet ytterdøra og var på vei til å løpe ut for å stoppe han da kompisen min roper til meg at jeg må komme meg inn og låse døra. Jeg kan ikke engang tenke på hva som kunne skjedd om jeg hadde gått ut. Kanskje jeg ikke hadde sittet her? Du kan bedømme selv etter å se bildene av bilen. Etter å ha knust baksete rutene og fått tatt ut spaden som lå i setene, fortsatte han å slå løs og knuste alle rutene på bilen.

Mamma og pappa satt på fjellet flere timer unna, og jeg ringte til og med moren hans for å fortelle henne hva han gjorde, men han løy til henne og sa han var med søsteren sin. Hun trodde på han. Manipulerende og overbevisende.

Men det viktigste er at du vet sannheten. At du vet hva du gjorde. Pappa snakket med deg på telefonen og du truet med å drepe oss. Hele familien min. Den kvelden var jeg redd for min søsters hund som stod i hundegården ute, og tenkte at om du visste dette hva kunne du finne på å gjøre mot henne? Etter det jeg akkurat hadde vitnet så var jeg helt i sjokk og visste ikke hva det neste kunne være. Du var heldigvis ikke så dum. Men du var dum nok til å skremme hele familien min. Dum nok til å stjele min trygghet. Jeg har alltid lurt på hva som ga deg troen på at du hadde rett til dette.

Lite visste jeg at dette skulle være mitt traume. Hadde det ikke vært nok med å behandle meg som du gjorde i så lang tid? I mange år etterpå slet jeg med å være hjemme alene. Etter å ha vært husredd fra før helt siden jeg var liten, gjorde dette alt så mye verre. Forskjellen nå var at jeg var livredd. Livredd for å være alene hjemme, livredd for å sitte i nærheten av vinduer når det ble mørkt ute og livredd for at jeg skulle møte på deg eller at du skulle skade meg som du skadet bilen. Hvordan kunne jeg vite at det ikke skulle skje? Det var aldri noen garantier. Og slik levde jeg lenge. I frykt. Konstant frykt som utviklet seg til noe mye verre; en depresjon som gjorde at jeg ofte tenkte at det var like greit om jeg ikke var her lenger. Her på jorda. Skyldfølelsen av at de rundt meg ble rammet av dette også. Om jeg ikke hadde vært her lenger, hadde det kanskje vært lettere for alle?

Du fikk besøksforbud som du brøt flere ganger da du fikk kamerater til å ringe å skremme meg og kjæresten jeg fikk etter deg, få vennene dine til å plage meg på russetreff mens du stod de avtale meterne som stod på papiret unna og så på da du ga dem ordre om å slå og dytte meg, da du løp etter meg og mine venner og skrek truende ting og jeg var igjen livredd. Da du stjal tryggheten min.

Besøksforbudet var et papir. For meg bare et papir som viste at om du skulle skadet meg kunne politiet vite hvem det var. Men det var ikke et våpen jeg kunne bruke å beskytte meg med når du truet meg disse gangene, det var ikke et magisk ark jeg kunne ta frem som ville skåne meg for frykten for mørket og vinduene de kommende årene, det var ikke en trøst jeg kunne bruke den gangen jeg fikk panikkanfall i en alder av over 20 år hjemme alene og min storesøster måtte hente meg fordi jeg var sikker på at noen kom for å ta meg. Jeg slet ikke bare med å være hjemme alene, jeg slet med å finne grunnen til å leve. Etter lang tid i frykt og i depresjon kom brevet.  

2 år senere ble jeg innkalt til å vitne mot deg i rettssak som omhandlet denne kvelden. Jeg skulle se deg igjen etter 2 år. Jeg prøvde å overbevise meg selv om at jeg ikke gruet meg til å se deg fordi jeg hadde bygget meg opp og denne gangen skulle jeg vise deg at jeg ikke er redd deg lenger. Men du vant. Jeg var redd. Jeg prøvde å skjule det bak en falsk selvsikkerhet. Du slapp billig unna, og jeg følte rettssaken var unødvendig fordi du vant og jeg tapte. Jeg tapte slaget og tapet skulle påvirke meg mer enn jeg selv ante.

Jeg gikk kort tid etter inn i en depresjon som skulle gå så dypt og vise meg et så veldig mørkt sted. Mørkere enn før. Selvskadingen fortsatte og ble min egen terapi når ting gikk dårlig. Min stygge hemmelighet. Ut og inn hos forskjellige psykologer, men jeg fikk aldri den hjelpen jeg trengte. 20- årene mine har vært en berg og dalbane med mange depresjoner. Mye på grunn av deg. Min usunne måte å takle smertene på, ble heldigvis etterhvert byttet ut med å få gamle følelser, smerter og vonde opplevelser om til mine egne påminnelser om hva jeg kan takle, hva jeg kan komme meg gjennom, hvor mye som skal til for å knekke meg og at jeg gjorde det på egenhånd. Mine små kunstverk som jeg bærer på kroppen med stolthet og som jeg aldri vil angre på fordi det minner meg på hvem jeg er og hva jeg har gått gjennom.

Jeg plukket meg selv opp fra et synkehull som altfor ofte virket uendelig og håpløst å grave seg opp av. Så mange ganger jeg har ønsket å gi opp, og alle gangene jeg kom meg videre. Så mange ganger jeg har klort meg fast, og falt. Så mange ganger jeg har vært nære ved å reise det hvite flagget og si at jeg gir meg. Men jeg vant. Jeg vant fordi jeg sitter her nå og skriver dette. Jeg skriver dette og er ikke redd.

I mange år hatet jeg deg. Hatet deg for alt du gjorde mot meg, hatet deg for alt du utsatte meg for, hatet deg for alle de vonde følelsene du var grunnen til at jeg følte, hatet deg for at du gjorde meg svak, hatet deg for at du fikk meg til å tro at jeg ikke fortjente gode ting, hatet deg for at du løy, hatet deg for at du ødela meg, hatet deg for at du aldri sa unnskyld og hatet deg for at du slapp billig unna og ikke fikk den straffen du fortjente. Mange år, i altfor mange år hatet jeg deg, var redd for deg og foraktet deg.

Men nå vil jeg vil takke deg. Takke deg for alt du gjorde mot meg, for jeg lar meg ikke bli behandlet som et mindreverdig menneske. Takke deg for alt du utsatte meg for, for jeg fikk erfaring jeg kan hjelpe andre mennesker med. Takke deg for alle de vonde følelsene jeg følte, fordi nå vet jeg at det skal mye til for å knekke meg. Takke deg for at du gjorde meg svak, fordi det har gjort meg utrolig sterk. Takke deg for at du fikk meg til å tro at jeg fortjente å bli behandlet dårlig, fordi jeg bryr meg ekstra mye om at andre skal behandles godt. Takke deg for at du løy, for ærlighet er nå min sterkeste egenskap. Takke deg for at du ødela meg, for jeg har bygget meg selv opp til å tåle sterke stormer. Takke deg for at du aldri sa unnskyld, fordi jeg ga meg selv tid til å tilgi deg. Takke deg for at du ikke fikk den straffen du fortjente, fordi den knakk meg nok til å vise meg helvete og at jeg var sterk nok til å komme meg tilbake.

Grunnen til at jeg nå skriver om dette er fordi vi bor nå på samme tettsted. Du har valgt å flytte hit. Her hvor jeg bodde da jeg prøvde å finne tryggheten min som du stjal fra meg, her hvor jeg har bodd hele livet mitt og ikke lenger følte meg trygg, her hvor jeg har minner som har vært vonde å se tilbake på.

Så kom dagen jeg hilste på deg. Jeg snakket med deg og det var en hyggelig, men klein kort samtale. Du var hyggelig du også. Jeg var den større personen og viste deg at jeg ikke lenger hater deg, viste deg at jeg ikke lenger er redd deg. Viste deg at jeg har tilgitt deg, og utrolig nok som det er; forsøkte å vise deg at jeg på en måte ønsket deg velkommen.

Men nå er du redd for meg. Du hilste ikke på meg når jeg smilte til deg her om dagen. Du så på meg med noe som minte meg om frykt. For hva? Fordi du var med barnet ditt og din forlovede. Er du redd for at hun skal finne ut hva du gjorde? Er du redd for at jeg skal si noe? Er du redd for at jeg skal ødelegge noe for deg? Jeg har tilgitt deg. Du trenger ikke være redd for MEG.

Men du burde være redd. Du burde være redd for at dine barn vokser opp og du må beskytte de for sånt som du gjorde, redd for at din datter skal havne i et forhold med en person som var som deg, redd for at du skal sitte 3 timer unna din datter mens hennes ekskjæreste truer henne, deg og hele familien din på livet, redd for at noen skal såre dine barn så mye som du såret meg, redd for at du en dag skal føle på frykten for at noe vondt skal skje med dine barn og du skal føle deg og være like hjelpeløs som min mamma og pappa var den kvelden.

Den kvelden du stjal en hel families trygghet og snudde mitt liv på hodet. Den kvelden jeg tenker tilbake på med mye sinne, men også mye takknemlighet. Takknemlighet for at du er en stor del av at jeg har blitt smart, sterk, beinhard, viljesterk og uredd. Jeg ønsker det beste for deg og ikke minst dine barn. Jeg håper du slipper å være redd. Jeg håper du aldri blir utsatt for det du utsatte meg og min familie for. Jeg håper du opplever gode ting og at dine barn opplever gode ting i livet. Jeg håper du bruker dine opplevelser som jeg gjør, og finner det positive i alle de vonde tingene og snur de til noe som en dag vil være en stor lærdom for deg og bringer det videre til dine barn. Jeg håper du lærer dine barn den gylne regel; vær mot andre som du vil at andre skal være mot deg. Om de noen gang skal oppleve vonde ting, vanskelige ting eller traumer. Minn de på denne historien. Min historie. Fordi min historie skinner veldig vakkert når solen skinner på den, og fordi din historie kan ikke fortelles med like mye stolthet som jeg kan fortelle min!

2007                                                                                                  2017