Jeg vet nå at jeg må lære meg å svømme med mine demoner, og at jeg ikke kan drukne de uansett hvor hardt jeg prøver. Den eneste måten å holde hodet mitt over vannet på og håpe at demonene ikke drar meg ned, er å holde pusten; og holde den til lungene mine fylles med oksygen igjen. Gispe etter luft når jeg kommer til overflaten, med såre lunger. Et år av gangen – En dag av gangen – En time av gangen. Jeg vil kanskje aldri bli ett hundre prosent frisk, men jeg vet forbanna godt at jeg vil bruke styrken min til å leve så normalt jeg kan en dag. Inntil den dagen vil jeg fortsette å kjempe. Det aller viktigste er å fortelle meg selv at det er okay at jeg ikke har en paraply når det regner. Men at jeg, som alle andre mennesker, fortsatt fortjener solfylte dager. Dette er mine demoner, og jeg vil fortsette å krige med de i lang tid og kanskje helt til den dagen jeg tar mitt siste åndedrag. Det er på tide å tenke på å forbedre meg selv, for meg. Akseptere meg selv, for meg. Hele meg. For hvis jeg ikke klarer å akseptere meg selv, hvordan kan jeg forvente at andre skal gjøre det? Gjør deg selv du nå, jente. Det er på tide å akseptere, kjempe og jobbe. Og jobbe hardt. Du kommer dit. Bare ikke i morgen. En dag. Frem til da; prøv å vær glad i deg selv til en forandring.
I now know that i have to learn to swim with my demons, and that i cannot drown them even how hard i try. The only way to keep my head above water and hoping that the demons wont drag me down, is to hold my breath and hold it until my lungs get filled with oxygen again. Gasping for air when i reach the surface, with sore lungs. One year at a time – One day at a time – one hour at a time. I may never be one hundred percent healthy, but i know damn well that i will use my strenght to live as normal as i can one day. Until that day i will keep fighting. The most important thing is to let myself know that its okay if i dont have an umbrella when it rains, but that i also, as everyone else still deserve sunny days. These are my demons, and i will keep fighting them for a long time and maybe till the end of my time. Its time to think about approving myself, for me. Accept myself, for me. All of me. Because if i cant even accept myself, how can i expect others to? You do you now, missy. Its time to accept, fight and work. And work hard. You will get there. Just not tomorrow. Some day. Until then; try loving youself for a change.
0 kommentarer
