Godt nyttår skulle jeg skrevet for godt over 1 uke siden. Men etter tragedien i Gjerdrum gikk tankene mye dit og lagde en liten skrivesperre. Det er rart hvordan et liv kan forandre seg på bare sekunder. Det setter et støkk i oss alle når sånne tragedier skjer. Uansett hvor ofte man ellers tenker at skjørt livet er. Mine tanker går til de rammede ❤️
Etter et veldig spesielt år som vi har lagt bak oss, er det kanskje mer aktuelt enn noengang å lese noen av mine dype oppgulp. Fordi plutselig kan enda flere av oss relatere til mine tanker. Enten det er arbeidsløshet, ensomhet, hjelpesløshet eller psykisk nedbrutt. De tingene jeg skriver om som for mange blir “for dypt” har dette året kommet som et tog i 200 km i timen og stanset utenfor døren. Fordi jeg tror veldig mange fler innser hvor mye vi egentlig tar for gitt. Når friheten vår blir tatt fra oss, er først da veldig mange innser hva de hadde og når klisje uttrykket ‘du vet ikke hva du har før du mister det’ blir et veldig aktuelt ordtak å bruke. Ikke om ting, men om mennsker, relasjoner og frihet.
Ordet jeg er ute etter å skrive om i dag er forventinger. Det ene ordet som i voksen alder ofte relateres til det negative fordi vi har for mange av de. Forventingsfull forbinder jeg med et barn som står med store gluggende øyne og venter på at godteriskåla til å ha foran barnetv på lørdagskvelden, gjøres klar. Men når vi som voksen bruker ordet forventning klarer jeg ikke å legge fra meg at det ofte ender i skuffelse eller irritasjon. Hvorfor? Fordi forventninger ødelegger både små gleder og lykken du prøver å finne. Eller er jeg alene om å tenke dette?
Når noe uventet positivt skjer, blir du positivt overrasket og som oftest veldig glad. Når du forventer at noe skal skje, lager du deg en forestilling om hvordan det skal være og ikke alltid, men ofte ligger skuffelsen og venter på deg fordi det ikke ble som forventet. Enten det gjelder forventinger av menneskene rundt deg, deg selv eller andre ting.
“Forventninger bidrar til å sette opp en viss standard til utfallet du selv ønsker, selv om det ikke er opp til deg selv å kontrollere hva utfallet vil bli. Det er på en måte en liten selvsabotasje for egen lykke”
Det jeg prøver å si er at tenk om vi kunne leve takknemlig for det vi har og glede oss over det uventede som overrasker oss positivt. Slutte å forvente så mye av oss selv og andre. For jeg vet ikke om du har tenkt over at hvert enkelt menneske på jorda går rundt med sine egne forventninger til noe. Dine forventninger er ikke alltid lik som andres, og det er derfor vi er så forskjellige. Og misforstå meg rett: forventninger er også en del av drivkraften i oss. Det som gjør oss menneskelig. Men noen ganger må vi stoppe opp og tenke på hvilke forventninger vi har i alle kategorier og kanskje fjerne forventninger noen steder. Jeg er sikker på at det vil gjøre oss litt mer takknemlig og positivt overrasket, istedefor å kjenne mange skuffelser.
Har du tenkt over at blant annet kroppspress, jobbpress eller prestasjonspress styres av en eller flere personers forventninger? At presset vi legger på oss selv, andre legger på oss eller vi legger på andre er fordi et hode har en illusjon om hvordan ting skal være? Forventningpress er et ord som blir altfor lite omtalt. Og ironisk nok er det kanskje det ordet som burde omtales oftere enn kroppspress, da ordet kroppspress er født at av ordet forventning. Kall meg gjerne forventningsfull, men jeg skulle så veldig ønske at vi kunne slutte å forvente så mye av hverandre, uansett hvem du er. Kan vi ikke heller bare være fornøyd med det som er, når det er? Jeg er sikker på at det blir mer takknemlighet og mindre skuffelser bare av å gjøre en så liten ting som å slutte å forvente. Det er bare å se på barns reaksjon når deres forventninger faller i grus. De blir enten lei seg, sinte eller frustrerte. Og det er jo ikke annet enn forståelig, ikke sant? Det samme skjer i oss voksne også. Vi bare legger oss ikke ned i protest og spreller med armer og bein mens vi skriker eller gråter. Vi holder det som oftest inni oss i det stille og lar det gå litt mer inn på oss en vi vil innrømme.
Grunnen til at jeg har hengt meg så mye opp i dette i det siste er fordi jeg har lest så mange steder at folk skriver “endelig er 2020 snart over”, som at de forventer at Covid-19 har lovet å forlate jorda i 2021. Nytt år, nye muligheter gjelder hvert år. Men med en pågående pandemi eller endemi som de kaller den, er det viktig å påpeke at må HÅPE på et bedre år, men kanskje ikke gå så langt som å forvente. Høres det dystert ut? Hva blir utfallet om du forventer at 2021 blir likt som 2020, men at det faktisk blir bedre? Positivt overrasket! I motsetning til å ha forventninger om at dette året blir vi ferdig med Covid-19 og kan feire i gatene og leve som før, men sitter rundt julebordet slik som vi gjorde i fjor? Skuffet, blant annet. Mitt poeng er; ikke forvent, men vent og se hva som kan skje.
GODT NYTTÅR OG GOD SØNDAG ❤️