Hele hennes verden står i brann. Mens flammene stiger og alt brenner opp. Men hun skriver. Det er som at hver bokstav er en følelse og hvert ord drar de ut og omgir seg til trøst og blir som en klem på alle de vonde følelsene. For hun har vært der før. Hvor ordene forble usagte. De kom ikke ut verbalt eller på et ark. De formet seg inni henne som demoner med høye stemmer. Det ble etterhvert så mørkt at hun vandret rundt som en evig stor hemmelighet. Som at ingen visste hvem hun var, fordi hun selv hadde glemt og mistet seg selv. Hun bærte på en usynlig sekk med det tyngste innholdet, men hun hadde ingen til å ta sekken. Ingen som kunne ta den av henne, åpne den og ta ut litt av lasten. Det var for mye om hun måtte byrde andre med hennes byrder. Det føltes tyngre om hun måtte åpne ryggsekken og vise innholdet. Som at det avslørte hvem hun egentlig var. En hun ikke ville være. Hun holdt den godt skjult og bar den med rak rygg. For alt hun trodde; forble hun, og alt hun var; forlot hun. I skam over å ikke vite, gjemte hun unna alle sine sider. Som at solen ikke fortjente å skinne på henne. Hun var ikke verdig en solskinnsdag, og derav ble de også helt borte. Sollyset traff henne aldri helt igjen. Det lyste aldri opp slik hun så andre solet seg i det samme sollyset. Hun var alene. Ensom. Mørk. Vond. Håpløs. Månen ble hennes giftige venn. Månen tok henne. Som at lyset fra den hjalp henne med å skjule alt hun selv skjulte så godt. Månen ble trøsten. For sammen med månen kom mørket, og mørket var det hun kjente aller best. Der hun følte seg trygg og trist. Lite visste hun da, at trygg og trist ikke gikk hånd i hånd. Det var som en djevel i engledrakt, og hun tok hånden som ledet henne dit den gikk. Trofast og bundet. For det fantes ingen annen vei for henne. Trodde hun. Måneskinnet og nattmørket hadde klart å lure henne inn i sitt ensomme univers. Fylt med tanker, ensomhet, svik og ubesvarte spørsmål hun aldri ville få svar på. Nattens dystre lunefulle stemning ble hennes hvilested. Der hun kunne sitte alene i stillhet av tomhetens høye lyd. Der følte hun seg tryggest. Der ingen kunne snakke, se, undre eller avsløre hennes tanker eller tristhet. Solen føltes nå som en ukjent fiende. Når den stod opp var det som at den skinte tvers gjennom henne. Avslørte alt og gjorde henne gjennomsiktig. Som at ordene om innsidens sannhet var skrevet på huden, og lyset som traff gjorde alle ordene lesbare for alle hun gikk forbi. Solen var hennes verste fiende. For der var hun utrygg og trist, som at alle hennes sannheter ville bli avslørt.
