I kjølevannet av den tragiske nyheten om Ari Behn, ønsker jeg først og fremst å si kondolerer til hans nærmeste. Det er ikke mange uker siden jeg skrev et innlegg om hvor viktig det er at psykisk helse kommer mer opp og frem i lyset. Dessverre er det slik at det kommer frem når det er for sent. Selvmord tar livet av langt flere mennesker enn hva vi hører om. Grunnen er at det er altfor mange som lever i denne stillheten jeg snakket om. Den vonde, altoppslukende, intense og så altfor tilstedeværende smerten du ikke kommer unna. Ingen smertestillende kan dempe smertene, ingen plaster kan plastre over.
Legebesøk på legebesøk. Du får plager i kroppen, smerter du ikke kan forklare, kroppen begynner å danne seg et forsvar fordi den lever på nødmodus i altfor lang tid og gjør det den kan for å overleve. Det psykiske begynner å tære på den fysiske helsen, og du blir mer og mer sliten. Hjelpen du så sårt ønsker og trenger, den får du ikke. Du blir ikke trodd, du føler deg dum og det eneste du ønsker er at noen skal se deg. Du ønsker bare at noen skal se hva som feiler deg, noen som prøver å forstå og hjelpe deg. Hjelpe deg selv til å forstå deg selv. Men ingen ser, og hånden du så gjerne vil strekke ut blir bare tyngre for hver gang. Til slutt har du ikke ork igjen til å engang prøve å løfte hånden og du forblir i stillhet. Dette tror jeg dessverre er en av grunnene til at det er altfor mange som ikke får den hjelpen de trenger. Undertegnede kan relatere til dette. Mitt råd er å bytte lege til en som ikke kaster deg ut av kontoret sitt etter 5 minutter, men som tar seg tiden til å høre på deg. Vi tenker at fastlegen ikke kan hjelpe oss, men det er der det må starte, og det er derfor SÅ viktig at du har en lege som oppriktig ønsker å hjelpe deg. Jeg er overbevist om at det er mange som ikke får den hjelpen de trenger, fordi legen ikke har tid til å lytte eller kompetansen til å lytte til mennesker med pyskiske plager, og ikke bare fysiske. Noen glemmer mennesket i stolen.
“De mest kreative sjelene er de mest fargerike, men ingen ser mørket på innsiden. Man blir på en måte litt blendet av alle fargene og blind for hva som skjuler seg på innsiden. Men om man tar seg tiden til å se de i øynene, vil du se at lyset ikke lenger er der som det en gang var…”
Det jeg tror de fleste kreative sjelene har til felles er at de ofte har et dypere og annerledes syn på livet. Det jeg mener med dypere syn er de store spørsmålene. Hva er meningen med livet, hva kan jeg bidra med i denne verden og hva er egentlig vitsen om jeg ikke får det til? Det er så mange forskjellige årsaker til at depresjoner utløses, og det finnes uttallige grunner til selvmord! Jeg synes det er så viktig å få frem til de som ikke har vært i situasjonen selv eller kjent på depresjon at selvmord ikke er et VALG. Det er ikke en egoistisk handling som gjøres fordi man gir opp. Det er et utfall etter lang tids sykdom. Det er et menneske som ikke ser en annen utvei. Et menneske som har stått ved utallige veikryss med flere retninger og prøvd alle men fortsatt endt opp på samme sted. Et menneske som har kjempet ikke bare en, men flere harde kamper og tapt hver gang. Det er så mange som tror at selvmord er en feig utvei når ting blir vanskelig. Det er så mange tror at selvmord er som å falle ned i kjelleren gjennom et hull i gulvet du snubler i; at du møter veggen og gir opp med en gang. Ikke alle vet at det kan være en trapp med 3 trappetrinn, 50 trappetrinn, 2000 trappetrinn eller en trapp du har gått nesten hele livet. Trappen leder deg ikke oppover. Denne trappen fører deg bare nærmere et enda dypere stup. Det vonde og kalde mørket. Kan du tenke deg hvor sliten du er etter flere år i den samme trappen? Beina dine vil til slutt ikke være i stand til å bære deg, melkesyren har for lenge siden tatt over, lungene dine higer etter luft, kroppen din er utslitt, du er tørst men har ikke vann til å slukke tørsten og hodet ditt som hele veien har vært din verste fiende, gir til slutt helt etter og gir opp.
“Hvert steg er et steg nærmere den mørke kjelleren. Hvert steg du tar kan du merke lyset og varmen i ryggen bli svakere og du kommer stadig nærmere den mørke kalde kjelleren. Uansett hvor hardt du prøver å snu faller du videre ned trappen. Fordi det føles tryggest i mørket.”
Vi dømmer, er fordomsfulle, sære, tradisjonelle, vanedyr som frykter det ukjente og det som er annerledes, vi skal være best, vi blender helst inn fremfor å stikke oss ut, prater ikke med fremmede folk på gata men slår av prat med ukjente på fjellet, vi er gammeldagse og er ikke stort glad i forandring, og de som skiller seg ut skjønner vi oss ikke helt på. Nei, jeg sier ikke at ALLE er slik, men min egen oppfatning av hva som kjennetegner den typiske nordmannen, på godt og vondt. Sier heller ikke at jeg ikke selv kan kjenne meg igjen i noe av det. Jeg går kanskje imot janteloven og provoserer mange med disse ordene, men meninger har vi alle og dette er bare min egen skrevet ned. Vi er alle forskjellige, og godt er det!
“Fotsporene du etterlater deg, er det kanskje noen du ikke vet om som ønsker å fylle. Vi må begynne å ha mer troen på oss selv og vår verdi for andre”
Grunnen til at skriver dette er fordi jeg vil komme med et lite budskap til alle som ikke vet hvordan de skal håndtere, strekke ut en hånd eller oppføre seg rundt mennesker med psykiske lidelser. Det er så lett å dømme mennesker som er annerledes, det er så lett å ha fordommer når man ikke forstår seg på andre, det er så lett å frykte det man ikke forstår seg på og trekke seg unna fremfor å interessere eller engasjere seg. Det er så lett å mene at de som skiller seg ut også er tøffe nok til å takle all motstand og at når du “velger” å være annerledes, må du tåle kritikken. Dessverre er det ikke slik at selv om man har motet til å være seg selv, kan man stå imot alle stormer som kommer oss i møte. De som virker så sterke på utsiden er ofte de som har vondest og som er de mest sårbare sjelene du møter. De mest kreative og sterke, tror jeg også er de mest utsatte for depresjoner. Ingen penger i verden, status eller suksess kan overgå det mørket. Det kan ta hvem som helst, og ofte de man minst forventer. Det er dette som er grunnen til at vi trenger å vise mennesker rundt oss mer forståelse og være snille mot alle vi møter. Vi trenger å gjøre dette mer synlig, slik at det for andre kanskje føles lettere å være åpen. Vi trenger bedre ressurser og tilbud som gjør det lettere å oppsøke hjelp!
“Denne sykdommen begynner å spre seg som en usynlig epidemi, men som vi ikke har funnet kuren til. Når skal vi slutte å se på psykisk helse som et tabu, fremfor en sykdom?”
Til alle dere der ute som trenger noen å snakke med; skrik ut så høyt dere kan til hvem som helst! Det vil alltid være noen som hører deg, alltid være noen som har hatt eller har det slik som deg og det vil alltid være noen der ute som kan hjelpe deg. Ikke lev i stillhet. Hev hodet og hev stemmen! Å ta valget om å forlate livet er aldri den eneste løsningen, fordi det vil alltid være noen som trenger AKKURAT DEG. Det finnes bare en av deg, og jeg er sikker på at vi alle og enhver er mye mer verdifull for noen enn det vi kanskje selv tror! Dette gjelder oss alle.
Året står på hell og vi går om noen dager inn i et nytt år, og du som leser dette har vært så heldig og hatt enda et år å legge bak deg og enda et nytt år å feire. Bruk neste år med folk som gjør deg godt, løfter deg opp og gir deg energi. Unngå mennesker som drar energien ut av deg, trykker deg ned og sårer deg. Mennesker påvirker mennesker, og har større påvirkning enn du tenker over eller vet, så vær snill og ta vare på hverandre. Jeg tror vi alle hadde hatt godt av å løfte blikket fra telefonene våre og opp mot de menneskene rundt oss. Kanskje du ser at noen der ute kanskje trenger deg mer enn det du tror?
“Det er lett å ta alt rundt oss for gitt i en verden hvor solnedganger har blitt til instagram bilder, fremfor et øyeblikk vi tar oss tiden til å nyte mens den skjer”
Godt nyttår ❤️