Jepp, du leste riktig. Dårlig leder. Jeg skal gå dit. Dette er ikke første, og heller ikke siste gang jeg skal uttrykke min mening av ting andre tenker, som jeg sier høyt. Eller skriver i dette tilfellet. Vi kjenner alle til dominoeffekten, og hvis du stabler 3000 dominobrikker opp etter hverandre skal det kun EN brikke til for å starte raset. Det betyr at for å felle 2999 brikker, trengs det EN dominobrikke som starter det hele.

Dette innlegget kommer ikke bare av personlige erfaringer, men av mange historier hørt av flere mennesker ved flere anledninger overalt som gjør at jeg bare må få ut frustrasjonen og kanskje oppvekkeren? Det advares mot sterke meninger, og jeg gjentar dårlig lederstil. Om du blir fornærmet av innlegget betyr vel det…. Ja, nettopp at du er en selv. Brutalt, men ærlig.

Vårt lille land. Der pengene flyter, vegansk mat er eksotisk og psykisk helse er tabu. Jeg har snakket så mye om psykisk helse, men ikke noe om denne delen. Den som ofte er hele årsaken eller starten til at ansiktet til folk blir til veggpynt. For hvor ofte har vi ikke hørt folk bruke uttrykket gått på veggen. En pen måte å si at psyken har fått seg en real smell, knekk eller er utbrent. Det finnes som sagt uttallige årsaker til det, men i dette landet hvor “siesta” noen arbeidsplasser er 5 minutter på bakrommet med kavli smørost på knekkebrød, så vil jeg faktisk si at arbeidsplassen og mange ledere står for mange veggpryder rundt omkring i dette landet. Og denne går ikke ut til alle dere som har opplevd, er under eller vil oppleve å ha en dårlig leder. Den går ut til dere som fortjener tittelen. Hardt, brutalt, ærlig og så veldig fortjent!

Hvis vi starter fra scratch her og sier det så enkelt som at DU kjære leder. Du er den første dominobrikken på arbeidsplassen din. Det er du som skal sørge for at dine ansatte trives, du skal gå frem som et godt eksempel og det er ditt ansvar at miljøet har et godt grunnlag. Men hva skjer når du snubler, tryner og gjør en dårlig jobb? Jo, da drar du nettopp resten av dine ansatte med deg; de andre dominobrikkene.

Uttallige ganger har jeg hørt mange folk rundt meg fortelle om sin jobbsituasjon, selv vært i og vet at det finnes mange flere mennesker der ute som kan relatere til dette. Du trives MED jobben, men ikke PÅ jobben pågrunn av lederen din. Når vi begynner å slite med psyken, er det ofte at vi ikke helt klarer å ta tak i den direkte grunnen til at vi begynner å kjenne på en liten depresjon eller litt psykisk motgang. Vi bruker mer enn halve livet vårt på jobb. Vi går på jobb 5-7 av 7 dager. For hva? Noen tjener såklart mer enn andre og kan leve livet ved siden av, men jeg tror jeg kan snakke for mange mennesker når jeg sier at vi jobber, og betaler regninger. Livet dere. Det nytes… Ikke! Så trivselen er avgjørende.

“Jeg snakker til dere alle. Vel, dere som trenger å høre det hvertfall. Til alle dere gode ledere. Keep up the good work. Dere redder liv. Bokstavelig talt!!”

Så. Nok småprat. Du kjefter med følelser, drar med deg hjem på jobb mens du strengt forteller dine ansatte at de skal skille jobb og privat. Du deler ut kritikk som hører hjemme på ungdomskolen og kaller det konstruktivt. Du har forventninger som du selv ikke klarer å oppnå i din egen stilling, fordi det er rett og slett for mye. Du blir sint for hver sykemelding som kommer inn, ofte pågrunn av deg. Du har heller ikke selvinnsikt nok til å tenke at du alene kan være årsaken, og kjefter/gir ansatte dårlig samvittighet for at DU har bidratt til sykdom etter for mye stress og press. Og når dine ansatte får angst og magesug når du ringer de for å følge de opp; ja, da har du gjort noe veldig feil. Skryt er like lett å få som å få kjerringa mot strømmen til å gå rett vei. Du anser ikke dine ansatte som mennesker med liv ved siden av jobben, og forventer at jobben er livet. Du lar presset fra din egen leder gå utover dine ansatte, fordi du selv ikke takler det. Du tar med deg livet på jobben, men også jobben hjem. Gjennomtrekk er et ord som går igjen for arbeidsplassen, men du innser ikke hvorfor. Du refererer deg selv som sjef, og oppfører deg som en, istedefor leder. Du slenger rundt deg med skriftlige advarsler pågrunn av din personlige misnøye, og dine ansatte lever i frykt for å miste jobben sin. Du er mer opptatt av å KUN levere gode resultater, enn å gjøre det du kan for at dine ansatte skal trives i jobben. Om gode resultater ikke oppnås, skylder du på dine ansatte fremfor å selv ta skylden. Du frykter sterke personligheter, og føler deg truet når ansatte sier ifra hva de mener om deg. Du har ingen problemer med å ta opp ting i plenum, fremfor tomannshånd. Du mobber. Du glemmer at du står ansvarlig for hver og enkelt ansattes trivsel, som igjen er avgjørende for jobben de gjør. Du glemmer å se dine ansatte som medmennesker med følelser, og behandler de også som det du selv er. En robot som skal følge ordre. De skal helst holde kjeft om de har noen meninger som angår din lederstil eller oppførsel, fordi det gjør deg usikker.

Jeg tror det er mange som kan relatere til minst en av disse tingene, men at de fleste ikke har motet nok til å faktisk si det høyt. Jeg tror også at det er mange dårligere ledere som glemmer det faktum at de alene kan stå ansvarlig for hver og enkelt persons trivsel på jobb. Du kan ha 5 ansatte som trives eller du kan ha 30 ansatte som mistrives, og at 5 av disse kan også havne i kjelleren pågrunn av det negative stresset du påfører de. Det er ikke til å skyve under teppet at arbeidsplassen vår har en stor del av vår daglige trivsel å gjøre. Du skal prestere, levere, oppfylle, imponere, stille opp, stille opp ekstra og enda mer enn det. Du skal prioritere jobben fremfor fritid, og du skal ha gode grunner til å si nei. Og om du sier nei, skal du ha dårlig samvittighet for det også.

Jeg snakker ikke om det å ha en god arbeidsmoral, for det er viktig uansett! Jeg snakker om den hårfine linjen mellom at livet er jobben og jobben er livet, som dårlige ledere krysser. Vi skal bruke mesteparten av dagene våre på jobb, og vi kommer hjem for å slappe av. Men når du kommer hjem, og jobben tærer på privatlivet så mye at du ikke kan slappe av mellom arbeidsdagene er da du må stille deg spørsmålet. Er det verdt det?

Det kan kanskje virke banalt for en som trenger å ha NAV i ryggen for å takle den enkleste hverdagen, både i jobb og uten. Men jeg har ikke alltid vært i den situasjonen. Uten å peke finger på noen, vil jeg bare si at jeg har også mine erfaringer; både gode og dårlige. Og jeg velger å bruke hver erfaring som ny livskunnskap. For du vokser i motgang, ikke i medgang. Og noen ganger skal det mye motvind og mange arbeidsplasser til før man kan sitte i sofaen hjemme og senke skuldrene mellom hver arbeidsdag. Spesielt for oss med psykisk sykdom, men også for alle andre også. Det gjelder ALLE!

“Stresset, presset, dårlige resultater og urealistiske forventninger er det som bidrar til syke ansatte. Sykdom og oppsigelser er resultatet av en dårlig leder. Gode resultater, ansatte som stiller opp og lite sykdom er resultatet av en god leder. Enkel matte. “

Så til dette med hvem som takler det. INGEN! I lengden vil det uansett tære på den sterkeste, flinkeste og mest dedikerte ansatte. For hva er det du gjør for pengene du tjener verdt, når du til slutt ikke ser verdien i noe?

Kjære alle norges ledere. Gode og dårlige. Dere står ansvarlig for flere mennesker. Dere er ansvarlig for en bedrift, men bedriften styrter uten deres ansatte. Det er ikke du som styrer bedriften. Det er dine ansatte. Om du gjør en dårlig jobb, gjør dine ansatte en dårlig jobb. Du sitter der på din høye hest, og tror at alle sykemeldte har dårlig arbeidsmoral. Dårlig arbeidsmoral starter hos deg. Dårlig arbeidsmoral er når du legger skylden på andre, fremfor å peke finger på deg selv først. Dårlig arbeidsmoral er når du setter uoppnåelige krav. Dårlig arbeidsmoral er når du slutter å se mennesket bak alle arbeidsoppgavene. Dersom du føler så hardt på presset, selv sliter psykisk og av den grunn utsetter dine ansatte for dette så vil jeg råde deg til å trekke deg tilbake eller gjøre en forandring. Det tjener ingen å ha deg sittende i denne stillingen.

“Uttrykket ‘vær mot andre som du vil at andre skal være mot deg’ gjelder i alle livets faser. Den starter i barnehagen og den fortsetter videre i arbeidslivet. Og som voksne er forbilder for barna, skal du lede dine ansatte.”

Mobbing skjer ikke bare på skolen, den skjer også på arbeidsplassen. Så neste gang du får en sykemelding på pulten, tenk deg om. Det er for deg ‘bare’ ETT menneske av alle dine ansatte. Hva vet du egentlig om personen og hva personen har av andre utfordringer? Det er lett å se en sykemelding som et papir som gjør DIN jobb mer stressende, men du tenker ikke over stresset, skyldfølelsen, dårlig samvittigheten og frykten din ansatt sitter med når de leverer den. Du ser kun papiret og glemmer personen, som jeg minner om at er like verdig som deg uansett! Og det beste rådet du kan få som leder, er tilbakemeldingene du får fra dine egne ansatte du skal lede. Det er slik du vokser.

Det er EN siste ting jeg vil si, og det er at jeg har brukt et helt feil ord i hele innlegget. Jeg har brukt ordet leder i alle setninger. En leder oppfører seg ikke slik som dette. Dette er hva vi kaller en sjef! Så hva er du? Er du den første dominobrikken?

“It is unwise to be too sure of one’s own wisdom. It is healthy to be reminded that the strongest might weaken and the wisest might err.”

– Mahatma Gandhi

Om vi skal takle livet, trenger vi flere som løfter oss opp og færre som trykker oss ned. Det trengs ikke alltid flere stemmer for å psyke ned et menneske. En stemme kan lage høy, lang ekko i et sort tomrom!

GOD HELG ❤️