Jeg tar meg selv i å være misfornøyd med ansiktet mitt på bilder hver gang et bilde blir tatt. Jeg fokuserer på at jeg ser tjukk ut fordi jeg har så firkantet ansikt. Det ene ser man de store porene mine og det andre bildet ser nesa mi stor ut. De ekstra kiloene mine gjør ikke det så mye bedre. De kiloene jeg prøver å finne min indre motivasjon for å få bort slik at jeg kan slutte å være misfornøyd. Hver gang jeg ser et bilde slår det meg som et slag i trynet. Shit, nå må du få bort de siste kiloene. Jeg fokuserer på de tingene jeg hater ved meg selv og alle kompleksene jeg har for ansiktet mitt. Spesielt på bilder. Kameraet legger på 10 kilo sies det. Det føles som mer…
Mens jeg nærmest jager vesle vakre vesen med kameraet for å få et blinkskudd, popper det nærmest opp som en lyspære i hodet mitt; et bilde med henne! En selfie av oss! Ansiktet mitt og hennes ved siden av hverandre i et bilde. Ikke bare av hun med meg BAK kameraet. 4 tok jeg. Ett av de var innafor. Ikke perfekt, men innafor. Og når jeg sitter for meg selv og skal legge ut et av de, kjenner jeg fortsatt på at jeg ikke er helt fornøyd, nettopp fordi jeg skulle ønske jeg så sånn ut og ikke sånn ut. Jeg sitter rett og slett og skulle ønske jeg så annerledes ut på bildet. Noe som betyr å ikke se ut som meg selv…
Jeg biter i det sure eplet og innser hvor overfladisk, dustete og tragisk den tanken er. En selfie med det kjæreste og vakreste i hele verden. Min fineste lille datter som jeg oppdrar til å få selvtillit, troen på seg selv og at hun er perfekt akkurat slik hun er og for alt det hun får til. Ikke for hva hun ikke er eller ikke får til. Idet denne tanken slår meg føler jeg meg ikke bare overfladisk, men dum. Slem. Mot meg selv. Mot henne; fordi jeg snakker NED den personen hun ser opp til. Den personen hun hver dag blir overlykkelig av å se ansiktet til. Den personen som skal lære henne å være god mot seg selv og andre.
Her sitter jeg som en mamma med ekstra kilo på kroppen etter å ha satt dette perfekte mennesket til verden og shamer meg selv for alt jeg finner ikke er perfekt i mine egne øyne for noe så overfladisk som en jævla selfie. Ved siden av meg står en forventingsfull, uvitende og intetanende jente som ser mamman sin som hu kjenner igjen på alle bilder, akkurat slik som jeg er. Hun ser ikke dobbelthake, rundt ansikt og ekstra kilo. Hun ser meg. Mamma. Perfekte mamma. For vi er perfekte for disse små. (hvertfall noen år til. Frem tenårene entrer dørstokken)
Hva er viktigst? At min datter ser mamma på bilder og kjenner hun igjen for slik hun ser ut, eller ser en dame på bilder som hun nesten ikke kjenner igjen fordi det ikke helt ligner på mamma?
Jeg står for at man skal like seg selv eller gjøre det man må for å føle seg bra. Og uansett hvor mye jobb det krever av meg, skal jeg frem til jeg har nådd målvekten slutte å gjemme meg bak for store klær, overfiltrerte bilder eller bak kameraet. Jeg vil ikke miste mange fine minner av bilder som vi sitter å ser på om 20 år og mimrer tilbake på. De bildene jeg ikke vil ta nå, er ikke bilder jeg kan ta igjen. Minnene vi aldri lagde, kan aldri gjøres om og tiden vi hadde er tiden vi ikke får tilbake. Jeg vil heller se på de bildene om 20 år og se ting slik de var, enn å ikke ha noen å se på i det hele tatt. For sannheten er at om vi skal oppdra våre barn til å like seg selv for den de er, er vi nødt for å starte med oss selv. Og som jeg alltid sier, må vi lære av barna våre;
De lever i nuet. De bryr seg ikke om det overfladiske og er mer opptatt av at ting er komfortabelt. De leker fordi det er gøy og er kreative. Det vil si at de tegner selv om de ikke er picasso. De synger med den stemmen de har og danser uansett hvor de er og bryr seg fint lite om hvem som ser på. Min utadvendte lille tar gjerne en dans for et større publikum og klapper for seg selv. Om de andre klapper er det bare en bonus, men ikke det viktigste fordi hun har det gøy for seg selv uavhengig av hva andre mener. De er selvsikre og sier det de mener. De gir alt av seg selv i det de gjør og gleder seg over de aller minste tingene. Min frøken løper rundt med teposer fra mamma sin teboks og lukter på de: “mm, godt!” Hun lukter på alle blomster hun plukker. Selv en hestehov. Blomsten vi overser utenom når det er første våretegn. Den lukter hun på. De bryr seg lite om nye ting, og hører helst på den samme sangen, ser den samme filmen eller bruker helst det samme skjørtet hver eneste dag. De lærer oss å være fornøyd med det man har. De viser følelser uansett hvilken følelse det er, noe som gjør at vi kan forstå de bedre. De tar imot komplimenter på en ubeskjeden måte. De blir stolte av det, noe som booster selvfølelsen. De bærer ikke nag. De er trofaste. De følger magefølelsen. Det beste av alt er at de er nysgjerrige. De spør fordi de vil lære, vite og forstå. Ikke fordi de dømmer eller er uenig.
Så for å oversette til voksenspråk: det er NÅ du lever. Slutt å tenk altfor mye på hvordan du, ting eller andre ser ut og konsentrer deg heller om det du er fornøyd med ved deg selv og det som føles komfortabelt for deg. Føler du for å droppe den stramme jeansen i dag? Gjør det. Lek! Du er aldri for gammel for å ta på deg uteklærne og leke i snøen eller klatre i trærne. Bruk kreativiteten din. Du trenger ikke være verdensmester i det du elsker å drive med, men du gjør det fordi du vil. Syng med den stemmen du har, og dans med den takta du enten har eller mangler. Så lenge du har det gøy skal du drite i alle andre. Si det du mener når du mener noe er viktig å si, og vær selvsikker. Stå opp for deg selv når det er på tide. Lukt på blomstene og finn gleden i mindre ting slik at du lærer å sette pris på ting vi tar for gitt. Vær takknemlig for alt du har, fremfor å ønske deg nye ting hele tiden. Vis følelser enten det er frykt, glede, sinne eller tristhet. Mennesker er satt sammen for å føle noe om alt vi opplever. Når vi slutter å vise følelser, gjør vi oss mindre forstått og kanskje mindre lykkelig? Ikke bær nag, og gi mer slipp på det å måtte ha kontroll på alt hele tiden. Ta imot komplimenter og ta de til deg istedefor å bli flau eller svare noe beskjedent tilbake. Ei de komplimentene du får og begynn hver eneste dag og gi noen til deg selv og andre. Følg alltid magefølelsen din, den stemmer alltid! Og siste og kanskje den aller viktigste tingen vi voksne må begynne å lære av barna våre er å være nysgjerrig. Nysgjerrig på nye ting. Nysgjerrig på det som er annerledes. Nysgjerrig på mennesker.
Dømmende for nye ting. Frykt for det som er annerledes. Bytt ut ordene dømmende og frykt. Sett inn nysgjerrig istedenfor. Hva skjer da? Da er jeg sikker på at vi får en verden med flere ydmyke og forståelsesfulle mennesker.
En selfie av skam, ble en lærdom av barndom. Et uskylding sinn ser verken perfekt eller uperfekt. De ser ting akkurat slik de er. Uten å tenke på om det er bra nok, perfekt, ønske om at det skulle vært annerledes eller ønsket om å forandre noe fordi det er slik de er vant å se det. Hva kan vi lære av det?
GOD HELG ❤️