Hei! Hvordan har du det i dag? Har du kjent etter? Hvordan har du det for tiden? Har du kjent etter? Tiden vi er inne i gjør noe med oss. Den plukker oss tomme for muligheter, friheten til å gjøre ting vil gjerne vil, men som vi ikke kan eller får lov til. Verden vi kjente som friheten til å velge, har blitt begrenset. Den begrenser ikke bare vår frihet til å bestemme selv hva vi kan gjøre, men også følelsen av frihet. For oss voksne. Og hvilke av de to er det som er vanskeligst å forsone seg med? Muligheten eller følelsen?
Hvorfor skriver jeg om dette? Vi i dette landet som flere andre land, lever slik: vi jobber, stresser og tjener kanskje akkurat det vi trenger for å overleve i en jobb vi mistrives i. Men mange fortsetter likevel å gjøre den fordi de er pliktoppfyllende, streber etter å oppnå resultater eller kanskje stige i gradene. Men for hva? Grunnen til at jeg nevner jobb spesielt er fordi det vi bruker halve livet vårt i arbeid. Vi jobber mer enn vi kanskje orker, ønsker eller egentlig vil. Du kan gjerne si at hvordan ellers skal man overleve? Og det er der jeg vil ta tak i det og si. Handler livet om å overleve? Overleve forbinder jeg med at du klarer å klatre opp igjen fra et stup du henger fra, eller holdt hodet over vann mens du holdt på å drukne eller kjempet en kamp mot en dødelig sykdom. Det er å overleve. Det er ikke å leve. Det er vi enig i?
Vi bruker ikke bare tiden vår (les:livet vårt), men vi bruker hele oss selv på å gjøre mye vi egentlig ikke ønsker å gjøre fordi vi har blitt lært opp til at vi skal være så jævla flinke i alt og prestere i noe. Enten det er på skolen, sport, arbeidslivet, utrette noe eller prestere på noe som helst. Hva enn det er så må man liksom være god i noe. Være noen. Være noe. Det holder liksom ikke lenger å bare være seg selv. Vi har glemt eller kanskje aldri lært at vi ikke er født for å oppfylle noen krav. Vi er ikke født for å tilfredsstille andre menneskers krav til oss. Spesielt ikke hvis det går i mot våre egne verdier eller mening med livet. Vi læres fra tidlig alder at vi må være flinke på skolen, og lærer oss tøft nok litt for sent i livet at du kan komme like langt eller lenger enn de som er flinke på skolen, selv om du ikke hadde gode karakterer. Du kan utrette store ting selv om du ikke er god i det “alle andre” er gode på. Fra tidlig alder læres vi opp til at DU MÅ. DU SKAL. Vi sammenligner barna opp mot hverandre i prestasjoner før de er i stand til å finne ut hva livet egentlig handler om. Nemlig å leve. Finne oss selv. Være oss selv. Gjøre ting for oss selv som gjør oss glade uavhengig av hva andre mener. Finne våre egne meninger med livet og gjøre det vi må gjøre for at vi skal leve et verdig liv som vi SELV ønsker å leve. Et liv vi orker å leve. Livet skal ikke orkes. Det skal leves. Nytes.
Men her sitter jeg. Hva vet vel jeg? Du er kun 30 år ute av stand til å jobbe “så mye som man skal”. Hvilken livserfaring kan vel du ha, tenker du kanskje? NETTOPP. Det er nå jeg skal si at livserfaring ikke måles utifra hvor mange år du har hatt på bakken. Livserfaring måles utifra hvordan type erfaring du har hatt de årene du har levd. Derfor kan jeg også si at livet ikke handler om å prestere eller oppfylle plikter som ikke er av egne verdier, sånn som du er lært opp til at du skal gjøre. Du lærer så lenge du lever, sies det. Så hvorfor lærer vi oss ikke å fokusere på det viktige?
Konklusjon: Vi læres opp til at vi må få en utdanning slik at vi kan jobbe, og at gode karakterer er viktig. Ingen utdanning, ingen jobb. Jeg sitter og klør meg i huet og lurer på hvorfor vi lærer barna våre at det er viktigere å gjøre ting de nødvendigvis ikke er gode på eller trives med bare fordi sånn er det bare. Ingen glede. Ingen mening. Ingen mening. Ingen liv.
Som da bringer meg tilbake til det jeg skrev i starten. Hvordan har du det idag? Har du kjent på at friheten din til å velge tærer på psyken din og gjør deg nedstemt, kanskje deprimert og lei alt. Jobben din du ikke trives i sørger for at du leverer inn en sykemelding IGJEN. Men du fortsetter i jobben. Fordi?
Har du spurt barnet ditt som sitter på skolebenken hver dag og føler at friheten til å velge ikke er der, hvordan de har det? Fordi de ikke føler de kan velge, føler de ikke får til og føler seg mislykket eller lei? Føler at skolen ikke er noe de klarer å takle fordi det ikke er av interesse eller noe de er gode på. Og foreldresamtalene går utpå hva de trenger mer hjelp til i fagene de hater fordi det er viktig at de skal få det til. Se på deg selv i de mest sårbare årene i ditt liv, barndommen din. Hva husker du aller best? Og hva har du lært av det? At Jesus gikk på vannet? Nei, det har lært deg noe om deg selv, følelsesmessig. En del av deg er sånn du er pågrunn av den følelsen du husker du hadde da.
Nei, jeg er ikke gal. Nei, jeg er ikke imot utdanning. Nei, jeg er ikke imot læring. Jeg er bare helt imot feil læring. At vi skal lære barn at det ikke er greit å ikke prestere i det de ikke bryr seg noe særlig om. La de gjøre mer av det de er gode på! Spør de som har blitt mobbet hva de husker best fra skolen. Spør de som presterte best på skolen hva de husker best fra skolen. Spør de som fikk dårlige karakterer på skolen hva de husker best fra skolen. Du vil få 3 forskjellige svar, men jeg kan love deg at alle 3 svar har EN felles ting- følelsene de fikk. Følelsene de kjente mest på. Følelsene de fortsatt husker som om det var i går. Følelser som fortsatt sitter i og har formet de som voksne.
Fortell meg nå at problemer med psykisk helse ikke starter på skolebenken og at vi pliktoppfyllende mennesker ikke blir syke av å følge andre menneskers krav til oss når de går imot hva vi EGENTLIG ønsker å bruke tiden/livet vårt på. Du tenker kanskje at du må jobbe for å leve. Men hvorfor har du aldri spurt deg selv om hvordan du skal leve for å kunne jobbe? Gir det jeg skriver noen mening for deg? Ikke? Da er du heldig!
GOD LILLELØRDAG ❤️
