Jeg aner ikke hvor mange år jeg har ønsket meg barn, og når jeg endelig ble mamma og holdt barnet mitt for første gang innså jeg den virkelige meningen med livet. Det perfekte lille mennesket jeg har skapt ut av ren kjærlighet. Det lille nurket som kunne forveksles med en liten perfekt dukke og som fylte meg med en følelse av kjærlighet jeg aldri før har kjent på. En forelskelse som ikke kan beskrives før man sitter der selv med sitt første barn på armen. Allerede under graviditeten ville jeg beskytte det med livet mitt, fordi det er det mest dyrebare du har og det viktigste fokuset ditt.

Men når det er sagt så finnes det i dette landet dessverre en skyggeside ved det å få barn. Hvor trist er det ikke å bare lese den setningen? Skyggeside og barn skal ikke høre sammen i samme setning, men det er derfor desto viktigere å sette ord på det. Jeg er ikke en person som er engasjert i politikken, men nå skal jeg uttrykke min forakt for politikerne som bestemmer dette med permisjon, NAV og barnehagestart. Skam dere! Virkelig. Skam!

“Å separere barna fra de nærmeste skaper ikke bare stress, men følelsesmessig tilbaketrekning i ung alder og vil ha varige negative følger. Da grunnlaget for mestringsfølelse og selvfølelse skal dannes, skal vi sette barna i en vanskelig situasjon slik at det forstyrrer den følelsesmessige utviklingen til barnet” 

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Først vil jeg starte med å si at det er helt bakvendtland at jeg som får inntekten min i hovedsak fra NAV har flere fordeler som forelder enn de som jobber hardt i faste jobber. Jeg som ikke kan jobbe er nå en av de heldigste i dette landet som mamma, fordi jeg faktisk kan være hjemme med barnet mitt UTEN å bli satt i en kinkig økonomisk situasjon eller skape dårlig psykisk helse hos barnet mitt og meg. Du vet. Mor og barn. Eller offer og fødemaskin som dere kan kalle det. Jeg får kontantstøtte fordi jeg har valgt å ikke sende mitt sårbare vesle vesen i barnehage før jeg føler at det er riktig tid for både hun og meg. Og det er jo slik det burde være. Jeg skal kunne ha friheten til å selv velge hva som er best for MITT barn og min familie. Men realiteten er en annen. Realiteten er at politikerne velger for meg og mitt barn. For far. Min familie. Ville du latt andre tatt valgene dine for deg og fortalt deg hva som er best for deg? Nei er svaret på det. Men likevel er det slik. Dere stjeler fra oss den mest dyrebare skjøreste tiden i mitt barns liv. For hva? Penger? Jeg vil ikke engang høre noenting om at dette er fordi far skal få mer tid med barna. For dette handler ikke om noen andre enn barna!

“Følge­forskning på ettåringer i barnehage fant blant annet en utbredt passivitet hos mange av barna da de ble observert etter­ noen måneder i barnehage. Tausheten og tilbaketrekningen var en påfallende forandring fra hvordan barna hadde framstått før barnehagestart”

Jeg merket fort at jeg ikke var klar for å sende datteren min i barnehage da ‘mammapolitiet’ samfunnet og politikerne mente jeg skulle. “De har så godt av å være i barnehage. De lærer så mye”. “Det er så viktig å sosialisere de tidlig”. NEI. Jeg kan ikke telle på en hånd hvor mange ganger jeg har hørt den setningen og blitt provosert. Oppgitt. Sint. Hva vet DU om hva som er best for mitt barn. For meg som mor? Barnet jeg ble kjent med allerede fra det ikke engang var ferdigutviklet som jeg bar i min mage inni min kropp i 8 måneder?! For ja, hun var litt prematur som betyr at jeg også måtte sendt henne enda tidligere i barnehagen om hun skulle startet da dere mener. Barnet jeg kjenner best av alle. Barnet jeg kjenner før det kjenner seg selv. Barnet jeg kjenner før det selv vet at det eksisterer. Ikke nok med at vi mødre skal gå gjennom en graviditet, amming, nattevåk, hormoner, følelser og høre på en hel haug av mennesker der ute som har så mange formeninger om hva som er best for vårt barn! Vi skal følge regler som på toppen av det går utover vårt barns psykiske helse vi selv ikke engang ønsker å følge eller er enig i! Fritt land? Hvor er friheten alle snakker så varmt om i dette landet? Friheten til å velge? Hvor??

“I følge hjerneforskning bør ikke barn starte i barnehage før de er mellom 2 og 2,5 år gamle. Likevel tvinges vi familier til å sende barna våre i barnehage lenge før de er fylt 1 år. Vi har skapt en verden hvor alt er vendt på hodet.” 

Barna våre trenger sine foreldres trygghet og nærhet det første leveåret. De trenger et tonn med kjærlighet hver eneste dag. De trenger å bli forstått og sett. De trenger å uttrykke seg og bli speilet. Hvordan skal barnet gjøre dette i barnehage hvor oppmerksomheten skal fordeles på 10, 20 eller 30 barn? Mitt ene barn krever min fulle oppmerksomhet hele tiden. Hun trenger å lære seg å uttrykke følelsene sine, lære ord og forklare seg slik at jeg forstår. Jeg som er mamma må lære meg å forstå hennes språk. Hvordan skal jeg lære det om hun skal være i barnehagen i kanskje 6-8 timer hver dag? 6-8 timer er mye for så små kropper. Det er mye tapt tid med kjærligheten og tryggheten hun trenger. Jeg fikk barn for å være med mitt barn, bli kjent med mitt barn og bruke tiden min med mitt barn. Men politikerne har bestemt noe annet. De har bestemt at jeg skal gi mitt barn angst. De velger psykiske plager for mitt barn. De velger å gi mitt barn for tidlig separasjonsangst for oss begge. De skaper dårlig psykisk helse for oss begge. Skam dere. Dere ønsker ikke vårt beste, men tvert imot.

Jeg får ikke uttrykket nok hvor takknemlig jeg er for å bruke hver dag med datteren min. Sosialiseringen de snakker om at er så viktig i barnehage har hun hatt med søskenbarn, venninners barn og babysvømming. Hun har godt språk og uttrykker seg. Og viktigst av alt blir hun forstått! Hun viser kjærlighet til alle deriblant vår familiehund. Hun løper, har god motorikk og god kroppskontroll. Hun har aldri vært syk, er blid og fornøyd hele tiden og det viktigste er at hun føler seg både trygg, elsket og sett hver dag, hele dagen. Hun utvikler seg akkurat som hun skal og kanskje enda bedre enn andre på sin egen alder. Men kan vi si det samme for barna som krabber rundt på småbarnsavdelingen? Jeg tviler sterkt på det. De føler seg hvertfall ikke like mye sett og mindre forstått.

‘Kjære’ politikere. Når skal dere begynne å tenke på barnas beste og ivareta små barns psykiske helse? Ser dere ikke statistikken på hvor mange voksne som sliter psykisk? Hvor tror dere det stammer fra? De fleste psykiske lidelse utvikles i barndommen. De mest kritiske årene i et menneskes liv er mellom 0-3 år. Og istedefor å forebygge ved å endre de hårreisende tiltakene dere har gjort MOT mor og barn viser at dere ikke ønsker å gjøre den statistikken bedre. Dere bidrar til å skape press på allerede fortvilende mødre som igjen skaper stressede barn! Ser dere ikke hva dere gjør mot denne generasjonen som skal rives vekk fra mor før det er trygt for både mor og barn? For ja, det er ikke bare barna det går utover. Det går utover oss mødre også. Deretter hele familien. Psykisk. Så ja. Hvis vi skal nevne det igjen. Psykisk press på noe så enkelt som å ivareta barns trygghetsfølelse og foreldres behov burde være enkel matte. Jeg skal gi deg et mattestykke å tygge på: barn under 1 år i barnehage + fortvilet mor – friheten til å velge – dyrebar tid som aldri kan gjenoppleves = ? X 100. Spørsmålstegn. For hva vet du som politiker eller jeg som hjemmeværende mor om hva deres regler gjør med alle andre familier? Har vi ikke nok av bekymringer som småbarnsfamilier enn at dere skal gjøre det verre for oss?

Jeg blir sint, frustert, lei meg og ikke minst fly forbanna på dere. Skam dere! Dere bestemmer over hva vi som foreldre skal gjøre. Som at ikke mammapolitiet der ute skaper nok frustrasjon for nybakte mødre, førstegangsmødre eller 4 barnsmødre allerede gjør, skal dere også blande dere inn i VÅRT familieliv og fortelle oss hva som funker best for OSS og vår tid? Vår tid sammen. Tid vi aldri får tilbake. Du som ikke engang vet hvem vi er. Kjenner oss. Men der sitter du med penn og setter regler som skal prege våre liv. Kanskje våre allerede skjøre livssituasjoner. Bestemmer hva som er best for oss. Du sitter der med pennen din og ødelegger liv. Ødelegger barna våre. For hva? Regler. Hårreisende, ødeleggende og dustete regler som bidrar til en dårlig psykisk helse.

“Psykiske lidelser er ikke noe som skjer over natten. Det kan være medfødt, men det kan også uvikles gjennom livet. Om vi lærer oss å forebygge så tidlig som ved barnas første leveår kan vi spare mange for å måtte lide senere i livet. Men politikken lar oss ikke forebygge, de mater problemet!”

Nå er det nok! Nå er det faen meg nok! Ikke kall dette landet et trygt sted å bo. Ikke kall dette landet et rikt land når dere er så fattig på kunnskap. Ikke kall dette landet et fritt land. Fordi slik det nå er for alle som ønsker å sette barn til verden, føles det som at vi må ta valget mellom om å sette barn til verden og selv ikke kunne velge hva som er best for meg som mor, far eller barnet vi ønsker så sårt å kunne oppdra slik vi selv ønsker. For uansett hvordan vi vrir og vender på det så er det INGEN av oss som kommer best ut av slik fordelingen er nå. Spesielt ikke barnet mitt. La meg selv velge. Hvor er tryggheten i å tvinge små barn vekk fra mor og frarøve de tryggheten før de har lært å uttrykke seg? Skap et godt grunnlag for våre barn. For å sette ting helt på spissen. Ønsker dere å forebygge selvmordstatistikken? Start her. For psykiske lidelser oppstår ikke over natta. Det starter her. Det starter fra start.

Dere kan løse denne tidsklemma alle snakker om. Dere kan forebygge og deretter slippe reparasjon dere må gjøre av skaden dere nå forårsaker om flere år. Hvis dette er deres måte å spare penger på, så kan jeg med en gang si at dere lager ris til egen bak og gjør dere selv en gigantisk bjørnetjeneste. Fordi det dere gjør mot familier og barn nå, kommer og biter dere i ræva om noen år. For jeg kan love dere at sykemeldinger, angstlidelser og andre psykiske plager vil bli utfallet av det dere nå gjør for dere selv mot oss. For deres pengekasse mot andres liv.

Så du som bestemmer over mitt familieliv. Hvor ironisk er det ikke at jeg som går på NAV og lever av deres penger har en større fordel enn de som jobber og sliter? Jeg er nå som jeg har fått barn, en av de heldigste i dette landet. Tryggest. Fordi jeg får være med barnet mitt og gjøre det som er best for mitt barn og min familie uten å havne dårligere ut økonomisk eller psykisk. Når det å være ute av stand til å jobbe gjør at jeg både psykisk og økonomisk har en mye større fordel enn de som faktisk tjener penger når det kommer til å få barn- da har dere gjort en utrolig dårlig jobb. Og det kommer fra ei som mest sannsynlig sitter med uføretrygd innen utgangen av dette året og samtidig er en av de heldigste mødrene der ute. Så dette skriver jeg for alle de som blir tvunget ut i jobbene sine, de som blir nødt til å sende det kjæreste de har i barnehage før de er klare for det, de som mister tid med barnet sitt som de aldri vil få tilbake, de som økonomisk sliter fordi de ønsker mer tid med barnet sitt. Mammahjerter blør i hele landet. Men det farlige med dette er at dere risikerer ikke bare utvikling, men muligens også liv. Jeg vet ikke med dere som har bestemt dette, men JEG har IKKE fått barn for at andre skal oppdra det for meg! Rive det bort fra brystet, trøsten og tryggheten for å bli satt i en barnehage hvor de skal dele oppmerksomheten og da ikke få den individuelle omsorgen de så sårt trenger. Omsorg. Har dere glemt betydningen av ordet?

Endre den tragiske tredelingen dere har kommet frem til. Og for guds skyld; begynn å ta vare på fremtiden vår. Din fremtid. Barna våre!

DET ER PÅ TIDE MED FORANDRING ❤️ TENK PÅ BARNA VÅRE!