De mest sårbare årene. De årene som er fylt med forventninger, spenning, utforskning, glede, smerte og et følelsespekter i alle regbuens farger. Ja, jeg snakker om ungdomsårene. De årene du skal finne din plass. Finne ut hva du vil. Prestere. Hvem du vil være. Høre til.
Men jeg vil først og fremst snakke litt om de vonde og sårbare sidene ved ungdomsårene. Enten det er kjærligheten, skolen, hjemme eller venner. De tingene vi skal forbinde med spenning, læring, trygghet og tilhørighet. Men så enkelt er det ikke. Ikke for alle. Vi skal som voksne gå frem som gode eksempler i alt vi gjør, men vi voksne er også bare komplekse mennesker som også gjør feil i oppdragelsen. Ingen er perfekte, så perfeksjon kan ikke skapes ut av forventninger fra voksnes ønsker som ikke dømmes basert på individuell prestasjon.
“Karakterene skal stå som et stempel i panna om at DU er flink, DU er ikke like flink. Flink til hva? Lese bok og huske? Flink til å utføre en matteoppgave du ikke engang egentlig forstår hvorfor du trenger i livet? Jeg husker selv at jeg følte meg som en dårlig elev. Jeg var uinteressert i de fleste fag, og presterte deretter.”
Hva mener jeg med det jeg sier? Jeg mener at vi forventer mye av barna. Kanskje for mye. De skal ha gode karakterer, samtidig som flere sitter inne med andre kreative evner som ikke kan utvikles på skolebenken. Karakterene skal stå som et stempel i panna om at DU er flink, DU er ikke like flink. Flink til hva? Lese bok og huske? Flink til å utføre en matteoppgave du ikke engang egentlig forstår hvorfor du trenger i livet? Jeg husker selv at jeg følte meg som en dårlig elev. Jeg var uinteressert i de fleste fag, og presterte deretter. Og nå som sitter jeg her med mine 30 år i ryggen og føler akkurat det samme som jeg gjorde den gang. Hvorfor? Hvorfor skal jeg vite alle disse tingene jeg ikke er interessert i og som jeg deretter ikke er flink i, som igjen gir meg en dårlig selvfølelse og da miste muligheten min til å kjenne en mestringsfølelse? God nok. Er jeg god nok? Jeg får det jo ikke til. Jeg er ikke flink. Den viktigste følelsen – mestringsfølelse jeg ikke kjenner. Den som bygger meg opp.
Samtidig gikk jeg gjennom mye sårt alene. Inni meg. Skolen gjorde det ikke bedre. Klare forventninger er skummelt for unge hoder. Spesielt de som ikke er skoleflinke. De som “faller utenfor” nettopp fordi de får følelsen av å ikke være gode nok. Får det til. Og hvor mye vet man som 13 åring av hva livet har å by på? Du aner ikke hva livet slenger i trynet på deg om 3 eller kanskje 10 år. Det jeg vet med sikkerhet er at alt av press ungdom har på seg nå kan være med på å utvikle dårlig psykisk helse. Press. Forventningspress selv vi voksne ikke alltid klarer å takle. Og dette skal hvile på unge skuldre. Unge skuldre veier tyngre.
Ingen graviditeter er like. Ingen fødsler er like. Ingen barn er like. Ingen ungdom er like. Ingen voksne er like. Men likevel setter vi karakterer som alle skal strebe etter. Jobbe like hardt for å få de beste. Sette et tall eller ‘meget’ ved innsatsen til allerede unge mennesker i de mest sårbare årene de går gjennom. Prestere for poeng. Men hva er egentlig poenget?
“Jeg skulle ønske jeg kunne sittet med kunnskapen jeg sitter med i dag, for 15 år siden. Fortelle den sårbare jenta som ikke visste at hun ikke var alene om alle tankene sine. At hun var mindre ensom enn hun trodde fordi det var flere”
Kjære 15 åring!
Du vet kanskje ikke akkurat nå hvor din plass er. Du føler deg kanskje alene og at du ikke kan fortelle noen eller har noen å snakke med om hvorfor du alltid er så lei deg når du er alene. Hvordan du har det inni deg. Du lurer på om det er noe galt med deg og at du er rar. Du er ikke rar. Du er annerledes. Du tenker annerledes og føler annerledes. Men det er en bra ting. Du kan forandre verden om du vil. Skolen er bare en av mange ting du skal gjennom i livet, og selv om du ikke har de beste karakterene betyr ikke det at du er mindre smart. Du er smart på andre måter. Smart på de viktige tingene i livet. Du er kreativ, og skal bruke kreativiteten din på så mange måter du ikke kan bruke i skolen. Slutt å tro at dårlig karakterer betyr at du ikke er flink. Det betyr at du bruker hodet ditt på andre ting. Husk at det alltid er noen du kan prate med, selv om det ikke alltid føles sånn. Det er alltid noen der ute som forstår deg og hvordan du har det. Noen som kanskje tenker akkurat som deg. Ikke vær redd for å være annerledes eller skille deg ut. Ingen av de som forandrer verden følger flokken og blender seg inn blant alle andre. De skiller seg ut i mengden og går sin egen vei. Din plass finner du kanskje ikke på mange år, men den veien du går for å finne det er verdt hvert eneste steg og hver eneste tåre du tørker, for du kommer ut av det tusen ganger sterkere enn uten motgangen du møter. Og når du føler for å gi opp; fortsett! Livet er ofte urettferdig, men det er også slik du finner ut av hvordan du skal finne glede i de minste ting og se livet på en måte de fleste ikke gjør. En måte bare du kan.
“Burde vi fokusere på at de presterer på skolen og får gode karakterer? Eller burde vi fokusere på å styrke selvfølelse, selvbilde, selvtillit og troen på seg selv? Vil å sette karakterer på barns prestasjoner utifra personlig innsats bidra til mestringsfølelse? Ville du fortsatt i jobben din om sjefen ga deg karakter utifra jobben du gjorde?”
Vi voksne skaper press, skolen skaper press, venner, media og forventninger skaper press. Jeg sier ikke at vi ikke skal ha forventninger av ungdommen. Det er viktig. Men jeg synes det er så mye viktigere å ha fokus på hvilke forventninger vi burde fokusere på. Burde vi fokusere på at de presterer på skolen og får gode karakterer? Eller burde vi fokusere på å styrke selvfølelse, selvbilde, selvtillit og troen på seg selv? Vil å sette karakterer på barns prestasjoner utifra personlig innsats bidra til mestringsfølelse? Kanskje for de som er flink på skolen. Men hva med resten? Hva med de? Oss?
“Smerte kan skjule seg bak rebelsk oppførsel eller det stille pliktoppfyllende. Vi voksne må gå frem som gode eksempler i alt vi gjør og ikke minst alt vi sier til oss selv, ungdommen og hverandre.”
Kjære ungdom. Følg magefølelsen din. Vær deg selv. Skill deg ut. Farg håret grønt om du vil. Følg hjertet. Følg dine egne fotspor, og ikke gi etter for presset som går imot dine egne ønsker. Si NEI når du blir tvunget til noe du ikke vil. Si JA når foreldrene dine vil bruke tiden sin med deg. Slutt å tenk vonde tanker om deg selv. Vær stolt av deg selv når du gjør det beste du kan. Jobb hardt for det du ønsker å oppnå. Ikke følg flokken du ikke føler tilhørighet til. Lag din egen flokk. Når du føler deg ensom, er det andre som kanskje er nærmere enn du tror som har det akkurat som deg. Vær snill mot alle du møter fordi skjønnhet kommer innenfra. Om du føler deg annerledes, husk at det er positivt og at mange skulle ønske de var like tøff som deg for at du tør å skille deg ut. Og til alle dere som blir mobbet: de som mobber deg har det veldig vondt inni seg og bruker deg som en bukk – dytter deg ned for å selv komme seg opp av sin egen smerte. Kjære ungdom. Gjør det beste du kan. Vær ditt beste selv. Vær snill mot alle du møter. Vær snill mot deg selv og fortell deg selv tingene du ville sagt til din beste venn.
GOD HELG ❤️
