Da vi var små hadde vi i nåtidens øyne små bekymringer og det er ofte man ønsker seg tilbake til 96 hvor skolesekken bare skulle være praktisk, sminke kun var noe voksne brukte og penger var noe man ikke visste betydningen av utenom at man trengte det for å kjøpe godteri eller sprettball. Den tiden hvor ordet monster kun var grønt, slimete og ikke fantes i virkeligheten. Når det vi hadde på rommet plutselig forandret seg og ble så skummelt i mørket, og vi trengte betryggende ord fra mamma eller pappa som forklarte det trygt igjen. Når sengekanten etter leggetid var det skumleste vi kanskje kjente til. Da vi kranglet med venner over små ubetydelige filleting i nåtidens øyne og ble venner igjen etter kort tid. Da vi ikke visste bedre enn det vi ble eksponert for, fordi vi ble beskyttet fra det vi ikke skulle vite noe om før vi ble eldre. “Det lærer du deg når du blir litt eldre” ble ofte sagt. Vi ante egentlig ikke hvor godt vi hadde det, og gledet oss til vi ble voksne og kunne bestemme ALT selv! Verden slik vi så den var ikke skummel, men spennende. Urettferdigheten vi kjente til var når viljen vår ikke trumfet våre foreldres bestemmelser. Vi hadde ingen bekymringer som utgjorde om vi var lykkelige eller ulykkelige. Vi visste ikke hva betydningen av ordene bekymring, økonomi, helse og jobb var. Hvor mye de ordene skulle oppta av tid i livene våre. Hvor mye som skulle forandres, forlates, vokses fra og alt vi skulle vokse til å bli.
Det som var vår største trygghet; foreldrene våre, må vi lære oss å vokse fra fordi vi skal vokse til å være vår egen trygghet og våre egne barns trygghet. Vi skal forklare oss selv de tingene vi ble fortalt som liten. At alt blir bra og ordner seg til slutt. Vi skal vokse fra det trygge til det som noen ganger føles utrygt. For realiteten er at voksenverdenen kan være skummel. Altfor skummel. Som når vi var små kunne sammenlignes med et altetende oppslukende stort monster- skummel.
Det vi ikke visste var hvor mye som skulle skje i livet. Hvilke utfordringer vi kom til å møte, opplevelsene som skulle forandre oss. Forme oss. At mamma og pappa ikke for alltid kunne fikse alt, eller kom til å være her for alltid. Vi visste ikke annet enn tryggheten. Vi kjente ikke til den ekte følelsen bak ordet frykt. Og det skumleste vi kjente til, var kanskje bare monstrene under senga. De monstrene som kun var oppsinn av fantasi og som forsvant så fort søvnen tok oss. Når morgendagens dagslys snek seg inn kanten på rullgardina’ og gjorde det skumle mørket normalt og trygt uten så mye som en tanke om gårsdagens skumle skygger i rommet.
Sengekanten er nå ikke lenger skummel. Monstrene under senga er ikke lenger reelt, og har forsvunnet gradvis i takt med årene. Det er ikke lenger stort, grønt og slimete. Det har nå blitt til våre egne tanker, bekymringer, sorg, oppfattelser, selvfølelser, press, forventninger, krav og stress. Andres meninger om oss, krav til oss, oppfattelser av oss og oppførsel mot oss. Monstrene har i takt med årene flyttet seg fra under senga til oppå hodeputa. Det skumleste monsteret du noengang vil møte og må kjempe mot: hodet ditt. Fullt av tanker. Fullt av forventninger. Tanker som påvirkes av alt som skjer i livet ditt og formes til usynlige slemme monstre.
Monsteret under senga var en gang fantasier omgjort til frykt. Skumle skygger av det ugjenkjennelige laget av mørket. Frem til det ble lyst igjen. Monsteret under senga er ikke lenger bare skremmende. De kommer ikke bare frem i mørket. De blir ikke lenger borte når lyset kommer på. De har blitt til noe som ofte føles som uovervinnelige store. Bekymringer. Det skumleste med de er at de kan reise seg som høye mørke tykke skygger som kan sperre for solskinnet. Vi tumler alle rundt i mørket.
Livet skal kaste mye rart på oss og vi er stort sett ikke forberedt på det som kommer. Vi skal lære av vonde erfaringer og vi skal erfare med tiden at vondt ikke alltid er negativt. Vi er medfødt et overlevelsesinstinkt som skal hindre oss i å drukne, slik at vi kan svømme til kanten og redde oss selv. For mange er det slik en vanlig hverdag føles, og for noen er det noe de aldri opplever å måtte bruke. Vi har alle et monster vi må bekjempe. Noen store, noen små og noen med en hel haug med sukker på. Men poenget her er at enten det er med masse sukker på, bittelite for deg og stort for andre, stort for deg og bittelite for andre kan vi ikke uttale oss om hverandres monster.
Monsteret bare du selv kan se og føle. Så derfor vi skal heller lære oss å fokusere på våre egne monstre og hvordan vi skal bekjempe de. Ikke blande oss med andres slik at vi formes til et tankemonster i noens hode. Tankemonster som kan forandre et helt tankemønster. Du kan ikke bekjempe andres monster, og andre kan ikke bekjempe ditt. Ingen andre kan se eller høre ditt. Du kan ikke se eller høre andres.
Derfor kommer spørsmålet; hvordan kan vi alle alltid ha meninger om hverandres måte å leve på, være på, valg vi tar, hvordan vi takler ting eller gjør ting på når vi ikke vet noenting om hverandres monster? Er ditt stort? Er det stygt? Er det lite? Er det stille? Er det høylytt? Er det alltid tilstede? Dukker det plutselig opp og ødelegger for deg? Lytter du til monsteret? Prøver du å tie det? Prøver du å bli kvitt det? Har du slåss mot det en gang før eller kanskje altfor mange ganger? Er du redd monsteret? Eller har du funnet en måte å leve ved siden av det på? Har du blitt venn med monsteret? Bare du vet. Det er derfor bare du som kan ta riktige valg for deg selv, uansett hva andre sier til deg. Uansett monster.
Det virker kanskje fjernt å bruke monster som en metafor for hverandres oppførsel mot hverandre, men voksne hoder trenger ofte barnslige og enkle forklaringer. Det er vel nettopp derfor barn ofte kan tenke mer logisk enn oss voksne. Stille spørsmål bedre enn oss voksne. Vi skal ikke bare lære av barna, vi skal lære av vår egen barndom. Uansett hvor du er, hvor du skal og hvor du vil, er det fortsatt et barn inni deg. Barnet som tok til tårene når du ble utestengt fra leken og tårene satt løst over enkle ting. Enkle ting da, som plutselig er kompliserte ting nå. Husk at vi alle sammen har et barn inni oss som er følsomme på hver vår måte pågrunn av nettopp ting vi opplevde som barn. Når vi var barn, lærte vi at det vi alltid skulle være var å være snill mot andre og inkludere alle de som ikke hadde noen å leke med. Uansett om de var litt annerledes. Hvor la vi igjen denne moralen i tidens løp? Når sluttet vi å være barn av regnbuen? Var det når vi kunne bestemme alt selv?
Vi har alle vært barn. Vi vil også alltid bære det lille barnet inni oss resten av livet. Vi husker kanskje ikke alltid hva som skjedde som har gjort oss til den vi er som voksen. Vi glemmer kanskje barndommens monstre. Det er derfor veldig lett å glemme hva vi lærte som barn.
“Vær snill mot andre. Inkluder alle i leken. Spesielt de som står alene. Si ifra til en voksen om noen plager deg eller om du ser noen plage andre. Fortell de som plager deg at du vil at de skal slutte og at du blir lei deg. Ikke si stygge ting til andre, selv om dere ikke er enig. Det er ikke lov å slå. Det er ikke lov å gjøre narr av andre fordi de ser litt annerledes ut eller er annerledes. Si unnskyld om du har såret noen.”
Lær av barndommens enkle regler. For barndommens traumer er ofte nåtidens monstre. Små eller store traumer utgjør små eller store monstre. Pass på dine egne og ikke bli en del av andres. Barnet i deg kan faktisk bli såret i din voksne kropp og i ditt voksne hode. Vær god mot andre fordi uansett når det ble gjort eller sagt kan ingen såpe eller antibac i hele verden vaske bort slimete grønne fingre eller fanden av andres vegg. Mind your own monsters og få det bedre med deg selv.
GOD HELG ❤️
