Et tema som virker å aldri gå av moten som mye annet er presset om å hele tiden prestere. Ordet prestere tar for seg utrolig mange forskjellige temaer. Blant annet jobb, suksess, kropp, annerkjennelse og status. Er det bare jeg som føler at ordet prestere i dagens samfunn bærer preg av å skjule seg bak ordet forventningspress? Og det smaker egentlig litt surt. Det holder ikke å være fornøyd med egen kropp uansett fasong. Det holder ikke å jobbe med det du elsker uten at det må bety en høy utdannelse. Det holder ikke å være fornøyd med egen innsats uten å være best og det holder ikke å være smart uten å ha gode karakterer. Dette er satt på spissen kanskje, men også heller ikke så fjernt fra fakta.
I flere år nå har jeg kjent på det å ikke strekke til. Jobb, kropp, suksess. Spørsmålet om hva jeg jobber med stikker alltid litt i siden for meg. Nettopp fordi jeg vet svaret ønsker jeg ikke å gi til andre enn de aller nærmeste. Nemlig at jeg ikke klarer det som jeg skulle ønske. Men gjør det meg til mindre smart eller mindre flink?
I alle år var jeg den sent utviklede og tynne. Null former. Formene kom så sent som i 20 årene. Så kom stresset og tok over kroppen min og etterlot seg noen ekstra kilo som aldri har blitt borte. Presset om å få tilbake den kroppen jeg en gang hadde hjemsøkte meg hver gang jeg så meg i speilet. Så kom gravididet og deretter var det enda noen ekstra kilo å skulle få bort. Gjør det meg mindre vakker?
Suksess. Et ord som for mange er livets fokus og drivkraften som motiverer for å oppnå det beste. Men hva er det beste? Er det status, er det penger eller er det jakten på mestringsfølelse? Suksess måles ikke i penger, status eller stilling. Suksess er et ord som har forskjellig betydning for alle. For noen er suksess en toppsjefstilling og mange millioner på bok. For andre er det å ha en jobb de trives i, et stabilt hjem og en trygg hverdag.
Så hvis vi fjerner ordene press fra kropp og forventning. Vi lar ordene suksess og anerkjennelse brukes i mindre sammenhenger og tenker i de hverdagslige sammenhenger. Da sitter vi igjen med noen enkle ord som kan bety alt mellom himmel og jord. Noen ord som ikke forteller oss noe om andre og hverandre. Ord som er opp til hver enkelt individ å bestemme betydningen av. Andre mennesker, medier, sosiale medier eller samfunn kan ikke avgjøre hva en fin kropp er. Hvilke forventinger vi alle har for oss selv. Hva suksess betyr for alle og enhver. Hvilken anerkjennelse vi ønsker å være anerkjent for. Så hvorfor skal vi egentlig la oss påvirke?
En ting jeg har bare bestemt meg for nå i det siste er at jeg skal bare blir fornøyd med egen kropp og gjøre det jeg må for å føle meg vel i den. Mange av kiloene er der fortsatt, men jeg trener og spiser sunt. Noe som alene gjør at jeg føler meg vel i egen kropp fordi følelsen av hvordan vi føler oss gjør at selvtillit kommer innenfra.
Jeg skal jobbe med å godta at jeg har en diagnose som jeg lever med og skal jobbe mot å takle best mulig. Jobben jeg gjør for meg og min familie er det beste jeg kan gjøre for oss. Og den jobben gjør meg kanskje ikke rik, men veldig rik på andre måter. En jobb mange ikke takler. En jobb jeg skal være stolt av å få til som jeg gjør fordi jeg gjør så godt jeg kan.
Suksess for meg vet jeg fortsatt ikke hva er. Fordi det vet jeg først når jeg selv føler at det er oppnådd. Om det er suksess i jobb, familieliv, penger, opplevelser eller noe annet. Men det jeg vet er at ingen andre enn meg selv kan definere hva suksess er for meg.
Anerkjennelse. Anerkjennelse for meg betyr i mindre sammenhenger å bli husket av menneskene som kjente meg som et godt menneske. Har det noe å si om du blir en millionær eller superkjendis om du ikke etterlater menneskene rundt deg med gode minner eller blir husket som det mennesket du prøver å være? Gode minner kan ikke kjøpes uansett hvor mye penger du etterlater deg.
Mitt innlegg startet i hovedsak fordi jeg setter press på meg selv. Press om å prestere hele tiden. Det gjør meg ikke glad. Det gjør meg stresset. Stresset gjør meg deprimert. Jeg har også kommet frem til at det ytre ikke har noe betydning for hvordan det er på innsiden. Det gjelder både kropp, jobb eller suksess. Hva er en “perfekt” kropp om innsiden er stygg eller den gjør vondt? Og hva har det å si om du har noen ekstra kilo om du har det bra med deg selv på innsiden? Hva er det å ha en høy utdannelse med en godt betalt jobb om den ikke gir deg noe? Glede eller mestringsfølelse? Og hva er suksess om prisen du betaler er en høyere mental pris å betale enn verdien av følelsen du sitter igjen med?
Dette bildet ville jeg legge ut. Det viste at jeg hadde det gøy. Du ser så vidt smilet mitt og min datters latter. Men det viktigste var at den skjulte meg. Skjulte magen min. Dobbelthaken min. Skjulte en psykisk belastet kropp og en kropp som har bært frem i et smertefullt svangerskap dette perfekte lille mennesket. Det er feil! Det er trist og det er bare feil! Den burde hylles og settes pris på!
Dette bildet ville jeg ikke legge ut. Hvorfor? Magen min er oppblåst og stor. Dobbelthaken min synes fordi jeg smiler med hele ansiktet og tenker ikke over kameraet som tar bildet. Armene mine er for store. Men det jeg glemmer å se er hvor gøy jeg har det og hvor glad jeg er i dette øyeblikket. At datteren min ler og jeg ler. Dette ville jeg skjule. Det er bare helt feil!
“Dagens konklusjon er; lev i den kroppen du selv ønsker å ha og gjør det du må for å føle deg vel i den. Bruk den i en jobb du trives i og den jobben som gir deg mestringsfølelse og giv. Fjern ordet suksess fra tankene dine frem til det selv dukker opp når du kjenner på følelsen av å ha oppnådd DIN suksess. Ikke la deg påvirke av andre og lev bedre”
Troen på seg selv, selvtillit, selvfølelse og selvbilde kommer innenfra. Så hvorfor skal utseendet bety så mye som vi lar det gjøre? Nå har jeg bestemt meg. Bestemt meg for å slutte å la meg påvirke av andre menneskers, medier eller sosiale mediers definisjoner av de store ordene vi alle må smake på i dagens samfunn. Press, stress, prestere og suksess. Men spesielt kroppspress. De for mange bitre, tunge og ikke velsmakende ordene som veier tungt i munnen og kroppen. Tygg litt på de. Kjenn på smaken. Mater de stressnivået fremfor endorfinene? Spytt de ut. Det er meningen at de skal smake godt! Akkurat som smaken av helg smaker. Og den smaken kjenner vi ALLE!
GOD HELG ❤️