Nattmenneske er hun. For henne skinner månen sterkere enn solen. Mørket er det trygge, nakne stedet hvor det er rom for å bare være. Ingen forventinger, ingen lys, ingen lyd. Alle sover, og du kan noen ganger føle at du er den eneste som er våken. Nesten den eneste på hele kloden pågrunn av stillheten. Natten er din beste venn, fordi solen og dagen derpå er skummel. Den er konfronterende, lyset skinner på deg og du føler at den viser frem det du prøver å skjule så godt på innsiden. Dagen du må kjempe deg gjennom blir din verste fiende, en evig lang kamp for å beholde masken. For hva om masken faller av og noen ser det?
“Ikke vær redd for å kjenne på dårlige dager, de kommer uansett og gjør de bedre dagene enda bedre, hodet ditt og viljen din sterkere og livsgleden større!”
Tankene om natten kan bli intense, vonde, kreative og altfor mange. Sengen? Det betyr at når jeg våkner, så er det dag igjen. Nei! Ikke la det være dag riktig enda. Jeg vil bli her litt til. I natten hvor jeg bare er. Bare være våken litt til, slik at dagen ikke kommer så brått. Kan det ikke bare være natt hele tiden? Eller til jeg er klar for dagslyset? Bare gi meg tid. Ikke press meg. Dagslyset presser meg. Får meg til å føle meg mer dyster enn natten selv. Natten gir meg tid, natten gir meg trygghet og den gir meg plass til å være med meg selv med tankene mine alene. En god ensomhet. Mørket gjør det trygt. Mørket beskytter meg fra verden!
“Kreativiteten blomstrer på natten. Jeg får så mange gode ideer, geniale tanker og ting jeg må gjøre. Så kommer dagen og ødelegger det for meg!”
Solen bytter snart plass med månen. Lyset er på vei tilbake. Jeg må sove nå for nå er det snart dag igjen. Ånei!! den lyse dagen. Håper det regner, for da har jeg enda en unnskyldning til å bli i sengen. Om jeg legger meg nå kan jeg sove bort litt av dagen også. Det hadde vært fint for da kan jeg ha det litt mindre vondt i noen timer. Kanskje jeg ikke trenger å ta på meg masken, men gå uten den og være hjemme hele dagen…
Kan det ikke bare være natt hele tiden? Den er tross alt lysere, skinner penere og er tiden du kan ta av den tunge, tunge masken du bærer alle timene på dagen. Den befrir deg fra alle krav, gjøremål, press, forventninger og mennesker… Månen skinner og legger skygge over ting som solen lyser opp. Solen er så eksponerende, avslørende og det blir ikke rom for å skjule noe. Månen redder dagen og gir meg et sted jeg kan være like dyster som mørket.
“Om vi ikke hadde hatt dårlige dager, ville vi ikke visst hva en god dag er, og vi ville heller ikke klart å finne like mye glede i de små tingene!”
Av og til tenker jeg tilbake på de verste periodene jeg har vært gjennom. Det føles godt å kjenne på slike ting noen ganger, for å bli minnet på hvor dypt man har vært og hvor langt man har kommet. Nesten som en trist, men oppløftende mestringsfølelse. Du skal ikke dvele ved fortiden, men du skal heller ikke glemme den helt. Fordi det som en gang gjorde deg svak, er det som nå har fått deg sterkere enn noengang! For de som har gått gjennom eller går gjennom depresjon, er det skummelt å kjenne på tristhet i frykt for at det er en ny depresjon som sniker seg innpå. Det er så lett å kjenne på den frykten! Men den viser deg også en side av livet som vil gi deg en lærdom du benytter deg av resten av livet. Nemlig å være 100 % tilstede i det livet du lever NÅ og at solen, dagslyset og DU skinner penere og klarere enn noengang!
Ta vare på deg selv og gjør noe av det som gjør deg glad! God Helg ❤️
