Dette innlegget bærer preg av år med selvbebriedelse over å stadig ha behov for hjelp av NAV. Etter mange år med skyldfølelse for at jeg ikke klarer å stå i jobb i lengre tid uten å sykemeldes. År med dårlig samvittighet for å ikke få til alt jeg så inderlig ønsker og år med selvkritisk oppførsel som ødelegger selvfølelse og selvtillit. Og dette innlegget går i hovedsak ut til de det gjelder om det jeg skriver om, fordi vi har rett til å si ifra. Fra oss som dømmes til de som dømmer. Om ingen andre sier det, skal jeg. For selv om det kanskje skjer i det stille, så skal jeg prøve å få de som snakker høyt om dette til å prøve å forstå.
Du sitter der med din faste jobb som du trives i. Du fungerer optimalt slik normen sier du skal gjøre. Går på jobb fra 08-16, eller om du kanskje har nattvakter. Uansett. Du fungerer til alle døgnets tider. Du drar på jobb og kommer hjem. Dette gjør du hver dag, hver uke. Hvorfor? Ikke bare fordi du må, men fordi du kan. Du har aldri sliti noe særlig psykisk, og tror heller ikke på det å ha en psykisk utfordring. Du bruker ordet lat, som at de to ordene går hånd i hånd. Lat og psykisk sykdom. Du har sterke meninger om at de som benytter seg av NAV er dagdrivere, slasker, late mennesker eller folk som bare utnytter systemet. Du drar alle under en kam og glemmer at vi alle kjemper vår egen kamp. En kamp du kanskje aldri har eller må kjempe. Du som aldri har gått på veggen, vært utbrent, sliti med psyken eller det fysiske. Du som overhode ikke vet hva du snakker om, men som skal sitte med pekefingeren din langt oppi ansiktet til de du så sterkt mener om. De du mener om, som du ikke kjenner eller vet noenting om. De du ikke aner om hvilke utfordringer de har. Hver dag. Hele året. De du ikke forstår og de du aldri heller vil prøve å forstå deg på. Du som kanskje aldri trenger å benytte systemet vårt, som forøvrig er der av en grunn. Du som mener å jobbe ikke skal være noe problem så lenge du bare ‘tar deg sammen’. Du som aldri under noen omstendigheter aner hvordan det er å leve i andres kropp, gå i andres sko eller leve med deres hode. Du som bruker ordet “naver” i negativ betydning og tror det er et eget ønske og glemmer at det faktisk ikke er slik at alle mennesker har det slik som deg. Du som nå skal få som hatten passer av meg. Føler du deg truffet, går den ut til deg. Hvem er du?
Jeg skal uansett fortelle deg hvem jeg er. Jeg er 30 år dette året. Hele mitt unge- og som skal være de beste 20-årene mine. Årene jeg skal ha hatt driv og motivasjon til å jobbe, utdanne meg og finne ut hvem jeg er; disse årene har jeg brukt på psykologer, sykemeldinger, selvbebreidelser og altfor hard selvkritikk over å ikke klare. For jeg skal fortelle deg om at vilje, driv, motivasjon, pågangsmot, målbevissthet og stahet IKKE overgår psykiske lidelser. Jeg VIL jeg VIL, men jeg får ikke til. Et ordtak som gjør vondt. Det gjør fysisk og psykisk vondt. Angst. Hvorfor? Fordi jeg så inderlig sterkt har et ønske om å gjøre som jeg vil og som jeg på ‘gode’ dager KAN. Gjøre det jeg vet jeg er flink til, gjøre det jeg tilogmed kunne gjort bedre enn deg på de gode dagene. ‘De gode dagene’. Rettelse; dagene jeg fungerer godt nok. Men uansett hvor viljesterk jeg er overstyres noen dager av det jeg kaller det onde oppi hodet. Du overstyres av en kraft sterkere enn de fleste krefter. Det kan forklares som at noen sitter oppi hodet ditt og styrer deg. Angst, depresjon, bekymringer. Styrer tankene dine dit de ikke skal. Dit du selv ikke vil at de skal gå. Du har på deg en tvangstrøye, og prøver så hardt du kan å bryte deg løs men du sliter deg bare mer ut og sitter der fortsatt igjen fastbundet. Fastbundet i det vonde, og utslitt av forsøket på å bryte deg løs. Du vil bare komme deg løs og være fri. Fri fra dette. Du har dager hvor du kan sverge på at solen skinner sterkere enn i går, men det er bare slik at faktisk du ser solen i dag. Solen i dag ER sterkere enn i går. På alle måter. Tankene som kommer om; hvorfor kan jeg ikke bare se solen slik hver dag?! Det tærer på deg og etterlater en stor følelse av selvhat og dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet sier du? Ja, for den er der. Den dårlige samvittigheten over at du ikke bare skuffer deg selv, men at du føler at du skuffer alle andre rundt deg med å være syk. Ja, for du er syk. Du er ikke “syk”. Det bare synes ikke like godt på deg, så du antas å være lat. Tafatt. Om du kunne vrengt innsiden ut og laget et bilde av hvordan det var, skulle det vært åpne kjøttsår av væskefylte betente byller som kan sprekke når som helst. Ut kommer det en væske som lager brannsår av tredjegradsforbrenning og etterlater seg dype spor av store smerter. Og når du tror alle byllene er sprukket, dukker det stadig opp nye. Nedturene.
Innsiden er usynlig, og det er for oss mange til tider en stor frustrasjon. Men om vi skulle vært synlig syke, hadde utsiden noen ganger vært ubehagelig å se på. Den hadde kanskje vært frastøtende og vanskelig å takle. Og slik er det for oss som er psyke. Noen ganger er dagene for vanskelig å takle. Vonde. Det gjør det stadig verre å vite at det er mennesker der ute som ‘forverrer’ det ved å være dømmende, lite forståelsesfulle og uviten om hvor tøft det er.
Alt av selvkritikk forverres av slike som deg. Som så bestemt innbiller seg at man bare skylder på at man ikke kan jobbe. Som virkelig tror at jeg er mindre verdt enn deg fordi jeg ikke klarer å stå i jobb. Jeg er kanskje sterkere enn deg. Jeg har mer vilje enn deg. Jeg har trolig mer selvinnsikt enn deg. Jeg har tydeligvis mer troen på andre enn deg. Jeg håper mer enn deg. Hver dag. Jeg viser andre mye mer forståelse enn deg. Jeg er ikke mindre verdt enn deg, men jeg er heller ikke mer verdt enn deg. Vi er likeverdige du og jeg. Frisk eller syk. Jobb eller avhengig av NAV for å overleve. Og mens du lever livet, er det andre som gjør nettopp dette; Overlever på det lille de har og har rett på. Noe som gjør oss fattigere, men også så mye rikere enn deg. Vi har håp og små gleder. Det kan jeg love deg at veier mye mer enn slike tunge fordommer. Troen.
En stor synd tror jeg er å leve i troen om at man er bedre enn andre. Ingen er bedre enn noen andre uansett farge, sykdom, legning eller levemåte. Vi har bare forskjellige ting vi må leve med, og derfor forskjellige måter å leve på. Om vi som sitter i systemet kunne snakke høyt, føle oss likeverdig og forstått, hadde det vært mange hoder som hadde snudd, mange hjerter hadde knust og mange tårer ville blitt felt. For du kan si hva du vil om de som er i NAV. Du kan uttale deg så mye du vil. Men du kan aldri forestille deg hvor strenge vi allerede er mot oss selv for å ikke ha noe annet valg, og likevel leve med daglig påminnelse av hvor lite man “duger” og at man ikke har like rett til ting fordi man er for syk til å gjøre det man skulle ønske at “alle andre får til”. Har du noengang kjent på den følelsen? Den kalles meningsløs. Har du noengang følt deg meningsløs? Det er en følelse jeg aldri unner noen mennesker å kjenne på. For uansett hvor stor, sterk, rik, viktig eller flink du er så kan følelsen av å være meningsløs knekke selv den største, sterkeste og rikeste. Og når du føler deg liten, svak og fattig blir den følelsen desto tyngre å bære på.
Så du som sitter å peker fingeren din langt oppi ansiktet vårt. Du som tror du vet. Du som tror du kan uttale deg om ting du ikke har peiling på. En ikke så vakker dag blir du kanskje permittert, alvorlig syk, går på veggen eller opplever noe som gjør at du selv er avhengig av NAV. Hva gjør du da? Har du fortsatt samme oppfatning av hva du anser som en “naver”? Jeg tror du fort vil endre ditt synsperspektiv fra fugl til frosk og åpne de sneversynte øynene dine. Du vil først da innse at livet ikke alltid blir som vi håper eller ønsker, uansett hvor mye viljestyrke og pågangsmot du har. Noen ganger har man ikke noe “valg”. Kanskje du nå sitter i samme båten som de du hele tiden har seilt forbi i din stolte store seilbåt, og plutselig har vinden i seilet ditt gitt deg litt motvind også!
Dette er egne ord, og jeg vet at det er mange som kan relatere og mange som ikke kan relatere. Det jeg ønsker å få frem er at det er tøft å måtte være i en slik situasjon du selv ikke velger, og at det alltid vil være folk som ikke forstår deg og drar deg ned pågrunn av nettopp dette temaet. For det er nemlig ikke slik at det er enkelt å være avhengig av NAV fremfor å jobbe. Tvert imot. Jeg skulle helst jobbet fulltid og fungert optimalt, men slik er det dessverre ikke. Vi bruker halve livet vårt på å jobbe, så vi som er psyke bruker mye av livet på å prøve. Jeg skriver for alle dere som forstår meg, for at du skal vite at jeg forstår DEG. Men jeg skriver også til deg som blir truffet av dette. Husk at selv om man ikke alltid kan forstå seg på andre, er det like viktig å behandle alle mennesker med likeverd uansett hva dine oppfatninger er. #trehundreogsekstifemdageriåret
GOD HELG ❤️
Bra skrevet ❤
Tusen takk ❤️