Hverdagen for mange er nå snudd på hodet, men istedefor å skrive om hva dette gjør med oss tenkte jeg heller å skrive om hva vi glemmer å sette pris på, bare fordi ting ikke er slik vi ønsker. Det er lett å fokusere på alt det vi ikke kan gjøre nå som verden så og si stopper opp igjen. På en måte føles det som at friheten vår er tatt fra oss. Vi kan ikke ta valg som ikke lenger bare går utover oss selv, men alle andre. Jeg skulle i utgangspunktet skrive om mine meninger om hvordan folk sine sider kommer frem i denne pandemien, men jeg sparer den. I dag trengs det noe positivt. Jeg ønsker å minne alle på å ta vare på alle hverdagsøyeblikk som glemmes oppi alt av hverdagstress, frustrasjon og negative fokus. Når sist satt du pris på et rotete hjem, frustrasjon over lite egentid, isolasjon og karantene?
Jeg har valgt å være hjemme med datteren min til hun er 2 år, og de siste månedene har vært tøffe. Både fordi hun er klar for barnehage, har veldig godt av å leke med andre barn, og fordi jeg kjenner at det er krevende å få gjort noe som helst her hjemme med en aktiv skravlete frøken fra morgen til kveld. Men denne morgenen tok jeg meg selv i å være utrolig takknemlig for alt det slitsomme som følger med det å være hjemmeværende mamma. Tiden jeg får, pågrunn av tiden jeg har. Den tiden mange av oss tar for gitt til å stoppe opp å huske på, har mange blitt frarøvet, fått brått revet bort eller til sin store sorg aldri får muligheten til å oppleve. Da snakker jeg ikke bare om barn, men om alt annet i livet. Hverdagsøyeblikkene som vi husker som de fineste minnene.
Jeg er ikke Dalai Lama eller Mor Theresa, men jeg tror kanskje jeg ikke snakker helt ut av ingensteds når jeg sier at stress og fokus på det negative gjør at vi lett kan glemme de små tingene i hverdagen som utgjør selve livet. De tingene du aldri trodde betydde så mye.
“Som når du går på diett og fokuserer på alt du ikke kan spise fremfor det du KAN spise. Da blir plutselig dietten veldig tøff og vanskelig å motiveres av – det samme gjelder livet.”
Vi er midt i en pandemi, og det folk fokuserer mest på er hva vi IKKE kan gjøre fremfor de tingene vi får mer av. Vi glemmer kanskje egentlig hva som skjer i verden nå pågrunn av feil fokus. Mange glemmer at dette ikke handler om hva vi ikke kan gjøre og hva vi ikke får lov til. Glemmer at det du faktisk kan gjøre mer av, får andre i verden ikke muligheten til igjen. At det faktisk handler om liv og død. Du lever. Viruset har ikke tatt ditt liv, eller dine kjæres liv. Den har tatt mange andres liv og her sitter du forøvrig ganske uberørt av døden og klager over alt du ikke får lov til å gjøre. Du får lov til å leve. Skal ikke det egentlig være bra nok for deg? Du er heldig. Ikke fordi det er en selvfølge. Har du tenkt på det?
Jeg går og rydder med en smule boblende oppgitthet og leie følelser av rydding etter et aktivt barn som finner gleden i å rote ut av alle skuffer. Ryddingen føles uendelig og helt på måfå. Det ender ikke! Jeg blir snart gaaaaaaal! Lei. Drittlei rot. Sliten av mas. Men den lille kosen innimellom ryddeslagene og lekingen er så verdt all frustrasjon. Rot. Må rydde igjen. Tråkker på leker. AU, NÅÅÅ! Vaske opp etter søling. Mating. Søl igjen. Vaske igjen. Grining pågrunn av ikke møtt vilje. Trøst. Kos. TID! Tiden jeg har. All rotingen, sølingen og griningen. Tingene jeg brått hadde savnet og gitt alt for å oppleve igjen om det brått ble revet bort fra meg. Dramatisk å tenke, tenker du? Ja, men har du noengang stoppet opp og tenkt tanken? Det er lett å ta alt for gitt. Fordi når tiden går, årene løper fra oss og vi er opptatt av de mindre viktige tingene i livet fordi vi stresser over ubetydelige bagateller som brått kan bli de minnene vi savner aller mest. Det er da vi faktisk innser hva livet handler om. Ikke hva vi ikke kan, men hva vi får muligheten og tiden til å gjøre.
“Lei, takknemlig, heldig, uheldig, upåvirket, påvirket, sorg, begravelse, karantene, isolasjon, respirator, ingen symptomer, frisk, permittert, hjemme med barn, hjemmekontor, mistet jobben, dagpenger, risikogruppen, bryr deg ikke, Kari Jaquesson, egoistisk, medmenneske, ensom, stor familie, bekymret, redd, likegyldig. Hvem er du? Heldig eller utakknemlig?”
Det er en slitsom tid for oss alle. Hvis vi setter oss ned og ser på situasjonen som skjer RUNDT oss i hele verden. Alle de menneskene som begraver sine nærmeste, barna sine, foreldrene sine, besteforeldre, tanter, onkler, søskenbarn, mann eller kone. De som jobber som helter og litt til. Du leser, og ser på nyheter fra en varm sofakrok. Det påvirker ikke DEG. Enda. Det kunne vært deg. Det kan bli deg. Det påvirker oss alle, på en eller annen måte. Folk mister jobbene sine og må kanskje stenge ned livsverket sitt. Hvordan har pandemien gått utover deg? Er du en av de heldige som meg? Eller er du en av de som klager og sutrer over alt du ikke kan gjøre fordi vi skal unngå at flere skal måtte begrave de kjæreste de har?
Du har kanskje MER tid med barna dine, MER tid under taket du kan kalle hjem, FÅR facetime med foreldrene du fortsatt har i live eller “BARE” kunne snakke med de vennene du har over telefon. Ironisk nok ble den teknologien som har ødelagt for vårt samhold i samfunnet, den ene tingen som kan knytte oss sammen. Hva klagde de over når spanskesyken herjet?
GOD HELG ❤️ HOLD DEG HJEMME 🧡