Vi er alle komplekse mennesker med forskjellige opplevelser, erfaringer, oppvekst, miljø, venner, syn, moraler, verdier, følelser og alt det som utgjør den vi er. Vår personlighet. Men hvem er du når du har en form for personlighetsforstyrrelse? Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse betyr ikke at følelsene dine ikke er riktig, at du ER ustabil eller følelsene dine ikke er ekte. Følelsene dine er forsterket. På godt og vondt. Det betyr at det du føler er knyttet til traumer eller opplevelser du ikke alltid kan forklare der og da, men det finnes alltid en grunn for det og for reaksjonen din.

Jeg har så vidt nevnt noe om diagnosen Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (EUP), men ikke snakket nok. Jeg ønsker å være åpen om det fordi jeg kanskje kan hjelpe flere der ute som kjemper med det samme. Jeg sier kjemper fordi det er evig kamp med seg selv. Det er tøft, vanskelig og noen ganger veldig vondt. Ensom og misforstått. To ord som satt sammen i et overarbeidende hode ikke går hånd i hånd. For det er ikke slik at vi som har samme diagnose har samme utfordringer. Og det er nettopp det som gjør det ekstra ensomt. Du vet at det er noen der ute som kan forstå deg på en måte, men det er stort sett et hav av mennesker som aldri vil eller prøver. Og det er derfor jeg ønsker å prøve å sette ord på hvordan det ser ut på innsiden. Min innside hvertfall.

Vi vet alle at når vi snakker om kjærlighet og følelser, pleier vi å si at man ikke kan styre hva man føler. I både kjærlighet og kjærlighetssorg er det jo en selvfølge, og vi trøster venninner med at når man mister følelser for noen så “kan du ikke noe for hva du føler”. Og det er jo helt riktig. Det er bare lettere fordi vi alle som regel har gått gjennom noe av det samme, så derfor klarer vi å trøste og relatere. Det vanskelige med å få folk til å forstå mine følelser, er at de for mange ikke gir noen mening. Fordi de ikke kan relatere. Og hvordan blir vi mennesker når vi ikke forstår hverandre? Noen prøver å forstå, noen ønsker ikke å forstå og andre kan faktisk relatere og derav vise bedre forståelse i det noen ganger uforståelige. Så la oss snakke litt om dette med forståelse.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Ting du opplever, mennesker du møter, traumer, positive opplevelser, menneskene rundt deg. Alt som påvirker deg på alle måter er det som gjør halvparten av tankene dine. Både tankene dine om ting og tankene dine om deg selv. Som alle vet er vi damer flinke til å ikke bare tenke, men overtenke det meste. Så de fleste damer kan kanskje ha noe forståelse for det jeg skal si, fordi hjernen vår fungerer noe likt. Men hvordan skal jeg kunne forklare noe jeg selv ikke kan forstå eller godta? Vel, jeg skal prøve å sette ord på det på en måte som kanskje kan gi deg litt mer forståelse.

“Forståelse er ikke noe vi forventer fra andre slik verden har blitt nå. Vi dømmer mer enn å vise forståelse. Og det er også derfor psykisk helse fortsatt er sett på som tabu og vi stadig vekk skal ha formeninger om hva andre gjør og ikke gjør uten å egentlig vite hva som er bakgrunnen for det. Your way or the highway. My way or no way. La oss slutte å tenke sånn.”

Hodet mitt er som en kombinert vaskemaskin med tørketrommel uten pause og stoppeknapp, med en vrang dør som bruker hundre år på å åpne seg etter ferdig vask. Klærne inni er alle tankene som surrer rundt i hodet mitt, og de kan sammenlignes med single sokker som alltid blir liggende løst i skuffen. Det blir rot og kaos i sokkeskuffen. Sokk uten partner? Har det klikka for deg tenker du? Ja, altså sokken er tankene mine og den savnede partneren gjør jo at sokken aldri blir rullet trygt sammen som en ball som alle andre sokkeparene. Uparede sokker blir liggende ensom og skiller seg ut blant alle de andre. Jeg vet ikke med dere, men det blir kaos i sokkeskuffen av alle disse single sokkene. Vaskemaskinen er hodet mitt. Den jobber 24 timer i døgnet og om noe oppstår som jeg ikke kan slå meg til ro med, jobber den enda hardere. Akkurat som når vaskemaskinen går så fort at den flytter seg et par cm ut fra veggen, flytter stresset i hodet seg til kroppen og gjør meg sliten. Den bråker også ganske høyt. Høyt inni meg. Sånn føles hodet mitt ofte. Altfor ofte. Du har også forståvidt følelsene mine som forsterkes i tillegg, som gjør at det gjør ekstra vondt og slitsomt å tenke noen ganger. Tørketrommelen er følelsene mine. Ferdigvasket, overanalysert og selvkritisk har de gjort seg mange runder i vaskemaskinen og gjort seg om til følelser. De har tørket, klar for å tas ut av maskinen. Ut av hodet og videre ut i kroppen.

Vi alle flyter rundt i våre dagligdagse liv og bærer alle på en eller annen form for utfordring. Ikke alle er like store, ikke alle er like vonde. Men vi skal ikke sammenligne hverandre, vi skal ikke sammenligne våre utfordringer, selv om det er vanskeligere enn vi tror. Vi kan lett dømme, gjøre oss opp meninger og snakke uten å tenke. For det er slik vi fleste mennesker er. Det er så lett å dømme utifra kun oppførsel og væremåte og glemme årsaken bak hvorfor vi alle er som vi er og at vi alle reagerer og deretter responderer på forkjellige måter i like og ulike situasjoner. Men det er da vi kommer til dette med forståelse.

Vi er alle sårbare. Noen mer enn andre. EUP for meg er en kamp mot å holde inne følelser. Det kan beskrives som et ekstra lag utenpå huden. Bare et usynlig et, tvinnet sammen av alt jeg bærer på inni hodet. Både gode og vonde. Jeg kan oppfattes som sterk, hardhudet, bestemt, streng, sta og hissig. Lenge har jeg sliti med at jeg ikke klarer helt å godta meg selv fordi jeg har så mye følelser, og generelt fordi jeg føler meg annerledes. Annerledes på den vonde måten. Den ensomme måten. Sinnet mitt først og fremst. For det er slik det er. Sinne og irritasjon er det som er enklest, minst sårbart og lettest å uttrykke. Tårene kommer senere. Når ingen ser meg. Derfor kan jeg oppfattes hissig noen ganger. Men ingen ser hva jeg egentlig føler på innsiden. Jeg skjuler det godt under den “tykke” huden. Huden min er hard, men samtidig så, så tynn at den noen ganger føles gjennomsiktig. Bestemt er jeg fordi når jeg først har troen, vil jeg stå på det om jeg føler det er riktig. For dagene går så opp og ned, og de dagene troen er borte, er den virkelig borte. Spesielt troen på meg selv. Det er vel der personlighetsforstyrrelsen kommer best frem. Forskjellen på selvsikkerheten og selvfølelsen fra de gode og de dårlige dagene. Men selvinnsikten? Den er tilstede 110 % hele tiden. Og det er den som gjør det enda vanskeligere å være meg. Jeg er så klar over hvordan jeg oppfattes og oppfører meg. Jeg overanalyserer deretter. Meg selv og alle situasjoner jeg utsettes for. Jeg er den strengeste personen jeg kjenner. Mot meg selv. Hele tiden. Alltid. Det er kanskje det vondeste. Å være SÅ streng mot seg selv. Innsiden min ser ut som et kaos, og jeg blir derfor så opptatt av at alt annet må være organisert og perfekt. Jeg kan ikke rydde opp inni hodet, men jeg kan rydde det som er utenfor. Dette er en brøkdel av mine utfordringer. Noen ting holdes foreløpig inni hodet, eller innenfor døren til terapeuten frem til jeg kan sette ord på det. Det vondeste med alt? Ingen forstår. Selv ikke jeg noen ganger.

Så hvorfor ønsker jeg å være så åpen, når jeg samtidig er så sårbar? Fordi jeg tør, fordi jeg ikke er redd for å være den jeg er, fordi jeg prøver å godta at sånn er det, og sånn er jeg. Fordi jeg så sårt ønsker at dere andre der ute som sliter med det samme, eller kan relatere kan føle dere litt mindre ensom. Det kan noen ganger hjelpe å høre om andres smerte for å forstå sin egen og lese om andres tanker for å reflektere over sine egne.

“Vi burde slutte å være for harde mot oss selv. Stress har blitt en folkesykdom, og jeg tror om vi hadde vist oss selv og hverandre litt mer forståelse, hadde vi kjent mindre på presset og stresset over å hele tiden måtte være bra nok eller perfekt! Eller redselen for å være oss selv, i frykt for å være annerledes” 

Vi uttrykker oss alle på forskjellige måter, opptrer på forskjellige måter, gjør ting på forkjellige måter, reagerer på forskjellige måter og føler alle ting på forskjellige måter. Fordi vi er forskjellige. Personlighet eller personlighetsforstyrrelse. Og selv om du kanskje ikke forstår mine følelser, betyr ikke det at de ikke er reelle eller riktig. De er ikke ustabile. De er sterkere. Vi skal møte forståelse med forståelse, fremfor å møte på fordommer hvor enn vi går. Hvorfor tror du sosial angst har blitt så utbredt? Prestasjon, presset om å være bra nok og redselen for hva andre mener om oss har gjort det slik. Hvorfor har det blitt slik at vi føler vi har noe å bevise for mennesker som ikke lar oss være oss selv? Jeg skal jobbe videre med meg selv som jeg gjør hver dag, og jobbe med min egen forståelse for andre og ikke minst meg selv. For det er ikke slik at alle som virker hardhudet ikke har steder på huden hvor blyanten kan stikke gjennom og legge igjen mye følelser de ikke klarer å sette ord på. For det spiller ingen rolle om du skriver, prater eller er helt stille. Alle disse tre tingene kan være like ødeleggende som den andre. Stillhet skaper usikkerhet og følelse av manglende tilhørighet, mens enkle ord kan skape stor smerte. Usikkerhet og smerte er ikke bra sammen. I en dømmende verden er det enda viktigere å gjøre en innsats for å forstå hverandre bedre. Og kanskje spesielt de som er som meg, som er enda vanskeligere å forstå seg på, men allikevel føler alt så veldig sterkt. For vi skal egentlig ikke ha en GRUNN for å ta hensyn til mennesker rundt oss. Det skal være en simpel leveregel; å ta vare på hverandre så godt vi kan. Uansett hvor forskjellige meninger vi har og hvor forskjellige vi er, diagnoser eller ikke. Vi er den vi er, og vi skal aldri føle at vi ikke har rett til å føle det vi gjør overfor noe som helst fordi det ikke er normalen for andre.

Jeg skal fortsette å spisse blyanten min for de med hard hud, men viktigst av alt for de med tynn hud. For tenk om vi alle kunne skrevet i ord med sort sprittusj på oss selv hva vi kjemper mot eller med inni oss. Hadde vi kanskje da vært mindre dømmende og mer forståelsefulle overfor alle rundt oss? Jeg vet bare at det ikke skal være nødvendig å måtte vite absolutt alt om hverandre for å godta hverandre ❤️

La oss være snille mot hverandre og begynne løfte hverandre opp og støtte hverandre uansett om vi er uenige med hverandre ❤️