Tyven, tyven skal du hete for du stjal din egen tid.

Du sitter der på din høye hest og peker rundt deg på alle folk flest.
Sier at tiden ikke strekker til, men tiden strekker til det du vil.
I alle hjørner, kriker og kroker finner du tiden til det du koker.
Du salter, krydrer, sår og du skaper den tiden du ønsker å bruke og taper.
For tiden vi har skal vi alle fordele på hvor, hva og hvem vi selv vil dele.
For viljen for hva du vil bruke den på, er akkurat det du velger her og nå.
Men husk at tiden tikker og går, og tid som har vært forvinner hvert år.
Bruk tiden godt når du har den og livet, for livet kan brått og fort fra oss rive.
Men klag ikke på at du ikke har tid, for egne valg er det som skaper splid.
Relasjoner, forhold, livet og splid er alle fire ting som vi skaper med tid.
Tiden er ingen tidstyv slik du tror, den skaper du selv ved å velge hvor den bor.
For tiden bor der du vil at den gjør, men du velger selv om den bor der den bør.
Så si ikke til meg at tiden har du ikke, for tiden din brukes på dit du retter blikket.
Så se ikke ned på klokka og si, at tiden fløy avgårde så jeg kan ikke bli.
Klokka tikker og livet går, men tiden du brukte er det ingen som får.
Så klag ikke til meg at tiden ikke holder, når tiden du velger er den tiden du beholder.
Du bruker den slik du kan og du vil, så skyld aldri på at den ikke strekker til.
At tiden din stjeles av tidstyv er løgn, når vi alle sammen har 1 dag på et døgn.
Din tidstyv er deg og prioriteringene dine, så velg den med omhu og slutt å grine.

Det er et uttrykk som heter “stop and smell the roses”. Men vi stopper aldri opp og har mistet all luktesans….

Sola står opp på himmelen. Ikke på instagram

I en falsk verden som styres av tilgjorte bilder, overglamoriserte statuser og filtrert sannhet. Bak kameraet til det som styrer livet ditt, holder deg oppdatert med verden og den som gjør at du føler at du er en del av verden uten å egentlig være det. Det er ikke lenger nok å være deg selv og være lykkelig. Du må vise hvor lykkelig du er, selv om du kanskje lever fanget i en tung hverdag som styres av alt annet enn organiserte skap og perfekt dekorasjon i vinduskarmen. Gladelig deler du bilder, videoer og tekster som overkompenserer for hva realiteten egentlig er. Vi skal alle dø, men vi alle lever ikke. Ikke nå lenger. Vi lever gjennom skjermen. Gjennom andres meninger og hva andre liker, kommenterer og forer oss med.

Vi lever ikke lenger for oss selv, men for hva andre mener om oss eller hva vi føler vi burde gjøre. Det er ikke lenger et fristed for oss å være, fordi falskheten følger oss overalt.

Vi bærer den med oss i lomma. Tar den opp og påminner oss selv opptil flere ganger daglig om hvordan andre har det. Eller hvordan de vil tro at de har det. Vi påvirkes. Negativt. Minner oss selv på hva vi mangler i livet vårt, fordi vi ser hva alle andre har og vi ikke har. Mens vi stirrer inn i en usannhet og midt i hjernevaskingen glemmer alt vi har og bør være takknemlig for. Og kanskje hvis vi ser forbi redigerte bilder, falske nyheter og tilgjorte selfier, kanskje vi en dag innser at sannheten ikke finnes i skjermen, men hva som skjer rundt den. Bak den. Uten den.

Hold løgnen i lomma, se rundt deg og løft blikket. Stirr ikke lenger inn i usannheter som ikke tjener deg godt. Energien og tiden du bruker på å påvirkes av andres liv, tar fra deg dyrebar tid i ditt eget.

Ikke glem at hver eneste gang du tror andre lever et bedre liv enn deg, maler du samtidig faen på veggen og lukker døren for å være din egen lykkes smed. Vi er alle slaver av en virtuell virkelighet. Vi sluker alt vi ser enten det er nyheter, tilgjorte bilder eller glorifiserte videoer med det rette filteret. Det er på tide at vi tar tilbake den ikke så altfor gamle setningen vi stadig vekk brukte før internett styrte livet vårt, og vi faktisk var skeptiske til internett: ikke tro på alt du ser leser og ser på internett!

Men her sitter vi alle sammen. Som apekatter i et laboratorium. Sluker alt helt, mens vi lurer oss selv til å tro at vi mangler noe i livet. I et hamsterhjul av misnøye over hva alle har som du tror du mangler.

Vi sluker hele kaka uten å vite innholdet eller stiller spørsmål ved ingrediensene, bare fordi den ser innbydende ut. Den flotte kreasjon av en kake. Fine farger, lekker i utseende og noe som bare MÅ smake nydelig. Men med farlige og dødelige ingredienser. Kanskje det er på tide å pirke litt i den, spørre hva den inneholder og med skepsis plukke den litt etter litt fra hverandre. Plutselig viste det seg at den kjernen i midten du trodde var deilig flytende sjokolade, var som med alle tilgjorte falske virkeligheter; Den var giftig og den smakte dritt! Alt du trengte var å dele den i to for å se sannheten renne ut. Det jeg prøver å si er at ikke tro på alt du  ser og hvertfall ikke bruk det til sammenligning. Om du klarer å motstå hele kaken, vil du kanskje innse at du klarer deg veldig fint uten. Du må bare ikke la deg lure av det flotte filteret den er dekket av eller det upåklagelige flotte utseendet.

Vi er alle flotte fristende kaker med filter på. Godt gjemt bak en telefon med et glinsende kamera som tar bilder av akkurat det vi ønsker å dele, men godt gjemt bak kameraet sitter vi alle som slaver til skjermen og tror vi er dårligere og mer mislykket enn andre. Mens sannheten er at vi alle er mer like enn vi tror, vi bare velger å tro alt vi ser og lar oss lure av filter. Da snakker jeg ikke bare om filtrene som endrer hele utseendet ditt.

Jeg snakker om det filteret som er rundt kameraet ditt. Alt annet enn akkurat de centimetererene du velger at kameraet ditt skal vise frem. Resten er gjemt, og dermed glemt.

Det triste med alt? Vi er alle så oppslukt i det som skjer utenfor vårt liv at vi ikke bare føler oss, men også ER mer ensomme enn noengang. Hva om vi hadde lagt fra oss telefonene, skrudd av internett og rettet blikket opp på det som FAKTISK betyr noe: virkeligheten. Nemlig livet. Ditt eget liv. Først da vil du se hvor usunt oppslukt du er av alle andres. Sola står opp på himmelen. Ikke på instagram.

Det er flott at vi deler med hverandre, men vi deler ikke lenger dype samtaler og skjermfrie timer. Vi deler bilder vi tar ensomme bak et kamera. Jeg ser ikke at det gjør oss annet enn mer distanserte fra hverandre. Men det er sånn det har blitt…

 

De 10 fuglene på taket, flyr når brannen starter

Det finnes folk som alltid blir invitert, alltid inkludert og aldri føler at de ikke hører til noe sted, men at de er så heldige at de hører til litt overalt. Men det finnes også de som aldri blir invitert med, aldri inkludert og aldri finner et sted de hører til. Hvem av de er du?

Det er lett å ta ting for gitt, og bli for utakknemlig fordi vi ikke vet hvor heldig vi egentlig er. Det triste med det? De som savner alt du har, ville gitt alt for det du tar for gitt mens du ikke gir det en ettertanke noengang. Det er lett å bli for opptatt i sitt eget liv til å stoppe opp og tenke over slike ting. Det handler ikke om sammenligning, men om perspektiv. Når vi tar ting for gitt, er da utakknemligheten over det vi har avler bortskjemthet. Vi alle tar noe i livet vårt for gitt, helt til det blir tatt fra oss. Det er dessverre veldig vanlig. Men min personlige erfaring etter mange år i en daglig kamp for å finne små meninger med hvorfor livet er verdt å leve, er at vi tar mye mer for gitt enn hva vi finner å være takknemlig for. Nettopp fordi vi ikke innser hva vi har før vi har mistet det. Det er noen ganger en av de fine tingene med et hode som er (p)sykt. Jeg er heldig i uhellet med dette fordi jeg har kommet meg gjennom, selv om det var gjennom et nåløye altfor ofte altfor mange ganger.

Mens noen priser seg lykkelige over at samfunnet har åpnet, finnes det de som aldri får oppleve det igjen fordi de ga opp håpet og ikke taklet ensomheten, isoleringen og den evigvarende følelsen om at det ikke finnes noe å leve for. Det finnes de som ikke vil merke stor forskjell fra før, under eller etter pandemiens slutt. De som ikke har noen de endelig kan klemme igjen. Og det finnes de som har så sosial angst at de ikke vet hvordan de skal forholde seg til at verden blir normal igjen. Det finnes de som har vært i mørket så lenge at når mange endelig ser lyset i enden av tunnelen, blir de blendet av det samme lyset. Noen kan endelig samle vennegjengen, mens andre vil kjenne på alt det vonde med å bli påmint at de ikke har en vennegjeng eller noen som har savnet de eller noen som ber de med.

Vi lever nå etter min mening i en jævlig egoistisk verden hvor vi blir uglesett om vi går mot strømmen og stiller spørsmål ved ting som vi er oppdratt til å tro på. Vi har nok med vårt og for mye til at vi orker å bry oss med andre, men vi skal likevel bry oss med andres ting om de ikke samsvarer med våre egne meninger. Vi skal også være for opptatt til å se rundt oss. Ekte venner er sjelden vare, fordi popularitet, sosiale medier og pene bilder er viktigere enn å finne de som er der når det brenner.

Det jeg har lært meg er at det handler ikke bare om hvem som er der når det brenner, men hvem som er klar over, har selvinnsikt nok og er ærlig om når de ikke er det. De som uansett alltid er med på etterslokningen før den verste røyken har lagt seg. Men en ting du aldri skal ta til takke med, er de som kommer løpende så fort de vet at faren er over, brannen er slukket og røyken er borte. Lær deg å vite hvem du skal slippe inn når huset er bygd opp. De som kun kommer når døra står på vid gap, i et nyoppusset og gjenoppbygd skinnende hus, men som aldri noengang prøver å dirke opp låsen når du har låst deg inne. De 10 fuglene på taket ditt, flyr avgårde så fort brannen starter. Mens den ene fuglen du har i hånden står inne i det brennende huset med deg og hjelper deg til du har kommet deg ut.

Jeg tror bare jeg prøver å si at alle har sitt, men ikke bli for opptatt med ditt til det punktet hvor du ikke ser hvor dempet andres lys har blitt.

I en verden hvor 10 fugler på taket har blitt bedre enn 1 fugl i hånden, er det ikke rart at vi er redd for å skille oss ut. Det er heller ikke rart at den psykiske helsen svikter lettere når vi har lært oss at vi ikke selv kan få velge hvem vi skal være fordi vi tror at vi ikke får lov til å være annerledes uten å føle at vi feiler eller gjør noe galt fordi vi ikke føler at vi hører til i saueflokken. 

 

Det ordner seg for STERKE JENTER!

Dette kommer nok til å virke som et bittert innlegg om det å være kvinne, men det er nettopp det dette skal handle om. Retten til å snakke høyt, si ifra og ytre tanker som jeg vet jeg ikke sitter alene om. Jeg skal gjøre det “kort”, ærlig og jaggu om jeg skal bruke ordene mine godt, fordi dette er viktig. Om du som leser dette føler noe av det jeg skriver, har jeg oppnådd hele målet med innlegget.

Vi blir født til å skulle være søte, te oss pent, være snille, flinke, pliktoppfyllende, ansvarlige, praktiske og ikke minst fine og vakre. Vi skal i tidlig alder få mensen som plager oss noen mer enn andre 1 gang i måneden og alt styret rundt, for ikke å snakke om smertene. Smertene som forverrer seg med årene og alle de andre mindre hyggelige tingene som følger med som mannfolk ikke engang vet at vi dealer med, fordi vi gjør som med mye annet; takler det i stillhet. Der allerede starter noen av de mange utfordringene ved å være kvinne. Noe som bringer meg til et annet tema om det å være kvinne. Attpåtil En sterk en som vet sin verdi, som ved flere anledninger har møtt på et par mannfolk (og kvinnfolk) som føler seg truet av beina jeg har i nesa. Nettopp fordi jeg vet hva jeg ikke finner meg i. Og blir da ansett som “gæren”. Men jeg vil fortelle en ting jeg mener om dette, nettopp fordi jeg vet at jeg ikke er alene om det.

Ja, fordi det tok meg ikke mindre enn akkurat 31 år å vite min egen verdi. Nei, jeg snakker ikke om jeg er verdt å elske og det klisjepratet som vi alle sliter med i en voksen alder pga barndomstraumer og en haug av dårlige ekser man helst skulle vært foruten, arbeidsplasser som har brutt oss ned til vår siste dråpe av selvfølelse eller bare alle de voksne utfordringene vi har som får oss til å føle at vi ikke vet hva faen vi egentlig driver med. Jeg snakker om min verdi som kvinne. En kvinne som tør å si ifra, ikke tar til takke med folks altfor dårlige innstats i relasjoner eller som lar noen mennesker tråkke over grensen. Min grense. Ja, for den har vi alle. En grense. En grense som KUN du selv kan sette for deg selv, som ingen skal uttale seg om eller ha noen som helst formening om. Men som ironisk nok skal være opp til andre mennesker å bestemme over. En grense som er forskjellig hos oss alle. Hva utgjør hver enkelt persons grense? Barndom, traumer, opplevelser, relasjoner, livsvalg, personlighet, verdier, interesser osv. Ja, grensen er rett og slett en oppsummering av hvorfor du er den du er. En grense som styres av følelser som er reelle og følelser du har rett på å føle. Henger du med? Bra. Da kan jeg gå videre.

Ja, og hva skal jeg frem til? Min opplevelse av å være en sterk, bestemt, oppegående og smart kvinne i året 2021 er at den likestillingen vi alle snakker om er altfor langt bak enn hva vi tror. Og jeg skal nå fortelle deg hvorfor og hva vi kvinner må gjøre.

Vi har vokst opp med et uttrykk som smaker utrolig bittert i min munn, nemlig; det ordner seg for snille jenter. AARRG!! Det ordner seg for snille jenter? Hva er det for et tullete uttrykk? Når i alle dager har det å nikke og smile fått deg noe sted utenom å undertykke følelser, egenverdi og egne meninger? Det påpeker hele poenget jeg skal frem til i dette innlegget. Og det er at vi læres opp til at så lenge vi gjør som vi skal, er snille, holder kjeft og sitter pent så ordner det seg. Det er det jeg hører. Men jeg tar nå et aldri så lite oppgjør med dette uhorvelige drittutsagnet av et ordspill og sier at DET ORDNER SEG FOR STERKE JENTER!! De som har mot til å stå opp for seg selv.

Du har nok også vært jævlig snill altfor ofte, og ikke bare har du fått en haug av dritt for det også fordi det vil alltid være mennesker der ute som utnytter godhet, snillhet og DEG. Men det jeg kjenner at jeg begynner å bli umåtelig drittlei er av den holdningen ikke bare NOEN (IKKE ALLE. Ikke føl deg krenket) mannfolk har til kvinner som sier ifra og har bein i nesa, men generelt de som selv ikke tør å gjøre det samme. Bare fordi du er stille, kaller ikke jeg deg….(velg sjæl). Jeg respekterer mye heller at du kaller en møkk for en møkk. Du kan pynte en møkk så fint du kan, men den både ER og stinker fortsatt MØKK. Skjønner?

“Bitch, gæren, kontrollerende, psycho, krass, “ikke fått seg noe”, hore, kjerring, fitte, drittkjerring, klin gæren, løs, tøs, billig, trashy, cunt, grinete, sur, premenstruell, kravstor, overfølsom, overdriver, overtenker… And the list goes on. Dette er vel bare en brøkdel av hva kvinner har fått høre opptil flere ganger i løpet av livet. Hvor mange av de har du fått?” 

Skjellsordene har jeg aldri lagt så mye i fordi jeg vet såpass at de som bruker disse ordene og mener de, ofte har sine egne ting å deale med som ikke jeg legger meg oppi. Det er “bare ord”. Men det som det absolutt ikke er, er greit. Greit at vi kvinner skal ta imot, nikke pent og holde kjeft. Vi skal ikke være høylytte eller sette ned foten. Vi skal oppføre oss. Og det innebærer å ta imot, nikke, neie og godta. NEI! Hvem har lært oss at det skal være sånn?

Vi tar av oss 80 % av hjemmet, alt som hører til for at familielivet skal flyte så normalt det kan mens vi selv holder på å drukne i egne følelser som vi helst ikke skal uttrykke fordi da er vi grinete. Familien vi forøvrig også har bært frem, født og ammet. Vi sørger for at maten er i frys, kjøleskap og skap, på bord og at mann og unger er mette, mens vi selv kanskje sulter fordi vi setter andre foran oss selv. Vi skal ikke stille krav, fordi da er vi kravstore. Og om vi skal vise hva vi mener, da er vi gærne eller blir spurt om vi “har uka”, “overreagerer” eller er “litt for følsomme”. Og har vi et mannfolk som faktisk respekterer oss og vårt behov, stiller opp for oss og er et ordentlig mannfolk, da blir de kalt “tøffel”. Hvorfor? Fordi vi kvinner ikke fortjener at noen tar vare på oss og våre behov, når vi setter familien foran oss selv hele tiden? Nå er det vel litt på tide å snu om. Tankegang og holdning til likestilling.

Kjære alle dere som mener at kvinner ikke skal få lov til å stå på krava, snakke høyt, ha bein i nesa, sette ned foten, kreve det hun er verdt, si ifra når du trår over hennes grenser, alltid se “perfekt” ut, ikke sette ultimatum når det trengs, bestemme over egen kropp, sette deg på plass når du oppfører deg som en dritt, bruke egen verdi til å stille sine egne krav i relasjoner eller situasjoner, være tøff nok til å følge sin egen sti uten å bry seg en dritt om hva du mener, gråte fordi hun er sliten eller lei seg, ha et visst antall sexpartnere på listen uten å bli kalt løs, kle seg som hun vil fordi du finner det støtende eller upassende, fortelle deg hvor skapet skal stå uten å bli kalt gæren eller gud forby si nei til deg og da bli fortalt hvor prippen hun er fordi det ikke passet dine planer. Til du som mener kvinner ikke skal brøle høyt! Hva hadde du kalt meg om jeg som en mann hadde gjort det samme? Hvordan hadde ordene snudd?

Da er jeg her for å fortelle deg at du ikke er klar for en sterk kvinne i livet ditt, fordi du enten føler deg truet eller utilpass. Noe du forøvrig burde grave dypere etter å finne årsaken til. At DU ikke takler en sterk kvinne, er faktisk DITT problem. Visste du det?

Så kjære sterke kvinne! Ikke vær stille, ikke nikk pent når du heller skulle sagt ifra, ikke smink deg for å føle deg vakker, ikke tro at dine følelser ikke teller, ikke la deg lure av usikre mennesker som ikke takler styrken din, ikke la deg tie og samtykke fordi du FØLER du ikke har lov til å føle som du gjør, ikke finn deg i dritten fordi du tror du ikke er verdt mer, ikke ta til takke med dritt fordi noen har fått deg til å tro at du ikke er verdt noe, ikke lat som at du har det bra bare fordi du er redd for å virke svak, ikke la andre bestemme over din kropp, ikke hold kjeft når noen fortjener et brøl, ikke bry deg om hva de mener når du setter grenser, ikke betvil dine følelser et jævla sekund til fordi du har vokst opp med at du har for mange av de, ikke lenger lev i troen om at du er for mye, ikke la noen fortelle deg at du tar for mye plass, og aldri la et mannfolk definere deg på NOEN som helst måte noengang igjen. Kjære sterke kvinne. Vær deg selv, og la de som ikke respekterer deg og dine grenser være under deg. Slutt å la skrikene inn i begge dine ører gjøre deg for døv til å lytte til din egen stemme. Bruk stemmen din og skrik enda høyere! Det ordner seg ikke for snille jenter. NEI, DET ORDNER SEG FOR STERKE JENTER! Og tro det eller ei, men en sterk jente er som oftest jævlig snill. Snillere enn du ofte faktisk fortjener. Hun bare setter deg på plass om du ikke oppfører deg pent. Det kalles ikke bitch, det kalles oppegående og bevisst på egen verdi. Så slutt å kall oss sterke kvinner alle de patetiske ordene du må bruke for å snakke deg selv opp. Du bare understreker poenget mitt; at du er for svak for å takle henne. Så hva var det du sa igjen?

Slutt å hold kjeft og tro at du gjør verden en tjeneste med å være “flink pike”, fordi en sterk kvinne tar alt på strak arm, uansett. En sterk kvinne er så mye mer enn bare snill og flink. En sterk kvinne har kontroll på det som er aller viktigst, og det er først og fremst hennes egen selvrespekt og verdi (blant hundre tusen andre ting) Og den eneste måten å ha kontroll på det er å sette en GRENSE. Og når du klarer å gjøre den klar for andre, er da du begynner å vite din egen verdi uavhengig av hva andre mener om det eller deg. Og uten å føle at du ikke har rett i følelsene dine. Sant?

For dere som ikke forstår hva en grense er, så skal jeg stille deg et veldig enkelt spørsmål: Du er ute å kjører bil og kommer til et kryss hvor du har vikeplikt OG et stoppskilt. Kjører du bare rett ut og overser stoppskiltet og håper på det beste, eller venter du til det er klart og du kan kjøre?

1. Hva skjer dersom du kjører ut og krasjer i en av bilene? Svar: du får skylden, fordi du ikke stoppet ved grensen du fikk beskjed om å stoppe ved.

2. Hva skjer dersom du overholder skiltene og venter til det er klart for deg å kjøre? Svar: du slipper unna uten en kollisjon, som du selv hadde hatt skyld i fordi du følte deg berettiget til å kjøre på RØDT!

Konklusjon? Overhold vikeplikten (grensen) til andre. Det gjelder ALLE rundt deg. Det er bare veldig mye mer godtatt når en mann setter grenser og sier ifra, kontra en kvinne?

Ikke la deg selv lure av “flink pike” – syndromet. Slutt å tro at følelsene dine ikke er viktige bare fordi vi har en haug av dem. Vi er lært til at vi skal undertykke følelsene våre slik at andre ikke skal føle seg utilpass. Men hvis ikke andre ville fått deg til å føle deg utilpass, hadde du ikke hatt noe å reagere på. Grensene dine er et kort sammendrag av livet ditt i opplevelser, gode og vonde og utgjør hvorfor du reagerer som du gjør. Så kanskje vi skal begynne å normalisere at kvinner skal få lov til å ha de følelsene de har, uten å føle at de ikke har rett til å uttrykke de eller si ifra når behovet er der? Jatakk til det.

Continue reading “Det ordner seg for STERKE JENTER!”

Du er en løgners verste fiende, og de ektes beste venn

Du prøver å være populær, men når du viser deg for den du er kan du foraktes og stenges ute. Du prøver så godt du kan å gjemme deg bort når du bringer med deg noe negativt, men realiteten er at de som ikke liker deg ønsker ikke å kjenne deg, fordi du truer dem. Treffer dem et sted de ikke ønsker å bli truffet. Sårer, skaper kaos eller noe veldig vakkert. Du kan reise skjult i mange år under et falskt alias, men ofte er du veldig gjennomsiktig for de som faktisk respekterer deg. Du driter i hvem du må såre for å komme frem, fordi det er ikke din skyld at det blir vondt å vite. Du er like viktig for alle, men i noen spesielle tilfeller er det faktisk best om du er stille, fordi du ikke sørger for et positivt utfall. Du skal de fleste steder kun vise deg frem når du bringer frem god stemning, men du utfryses dersom du bringer det motsatte. Du finnes overalt, men skjuler deg ofte veldig godt. Du er livsviktig, nødvendig, men for mange totalt unødvendig. Du blandes med å være en forræder og en helgen, avhengig av hvem du møter og hva du skal fortelle. Du skal vite at du er viktig for å opprettholde balansen i universet og for å opprettholde sunne relasjoner oss mennesker imellom. Du er den alle elsker og hater på samme tid. Noen maler deg svart, noen sminker deg med de lystigste fargene de har i sitt palett, mens andre har ikke behov for å pynte på deg, og viser deg heller frem akkurat slik du er. Ekte. Rå. Viktig. Du er en holdning. Du er et valg. Du er den som seirer til slutt og du sies å alltid vare lengst. Du er ærlighet.

Fra kjeller til takknemlighet

I dag er jeg takknemlig. Som hver eneste dag. Jeg finner mange ting hver dag å være takknemlig for. Nei, det er ikke for å være en alternativ superklisje positiv person som finner gleden i å lukte på alle blomster og kan sitte midt i en eng med bena i kryss og meditere til lyden av fuglekvitring og stillhet. Det er fordi jeg må. Jeg mener sånn takknemlighet som er totalt nødvendig for å holde hodet over vann, sånn rett før du holder på å drukne eller når du stresser med å komme deg til grunna, før du får krampe av hvor kaldt vannet er. Jeg mener den typen takknemlighet du må jobbe flere år med å lære deg, ut av flere år med dystre og vonde tanker som kan sluke deg like hel og like fort som du kan sluke en hel pose med Smash. Den type takknemlighet som mange der ute ikke trenger å bruke tankene sine på. Ikke behøve å tenke for å finne en mening i hverdagen eller livet. For ja. For å være brutalt ærlig, så er det faktisk sånn for mange. Mange flere enn du tror. Kanskje er du også en av de som allerede er på vei mot å måtte finne evige ting i hverdagen å være takknemlig for så du ikke skal føle at å holde hodet over vann ikke er verdt det, og at du bare medgjørlig lar strømmen dra deg ned i dragsuget mens du titter på overflaten som et fortapt prosjekt du bare ikke gadd bryet med lenger. Fordi du kom deg aldri til land, så hva var vitsen..

Dystert? Mulig det. Men sannheten er vel egentlig den jeg skriver mest om. Om du mener det er dystert er det bare fordi vi ikke lenger er vant til sannheten så lenge den ikke blomstrer vakkert, lukter godt eller bringer med seg noe form for premie eller trøst. Trøstepremie. Det er livet det. Noen av oss kjemper hele livet mot ukjente, illeluktende og stygge monstre. Noen ER disse monstrene, og noen lever oppi hodet vårt. Vårt eget selvskapte oppslukende monster. Noen slipper unna, og lever ganske harmonisk med verden og slik den er lagt opp for oss uten å gi det så mye ettertanke. Men vi andre ser ting annerledes, og har det da annerledes inni oss.

Takknemlighet. Du trodde kanskje jeg skled ut av kontekst med min poetiske forklaring på vårt eget hodet som vår fiende? Nei, jeg ville bare forklare at for deg som ikke finner takknemlighet i hverdagen, er det mest sannsynlig fordi du er bortskjemt eller har det bedre enn du selv faktisk er takknemlig nok for. Eller er i en depresjon. Jaså, så du kjenner meg tenker du? Nei. Men jeg kjenner hjernen og hva den kan gjøre med oss. Lure oss, lære oss og løfte oss. Når du har vært en tur eller to i kjelleren i løpet av livet – da enten blir du lurt eller så lærer du. Ja, lurer deg til å tro at livet ikke er verdt å leve eller lurer deg til å tro at du ikke har noe å være takknemlig for. Eller så lærer du deg hva livet handler om og alt du kan være takknemlig for.

Vi kan vel alle huske fra vi var små da vi skulle hente noe i kjelleren for mamma. Den mørke kalde kjelleren som lysene slår seg på litt for tregt, eller mangelen av lys. Det luktet annereldes der nede. Ukjent og rått. Når vi hadde hentet det vi skulle, løøøøp vi opp trappa for at det selvpåståtte monsteret som bor i kjelleren ikke skulle få tak i oss. Rekke å bite oss i rumpa eller dra oss i beina mellom de åpne trappetrinnene. Vi løp rett og slett for livet til øverste trappetrinn og andpusten oppe igjen var vi trygge. Trygt oppe i det velkjente. Der det var lys og det luktet kjent. Det er litt sånn det er med depresjon også. Bare at du roter kanskje altfor lenge i den kalde mørke kjelleren uten å finne noe. Og uansett hvor mye du prøver å løpe til trappa som tar deg opp til tryggheten, så får monsteret i kjelleren tak i deg hver gang du prøver. Kanskje er du heldig og finner det du leita etter. Du løper ikke til øverste trappetrinn, du krabber opp trinnene en etter en. I en svart- hvitt saktefilm. Men du kommer deg opp til slutt, du må bare være jævlig sterk.

Min første tur i kjelleren fant jeg ikke så mye. Fordi jeg var ung. For ung til å forstå alt. Min andre, tredje og fjerde fant jeg masse. Masse nyttig jeg har tatt med meg. Takknemlighet er en av de. I dag er jeg takknemlig for at selv om jeg er blakk, hadde jeg Kambucha i kjøleskapet. Jeg har en god nok dag til å glede meg til å jobbe. Jeg klarer å være snill mot meg selv og ikke kritisere meg selv i dag. Jeg kan sole meg i sommerværet og nyte min favorittårstid på sitt beste. Jeg har tak over hodet og vann i springen. Jeg har et forkjøla barn som testet negativt på Corona. Jeg er selv frisk og kroppen min fungerer. Jeg har nok penger til å kunne kjøpe meg en brus å kose meg med på jobb og mat i kjøleskapet. Jeg kommer hjem til en mann som tar vare på meg, og jeg har gode venner rundt meg som bryr seg om meg. Dette er bare noen av de mange tingene jeg kan si at jeg er takknemlig for. Så da ser du kanskje at takknemlighet ikke handler om overflod og store ting. Det handler om de aller minste ting som du tror at er en selvfølge. Spesielt for deg selv. For ingenting- Absolutt INGENTING er en selvfølge. Og når du innser det, er veien til takknemlighet også veldig enkel. Det er ikke en kunst, eller holdning. Det er en levemåte lært og valgt fra en trist sannhet, i mitt tilfelle. For veldig mange der ute ytterst nødvendig. Ikke fordi man er misfornøyd med hva man ikke har, men fordi man må minne seg selv på at det er mye fine ting som gjør livet verdt å leve å glede seg over, fremfor å fokusere på de tingene som drar deg rett tilbake i kjelleren.

Tenk fort! Hva er du takknemlig for i dag?

GOD HELG ☀️

Livet er ikke en j**** catwalk!

Jeg har hørt flere nevne at de har lagt på seg pågrunn av Pandemien. Akkurat som at det må påpekes av en grunn. Hva er grunnen til at vi fokuserer så mye på kropp? Og hvem har bidratt til at det er sånn? Jeg lærer meg sakte men sikkert hvordan jeg skal føle meg som meg selv og vel i den kroppen jeg har nå. Den såkalte “mammakroppen”. Noen dager blir jeg så frustrert og så lei av at kroppen bare ikke vil endre seg. Men innerst inne vet jeg at det handler om alt annet enn kroppen min. Men hvorfor er det slik at vi alltid skal føle på hvordan vi ser ut fremfor hvordan vi har det?

Jeg har alltid ment at personligheten gjør utseendet. Er det noe av forklaringen på hvorfor vi er så selvkritisk til vårt eget? Fordi vi innerst inne ikke er fornøyd med oss selv, føler det er noe vi mangler i form av prestasjoner, livssituasjon eller andre ting? Det handler kanskje ikke bare om utseende eller kropp? Så fort jeg spiser sunnere, er mer aktiv og er stolt av noe jeg får til, så går utseende hånd i hånd med den følelsen. Etter 1 uke er jeg mer fornøyd, føler meg finere og mye bedre med meg selv. Selv om vekta er den samme. Og om jeg er dum nok til å gå på vekta, blir jeg sjokket. ‘Jeg var sikker på at jeg har gått ned minst 3 kilo denne uka?!’

Økt vekt. Hva med økt ensomhet, økt depresjoner, økt selvmordsrat og økt mobbing pågrunn av økt kroppsfokus? Jeg vil snakke om HVORFOR kroppen forandrer seg. HVORFOR den er som den er. Ikke hvordan den ser ut. Tykk, tynn, liten, stor, for liten, for stor, overvektig, undervektig, sommerkroppen. Og nå Koronakroppen. Kroppen som er preget av et tungt år. En kropp som har behov den ikke får dekket. En kropp som trenger å klemmes, sosialieres og gjøre det den ønsker å gjøre.

Hvorfor snakker vi ALDRI om HVORDAN kroppen har det? Fordi det er vanskelig? For dypt? Vi kan mene så mangt om kropp- både vår egen og andres. Men vi snakker aldri om hvorfor, hvorfor ikke eller hvordan.

Selvtillit, god selvfølelse og være glad i seg selv- det stråler sterkt uansett vekt eller utseende. Vi snakker om idealkroppen som at det er en fasit på hvordan en kropp skal se ut. Hvis vi ikke har den. Hva betyr det? At vi har stygg kropp, rar kropp eller ikke bare bra nok kropp? Vi snakker om utseendet som at den er viktigere enn hvordan du er og har det. Personligheten din gjør deg til den du er, sammen med utseendet ditt. Ikke omvendt. Eliminer kroppspress, kroppsfokus, kroppspositiv, idealkroppen, sommerkroppen, koronakroppen, mammakroppen og pappakroppen fra ditt vokabular. Kjært barn har mange navn, så hvorfor behandler vi den ikke som et kjært barn? Et barn trenger omsorg, trygghet og masse, masse kjærlighet. Og et kjært barn blir roset for hva det får til. Ikke hvordan de ser ut. Ikkesant? Damer og herrer. Ta tak i de virkelige problemene på innsiden som gjør at du gir deg selv SÅ mye selvhat for egen kropp – det skylder du deg selv. Trening er bra for deg når du gjør det for å ta vare på kroppen din. Men når du trener fordi du skal oppnå en kropp andre har satt som standard for deg; Det er da du må spørre deg selv om hva som EGENTLIG vil få deg til å føle deg bedre på innsiden, med trening som hjelpemiddel- ikke som løsningen.

Kroppen vår bærer oss gjennom mye. Slutt å gi den så mye oppmerksomhet for hvordan den ser ut, men heller hva den gjør. Kroppen og utseendet er ikke like mye i fokus hvis du oppriktig innerst inne har det godt med deg selv. Du føler deg bra fordi du vet du tar vare på deg selv. Kroppspress kommer ikke utenfra, den kommer innenfra. Presset på utsiden? Det kommer alltid til å være der. Hvordan du skal la den påvirke deg; det er helt opp til deg selv.

Tren fordi det er bra for deg. Spis sunt fordi det er bra for deg. Vær aktiv fordi det er bra for deg. Ta vare på kroppen din fordi du skal leve lenger eller et sunnere liv mens du lever. Men slutt å behandle den som en ting som skal se ut på en spesiell måte for at du skal ha det bra. Gjør det du må for deg selv, men ikke bli skuffet om det ikke hjelper. Fordi det er sjelden den eneste årsaken til at du ikke har det bra. Kroppen? Det er bare masse organer, minner og følelser dekket av hud i en fasong som er din. Den skal behandles med omtanke, kjærlighet og tas vare på for å fungere best mulig og optimalt. Den er ikke til for å bedømmes. Livet er ikke en jævla catwalk.

17 år i en sprek frisk kropp uten fysiske smerter eller skavanker. Realiteten? Selvskading ble skjult, ensomheten usynlig og tankene var dystre. Kroppen har bært meg gjennom mye, og det preges den av nesten 15 år senere. Takk kroppen, du har faen meg vært gjennom mye med meg. Takk for at du fortsatt fungerer som du skal. Takk for at du har holdt meg frisk.

GOD TIRSDAG ❤️

Gratulerer med dagen, Norge!

Kjære Norge! Vi skulle startet dagen med positivt stress. Vi skulle i siste liten finne et alternativ antrekk til det vi hadde planlagt fordi været og gradene ikke ble som vi håpet på. Vi skulle hatt champagne i glasset, samles til frokost og vært i festhumør før klokken 12. Vi skulle stått med flagg i hånden mens vi vitnet våre små i tog for første gang, eller at eldstemann skulle være bære de store flaggene i toget og gå sitt siste 17.mai tog. Vi skulle svettet ihjel i bunad, med gnagsår i bunadsko som måtte byttes ut med joggesko. Vi skulle vært samlet for å se korpset og få klump i halsen når de spiller ‘Ja, vi elsker’. Vi skulle hørt russefløyter, barnelatter, folkemengder, sett Norge feire, se det store barnetoget og kongen vinke på slottsparken på TV. Vi skulle vært i store vennegjenger, mindre selskap, store arrangementer med potetløp og gledes over barnas gode humør og spenning. Vi skulle kjent duften av nystekte vafler, lukten av grillmat fra terrasser om ettermiddagen. Kjære Norge. I dag skulle vi vært staselige, blide og klar for å feire landet vårt. Feire friheten vår. Men slik er det ikke.

Personlig kjenner jeg på at denne dagen nok et år er annerledes, og at vi lever i håpet om en normal verden igjen. At vi skulle ønske at friheten til å velge snart kunne komme tilbake. At verden kunne smile igjen. Det er lett å miste håpet i tider som minner oss om hva vi ikke kan gjøre pågrunn av hvordan ting skulle vært, istedefor å huske på hvordan det en dag skal bli igjen. Vi burde bruke denne dagen i dag på å minne oss selv på at ting blir bedre, huske på at vi ikke må gi opp håpet og at vi en dag skal kunne ta med oss flaggene i hånden, ta på oss finstasen, feste og feire i gatene igjen. Vi skal en dag klemme hverandre igjen. Men i dag skal vi bli påmint viktigheten av å sette pris på det vi har, når vi har det. Vi lever, og friheten kommer tilbake. Ikke gi opp håpet. Solen kommer, verden blir bra og vi skal alle en dag kunne ta igjen for dette gråværet vi lever i. Ikke glem at alt blir bedre. Gratulerer med dagen, Norge 🇧🇻

Våre små som er vokst opp til en verden de kjenner, slik vi ikke kjenner den, vil se verden med nye øyne den dagen verden blir normal igjen. Hvis vi klarer å leve gjennom våre barns øyne i denne tunge tiden, kan vi kanskje klare å minne oss selv på at vi en dag skal oppleve større gleder selv og gjennom våre barn. En dag skal vi kle de opp i finstasen, fortelle de at de skal få oppleve noe helt nytt og gå i et barnetog som de aldri før har sett 🇧🇻

 

Hvis ikke du skjønner dette- da er du heldig..

Hei! Hvordan har du det i dag? Har du kjent etter? Hvordan har du det for tiden? Har du kjent etter? Tiden vi er inne i gjør noe med oss. Den plukker oss tomme for muligheter, friheten til å gjøre ting vil gjerne vil, men som vi ikke kan eller får lov til. Verden vi kjente som friheten til å velge, har blitt begrenset. Den begrenser ikke bare vår frihet til å bestemme selv hva vi kan gjøre, men også følelsen av frihet. For oss voksne. Og hvilke av de to er det som er vanskeligst å forsone seg med? Muligheten eller følelsen?

Hvorfor skriver jeg om dette? Vi i dette landet som flere andre land, lever slik: vi jobber, stresser og tjener kanskje akkurat det vi trenger for å overleve i en jobb vi mistrives i. Men mange fortsetter likevel å gjøre den fordi de er pliktoppfyllende, streber etter å oppnå resultater eller kanskje stige i gradene. Men for hva? Grunnen til at jeg nevner jobb spesielt er fordi det vi bruker halve livet vårt i arbeid. Vi jobber mer enn vi kanskje orker, ønsker eller egentlig vil. Du kan gjerne si at hvordan ellers skal man overleve? Og det er der jeg vil ta tak i det og si. Handler livet om å overleve? Overleve forbinder jeg med at du klarer å klatre opp igjen fra et stup du henger fra, eller holdt hodet over vann mens du holdt på å drukne eller kjempet en kamp mot en dødelig sykdom. Det er å overleve. Det er ikke å leve. Det er vi enig i?

Vi bruker ikke bare tiden vår (les:livet vårt), men vi bruker hele oss selv på å gjøre mye vi egentlig ikke ønsker å gjøre fordi vi har blitt lært opp til at vi skal være så jævla flinke i alt og prestere i noe. Enten det er på skolen, sport, arbeidslivet, utrette noe eller prestere på noe som helst. Hva enn det er så må man liksom være god i noe. Være noen. Være noe. Det holder liksom ikke lenger å bare være seg selv. Vi har glemt eller kanskje aldri lært at vi ikke er født for å oppfylle noen krav. Vi er ikke født for å tilfredsstille andre menneskers krav til oss. Spesielt ikke hvis det går i mot våre egne verdier eller mening med livet. Vi læres fra tidlig alder at vi må være flinke på skolen, og lærer oss tøft nok litt for sent i livet at du kan komme like langt eller lenger enn de som er flinke på skolen, selv om du ikke hadde gode karakterer. Du kan utrette store ting selv om du ikke er god i det “alle andre” er gode på. Fra tidlig alder læres vi opp til at DU MÅ. DU SKAL. Vi sammenligner barna opp mot hverandre i prestasjoner før de er i stand til å finne ut hva livet egentlig handler om. Nemlig å leve. Finne oss selv. Være oss selv. Gjøre ting for oss selv som gjør oss glade uavhengig av hva andre mener. Finne våre egne meninger med livet og gjøre det vi må gjøre for at vi skal leve et verdig liv som vi SELV ønsker å leve. Et liv vi orker å leve. Livet skal ikke orkes. Det skal leves. Nytes.

Men her sitter jeg. Hva vet vel jeg? Du er kun 30 år ute av stand til å jobbe “så mye som man skal”. Hvilken livserfaring kan vel du ha, tenker du kanskje? NETTOPP. Det er nå jeg skal si at livserfaring ikke måles utifra hvor mange år du har hatt på bakken. Livserfaring måles utifra hvordan type erfaring du har hatt de årene du har levd. Derfor kan jeg også si at livet ikke handler om å prestere eller oppfylle plikter som ikke er av egne verdier, sånn som du er lært opp til at du skal gjøre. Du lærer så lenge du lever, sies det. Så hvorfor lærer vi oss ikke å fokusere på det viktige?

Konklusjon: Vi læres opp til at vi må få en utdanning slik at vi kan jobbe, og at gode karakterer er viktig. Ingen utdanning, ingen jobb. Jeg sitter og klør meg i huet og lurer på hvorfor vi lærer barna våre at det er viktigere å gjøre ting de nødvendigvis ikke er gode på eller trives med bare fordi sånn er det bare. Ingen glede. Ingen mening. Ingen mening. Ingen liv.

Som da bringer meg tilbake til det jeg skrev i starten. Hvordan har du det idag? Har du kjent på at friheten din til å velge tærer på psyken din og gjør deg nedstemt, kanskje deprimert og lei alt. Jobben din du ikke trives i sørger for at du leverer inn en sykemelding IGJEN. Men du fortsetter i jobben. Fordi?

Har du spurt barnet ditt som sitter på skolebenken hver dag og føler at friheten til å velge ikke er der, hvordan de har det? Fordi de ikke føler de kan velge, føler de ikke får til og føler seg mislykket eller lei? Føler at skolen ikke er noe de klarer å takle fordi det ikke er av interesse eller noe de er gode på. Og foreldresamtalene går utpå hva de trenger mer hjelp til i fagene de hater fordi det er viktig at de skal få det til. Se på deg selv i de mest sårbare årene i ditt liv, barndommen din. Hva husker du aller best? Og hva har du lært av det? At Jesus gikk på vannet? Nei, det har lært deg noe om deg selv, følelsesmessig. En del av deg er sånn du er pågrunn av den følelsen du husker du hadde da.

Nei, jeg er ikke gal. Nei, jeg er ikke imot utdanning. Nei, jeg er ikke imot læring. Jeg er bare helt imot feil læring. At vi skal lære barn at det ikke er greit å ikke prestere i det de ikke bryr seg noe særlig om. La de gjøre mer av det de er gode på! Spør de som har blitt mobbet hva de husker best fra skolen. Spør de som presterte best på skolen hva de husker best fra skolen. Spør de som fikk dårlige karakterer på skolen hva de husker best fra skolen. Du vil få 3 forskjellige svar, men jeg kan love deg at alle 3 svar har EN felles ting- følelsene de fikk. Følelsene de kjente mest på. Følelsene de fortsatt husker som om det var i går. Følelser som fortsatt sitter i og har formet de som voksne.

Fortell meg nå at problemer med psykisk helse ikke starter på skolebenken og at vi pliktoppfyllende mennesker ikke blir syke av å følge andre menneskers krav til oss når de går imot hva vi EGENTLIG ønsker å bruke tiden/livet vårt på. Du tenker kanskje at du må jobbe for å leve. Men hvorfor har du aldri spurt deg selv om hvordan du skal leve for å kunne jobbe? Gir det jeg skriver noen mening for deg? Ikke? Da er du heldig!

Jeg skal være en “rebelsk” forelder og aldri få mitt barn til å føle at hun MÅ FÅ TIL noe som hun ikke får til hvis det ikke interesserer henne. Og at om hun velger en annen vei enn alle andre, er hun TØFF OG MODIG, ikke annerledes. Vi er alle født forskjellige, vi tar derav forskjellige valg og derfor vi alle er forskjellige. Da skjønner jeg ikke hvorfor vi alle prøver å være som alle andre eller hvorfor barna må strebe etter den samme karakteren når det ikke er vitenskapelig mulig å være like på alle ting. Noen vil få til, andre ikke. De som ikke får til skal da føle deg på en eller annen måte mislykket. Nei vettu hva!

 

GOD LILLELØRDAG ❤️

Forventning + press = stress ÷ deg = (p)syk

Hvilket press snakker du om nå? Presset. Det evig Presset med stor P. Det vi stadig føler på uansett hvor vi snur oss og hva vi prøver å gjøre. Presset som tvinger frem det negative stresset. Stresset som gjør oss syke og psyke.

Jeg tar avstand fra kroppspresset.
Jeg tar avstand fra forventningspresset.
Jeg tar avstand fra prestasjonspresset.
Jeg tar avstand fra utdanningspresset.
Jeg tar avstand fra materialismepresset.
Jeg avstand fra suksesspresset.
Jeg tar avstand fra det evige negative presset og stresset. Hvorfor? Fordi jeg vil leve. Jeg er ikke her for å oppfylle krav jeg selv ikke har behov for å fylle, bare fordi andre forventer det. Tvert imot. 

Du tror kanskje at du er satt på denne jorda for å oppfylle samfunnets krav til deg om å gjøre det som er “det riktige” å gjøre fordi det er din oppgave. Selv om det gjør deg ulykkelig og går imot dine egne ønsker for deg selv. Du bruker timene dine, dagene dine, ukene dine, månedene dine og årene dine på å gjøre det som er forventet av deg. Men innerst inne gjør det deg ikke lykkelig fordi du vil jo helst gjøre noe annet enn hva som er forventet av deg. Jeg er her for å fortelle deg at du ikke er satt på denne jorda for å oppfylle noen andre krav enn de du setter til deg selv. Uten påvirkning fra andre. Kun deg. Hva DU ØNSKER å få til. Jeg har valgt å gå en vei jeg aldri før har gått. Min egen. Ikke samfunnets. Ikke andres. Og spesielt ikke det jeg påvirkes av å gå fordi jeg FØLER AT JEG MÅ, fordi ALLE ANDRE GJØR DET. Vi mennesker skal ikke være som alle andre. Vi skal være som oss selv. Akkurat som vi selv ønsker å være. Gjøre de tingene vi vil gjøre for oss selv, slik at vi kan ha det bra med oss selv. Jeg velger slowliving og skal finne den riktige veien for MEG. Så lenge du ønsker andre godt, er god mot andre, er empatisk og har gode intensjoner, gjør du det beste du kan gjøre for deg selv og andre.

Vi bor et land uten krig, med mindre fattigdom enn mange andre land og med utdanningsmuligheter. Men vår krig har blitt mot det evige presset om å skulle prestere hele tiden. Med penger, status, materialistiske ting eller oppfylle andres forventninger til oss. Så mye at vi har glemt hvem vi selv er og hva vi faktisk vil selv. Vi bor i et land uten krig, men likevel er vi landet der halvparten av befolkningen får en psykisk lidelse i løpet av livet. Vi bor i et land uten krig, men likevel er vi en av landene som er mest stresset. Stress avler frem utallige sykdommer og smerter hver dag. Det er ikke stresset som er problemet i seg selv. Hva tenker du selv om dette? Føler du et press?

Hvis du skulle startet med helt blanke ark i morgen, hva ville du endret på? Hva vil du ha mer tid til? Hva vil du gjøre mer av som gjør deg lykkelig? Hva ville du gjort mindre av som gjør deg ulykkelig? Og hvem bestemmer egentlig over hva som er riktig å gjøre for deg? Velg deg selv, og la barna dine finne ut av ting selv også og husk at ingen av oss er skapt for å gjøre noe som ikke gjør oss lykkelige bare fordi det passer inn i andres forventninger. Det er derfor mange av oss føler vi ikke passer inn. Fordi det er ikke vi som ikke passer inn i samfunnet, men fordi samfunnet ikke har gjort plass til at det er lov gjøre det man selv trenger å gjøre for å finne sin egen plass for å passe inn. Vær deg selv, og gi plass til at andre også skal være seg selv.

Uansett hva eller hvem du er, har du behov for å ta vare på deg selv. Ditt indre er viktigere enn det ytre. I dagens samfunn er det ikke gjort plass for å pleie det indre, fordi det er viktigere å skulle oppfylle mange meningsløse krav som ikke er tilpasset hver enkelt. På en måte har revulusjonen gått bakover, og det er viktigere å se bedre ut enn å være bra på innsiden. Viktigere å ha fine ting, fremfor å ha det fint med seg selv.

HA EN FIN REFLEKSJONS TIRSDAG ❤️