Jeg må bare. Etter å ha sett flere innlegg i media om dette med å ikke kunne leve fordi du er ufør. Når gjorde det å være ufør deg til et menneske verdt mindre enn de som jobber? For en ting jeg skal love deg er at de som er uføre jobber hardere enn det du noen gang har gjort i ditt liv. Nemlig med seg selv. Hver. Jævla. Dag. Så nå er det på tide å ta opp «pennen» og skrive litt, skjønner jeg. Kanskje du ikke er ufør, men bare litt lite forstått av alle rundt deg på grunn av usynlige kamper du kjemper alene eller bare er lei av å måtte forklare ting andre ikke ønsker å forstå. Da er dette stedet for deg, Kanskje. Om du tåler litt mindre hyggelig språkbruk til tider og ærlige meninger som ikke alltid er politisk korrekt eller folk tør å si høyt. Velkommen skal du være.
I skrivende stund sitter jeg igjen og tviler på om jeg skal poste dette blogginnlegget. Ikke fordi jeg er redd for at det er dårlig, men fordi jeg skriver om ting vi sjelden snakker høyt om i vårt samfunn. Psykisk helse. Dårlig psykisk helse da altså. Det er en ting som vi alle kan kjenne på, men sjelden egentlig tar på alvorlig nok til å faktisk gjøre noe med. Vi gråter, tørker tårene og trasker videre i samme vaner, uvaner og mønstre. Som at den mentale helsen er noe vi med glede bare ignorerer fordi den på en merkelig måte liksom ikke er like viktig å fikse som et brukket bein. Hvorfor er det sånn? Hvorfor er det slik at det er «verre å være sykemeldt når det er for psyken». For om du er utbrent og mentalt utslitt og møter sjefen på butikken, føles det som du har lyst til å gjemme deg bak nærmeste frysedisk. Hvorfor? Jeg vet hvorfor. Og det tror jeg du vet også. Vi bare snakker ikke om «de». Så da må jeg da.
Jeg skal forklare litt hva JEG tror dette stammer fra og hvor det gikk galt for samfunnet. Er du kanskje en av de jeg ikke kommer til å snakke så varmt om akkurat nå, da håper jeg faktisk at du leser videre. Er du fra «psykisk sykdom finnes ikke», Eller er du kanskje fra min personlige favoritt «ta deg sammen»- flokken. Den som føler du vet alt og litt til, men egentlig ikke selv vet hva det betyr å jobbe med seg selv. Hvor tanken aldri har streifet deg at du kanskje kunne trengt deg en liten time hos psykologen på grunn av bunnløs stolthet, eller kanskje troen på at du er bedre enn andre. Eller. Hvertfall bedre enn de som «snylter på nav». Den som sier Bæææ. Nei, du sier jo ikke det. Men for MEG kunne du like gjerne stått foran meg og breket som en sau mens du ytret slike meninger om dette temaet. Fordi for meg er nemlig du «en sånn». Fordi en ting jeg oppriktig lurer på er:
Hvor og når er det den menneskelige hjernen begynte å svikte oss såpass at vi ikke klarer å verken se eller forstå utenom vår ene og egen eksistens?
Ja, for når i dypeste skaugen sluttet vi mennesker å vise medmenneskelighet og forståelse forbi vårt eget liv? Det er som at vår hjerne går mer og mer bakover i utvikling enn fremover. Angstanfall,panikkanfall,angst,depresjon,utbrent. Det er sikkert noen der ute som er «heldig» å aldri kjent noen av disse svært ubehagelige tingene på kroppen. Og misforstå meg gjerne feil når jeg så pent skal formulere meg så godt jeg kan.
Siden du aldri har vært i Afrika og klappa en vill løve, betyr det da at løver ikke finnes? Sånn for deg. Om du kun tror på ting du kan ta og føle på selv mener jeg.
Siden du tenker at psykisk sykdom er et påfunn av latsabber som sitter og klør seg i ræva og «utnytter» NAV systemet. Ja, for da må du også være en «sånn en». Finnes kanskje ingen ord for dere som er sånn, men kanskje vi kan kalle dere «travere». For den hesten deres virker å være jævlig høy, og som oftest altfor høy for at dere klarer å komme dere ned fra den på egenhånd. Noen aldri. Dessverre. Dere bare forblir på den høye hesten og traver rundt og ser ned på resten av de dere gladelig ser ned på. Ja, ikke rart man drar alle over en kam heller når man sliter med å holde styr på hesten. Men kanskje i realiteten er det jo ikke hesten du ikke har styr på. Det er vel helst deg sjæl, sånn egentlig.
Dette kan nok virke som et bittert innlegg fra ei som har opplevd sånne mennesker, men egentlig er det bare en støtteerklæring til alle der ute som sliter med hva enn du sliter med og møter lite forståelse fra både dine nærmeste, jobben din eller generelt synes det er ubehagelig å møte nye mennesker når du får spørsmålet; hva jobber du med?
Denne er til deg som trenger å høre at de som mener ett og annet om ting de ikke har erfart på kroppen, vet hva de snakker om eller er av en eller annen saueflokk som breker hver gang de hører noen som sliter. Er du en av de «naverne» som må «ta seg sammen»? Da er du på riktig plass. For her inne er det ikke søte strofer og silkehansker på. Her skal jeg skrive sannheten hardt brutalt og rå. Jeg skal være så ærlig jeg kan om temaene ingen tør å snakke om for de som trenger en stemme. Og siden du sikkert også er fra en generasjon som fikk beskjed om å «ta deg sammen», kan jeg garantere deg at mye av dette kommer til å treffe rett hjem hos deg også. Fordi er det noe jeg ikke tolererer, er det mennesker som ikke tolererer ting de ikke aner noe om. Er det ikke en syk setning egentlig? det å tolerere mennesker du egentlig ikke kjenner eller aner noe om. Og disse sauene, de kommer i mange fine former og jeg skal klippe de alle så godt jeg kan. Sånn at du som nå sitter og føler at livet er tøft og mer hardt enn enkelt. Kanskje sitter du også med vonde tanker og er på et vanskelig sted hvor støtten ikke kommer ravende inn på ei fjøl. Jeg håper du kan finne både latter, støtte, forståelse og et trygt sted her. Im back, og denne gangen skal jeg ikke spare på noe. For det er jaggu ikke lett å være menneske som ikke følger «fasiten» i en verden som kryr av brekende sauer.
Hvis du føler behovet for å breeeeekke deg etter dette innlegget foreslår jeg at du fint hopper over neste innlegg, sånn du hopper over gjerdet i drømmene til mine barn som jeg lærer å IKKE bli som deg når de vokser opp så de kveles av sin egen stolthet.
