Der satt hun. Med tankene alene. Med følelsene utenpå huden. Vinden som ulte utenfor vinduet lagde en trist klang i ørene. Den fortalte om storm. Men stormen som var på innsiden av hodet var verre enn den som det blåste opp til på utsiden. Mørket falt på. Men kvelden var altfor ung til å krype til sengs. Den kalde senga. Der alle tanker kryper frem og brer seg som en ekstra dyne over kroppen. Følelsen av at noe galt var på vei til å skje ble altoppslukende og nesten virkelig. Om telefonen ringte nå ville hjertet hoppet over 2 slag og dratt med seg magen på veien. Men telefonen ringte ikke. Det var ingenting som skjedde. Følelsen bare overbeviste henne om det. Den er overbevisende. Vond. Mørket gjør det slik. Mørket drar med seg dystre tanker og pakker følelser om hodet hennes som at de skulle bestemt når hun skal le eller gråte. Hun faller ut av egen kontroll over tankene om sorg. Sorg over alt. Sorg over ingenting. Hun sørger over følelsen. Følelsen av å ikke forstå følelsen. Følelsen av å miste kontroll over tankene. Hun slukker lyset og går den milelange veien til sengen som hun skal ligge i og sørge. Sørge for at hun sovner i. Til slutt. Etter hun har tenkt ferdig. 3 timer med søvn før hun våkner av naboen som kjører bilen ut av oppkjørselen. Hvordan kan noen orke å tenke på jobb? Hun forstår ikke meningen med det. Meningen med livet og meningen med å fortsette eller å stå opp. For henne virker alt i dag så meningsløst og slitsomt. Hodet føles like tungt som kroppen i dag. Til slutt klarer hun å sette føttene utenfor sengen i håp om at hun finner glede i noe. Noe som helst. Ønsket om å finne en mening i dag gjør det vanskelig å stå opp. Det kommer en dag i morgen, du må tro og håpe at i morgen blir det sol…sangen som for alle sørgelige sinn gir mer meningen enn de mindre komplekse og forviklede hoder kan forstå. Sangen om et evig ønske om en normal dag. En dag uten den evige jakten på solskinn og mening. Bare en dag hvor solen skinner uten at skyene kommer foran og bringer frem følelsen av å ikke finne tilbake til sollyset.
Jeg pleide å tro at det betydde noe. Ja, jeg vil gå så langt som å si at jeg trodde det betydde alt. Jeg trodde det så mye at jeg begynte å miste meg selv til punktet jeg egentlig ikke visste helt hvem jeg var. Sånn ordentlig. Du vet, hva folk mener om meg. Hva de sier til andre om meg, hva de snakker om bak ryggen min, hva de tror jeg er. Hvem jeg er. Selv om de ikke egentlig kjenner meg sånn helt på ekte. Jeg trodde det betydde så mye at jeg mistet hodet mitt oppi det hele og begynte å tro at min egen mening om meg selv ikke var det viktigste. Jeg begynte å glemme meg selv, ofre meg selv og hvem jeg var. Men for hvem? En klar dag våknet jeg opp og jeg innså at det ikke betyr noe hva andre mener om meg, og enda mindre hva de tror og snakker om. Jeg våknet opp fra selvforakten, så meg selv i speilet og stirret i speilbildet. Helt alene stod jeg der. Naken. Meg. Min kropp. Mitt hode. Mitt hjerte. Mitt smil. Mine traumer. Min sorg. Mine tanker. Mitt speilbilde. Jeg våknet opp og endelig forsto jeg at ingen andre kan ta mitt speilbilde fra meg. Ingen kan ta mine traumer fra meg og leve de om og om igjen i sitt hode, slik jeg gjør. Ingen kan ta mine tanker fra meg, og gjøre meg fri fra alle de vonde jeg bærer på. Ingen kan føle mine følelser. Men ingen kan heller ta mitt smil fra meg, så lenge jeg ikke lar de. Det var da jeg innså at jeg måtte slutte å frarøve meg selv mitt eget smil. Jeg bestemte meg for å begynne å bare bry meg om meg selv. Nei, da mener jeg ikke på den egoistoske måten. Jeg mener bare bry meg om mine egne tanker om meg selv, istedefor alle andre sine som jeg bare gjetter at de tenker om meg. Plutselig ble alle andres meninger om meg, ren støy. En støy jeg måtte velge å overhøre, få til å forsvinne og blokke ut. En altfor høy, irriterende og ubetydelig støy inni hodet mitt. En støy som skygget over alt som betyr noe; hva jeg sier om meg selv og til meg selv. Hva jeg tenker om meg selv og hva jeg mener om meg selv. Jeg sluttet å bære byrden. Det gikk endelig opp for meg at vi alle bærer på støy og tanker, men ingen av oss kan styre hverandres. Vi kan bare styre våre egne.
Jeg vil alltid være bra nok for noen, uten å gjøre annet enn å være meg selv. At jeg tilgomed vil skuffe de om jeg ikke er meg selv slik de kjenner meg. Jeg vil samtidig aldri være bra nok for noen, selv om jeg går gjennom ilden for de. Og ingen er verdt slike brannsår. Uansett. Gi der du får igjen. Slik er det for oss alle. Likevel legger vi mer energi i hva de som ikke godtar oss slik vi er, mener, fremfor de som faktisk ikke ville forandret noe som helst ved oss. Så hvorfor skal vi bry oss om de vi aldri vil bli bra nok for? Fokuser heller på deg selv om hva du selv vil forbedre med deg selv, og jobb med det uavhengig.
Du må ikke like meg – Jeg må like meg selv. Du trenger ikke være stolt av meg – Jeg må være stolt av meg selv. Du må ikke snakke pent om meg – Jeg må snakke pent om meg selv. Du må ikke elske meg – Jeg må elske meg selv. Du må ikke være meg – Jeg må være meg fullt ut. Hele tiden. Og jeg må være meg uten å bli forstyrret av andre. Hvorfor bruker jeg min energi på hva som foregår oppi andres hode? Jeg er ingen tankeleser. Perfekt er jeg heller ikke. Begge disse tingene er helt uvesentlig uansett for at jeg skal ha retten til å være meg. Andres mening, tanker eller ord skal ikke forandre deg. Vær akkurat slik du er, og blokker ut støyen du hele livet har lyttet til.
Unnskyld for at du føler du ikke kan stole på meg, og at du tar de rette valgene. For at jeg alltid tviler når du skal ta avgjørelser så små at de egentlig er ubetydelige. Unnskyld for at jeg ikke ville mer. For at du følte at du ikke var verdt mer. At du følte ingen ville savne deg om du dro videre fra denne verdenen. Unnskyld for at jeg fikk deg til å føle deg liten. Så liten at du ikke var synlig for noen. Og alle gangene du sa til meg at jeg burde fortelle noen om hvordan du hadde det, overbeviste du meg om at det ikke var noen der. Ikke for deg uansett. Unnskyld for at jeg skadet deg når det eneste du trengte var noen som var der, klemte deg og fikk deg til å føle deg viktig. Unnskyld for at jeg alltid satte deg sist, mens du satt alle andre først. For at jeg dyttet deg bakerst og lot deg gå alene, sånn at ingen skulle oppdage sannheten din. Unnskyld for at jeg har fått deg til å føle at det er noe feil med deg fordi du elsker av hele ditt hjerte og alltid har følt at du er for intens om du er deg selv. At du uansett hva andre har gjort, har du tilgitt selv om du ikke klarer å glemme. At andres dårlige valg og mangel på empati har fått deg til å betvile din egen verdi. Unnskyld for alt det stygge jeg har sagt til deg når det eneste du trenger er oppmuntrende ord, kjærlighet og bli sett. At du lot andre menneskers møkkete intensjoner betvile dine rene. Unnskyld for at jeg har lukket ørene når du har skreket for døve ører, blødd over tomme ark og svelget tomme løfter. At du likevel fortsetter å tro du selv er skyldig fordi mennesker forlater deg. Unnskyld for at jeg har latt seg sitte i stillhet og smerte, og kappet hånden av deg når det eneste du trengte var noen til å ta den. Unnskyld for at jeg skar deg i huden som var så tynn og skjør, men likevel for tykk til å komme gjennom. Alle følelsene som lå utenpå som et klart tynt lag av uknuselig glass. Likevel knuste det aldri, det bare sprakk litt for hver gang noen prøvde å såre deg. Unnskyld for at jeg så deg kjempe kampene alene, og tenkte du var for stor byrde for andre til å rope om hjelp. At du alltid tørket tårene dine alene i det skjulte og at jeg sa at du aldri skulle fortelle noen om det. Unnskyld for at jeg lot deg tro at du ikke betyr nok for noen til å byrde de med dine demoner. Unnskyld for at jeg lot deg tro at så lenge ingen ser deg gråte, trenger du heller ingens trøstende klem. Unnskyld for alle gangene jeg har tvilt på deg, fordi du alltid har vært så selvkritisk at ingenting er bra nok for deg. Selv ikke når du gjør ditt beste. Unnskyld for at jeg lot deg tro at om du ble borte fra denne verdenen, ville alt bli lettere for de rundt deg. Unnskyld for at jeg tenkte at du aldri burde få barn fordi du aldri kunne bli en god mor. At du aldri kunne få noe bra, fordi du ikke fortjener å være lykkelig og at du må endre deg for at folk skulle være glad i deg. Unnskyld for alle gangene du lot folk tråkke på deg, og jeg fortalte deg at du fortjener å bli tråkket på. Unnskyld for at jeg alltid har forsøkt å få deg til å føle deg mindre verdt enn du er, at du burde forandre deg eller skinne litt svakere, tone deg ned, snakke mindre, dele mindre og ikke elske så hardt. Unnskyld for at du stadig finner deg selv stirre i en mørk avgrunn uansett hvor mye du har jobbet med deg selv. De vonde tankene jeg setter i hodet ditt som du ikke fortjener å høre bare fordi du er slik du er. Unnskyld for at jeg aldri lar deg få fred i hodet og bryr deg med ting som skaper bekymringer. At jeg forteller deg og minner deg på ting du så veldig hardt har jobbet med å glemme. Unnskyld for at jeg legger så mye vonde tanker i hodet ditt og forteller deg at DU HAR INGEN MENING HER. Unnskyld for at jeg tar deg for gitt, setter deg sist og aldri minner deg på hvor stolt jeg er av deg og hvor bra du er. Hvor stolt jeg er av den du er pågrunn av alle gangene du kom deg på beina når du var lengre ned enn på knærne. Hvor du var, der du er og dit du skal. Unnskyld for alt jeg har latt deg gå gjennom helt alene. Alle gangene jeg har latt deg være ensom fordi du tror det er for det beste. For alles beste. Unnskyld for alle stygge ord jeg har skreket til deg i sinne, håpløshet og mistro. Alle gangene jeg tvilte på deg selv når du gang på gang beviste meg feil. Unnskyld for at jeg aldri gir deg nok ros og kjærlighet eller feirer med deg hver gang du får til eller mestrer noe. At jeg aldri klarer å glede meg oppriktig om du får til noe, fordi du er for hard med deg selv. Unnskyld for alt jeg har latt deg gå gjennom. Unnskyld for alle stygge tankene jeg har latt gå utover deg og troen på deg selv. Unnskyld for at jeg alltid har sagt til deg at du aldri vil bli bra nok. Unnskyld for alle vonde tanker jeg har hatt om deg, alle gangene jeg har snakket dritt om deg og alle gangene jeg lot deg sitte i sorgen alene. Unnskyld for at jeg i lang tid har trodd at du må gjøre deg fortjent til å bli godtatt. At du ikke bare kan være den du er. Unnskyld for at jeg har fått deg til å tro at du ikke kan være helt deg selv uten å måtte overforklare, få andre til å forstå eller tilpasse deg andre for å bli likt. Unnskyld for alt.
Jeg kan ikke tro at etter alt jeg har hjulpet deg med, alt vi har gått gjennom sammen. Alle vonde stunder, alle oppturer. Alle gangene jeg hentet deg ut av mørket og viste deg lyset igjen. Alle gangene jeg fikk deg til å smile etter tårene. Alle gangene jeg tørket tårene dine og minnet deg på hvem du er. Alle gangene jeg dro deg opp når ingen andre var der for deg. Når jeg var den eneste du hadde. Alle gangene jeg beviste deg hva jeg klarer, selv om du tvilte på meg. Alle gangene jeg hjalp deg og stilte opp. Alle gangene jeg klarte å få deg gjennom når du hadde gitt opp. Alle gangene jeg viste deg hvem du er. Alle gangene jeg snakket deg ut av de mørkeste steder.
Jeg kan ikke tro at etter alt jeg har gjort for deg, så skal du være så slem, så kritisk og en av de som oppfører deg verst mot meg. For slik jeg ser det er du den eneste jeg vet om som har vært der for meg alltid, og den som på tross av hvor mørkt det har vært; alltid vært der for meg. Aldri forlot meg. Du dro aldri. Og se! Du er her fortsatt ser jeg, mens du fortsetter å skrive etter snart over 2 år med skrivesperre..
Det er en siste ting jeg vil si til deg og det er at jeg er drit stolt av deg, og at nå er det på tide å tilgi deg selv. For du er bra. Du må bare begynne å tro på det selv også.
Hele hennes verden står i brann. Mens flammene stiger og alt brenner opp. Men hun skriver. Det er som at hver bokstav er en følelse og hvert ord drar de ut og omgir seg til trøst og blir som en klem på alle de vonde følelsene. For hun har vært der før. Hvor ordene forble usagte. De kom ikke ut verbalt eller på et ark. De formet seg inni henne som demoner med høye stemmer. Det ble etterhvert så mørkt at hun vandret rundt som en evig stor hemmelighet. Som at ingen visste hvem hun var, fordi hun selv hadde glemt og mistet seg selv. Hun bærte på en usynlig sekk med det tyngste innholdet, men hun hadde ingen til å ta sekken. Ingen som kunne ta den av henne, åpne den og ta ut litt av lasten. Det var for mye om hun måtte byrde andre med hennes byrder. Det føltes tyngre om hun måtte åpne ryggsekken og vise innholdet. Som at det avslørte hvem hun egentlig var. En hun ikke ville være. Hun holdt den godt skjult og bar den med rak rygg. For alt hun trodde; forble hun, og alt hun var; forlot hun. I skam over å ikke vite, gjemte hun unna alle sine sider. Som at solen ikke fortjente å skinne på henne. Hun var ikke verdig en solskinnsdag, og derav ble de også helt borte. Sollyset traff henne aldri helt igjen. Det lyste aldri opp slik hun så andre solet seg i det samme sollyset. Hun var alene. Ensom. Mørk. Vond. Håpløs. Månen ble hennes giftige venn. Månen tok henne. Som at lyset fra den hjalp henne med å skjule alt hun selv skjulte så godt. Månen ble trøsten. For sammen med månen kom mørket, og mørket var det hun kjente aller best. Der hun følte seg trygg og trist. Lite visste hun da, at trygg og trist ikke gikk hånd i hånd. Det var som en djevel i engledrakt, og hun tok hånden som ledet henne dit den gikk. Trofast og bundet. For det fantes ingen annen vei for henne. Trodde hun. Måneskinnet og nattmørket hadde klart å lure henne inn i sitt ensomme univers. Fylt med tanker, ensomhet, svik og ubesvarte spørsmål hun aldri ville få svar på. Nattens dystre lunefulle stemning ble hennes hvilested. Der hun kunne sitte alene i stillhet av tomhetens høye lyd. Der følte hun seg tryggest. Der ingen kunne snakke, se, undre eller avsløre hennes tanker eller tristhet. Solen føltes nå som en ukjent fiende. Når den stod opp var det som at den skinte tvers gjennom henne. Avslørte alt og gjorde henne gjennomsiktig. Som at ordene om innsidens sannhet var skrevet på huden, og lyset som traff gjorde alle ordene lesbare for alle hun gikk forbi. Solen var hennes verste fiende. For der var hun utrygg og trist, som at alle hennes sannheter ville bli avslørt.
Du sitter der på din høye hest og peker rundt deg på alle folk flest. Sier at tiden ikke strekker til, men tiden strekker til det du vil. I alle hjørner, kriker og kroker finner du tiden til det du koker. Du salter, krydrer, sår og du skaper den tiden du ønsker å bruke og taper. For tiden vi har skal vi alle fordele på hvor, hva og hvem vi selv vil dele. For viljen for hva du vil bruke den på, er akkurat det du velger her og nå. Men husk at tiden tikker og går, og tid som har vært forvinner hvert år. Bruk tiden godt når du har den og livet, for livet kan brått og fort fra oss rive. Men klag ikke på at du ikke har tid, for egne valg er det som skaper splid. Relasjoner, forhold, livet og splid er alle fire ting som vi skaper med tid. Tiden er ingen tidstyv slik du tror, den skaper du selv ved å velge hvor den bor. For tiden bor der du vil at den gjør, men du velger selv om den bor der den bør. Så si ikke til meg at tiden har du ikke, for tiden din brukes på dit du retter blikket. Så se ikke ned på klokka og si, at tiden fløy avgårde så jeg kan ikke bli. Klokka tikker og livet går, men tiden du brukte er det ingen som får. Så klag ikke til meg at tiden ikke holder, når tiden du velger er den tiden du beholder. Du bruker den slik du kan og du vil, så skyld aldri på at den ikke strekker til. At tiden din stjeles av tidstyv er løgn, når vi alle sammen har 1 dag på et døgn. Din tidstyv er deg og prioriteringene dine, så velg den med omhu og slutt å grine.
Det er et uttrykk som heter “stop and smell the roses”. Men vi stopper aldri opp og har mistet all luktesans….
I en falsk verden som styres av tilgjorte bilder, overglamoriserte statuser og filtrert sannhet. Bak kameraet til det som styrer livet ditt, holder deg oppdatert med verden og den som gjør at du føler at du er en del av verden uten å egentlig være det. Det er ikke lenger nok å være deg selv og være lykkelig. Du må vise hvor lykkelig du er, selv om du kanskje lever fanget i en tung hverdag som styres av alt annet enn organiserte skap og perfekt dekorasjon i vinduskarmen. Gladelig deler du bilder, videoer og tekster som overkompenserer for hva realiteten egentlig er. Vi skal alle dø, men vi alle lever ikke. Ikke nå lenger. Vi lever gjennom skjermen. Gjennom andres meninger og hva andre liker, kommenterer og forer oss med.
Vi lever ikke lenger for oss selv, men for hva andre mener om oss eller hva vi føler vi burde gjøre. Det er ikke lenger et fristed for oss å være, fordi falskheten følger oss overalt.
Vi bærer den med oss i lomma. Tar den opp og påminner oss selv opptil flere ganger daglig om hvordan andre har det. Eller hvordan de vil tro at de har det. Vi påvirkes. Negativt. Minner oss selv på hva vi mangler i livet vårt, fordi vi ser hva alle andre har og vi ikke har. Mens vi stirrer inn i en usannhet og midt i hjernevaskingen glemmer alt vi har og bør være takknemlig for. Og kanskje hvis vi ser forbi redigerte bilder, falske nyheter og tilgjorte selfier, kanskje vi en dag innser at sannheten ikke finnes i skjermen, men hva som skjer rundt den. Bak den. Uten den.
Hold løgnen i lomma, se rundt deg og løft blikket. Stirr ikke lenger inn i usannheter som ikke tjener deg godt. Energien og tiden du bruker på å påvirkes av andres liv, tar fra deg dyrebar tid i ditt eget.
Ikke glem at hver eneste gang du tror andre lever et bedre liv enn deg, maler du samtidig faen på veggen og lukker døren for å være din egen lykkes smed. Vi er alle slaver av en virtuell virkelighet. Vi sluker alt vi ser enten det er nyheter, tilgjorte bilder eller glorifiserte videoer med det rette filteret. Det er på tide at vi tar tilbake den ikke så altfor gamle setningen vi stadig vekk brukte før internett styrte livet vårt, og vi faktisk var skeptiske til internett: ikke tro på alt du ser leser og ser på internett!
Men her sitter vi alle sammen. Som apekatter i et laboratorium. Sluker alt helt, mens vi lurer oss selv til å tro at vi mangler noe i livet. I et hamsterhjul av misnøye over hva alle har som du tror du mangler.
Vi sluker hele kaka uten å vite innholdet eller stiller spørsmål ved ingrediensene, bare fordi den ser innbydende ut. Den flotte kreasjon av en kake. Fine farger, lekker i utseende og noe som bare MÅ smake nydelig. Men med farlige og dødelige ingredienser. Kanskje det er på tide å pirke litt i den, spørre hva den inneholder og med skepsis plukke den litt etter litt fra hverandre. Plutselig viste det seg at den kjernen i midten du trodde var deilig flytende sjokolade, var som med alle tilgjorte falske virkeligheter; Den var giftig og den smakte dritt! Alt du trengte var å dele den i to for å se sannheten renne ut. Det jeg prøver å si er at ikke tro på alt du ser og hvertfall ikke bruk det til sammenligning. Om du klarer å motstå hele kaken, vil du kanskje innse at du klarer deg veldig fint uten. Du må bare ikke la deg lure av det flotte filteret den er dekket av eller det upåklagelige flotte utseendet.
Vi er alle flotte fristende kaker med filter på. Godt gjemt bak en telefon med et glinsende kamera som tar bilder av akkurat det vi ønsker å dele, men godt gjemt bak kameraet sitter vi alle som slaver til skjermen og tror vi er dårligere og mer mislykket enn andre. Mens sannheten er at vi alle er mer like enn vi tror, vi bare velger å tro alt vi ser og lar oss lure av filter. Da snakker jeg ikke bare om filtrene som endrer hele utseendet ditt.
Jeg snakker om det filteret som er rundt kameraet ditt. Alt annet enn akkurat de centimetererene du velger at kameraet ditt skal vise frem. Resten er gjemt, og dermed glemt.
Det triste med alt? Vi er alle så oppslukt i det som skjer utenfor vårt liv at vi ikke bare føler oss, men også ER mer ensomme enn noengang. Hva om vi hadde lagt fra oss telefonene, skrudd av internett og rettet blikket opp på det som FAKTISK betyr noe: virkeligheten. Nemlig livet. Ditt eget liv. Først da vil du se hvor usunt oppslukt du er av alle andres. Sola står opp på himmelen. Ikke på instagram.
Det er flott at vi deler med hverandre, men vi deler ikke lenger dype samtaler og skjermfrie timer. Vi deler bilder vi tar ensomme bak et kamera. Jeg ser ikke at det gjør oss annet enn mer distanserte fra hverandre. Men det er sånn det har blitt…
Det finnes folk som alltid blir invitert, alltid inkludert og aldri føler at de ikke hører til noe sted, men at de er så heldige at de hører til litt overalt. Men det finnes også de som aldri blir invitert med, aldri inkludert og aldri finner et sted de hører til. Hvem av de er du?
Det er lett å ta ting for gitt, og bli for utakknemlig fordi vi ikke vet hvor heldig vi egentlig er. Det triste med det? De som savner alt du har, ville gitt alt for det du tar for gitt mens du ikke gir det en ettertanke noengang. Det er lett å bli for opptatt i sitt eget liv til å stoppe opp og tenke over slike ting. Det handler ikke om sammenligning, men om perspektiv. Når vi tar ting for gitt, er da utakknemligheten over det vi har avler bortskjemthet. Vi alle tar noe i livet vårt for gitt, helt til det blir tatt fra oss. Det er dessverre veldig vanlig. Men min personlige erfaring etter mange år i en daglig kamp for å finne små meninger med hvorfor livet er verdt å leve, er at vi tar mye mer for gitt enn hva vi finner å være takknemlig for. Nettopp fordi vi ikke innser hva vi har før vi har mistet det. Det er noen ganger en av de fine tingene med et hode som er (p)sykt. Jeg er heldig i uhellet med dette fordi jeg har kommet meg gjennom, selv om det var gjennom et nåløye altfor ofte altfor mange ganger.
Mens noen priser seg lykkelige over at samfunnet har åpnet, finnes det de som aldri får oppleve det igjen fordi de ga opp håpet og ikke taklet ensomheten, isoleringen og den evigvarende følelsen om at det ikke finnes noe å leve for. Det finnes de som ikke vil merke stor forskjell fra før, under eller etter pandemiens slutt. De som ikke har noen de endelig kan klemme igjen. Og det finnes de som har så sosial angst at de ikke vet hvordan de skal forholde seg til at verden blir normal igjen. Det finnes de som har vært i mørket så lenge at når mange endelig ser lyset i enden av tunnelen, blir de blendet av det samme lyset. Noen kan endelig samle vennegjengen, mens andre vil kjenne på alt det vonde med å bli påmint at de ikke har en vennegjeng eller noen som har savnet de eller noen som ber de med.
Vi lever nå etter min mening i en jævlig egoistisk verden hvor vi blir uglesett om vi går mot strømmen og stiller spørsmål ved ting som vi er oppdratt til å tro på. Vi har nok med vårt og for mye til at vi orker å bry oss med andre, men vi skal likevel bry oss med andres ting om de ikke samsvarer med våre egne meninger. Vi skal også være for opptatt til å se rundt oss. Ekte venner er sjelden vare, fordi popularitet, sosiale medier og pene bilder er viktigere enn å finne de som er der når det brenner.
Det jeg har lært meg er at det handler ikke bare om hvem som er der når det brenner, men hvem som er klar over, har selvinnsikt nok og er ærlig om når de ikke er det. De som uansett alltid er med på etterslokningen før den verste røyken har lagt seg. Men en ting du aldri skal ta til takke med, er de som kommer løpende så fort de vet at faren er over, brannen er slukket og røyken er borte. Lær deg å vite hvem du skal slippe inn når huset er bygd opp. De som kun kommer når døra står på vid gap, i et nyoppusset og gjenoppbygd skinnende hus, men som aldri noengang prøver å dirke opp låsen når du har låst deg inne. De 10 fuglene på taket ditt, flyr avgårde så fort brannen starter. Mens den ene fuglen du har i hånden står inne i det brennende huset med deg og hjelper deg til du har kommet deg ut.
Jeg tror bare jeg prøver å si at alle har sitt, men ikke bli for opptatt med ditt til det punktet hvor du ikke ser hvor dempet andres lys har blitt.
I en verden hvor 10 fugler på taket har blitt bedre enn 1 fugl i hånden, er det ikke rart at vi er redd for å skille oss ut. Det er heller ikke rart at den psykiske helsen svikter lettere når vi har lært oss at vi ikke selv kan få velge hvem vi skal være fordi vi tror at vi ikke får lov til å være annerledes uten å føle at vi feiler eller gjør noe galt fordi vi ikke føler at vi hører til i saueflokken.
Dette kommer nok til å virke som et bittert innlegg om det å være kvinne, men det er nettopp det dette skal handle om. Retten til å snakke høyt, si ifra og ytre tanker som jeg vet jeg ikke sitter alene om. Jeg skal gjøre det “kort”, ærlig og jaggu om jeg skal bruke ordene mine godt, fordi dette er viktig. Om du som leser dette føler noe av det jeg skriver, har jeg oppnådd hele målet med innlegget.
Vi blir født til å skulle være søte, te oss pent, være snille, flinke, pliktoppfyllende, ansvarlige, praktiske og ikke minst fine og vakre. Vi skal i tidlig alder få mensen som plager oss noen mer enn andre 1 gang i måneden og alt styret rundt, for ikke å snakke om smertene. Smertene som forverrer seg med årene og alle de andre mindre hyggelige tingene som følger med som mannfolk ikke engang vet at vi dealer med, fordi vi gjør som med mye annet; takler det i stillhet. Der allerede starter noen av de mange utfordringene ved å være kvinne. Noe som bringer meg til et annet tema om det å være kvinne. Attpåtil En sterk en som vet sin verdi, som ved flere anledninger har møtt på et par mannfolk (og kvinnfolk) som føler seg truet av beina jeg har i nesa. Nettopp fordi jeg vet hva jeg ikke finner meg i. Og blir da ansett som “gæren”. Men jeg vil fortelle en ting jeg mener om dette, nettopp fordi jeg vet at jeg ikke er alene om det.
Ja, fordi det tok meg ikke mindre enn akkurat 31 år å vite min egen verdi. Nei, jeg snakker ikke om jeg er verdt å elske og det klisjepratet som vi alle sliter med i en voksen alder pga barndomstraumer og en haug av dårlige ekser man helst skulle vært foruten, arbeidsplasser som har brutt oss ned til vår siste dråpe av selvfølelse eller bare alle de voksne utfordringene vi har som får oss til å føle at vi ikke vet hva faen vi egentlig driver med. Jeg snakker om min verdi som kvinne. En kvinne som tør å si ifra, ikke tar til takke med folks altfor dårlige innstats i relasjoner eller som lar noen mennesker tråkke over grensen. Min grense. Ja, for den har vi alle. En grense. En grense som KUN du selv kan sette for deg selv, som ingen skal uttale seg om eller ha noen som helst formening om. Men som ironisk nok skal være opp til andre mennesker å bestemme over. En grense som er forskjellig hos oss alle. Hva utgjør hver enkelt persons grense? Barndom, traumer, opplevelser, relasjoner, livsvalg, personlighet, verdier, interesser osv. Ja, grensen er rett og slett en oppsummering av hvorfor du er den du er. En grense som styres av følelser som er reelle og følelser du har rett på å føle. Henger du med? Bra. Da kan jeg gå videre.
Ja, og hva skal jeg frem til? Min opplevelse av å være en sterk, bestemt, oppegående og smart kvinne i året 2021 er at den likestillingen vi alle snakker om er altfor langt bak enn hva vi tror. Og jeg skal nå fortelle deg hvorfor og hva vi kvinner må gjøre.
Vi har vokst opp med et uttrykk som smaker utrolig bittert i min munn, nemlig; det ordner seg for snille jenter. AARRG!! Det ordner seg for snille jenter? Hva er det for et tullete uttrykk? Når i alle dager har det å nikke og smile fått deg noe sted utenom å undertykke følelser, egenverdi og egne meninger? Det påpeker hele poenget jeg skal frem til i dette innlegget. Og det er at vi læres opp til at så lenge vi gjør som vi skal, er snille, holder kjeft og sitter pent så ordner det seg. Det er det jeg hører. Men jeg tar nå et aldri så lite oppgjør med dette uhorvelige drittutsagnet av et ordspill og sier at DET ORDNER SEG FOR STERKE JENTER!! De som har mot til å stå opp for seg selv.
Du har nok også vært jævlig snill altfor ofte, og ikke bare har du fått en haug av dritt for det også fordi det vil alltid være mennesker der ute som utnytter godhet, snillhet og DEG. Men det jeg kjenner at jeg begynner å bli umåtelig drittlei er av den holdningen ikke bare NOEN (IKKE ALLE. Ikke føl deg krenket) mannfolk har til kvinner som sier ifra og har bein i nesa, men generelt de som selv ikke tør å gjøre det samme. Bare fordi du er stille, kaller ikke jeg deg….(velg sjæl). Jeg respekterer mye heller at du kaller en møkk for en møkk. Du kan pynte en møkk så fint du kan, men den både ER og stinker fortsatt MØKK. Skjønner?
“Bitch, gæren, kontrollerende, psycho, krass, “ikke fått seg noe”, hore, kjerring, fitte, drittkjerring, klin gæren, løs, tøs, billig, trashy, cunt, grinete, sur, premenstruell, kravstor, overfølsom, overdriver, overtenker… And the list goes on. Dette er vel bare en brøkdel av hva kvinner har fått høre opptil flere ganger i løpet av livet. Hvor mange av de har du fått?”
Skjellsordene har jeg aldri lagt så mye i fordi jeg vet såpass at de som bruker disse ordene og mener de, ofte har sine egne ting å deale med som ikke jeg legger meg oppi. Det er “bare ord”. Men det som det absolutt ikke er, er greit. Greit at vi kvinner skal ta imot, nikke pent og holde kjeft. Vi skal ikke være høylytte eller sette ned foten. Vi skal oppføre oss. Og det innebærer å ta imot, nikke, neie og godta. NEI! Hvem har lært oss at det skal være sånn?
Vi tar av oss 80 % av hjemmet, alt som hører til for at familielivet skal flyte så normalt det kan mens vi selv holder på å drukne i egne følelser som vi helst ikke skal uttrykke fordi da er vi grinete. Familien vi forøvrig også har bært frem, født og ammet. Vi sørger for at maten er i frys, kjøleskap og skap, på bord og at mann og unger er mette, mens vi selv kanskje sulter fordi vi setter andre foran oss selv. Vi skal ikke stille krav, fordi da er vi kravstore. Og om vi skal vise hva vi mener, da er vi gærne eller blir spurt om vi “har uka”, “overreagerer” eller er “litt for følsomme”. Og har vi et mannfolk som faktisk respekterer oss og vårt behov, stiller opp for oss og er et ordentlig mannfolk, da blir de kalt “tøffel”. Hvorfor? Fordi vi kvinner ikke fortjener at noen tar vare på oss og våre behov, når vi setter familien foran oss selv hele tiden? Nå er det vel litt på tide å snu om. Tankegang og holdning til likestilling.
Kjære alle dere som mener at kvinner ikke skal få lov til å stå på krava, snakke høyt, ha bein i nesa, sette ned foten, kreve det hun er verdt, si ifra når du trår over hennes grenser, alltid se “perfekt” ut, ikke sette ultimatum når det trengs, bestemme over egen kropp, sette deg på plass når du oppfører deg som en dritt, bruke egen verdi til å stille sine egne krav i relasjoner eller situasjoner, være tøff nok til å følge sin egen sti uten å bry seg en dritt om hva du mener, gråte fordi hun er sliten eller lei seg, ha et visst antall sexpartnere på listen uten å bli kalt løs, kle seg som hun vil fordi du finner det støtende eller upassende, fortelle deg hvor skapet skal stå uten å bli kalt gæren eller gud forby si nei til deg og da bli fortalt hvor prippen hun er fordi det ikke passet dine planer. Til du som mener kvinner ikke skal brøle høyt! Hva hadde du kalt meg om jeg som en mann hadde gjort det samme? Hvordan hadde ordene snudd?
Da er jeg her for å fortelle deg at du ikke er klar for en sterk kvinne i livet ditt, fordi du enten føler deg truet eller utilpass. Noe du forøvrig burde grave dypere etter å finne årsaken til. At DU ikke takler en sterk kvinne, er faktisk DITT problem. Visste du det?
Så kjære sterke kvinne! Ikke vær stille, ikke nikk pent når du heller skulle sagt ifra, ikke smink deg for å føle deg vakker, ikke tro at dine følelser ikke teller, ikke la deg lure av usikre mennesker som ikke takler styrken din, ikke la deg tie og samtykke fordi du FØLER du ikke har lov til å føle som du gjør, ikke finn deg i dritten fordi du tror du ikke er verdt mer, ikke ta til takke med dritt fordi noen har fått deg til å tro at du ikke er verdt noe, ikke lat som at du har det bra bare fordi du er redd for å virke svak, ikke la andre bestemme over din kropp, ikke hold kjeft når noen fortjener et brøl, ikke bry deg om hva de mener når du setter grenser, ikke betvil dine følelser et jævla sekund til fordi du har vokst opp med at du har for mange av de, ikke lenger lev i troen om at du er for mye, ikke la noen fortelle deg at du tar for mye plass, og aldri la et mannfolk definere deg på NOEN som helst måte noengang igjen. Kjære sterke kvinne. Vær deg selv, og la de som ikke respekterer deg og dine grenser være under deg. Slutt å la skrikene inn i begge dine ører gjøre deg for døv til å lytte til din egen stemme. Bruk stemmen din og skrik enda høyere! Det ordner seg ikke for snille jenter. NEI, DET ORDNER SEG FOR STERKE JENTER! Og tro det eller ei, men en sterk jente er som oftest jævlig snill. Snillere enn du ofte faktisk fortjener. Hun bare setter deg på plass om du ikke oppfører deg pent. Det kalles ikke bitch, det kalles oppegående og bevisst på egen verdi. Så slutt å kall oss sterke kvinner alle de patetiske ordene du må bruke for å snakke deg selv opp. Du bare understreker poenget mitt; at du er for svak for å takle henne. Så hva var det du sa igjen?
Slutt å hold kjeft og tro at du gjør verden en tjeneste med å være “flink pike”, fordi en sterk kvinne tar alt på strak arm, uansett. En sterk kvinne er så mye mer enn bare snill og flink. En sterk kvinne har kontroll på det som er aller viktigst, og det er først og fremst hennes egen selvrespekt og verdi (blant hundre tusen andre ting) Og den eneste måten å ha kontroll på det er å sette en GRENSE. Og når du klarer å gjøre den klar for andre, er da du begynner å vite din egen verdi uavhengig av hva andre mener om det eller deg. Og uten å føle at du ikke har rett i følelsene dine. Sant?
For dere som ikke forstår hva en grense er, så skal jeg stille deg et veldig enkelt spørsmål: Du er ute å kjører bil og kommer til et kryss hvor du har vikeplikt OG et stoppskilt. Kjører du bare rett ut og overser stoppskiltet og håper på det beste, eller venter du til det er klart og du kan kjøre?
1. Hva skjer dersom du kjører ut og krasjer i en av bilene? Svar: du får skylden, fordi du ikke stoppet ved grensen du fikk beskjed om å stoppe ved.
2. Hva skjer dersom du overholder skiltene og venter til det er klart for deg å kjøre? Svar: du slipper unna uten en kollisjon, som du selv hadde hatt skyld i fordi du følte deg berettiget til å kjøre på RØDT!
Konklusjon? Overhold vikeplikten (grensen) til andre. Det gjelder ALLE rundt deg. Det er bare veldig mye mer godtatt når en mann setter grenser og sier ifra, kontra en kvinne?
Ikke la deg selv lure av “flink pike” – syndromet. Slutt å tro at følelsene dine ikke er viktige bare fordi vi har en haug av dem. Vi er lært til at vi skal undertykke følelsene våre slik at andre ikke skal føle seg utilpass. Men hvis ikke andre ville fått deg til å føle deg utilpass, hadde du ikke hatt noe å reagere på. Grensene dine er et kort sammendrag av livet ditt i opplevelser, gode og vonde og utgjør hvorfor du reagerer som du gjør. Så kanskje vi skal begynne å normalisere at kvinner skal få lov til å ha de følelsene de har, uten å føle at de ikke har rett til å uttrykke de eller si ifra når behovet er der? Jatakk til det.
Du prøver å være populær, men når du viser deg for den du er kan du foraktes og stenges ute. Du prøver så godt du kan å gjemme deg bort når du bringer med deg noe negativt, men realiteten er at de som ikke liker deg ønsker ikke å kjenne deg, fordi du truer dem. Treffer dem et sted de ikke ønsker å bli truffet. Sårer, skaper kaos eller noe veldig vakkert. Du kan reise skjult i mange år under et falskt alias, men ofte er du veldig gjennomsiktig for de som faktisk respekterer deg. Du driter i hvem du må såre for å komme frem, fordi det er ikke din skyld at det blir vondt å vite. Du er like viktig for alle, men i noen spesielle tilfeller er det faktisk best om du er stille, fordi du ikke sørger for et positivt utfall. Du skal de fleste steder kun vise deg frem når du bringer frem god stemning, men du utfryses dersom du bringer det motsatte. Du finnes overalt, men skjuler deg ofte veldig godt. Du er livsviktig, nødvendig, men for mange totalt unødvendig. Du blandes med å være en forræder og en helgen, avhengig av hvem du møter og hva du skal fortelle. Du skal vite at du er viktig for å opprettholde balansen i universet og for å opprettholde sunne relasjoner oss mennesker imellom. Du er den alle elsker og hater på samme tid. Noen maler deg svart, noen sminker deg med de lystigste fargene de har i sitt palett, mens andre har ikke behov for å pynte på deg, og viser deg heller frem akkurat slik du er. Ekte. Rå. Viktig. Du er en holdning. Du er et valg. Du er den som seirer til slutt og du sies å alltid vare lengst. Du er ærlighet.
I dag er jeg takknemlig. Som hver eneste dag. Jeg finner mange ting hver dag å være takknemlig for. Nei, det er ikke for å være en alternativ superklisje positiv person som finner gleden i å lukte på alle blomster og kan sitte midt i en eng med bena i kryss og meditere til lyden av fuglekvitring og stillhet. Det er fordi jeg må. Jeg mener sånn takknemlighet som er totalt nødvendig for å holde hodet over vann, sånn rett før du holder på å drukne eller når du stresser med å komme deg til grunna, før du får krampe av hvor kaldt vannet er. Jeg mener den typen takknemlighet du må jobbe flere år med å lære deg, ut av flere år med dystre og vonde tanker som kan sluke deg like hel og like fort som du kan sluke en hel pose med Smash. Den type takknemlighet som mange der ute ikke trenger å bruke tankene sine på. Ikke behøve å tenke for å finne en mening i hverdagen eller livet. For ja. For å være brutalt ærlig, så er det faktisk sånn for mange. Mange flere enn du tror. Kanskje er du også en av de som allerede er på vei mot å måtte finne evige ting i hverdagen å være takknemlig for så du ikke skal føle at å holde hodet over vann ikke er verdt det, og at du bare medgjørlig lar strømmen dra deg ned i dragsuget mens du titter på overflaten som et fortapt prosjekt du bare ikke gadd bryet med lenger. Fordi du kom deg aldri til land, så hva var vitsen..
Dystert? Mulig det. Men sannheten er vel egentlig den jeg skriver mest om. Om du mener det er dystert er det bare fordi vi ikke lenger er vant til sannheten så lenge den ikke blomstrer vakkert, lukter godt eller bringer med seg noe form for premie eller trøst. Trøstepremie. Det er livet det. Noen av oss kjemper hele livet mot ukjente, illeluktende og stygge monstre. Noen ER disse monstrene, og noen lever oppi hodet vårt. Vårt eget selvskapte oppslukende monster. Noen slipper unna, og lever ganske harmonisk med verden og slik den er lagt opp for oss uten å gi det så mye ettertanke. Men vi andre ser ting annerledes, og har det da annerledes inni oss.
Takknemlighet. Du trodde kanskje jeg skled ut av kontekst med min poetiske forklaring på vårt eget hodet som vår fiende? Nei, jeg ville bare forklare at for deg som ikke finner takknemlighet i hverdagen, er det mest sannsynlig fordi du er bortskjemt eller har det bedre enn du selv faktisk er takknemlig nok for. Eller er i en depresjon. Jaså, så du kjenner meg tenker du? Nei. Men jeg kjenner hjernen og hva den kan gjøre med oss. Lure oss, lære oss og løfte oss. Når du har vært en tur eller to i kjelleren i løpet av livet – da enten blir du lurt eller så lærer du. Ja, lurer deg til å tro at livet ikke er verdt å leve eller lurer deg til å tro at du ikke har noe å være takknemlig for. Eller så lærer du deg hva livet handler om og alt du kan være takknemlig for.
Vi kan vel alle huske fra vi var små da vi skulle hente noe i kjelleren for mamma. Den mørke kalde kjelleren som lysene slår seg på litt for tregt, eller mangelen av lys. Det luktet annereldes der nede. Ukjent og rått. Når vi hadde hentet det vi skulle, løøøøp vi opp trappa for at det selvpåståtte monsteret som bor i kjelleren ikke skulle få tak i oss. Rekke å bite oss i rumpa eller dra oss i beina mellom de åpne trappetrinnene. Vi løp rett og slett for livet til øverste trappetrinn og andpusten oppe igjen var vi trygge. Trygt oppe i det velkjente. Der det var lys og det luktet kjent. Det er litt sånn det er med depresjon også. Bare at du roter kanskje altfor lenge i den kalde mørke kjelleren uten å finne noe. Og uansett hvor mye du prøver å løpe til trappa som tar deg opp til tryggheten, så får monsteret i kjelleren tak i deg hver gang du prøver. Kanskje er du heldig og finner det du leita etter. Du løper ikke til øverste trappetrinn, du krabber opp trinnene en etter en. I en svart- hvitt saktefilm. Men du kommer deg opp til slutt, du må bare være jævlig sterk.
Min første tur i kjelleren fant jeg ikke så mye. Fordi jeg var ung. For ung til å forstå alt. Min andre, tredje og fjerde fant jeg masse. Masse nyttig jeg har tatt med meg. Takknemlighet er en av de. I dag er jeg takknemlig for at selv om jeg er blakk, hadde jeg Kambucha i kjøleskapet. Jeg har en god nok dag til å glede meg til å jobbe. Jeg klarer å være snill mot meg selv og ikke kritisere meg selv i dag. Jeg kan sole meg i sommerværet og nyte min favorittårstid på sitt beste. Jeg har tak over hodet og vann i springen. Jeg har et forkjøla barn som testet negativt på Corona. Jeg er selv frisk og kroppen min fungerer. Jeg har nok penger til å kunne kjøpe meg en brus å kose meg med på jobb og mat i kjøleskapet. Jeg kommer hjem til en mann som tar vare på meg, og jeg har gode venner rundt meg som bryr seg om meg. Dette er bare noen av de mange tingene jeg kan si at jeg er takknemlig for. Så da ser du kanskje at takknemlighet ikke handler om overflod og store ting. Det handler om de aller minste ting som du tror at er en selvfølge. Spesielt for deg selv. For ingenting- Absolutt INGENTING er en selvfølge. Og når du innser det, er veien til takknemlighet også veldig enkel. Det er ikke en kunst, eller holdning. Det er en levemåte lært og valgt fra en trist sannhet, i mitt tilfelle. For veldig mange der ute ytterst nødvendig. Ikke fordi man er misfornøyd med hva man ikke har, men fordi man må minne seg selv på at det er mye fine ting som gjør livet verdt å leve å glede seg over, fremfor å fokusere på de tingene som drar deg rett tilbake i kjelleren.
