Lifeonbudget – Både hode, helse og lommebok trenger et budsjett

Jeg har hørt flere nevne at de har lagt på seg pågrunn av Pandemien. Akkurat som at det må påpekes av en grunn. Hva er grunnen til at vi fokuserer så mye på kropp? Og hvem har bidratt til at det er sånn? Jeg lærer meg sakte men sikkert hvordan jeg skal føle meg som meg selv og vel i den kroppen jeg har nå. Den såkalte “mammakroppen”. Noen dager blir jeg så frustrert og så lei av at kroppen bare ikke vil endre seg. Men innerst inne vet jeg at det handler om alt annet enn kroppen min. Men hvorfor er det slik at vi alltid skal føle på hvordan vi ser ut fremfor hvordan vi har det?

Jeg har alltid ment at personligheten gjør utseendet. Er det noe av forklaringen på hvorfor vi er så selvkritisk til vårt eget? Fordi vi innerst inne ikke er fornøyd med oss selv, føler det er noe vi mangler i form av prestasjoner, livssituasjon eller andre ting? Det handler kanskje ikke bare om utseende eller kropp? Så fort jeg spiser sunnere, er mer aktiv og er stolt av noe jeg får til, så går utseende hånd i hånd med den følelsen. Etter 1 uke er jeg mer fornøyd, føler meg finere og mye bedre med meg selv. Selv om vekta er den samme. Og om jeg er dum nok til å gå på vekta, blir jeg sjokket. ‘Jeg var sikker på at jeg har gått ned minst 3 kilo denne uka?!’

Økt vekt. Hva med økt ensomhet, økt depresjoner, økt selvmordsrat og økt mobbing pågrunn av økt kroppsfokus? Jeg vil snakke om HVORFOR kroppen forandrer seg. HVORFOR den er som den er. Ikke hvordan den ser ut. Tykk, tynn, liten, stor, for liten, for stor, overvektig, undervektig, sommerkroppen. Og nå Koronakroppen. Kroppen som er preget av et tungt år. En kropp som har behov den ikke får dekket. En kropp som trenger å klemmes, sosialieres og gjøre det den ønsker å gjøre.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Hvorfor snakker vi ALDRI om HVORDAN kroppen har det? Fordi det er vanskelig? For dypt? Vi kan mene så mangt om kropp- både vår egen og andres. Men vi snakker aldri om hvorfor, hvorfor ikke eller hvordan.

Selvtillit, god selvfølelse og være glad i seg selv- det stråler sterkt uansett vekt eller utseende. Vi snakker om idealkroppen som at det er en fasit på hvordan en kropp skal se ut. Hvis vi ikke har den. Hva betyr det? At vi har stygg kropp, rar kropp eller ikke bare bra nok kropp? Vi snakker om utseendet som at den er viktigere enn hvordan du er og har det. Personligheten din gjør deg til den du er, sammen med utseendet ditt. Ikke omvendt. Eliminer kroppspress, kroppsfokus, kroppspositiv, idealkroppen, sommerkroppen, koronakroppen, mammakroppen og pappakroppen fra ditt vokabular. Kjært barn har mange navn, så hvorfor behandler vi den ikke som et kjært barn? Et barn trenger omsorg, trygghet og masse, masse kjærlighet. Og et kjært barn blir roset for hva det får til. Ikke hvordan de ser ut. Ikkesant? Damer og herrer. Ta tak i de virkelige problemene på innsiden som gjør at du gir deg selv SÅ mye selvhat for egen kropp – det skylder du deg selv. Trening er bra for deg når du gjør det for å ta vare på kroppen din. Men når du trener fordi du skal oppnå en kropp andre har satt som standard for deg; Det er da du må spørre deg selv om hva som EGENTLIG vil få deg til å føle deg bedre på innsiden, med trening som hjelpemiddel- ikke som løsningen.

Kroppen vår bærer oss gjennom mye. Slutt å gi den så mye oppmerksomhet for hvordan den ser ut, men heller hva den gjør. Kroppen og utseendet er ikke like mye i fokus hvis du oppriktig innerst inne har det godt med deg selv. Du føler deg bra fordi du vet du tar vare på deg selv. Kroppspress kommer ikke utenfra, den kommer innenfra. Presset på utsiden? Det kommer alltid til å være der. Hvordan du skal la den påvirke deg; det er helt opp til deg selv.

Tren fordi det er bra for deg. Spis sunt fordi det er bra for deg. Vær aktiv fordi det er bra for deg. Ta vare på kroppen din fordi du skal leve lenger eller et sunnere liv mens du lever. Men slutt å behandle den som en ting som skal se ut på en spesiell måte for at du skal ha det bra. Gjør det du må for deg selv, men ikke bli skuffet om det ikke hjelper. Fordi det er sjelden den eneste årsaken til at du ikke har det bra. Kroppen? Det er bare masse organer, minner og følelser dekket av hud i en fasong som er din. Den skal behandles med omtanke, kjærlighet og tas vare på for å fungere best mulig og optimalt. Den er ikke til for å bedømmes. Livet er ikke en jævla catwalk.

GOD TIRSDAG ❤️

Kjære Norge! Vi skulle startet dagen med positivt stress. Vi skulle i siste liten finne et alternativ antrekk til det vi hadde planlagt fordi været og gradene ikke ble som vi håpet på. Vi skulle hatt champagne i glasset, samles til frokost og vært i festhumør før klokken 12. Vi skulle stått med flagg i hånden mens vi vitnet våre små i tog for første gang, eller at eldstemann skulle være bære de store flaggene i toget og gå sitt siste 17.mai tog. Vi skulle svettet ihjel i bunad, med gnagsår i bunadsko som måtte byttes ut med joggesko. Vi skulle vært samlet for å se korpset og få klump i halsen når de spiller ‘Ja, vi elsker’. Vi skulle hørt russefløyter, barnelatter, folkemengder, sett Norge feire, se det store barnetoget og kongen vinke på slottsparken på TV. Vi skulle vært i store vennegjenger, mindre selskap, store arrangementer med potetløp og gledes over barnas gode humør og spenning. Vi skulle kjent duften av nystekte vafler, lukten av grillmat fra terrasser om ettermiddagen. Kjære Norge. I dag skulle vi vært staselige, blide og klar for å feire landet vårt. Feire friheten vår. Men slik er det ikke.

Personlig kjenner jeg på at denne dagen nok et år er annerledes, og at vi lever i håpet om en normal verden igjen. At vi skulle ønske at friheten til å velge snart kunne komme tilbake. At verden kunne smile igjen. Det er lett å miste håpet i tider som minner oss om hva vi ikke kan gjøre pågrunn av hvordan ting skulle vært, istedefor å huske på hvordan det en dag skal bli igjen. Vi burde bruke denne dagen i dag på å minne oss selv på at ting blir bedre, huske på at vi ikke må gi opp håpet og at vi en dag skal kunne ta med oss flaggene i hånden, ta på oss finstasen, feste og feire i gatene igjen. Vi skal en dag klemme hverandre igjen. Men i dag skal vi bli påmint viktigheten av å sette pris på det vi har, når vi har det. Vi lever, og friheten kommer tilbake. Ikke gi opp håpet. Solen kommer, verden blir bra og vi skal alle en dag kunne ta igjen for dette gråværet vi lever i. Ikke glem at alt blir bedre. Gratulerer med dagen, Norge 🇧🇻

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Hei! Hvordan har du det i dag? Har du kjent etter? Hvordan har du det for tiden? Har du kjent etter? Tiden vi er inne i gjør noe med oss. Den plukker oss tomme for muligheter, friheten til å gjøre ting vil gjerne vil, men som vi ikke kan eller får lov til. Verden vi kjente som friheten til å velge, har blitt begrenset. Den begrenser ikke bare vår frihet til å bestemme selv hva vi kan gjøre, men også følelsen av frihet. For oss voksne. Og hvilke av de to er det som er vanskeligst å forsone seg med? Muligheten eller følelsen?

Hvorfor skriver jeg om dette? Vi i dette landet som flere andre land, lever slik: vi jobber, stresser og tjener kanskje akkurat det vi trenger for å overleve i en jobb vi mistrives i. Men mange fortsetter likevel å gjøre den fordi de er pliktoppfyllende, streber etter å oppnå resultater eller kanskje stige i gradene. Men for hva? Grunnen til at jeg nevner jobb spesielt er fordi det vi bruker halve livet vårt i arbeid. Vi jobber mer enn vi kanskje orker, ønsker eller egentlig vil. Du kan gjerne si at hvordan ellers skal man overleve? Og det er der jeg vil ta tak i det og si. Handler livet om å overleve? Overleve forbinder jeg med at du klarer å klatre opp igjen fra et stup du henger fra, eller holdt hodet over vann mens du holdt på å drukne eller kjempet en kamp mot en dødelig sykdom. Det er å overleve. Det er ikke å leve. Det er vi enig i?

Vi bruker ikke bare tiden vår (les:livet vårt), men vi bruker hele oss selv på å gjøre mye vi egentlig ikke ønsker å gjøre fordi vi har blitt lært opp til at vi skal være så jævla flinke i alt og prestere i noe. Enten det er på skolen, sport, arbeidslivet, utrette noe eller prestere på noe som helst. Hva enn det er så må man liksom være god i noe. Være noen. Være noe. Det holder liksom ikke lenger å bare være seg selv. Vi har glemt eller kanskje aldri lært at vi ikke er født for å oppfylle noen krav. Vi er ikke født for å tilfredsstille andre menneskers krav til oss. Spesielt ikke hvis det går i mot våre egne verdier eller mening med livet. Vi læres fra tidlig alder at vi må være flinke på skolen, og lærer oss tøft nok litt for sent i livet at du kan komme like langt eller lenger enn de som er flinke på skolen, selv om du ikke hadde gode karakterer. Du kan utrette store ting selv om du ikke er god i det “alle andre” er gode på. Fra tidlig alder læres vi opp til at DU MÅ. DU SKAL. Vi sammenligner barna opp mot hverandre i prestasjoner før de er i stand til å finne ut hva livet egentlig handler om. Nemlig å leve. Finne oss selv. Være oss selv. Gjøre ting for oss selv som gjør oss glade uavhengig av hva andre mener. Finne våre egne meninger med livet og gjøre det vi må gjøre for at vi skal leve et verdig liv som vi SELV ønsker å leve. Et liv vi orker å leve. Livet skal ikke orkes. Det skal leves. Nytes.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Men her sitter jeg. Hva vet vel jeg? Du er kun 30 år ute av stand til å jobbe “så mye som man skal”. Hvilken livserfaring kan vel du ha, tenker du kanskje? NETTOPP. Det er nå jeg skal si at livserfaring ikke måles utifra hvor mange år du har hatt på bakken. Livserfaring måles utifra hvordan type erfaring du har hatt de årene du har levd. Derfor kan jeg også si at livet ikke handler om å prestere eller oppfylle plikter som ikke er av egne verdier, sånn som du er lært opp til at du skal gjøre. Du lærer så lenge du lever, sies det. Så hvorfor lærer vi oss ikke å fokusere på det viktige?

Konklusjon: Vi læres opp til at vi må få en utdanning slik at vi kan jobbe, og at gode karakterer er viktig. Ingen utdanning, ingen jobb. Jeg sitter og klør meg i huet og lurer på hvorfor vi lærer barna våre at det er viktigere å gjøre ting de nødvendigvis ikke er gode på eller trives med bare fordi sånn er det bare. Ingen glede. Ingen mening. Ingen mening. Ingen liv.

Som da bringer meg tilbake til det jeg skrev i starten. Hvordan har du det idag? Har du kjent på at friheten din til å velge tærer på psyken din og gjør deg nedstemt, kanskje deprimert og lei alt. Jobben din du ikke trives i sørger for at du leverer inn en sykemelding IGJEN. Men du fortsetter i jobben. Fordi?

Har du spurt barnet ditt som sitter på skolebenken hver dag og føler at friheten til å velge ikke er der, hvordan de har det? Fordi de ikke føler de kan velge, føler de ikke får til og føler seg mislykket eller lei? Føler at skolen ikke er noe de klarer å takle fordi det ikke er av interesse eller noe de er gode på. Og foreldresamtalene går utpå hva de trenger mer hjelp til i fagene de hater fordi det er viktig at de skal få det til. Se på deg selv i de mest sårbare årene i ditt liv, barndommen din. Hva husker du aller best? Og hva har du lært av det? At Jesus gikk på vannet? Nei, det har lært deg noe om deg selv, følelsesmessig. En del av deg er sånn du er pågrunn av den følelsen du husker du hadde da.

Nei, jeg er ikke gal. Nei, jeg er ikke imot utdanning. Nei, jeg er ikke imot læring. Jeg er bare helt imot feil læring. At vi skal lære barn at det ikke er greit å ikke prestere i det de ikke bryr seg noe særlig om. La de gjøre mer av det de er gode på! Spør de som har blitt mobbet hva de husker best fra skolen. Spør de som presterte best på skolen hva de husker best fra skolen. Spør de som fikk dårlige karakterer på skolen hva de husker best fra skolen. Du vil få 3 forskjellige svar, men jeg kan love deg at alle 3 svar har EN felles ting- følelsene de fikk. Følelsene de kjente mest på. Følelsene de fortsatt husker som om det var i går. Følelser som fortsatt sitter i og har formet de som voksne.

Fortell meg nå at problemer med psykisk helse ikke starter på skolebenken og at vi pliktoppfyllende mennesker ikke blir syke av å følge andre menneskers krav til oss når de går imot hva vi EGENTLIG ønsker å bruke tiden/livet vårt på. Du tenker kanskje at du må jobbe for å leve. Men hvorfor har du aldri spurt deg selv om hvordan du skal leve for å kunne jobbe? Gir det jeg skriver noen mening for deg? Ikke? Da er du heldig!

GOD LILLELØRDAG ❤️

Hvilket press snakker du om nå? Presset. Det evig Presset med stor P. Det vi stadig føler på uansett hvor vi snur oss og hva vi prøver å gjøre. Presset som tvinger frem det negative stresset. Stresset som gjør oss syke og psyke.

Jeg tar avstand fra kroppspresset.
Jeg tar avstand fra forventningspresset.
Jeg tar avstand fra prestasjonspresset.
Jeg tar avstand fra utdanningspresset.
Jeg tar avstand fra materialismepresset.
Jeg avstand fra suksesspresset.
Jeg tar avstand fra det evige negative presset og stresset. Hvorfor? Fordi jeg vil leve. Jeg er ikke her for å oppfylle krav jeg selv ikke har behov for å fylle, bare fordi andre forventer det. Tvert imot. 

Du tror kanskje at du er satt på denne jorda for å oppfylle samfunnets krav til deg om å gjøre det som er “det riktige” å gjøre fordi det er din oppgave. Selv om det gjør deg ulykkelig og går imot dine egne ønsker for deg selv. Du bruker timene dine, dagene dine, ukene dine, månedene dine og årene dine på å gjøre det som er forventet av deg. Men innerst inne gjør det deg ikke lykkelig fordi du vil jo helst gjøre noe annet enn hva som er forventet av deg. Jeg er her for å fortelle deg at du ikke er satt på denne jorda for å oppfylle noen andre krav enn de du setter til deg selv. Uten påvirkning fra andre. Kun deg. Hva DU ØNSKER å få til. Jeg har valgt å gå en vei jeg aldri før har gått. Min egen. Ikke samfunnets. Ikke andres. Og spesielt ikke det jeg påvirkes av å gå fordi jeg FØLER AT JEG MÅ, fordi ALLE ANDRE GJØR DET. Vi mennesker skal ikke være som alle andre. Vi skal være som oss selv. Akkurat som vi selv ønsker å være. Gjøre de tingene vi vil gjøre for oss selv, slik at vi kan ha det bra med oss selv. Jeg velger slowliving og skal finne den riktige veien for MEG. Så lenge du ønsker andre godt, er god mot andre, er empatisk og har gode intensjoner, gjør du det beste du kan gjøre for deg selv og andre.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Vi bor et land uten krig, med mindre fattigdom enn mange andre land og med utdanningsmuligheter. Men vår krig har blitt mot det evige presset om å skulle prestere hele tiden. Med penger, status, materialistiske ting eller oppfylle andres forventninger til oss. Så mye at vi har glemt hvem vi selv er og hva vi faktisk vil selv. Vi bor i et land uten krig, men likevel er vi landet der halvparten av befolkningen får en psykisk lidelse i løpet av livet. Vi bor i et land uten krig, men likevel er vi en av landene som er mest stresset. Stress avler frem utallige sykdommer og smerter hver dag. Det er ikke stresset som er problemet i seg selv. Hva tenker du selv om dette? Føler du et press?

Hvis du skulle startet med helt blanke ark i morgen, hva ville du endret på? Hva vil du ha mer tid til? Hva vil du gjøre mer av som gjør deg lykkelig? Hva ville du gjort mindre av som gjør deg ulykkelig? Og hvem bestemmer egentlig over hva som er riktig å gjøre for deg? Velg deg selv, og la barna dine finne ut av ting selv også og husk at ingen av oss er skapt for å gjøre noe som ikke gjør oss lykkelige bare fordi det passer inn i andres forventninger. Det er derfor mange av oss føler vi ikke passer inn. Fordi det er ikke vi som ikke passer inn i samfunnet, men fordi samfunnet ikke har gjort plass til at det er lov gjøre det man selv trenger å gjøre for å finne sin egen plass for å passe inn. Vær deg selv, og gi plass til at andre også skal være seg selv.

HA EN FIN REFLEKSJONS TIRSDAG ❤️

Jeg vil at du skal vite at du ikke er alene om å ikke ha en stor familie å være sammen med.

Jeg vil at du skal vite at du ikke er den eneste som ikke har en hytte å reise til i påsken.

Jeg vil at du skal vite at uansett hvor vondt du har det, er det alltid noen som forstår deg.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Jeg vil at du skal vite at ensomheten du føler på aldri er ensom. Den er aldri alene. Den er der ute.

Jeg vil at du skal vite at uansett hvor regnfullt det er i dag eller i morgen, titter solen frem igjen en dag. Kanskje i morgen. Kanskje i overimorgen.

Jeg vil at du skal vite at det aldri er for sent å endre meningene dine om noe. Det er lov å snu. Endre.

Jeg vil at du skal vite at det er lov å ha det vondt. Det er lov å la deg føle det også uten skammen.

Jeg vil at du skal vite at ting ikke alltid er så mørkt som det ser ut. Du må bare lete litt ekstra etter lysglimtet som skinner gjennom neste dør. Men ikke stopp å let etter den døren. Den finnes!

Jeg vil at du skal vite at uansett hvor dårlig lege du har, er det lov å bytte til du finner den rette som lytter til deg. Det kan ta flere forsøk. Det samme gjelder terapeuter og psykologer. Kyss frosker. Jeg måtte gjennom flere leger og terapeuter før jeg fikk den hjelpen jeg trengte.

Jeg vil at du skal vite at det ikke er lett å strekke ut en hånd, men om du ikke gjør det er det heller ingen som kan ta tak i den. Strekk den ut til flere samtidig, så vil noen ta tak i den og holde godt fast i den.

Jeg vil at du skal vite at samfunnet og verden ikke bare blir bra igjen, den blir bedre fordi flere mennesker forstår deg nå og hvordan det er å leve med usynlige smerter. Alt blir bra og alt blir BEDRE.

Jeg vil at du skal vite at det alltid er noen der ute som bryr seg om deg, selv om du føler og tror noe annet. Ikke la hodet ditt lure deg. Ofte er det ikke de du forventet, eller kanskje tilogmed noen du kjenner i dag eller i morgen. Det er kanskje den du minst forventet som hjelper deg aller mest.

Jeg vil at du skal vite at det aldri er en løsning å gi opp, fordi da går du glipp av alt det fine som venter bak neste sving på din berg- og dalbane. Din egne som du styrer selv hvor går. Hold deg bare ekstra godt fast når det svinger som verst.

Jeg vil at du skal vite at livet ikke må bety noe alltid, eller at den dype meningen må være så dyp. Sett deg midt på en kornåker på en varm sommerdag, lukk øynene, kjenn solen i ansiktet og kjenn på hva livet handler om. Livet handler om å være her.

Jeg vil at du skal vite at når ting er verst, er da du vokser aller mest i livet og blir sterkest. Uknekkelig.

Jeg vil at du skal vite at forandring ikke skjer uten at det skjer en forandring. Du må ta tak i det.

Jeg vil at du skal vite at solen alltid skinner igjen, selv om regnet gjør ting grått og trist.

Jeg vil at du skal vite at det ikke er noen skam i å innrømme at du ikke har det bra. Vi er fler.

Jeg vil at du skal vite at jeg forstår deg.

Jeg vil at du skal vite at jeg ser deg.

Jeg vil at du skal vite at jeg bryr meg.

Jeg vil at du skal vite at jeg er her for deg.

Jeg vil at du skal vite at vi er her for deg.

Jeg vil at du skal vite at du skal være her.

Jeg vil at du skal vite at du er verdifull, meningsfull og umistelig.

Jeg vil at du skal vite at du betyr mye for noen. For mange. For fler enn du tror og mer enn du tror.

Jeg vil at du skal vite at noen trenger deg, akkurat slik som du trenger dem. Like mye. Kanskje mer.

Jeg vil at du skal vite at uansett hva andre har fått deg til å føle, så er du mer enn god nok.

Jeg vil at du skal vite at livet er turbulent, ofte føles meningsløst, ustabilt, urettferdig og vanskelig. Den kan føles altoppslukende, tappende, rar, ikke gi noen mening eller bare være et sted du ikke føler du passer inn. Men jeg vil også at du skal vite at verden er for ALLE. Den har laget plass til alle av en grunn. Spesielt for deg fordi verden trenger slike som deg. De som tenker utenfor denne verden, som tenker på de dype meningene, de vonde tingene. De som ‘overtenker’. De som alltid skinner vakrere, sterkere og er blendene når solen først treffer etter regndagene. Ta din plass. Krev din plass. Bruk din plass. Bruk den på det du vil. Det er din rett. Dine valg. Ditt liv. Din plass. Den er opptatt.

“Jeg vil at du skal vite at du puster. Du lever. Selv om du ikke føler det akkurat nå, så puster du av en grunn.”

Jeg vil at du skal vite at uansett hva du føler eller tenker, så er det den eneste meningen du trenger å finne – at du er her. Nå. Og i morgen. Du skal være her, og hvis du ikke vet hvorfor så finner du det ut snart. Bare vent å se. Vær tålmodig. Vær modig. Vær sterk. Jeg lover at du finner ut av alt det andre uansett. Ikke stress med det. Det løser seg det. I mellomtiden må du bare huske en ting jeg alltid sier til de som ikke har det bra: Gjør ting som gir deg glede, og ikke gjør ting som ikke gir deg glede. Stol på meg, det er det aller viktigste av alt for at du skal kunne vare på deg selv.

Jeg vil at du skal vite at du ikke er alene, selv om du føler deg ensom. Jeg vil at du skal vite at du er viktig. Jeg vil at du skal vite at du er like viktig som alle andre rundt deg. Slutt å tro noe annet.

HA EN FIN UKE ❤️

De 3 siste ukene har jeg stått på og ryddet, kastet, donert, gitt bort, solgt, ryddet, ryddet og atter ryddet. De som vet at jeg har kvittet meg med masse ting spør meg om det samme: har dere SÅ mye ting? Svaret er nei, vi har ikke så mye ting. Men vi skal kvitte oss med alt vi ikke trenger. Vi skal legge om livsstilen til såkalt ‘slow living’ og bli minimalistiske! I lang tid har jeg irritert meg over at vi har masse ting som bare tar opp rot, støy, irritasjon, plass og ikke minst frustrasjon! Jeg har også startet en organiseringsblogg. Følg gjerne med på miniblogg.no/ordenipsyksakene. Der vil jeg skrive oppløftende, motiverende og inspirerende korte innlegg om rydding. Og kanskje etterhvert om denne livsstilen vi nå har valgt.

Dette livet som nå er blitt et evig press om å være god nok, prestere godt nok, ha det nyeste av trender både i klær og interiør har gjort at jeg klisje nok sagt har mistet meg selv i kaoset. Mistet meg selv i form av hvem jeg faktisk er og vil fokusere på. Hva jeg vil omringe meg med og hva jeg trives best med. Jeg har innsett at livet ikke handler om ting, eller trender. Det handler ikke om å ha de fineste og beste tingene som er i vinden. Det handler om hvem du er. Punktum. Og etter over et år med nedstenging av samfunnet, har jeg funnet ut at for at vi skal ha det bra med oss selv, må vi fokusere på det vi må for å ta vare på oss selv. Det betyr å ikke legge fokuset på alt eller alle andre rundt oss. Fokus mener jeg med å følge mennesker på instagram som påvirker deg i en negativ retning, påvirkes av hva som er “trendy” eller omringe deg med mennesker som gir deg en dårlig følelse. Mer om hvorfor jeg har valgt å legge om livsstilen skal jeg skrive mer om. Men nå må jeg fortsette her hjemme, fordi det er en lang prosess og jeg er snart i mål! Eneste jeg vil si er: Corona. Du tok nesten knekken på meg fordi du sparket meg mens jeg lå nede. Du tok ifra meg viljen til å få til, motivasjonen for gjøre og testet min allerede kronglete psyke. Men nå kan jeg endelig si; Takk Corona- du gjorde meg rik.

Jeg har gjemt meg bak interiørtrender som ikke er meg, latt meg påvirke av kroppspositive mennesker og i en verden av altfor mye meninger latt meg manipulere av “normen”.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Jeg tar tilbake kontrollen, trosser alle former for “normal” og velger slow living. Og for første gang noensinne har jeg endelig funnet meg selv, og gjort plass til alt av meg selv. Alle sider som er undertrykt av frykt.

Takk Corona, du åpnet øynene mine.

GOD HELG ❤️

God mandag! I dag starter min reise mot å ta av meg de siste kiloene etter fødsel for over 2 år siden. Kroppen har stagnert i lang tid og ikke er jeg bare utrolig misfornøyd med å ikke føle meg komfortabel i egen kropp, men følelsen av å miste seg selv littegrann gjør mye med motivasjon, driv, selvtillit og troen på seg selv. Det er aldri lett å starte en reise som tar både tid og en haug av egen indre motivasjon for å kunne nå frem til målstreken. Det handler ikke bare om utseendet. For meg handler det om å tro på seg selv litt mer. At man klarer hvis man vil. Det er nettopp derfor jeg nå har bestemt meg for å ikke gi opp halvveis, men heller gi enda mer gass når motivasjonen svikter.

Vi trenger alle en sunn kropp, men et sunt sinn er enda viktigere. For det er faktisk slik at hvis vi ønsker å være friske må vi ta vare på kroppen vår, og det som bidrar til dette er det du har helt øverst på toppen av kroppen, nemlig hodet. Så jeg vil egentlig bare titte en kjapp tur innom og ønsker dere alle sammen en strålende fin mandag i sola, og minne deg på at det er ingen grunn til å tro at du ikke skal få til noe bare fordi motivasjonen svikter innimellom, fordi den svikter av så mange forskjellige grunner. Din jobb er å finne ut hvorfor den svikter, hva du må gjøre for å finne den igjen og ta tak i problemet!

Vi er alle slitne, lei og bekymret av mange forskjellige grunner om dagen. Men noe vi alle kan være enig om er at helsen vår- det er det aller viktigste. Og nå kan vi alle “endelig” forstå hverandre litt mer på hvordan det er å ikke ha det bra psykisk, og hvor viktig det er at psyken er på plass for at andre ting skal være godt også. Det handler ikke bare om hva kroppen skal gjøre. Det handler om hva du kan gjøre for at både hodet og kroppen skal få til det DIN kan og gjøre det beste ut av hva din egen kropp får til. Fordi hodet og det som er inni vil jeg tørre å påstå at er den største og viktigste delen av at kroppen din fungerer. Og hodet er faktisk en del av kroppen, og det er aldri tomt. Så da er det kanskje på tide at vi begynner å ta like godt vare på den også, som resten av kroppen? Fordi etter et år med pandemi, permitteringer, hjemmekontor, hjemmeskole, karantene, isolasjon og nedstengt samfunn fant plutselig noen flere mennesker (noen tusen) ut hvordan det er å ikke ha det bra psykisk? Ja, da var det kanskje noe med den psykiske helsen som var litt viktig likevel? God morgen, Norge! Våkn opp, stå opp og stopp opp. Hvordan har du det i dag?

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Istedefor å si ha en fin dag, vil jeg heller si fra ei som må finne glede i de minste ting for å føle en mening med hverdagen veldig ofte; Gjør det til en fin dag og fokuser hver gang det skjer noe positivt i dag ❤️ Da ser du plutselig at det positive trumfer det negative. Det er bare at vi har en tendens til å la oss påvirke mest av det negative. Og det må vi slutte med!

Kvinnedagen dere. Denne skulle vi hatt flere ganger i året slik at vi kunne påminne hverandre hvor forbanna helter vi er. Høy på deg sjæl tenker du? Nei, men nå skal jeg fortelle deg litt av hvordan det er å være kvinne i dag. Den moderne tid som plutselig ikke er så moderne når det kommer til likestilling likevel?

Hun sover enten dårligere fordi mannen snorker, ungen våkner på natta, nattamming må til, mye tanker og bekymringer som gjør at hun sover dårligere eller mindre. Hun trenger mer søvn enn mannen, men får uansett mindre fordi nattvåkingen er hennes naturlige ansvar. Under graviditeten sover hun kanskje ekstra dårlig pga utallige grunner, men ofte fordi en komfortabel stilling med en høygravid mage ikke er lett å finne.

Hun må bruke prevensjonen, og utsette sin egen kropp for mindre gode hormoner fordi det er hennes ansvar å stille med prevensjon fremfor at mannen tar det ansvaret. Hun har ikke bare mensen som drar med seg migrene, smerter i magen eller andre plager. Og selv om mange mannfolk tror at mensen bare er 1 uke i måneden, vet de ikke om uken før mensen som sørger for at buksene i skapet plutselig ble mindre fordi du utrolig nok ikke husker på at mensen er rett rundt hjørnet og du hovner opp som en ballong både her og der. Eller bekymringene for om du sitter i et møte litt for lenge og ikke vet om resten av folkene på møterommet skal bevitne utifra flekken i baken at tante rød er på besøk. Den følelsen…

Vi skal ikke bare bære barn i 9 måneder. Vi skal produsere et liv, og ta alt på strak arm uansett hvilke utfordringer graviditeten gir oss. Vi skal bekymre oss, men ikke bekymre oss for mye. Vi skal ta smertene, plagene og/eller utfordringene og bite det i oss i 9 måneder fordi den eneste løsningen er fødsel. Vi skal helst føde normalt, men hvis vi er avhengig av keisersnitt, skal vi bruke opptil lengre tid på å få kroppen helt ordentlig til hektene igjen, uten at dette påvirker permisjonen på noen som helst måte. Vi skal da bruke mange uker av permisjonen på å ikke bare sitte med puppen på tørk og være nybakte førstegangsmødre med mye nytt og skummelt, men også klare ta vare på oss selv. Far skal da også tilbake på jobb etter 2 uker, mens mor som blir strengt fortalt at hun ikke skal løfte tungt på over 6 uker; hun må klare seg selv.

Vi skal amme, men ikke få til. Vi skal føle oss mislykket om ammingen ikke funker, men vi skal også skamme oss over offentlig amming og kjempe for normalisering av en ting som har vært normalt før Jesus kom inn i bildet.

Vi skal ut i jobb igjen før vi selv er klare for å gi fra oss det lille livet som vokste inni oss lenger enn vi har vært sammen med det, før vi gir det til folk vi ikke kjenner. Vi skal også straffes med mindre penger til å forsørge familien vår om vi velger mer tid med våre under ettåringer om vi velger et tryggere valg for oss selv og vårt barn. Vi skal ut i jobb med melkespreng og gråtende barn fordi barnefar skal bli rettferdig behandlet, med vi skal få samtidig dårligere betalt enn menn i samme yrke. Vi skal få flere barn fordi vi får færre barn enn før, men vi skal tie våre tunger fordi vi ikke lenger har rett til å velge over vår egen families hverdag eller behov. Fordi barnefar skal få…..

Vi skal sørge for at maten er i hus, og plassert på bordet for familiemiddag i tide. Vi skal holde styr på at klærne er vasket og klar til bruk, mens mannen ikke klarer å få klærne den korte veien til skittentøyskurven før den lange vaskereisen vi tar stort sett hver gang. Ellers blir det ikke gjort før vi sier ifra, som da ellers ender med å gjøre det selv. Som med mye annet i husstanden. Vi skal sørge for at hjemmet er rent, ryddig og helsevennlig, mens mannen overser de daglige gjøremålene som må gjøres fordi det alltid gjøres av kvinnen, uten behovet for å fortelle om det slik han gjør når han har gjort noe han mener fortjener en stjerne i boka. Mens vi daglig rydder opp alle andres rot, selv om ingen rydder etter oss noengang. Vi skal alltid krangle fordi vi liker å krangle. Ikke fordi vi er slitne og lei av å aldri få hjelp til alt vi gjør, eller så mye som en klapp på skulderen eller en liten oppmerksomhet for det vi gjør. Vi er bare sure og grinete fordi vi har mensen, men ikke fordi mannfolkene er like håpløse som da de var 16 år og bodde hjemme på promperommet til mamma. Eller at vi føler vi er mor til 3 selv om vi kun har 2 stykker i huset under 16 år. Mannen skal furte om sexen er fraværende, fordi han har behov for det, men ikke gjør det som bidrar til det som faktisk hjelper på det, nemlig å lytte og se kvinnens behov og kjærlighetsspråk. Et behov mannfolk ikke tror vi har bare fordi det å ikke bli hørt, med et dryss av oppgitthet og mangelen på bidrag i hjemmet tørker oss inn som Sahara i den verste tørken.

Vi skal jobbe like mye som mannen, men fortsatt gjøre alt som trengs å gjøres hjemme. Og det er også alltid vi som tar ut sykt barn-dagene, for det er en selvfølge at mor skal være hjemme fra jobb istedefor far. Vi skal ikke lenger bare kjempe for oss selv, men i 2021 skal vi kjempe for våre nyfødte og barns beste. Vi skal være sterke, men ikke for sterke for da er vi enten gærne, bitre eller hurpete. Vi skal stå opp for selv, men ikke for mye for da tråkker vi på tær eller prøver å være noe vi ikke er. Vi skal være vakre, men ikke for opptatt av det for da er vi falske og overfladiske. Vi skal ikke bruke for mye sminke, men vi skal få høre det om vi ikke bruker nok heller. Vi skal være gode forbilder, men ikke gjøre feil fordi da er vi farlig. Vi seksualiseres, men skal heller ikke være for sexy fordi da anses vi som oppmerksomhetsyke. Ikke selvsikre. Vi skal ikke ha for mange sexpartnere for da er vi løs eller kalt tøs, mens mannfolkene “har draget” om vi snur det om. Vi skal ikke være tykke, men ikke for tynne. Og om vi ikke er en balansert mellomting, føler vi oss misfornøyd fordi idealet settes av (?) og vi dømmes av (?).

Vi kvinner skal være mye forskjellig, fylle mange roller og kjempe mange kamper. Men noe vi ALDRI skal være, er stille. Kvinnedagen 2021. Man skulle tro at vi har kommet langt i likestillingen, men likevel går vi bakover. I fare for at damer som ikke relaterer til dette, eller mannfolk som føler seg krenket, eller som jeg ville kalt det; truffet, skriver jeg dette fra et perspektiv som en mor, kone og kvinne!

Så alle kvinner: rop så høyt du trenger, kjeft så mye du må, sett ned foten når det gjelder, skrik tilbake når det ikke lyttes, vær så sterk du føler du må være, ikke la deg tråkke på, ikke finn deg i urett, gi deg selv mer ros, stå på ditt når ditt er rett, gi deg ikke fordi du ties, slutt å snakk deg selv ned, ikke skjul dine følelser, skjem deg bort iblant, slutt å ha dårlig samvittighet for alt, ikke føl deg presset til å gjøre noe du ikke må, si NEI for deg selv, si JA for deg selv, ikke la en mann definere deg, ikke ta til takke med fordi du ikke tror du fortjener bedre, ikke unnskyld mannen din for alt han ikke klarer fordi han ikke er like håpløs som andre. Ikke sammenlign mer greit med absolutt ikke greit. Du er mer verdt enn som så. Så kjære kvinne i 2021:  Hev hodet ditt så høyt du må for å se forbi alt som får deg til å føle at din mening ikke teller, og med mening mener jeg også følelser!

Så jeg vil ikke bare gratulere alle kvinner der ute, fordi vi har tydeligvis en jævlig lang vei igjen å gå. Men jeg vil minne dere på at dere ikke OVERDRIVER fordi dere føler det dere gjør. Det er bare det at vi ikke har kommet langt nok i likestillingen enda, til at det er greit for verden/mannfolk at du føler det slik. Du skal tross alt holde styr på alt, men å ha følelser rundt eller mening om det? Det kan du glemme! Fordi det er slik likestillingen er. Hipp hurra!

Okei. La oss stoppe opp litt. Vi er i 2021, hvor empati er mangelvare, skuffelser ferskvare og moralsk riktig nærmer seg utgått vare. Vi deler livet vårt på sosiale medier, står med rumpa i kamera og viser våre beste attributter (bokstavelig talt) for å få en eller annen form for bekreftelse vi ikke trenger for å dekke noen indre behov. Vi spiser dårlig mat, har dårlig helse og sannheten bak de fleste rosenrøde poster har alltid en bakside som aldri kommer frem i lyset. Vi skal være bra nok i form av utdanning, utseende, prestere best og om jeg ikke er helt på jordet så skal vi jammen måtte ha ett eller annet å skryte av i en eller annen form. Om det er status, penger, ting eller noe som er i nærheten “det perfekte liv”. Vi skal trene, spise sunt, være venn med alle fordi det er viktigere å være venn med de riktig folka, slik at vi kommer oss dit vi selv vil og ellers bare henge med de som gir oss noe vi får noe ut av. Altså bedre med 10 på festtaket, enn 1 ekte i hånden når sola går ned.

Vi skal ikke dømme andre, men lever nærmest inne i en hvit og blå verden hvor du er usynlig og “forduftet” om du ikke reagerer med en like på et bilde i ny og ne eller poster noe flere ganger i uken. Vi kommenterer et bilde av folk vi ikke har sett siden 1 år siden da vi møtte de tilfeldig på butikken og sa den mest brukte frasen etter smarttelefonen ble det nye sosiale livet: “lenge siden sist, nå må vi få til noe snart”. Men det ble med det. Slik det alltid blir. Altfor mange prosent av oss ser oss daglig i speilet og misliker enten det vi ser eller mesteparten av det vi ser fordi det ikke er slik “idealen” er. Og dette fokuserer vi på. Manglene våre i form av utseende. Verden har ikke laget plass for at en fin personlighet, empati og hvordan vi er mot andre mennesker er skjønnhet i seg selv. Fokuset på kropp avler at kropp er det nye viktige. Ikke indre verdier, moral, vennlighet og hvor gode vi er. Kroppspositiv er en ny greie nå. Hva gjør det? Legger enda mer fokus på kropp! Jeg føler vi streber etter å finne nye ting å strebe etter for å glemme de underliggende problemene vi faktisk har og som jeg kanskje kan være alene om å mene, men jeg tenker på ordet: MORAL! Ja, hva er moralsk riktig? Hva er det viktige når alt kommer til alt? Jeg driter i hva folk mener om meg og min personlighet, fordi jeg lever med tanken om at så lenge man er god mot andre og tenker på andre, gjør man mye riktig. Vær mot andre som du vil at andre skal være mot deg. Men når går den mentaliteten full circle og når er det lov å slutte å prøve uten å lykkes? Fordi vi mennesker nå ikke skjønner hvordan påvirkningskraft vi har på hverandre, betyr ikke det at det ikke lenger gjelder.

Men jeg skal søren meg påvirkes av hva andre skal synes om kroppen min? Nei vettu hva. Kan vi ikke heller begynne å fokusere mer på moral og medmenneskelighet? Kan ikke det heller bli den nye ferskvaren? For jeg er så sliten og lei av at vi ikke lenger forventer ting av venner, familie og folkene rundt oss fordi “de har nok med sitt” og det er mer vanlig å tro at alt er tipp topp fordi på facebook virker det sånn. Jeg er lei av at vi har laget oss en verden hvor det er helt greit å kle seg halvnaken for likes, men likevel gå til angrep når noen slenger en kommentar om hva de mener om det. Jeg husker den morsomme sangen i bakvendtland, der kan alt gå an! Og nå har jeg skjønt det. For vi lever faktisk i den!

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Og strever de med brøkregning og ikke får det til,
så kan de ta opp maten sin og spise hvis de vil,
har de loff med sirup på, blir lærern veldig gla´, og skriver i anmerkningsboka: pluss og meget bra! For i bakvendtland, der kan alt gå an,der er de like tøysete og rare alle mann.

En ting jeg står fast ved er at personlig føler jeg at folk blir mer og mer selvopptatte, mindre empatiske og enda mer overfladiske. Og er det egentlig så rart når vi lever i et samfunn som fokuserer mer på viktigheten av hva vi ikke får til enn hva vi får til, hvordan vi ser ut men ikke hvordan vi er som mennesker, og skuffelser er mer vanlig å forvente fordi ekte gode venner nesten er en utdøende rase? Vi skal ikke kimse av hvordan påvirkning vi har på andre, på godt og vondt. Dette gjelder spesielt for dere som tror dere ikke betyr så mye for noen. Fordi det er ikke det at det skal være helt normalt å føle seg bortglemt, nedprioritert, ensom eller ikke god nok. Vi er lært opp til at ingen barn skal føle det slik, fordi det er skumle følelser for barn å kjenne på. Vondt. Men også for oss voksne. Så hvis du sitter og lurer på hvordan vi skal forklare barna våre hvordan verden fungerer så må jeg helt ærlig si at; jeg aner rett og slett ikke lenger. Vi skal være så perfekte som aldri før, men om vi ikke kan forvente så mye av hverandre annet enn egoisme og ivareta egne behov så kan jeg ikke si jeg ønsker å vite hvordan vi som mennesker oppfører oss 50 år fra nå av. Nå lurer du kanskje på om jeg mener dette om alle? Nei, absolutt ikke. Jeg er veldig heldig med mange av menneskene rundt meg, men jeg skal også ærlig si at det å være en av de som legger mye tanker i hvordan jeg vil bli husket, gjør at jeg kanskje har en høyere forventning til mennesker rundt meg. Og gjør slik mot andre som jeg ønsker å motta. Men når vi slutter å ha forventninger til andre mennesker, det er den dagen vi slutter å trenge hverandre. Jeg vet ikke med deg, men i min begravelse, når den dagen kommer, vil jeg bli husket for hvem jeg var, for hva jeg gjorde for andre, hva jeg betydde for de jeg valgte å ha i livet mitt. Ikke for hvor mange leppefillers jeg tok som alle var uenig i, hvor mye penger jeg brukte på klær, hvor mange likes jeg fikk på oppstilte bilder på facebook, hva jeg ikke fikk til og hvordan jeg så ut eller hvor mange følgere jeg hadde på instagram. Og jeg vet helt sikkert at jeg ikke ønsker at de som sitter i min begravelse er mennesker som ikke var der mens jeg levde, de som bare dukket opp i gode tider og rømte i vanskelige, de som ikke gjorde annet enn å like mine inlegg men ikke lese mellom linjene eller de som sitter på midterste rad og føler en anger over hva de så gjerne skulle gjort før det var for sent. Dødsårsak uvesentlig.

Jeg kaller meg selv åpentsindig, moraliserende, empatisk, omtenksom og standhaftig på mye. Jeg står opp for meg selv og har sterke meninger om mye og lar meg aldri plukke på nesa. Fordi uansett hvor mange unnskyldinger folk har på ting skal du aldri finne deg i skuffelser av de samme menneskene gang på gang fordi “det er sånn de er” og tilgi alt andre gjør mot deg fordi du ikke orker å “skape konflikter”. Konflikten starter allerede når andre gjør shitty ting og slipper unna med det, og du sitter igjen med en bitter følelse av skuffelse men holder det inni deg fordi det plutselig er mer normalt å la folk gjøre som de vil uten å få høre det og at vi slutter å forvente noe særlig av våre medmennesker. Pessimist? Nei. Jeg er realist og meget klar på hva som er greit og ikke. La oss lære barna våre at det er normalt å sette sine egne behov foran alle andre hele tiden, at det greit å tenke aller mest på seg selv og ikke så mye på andre så lenge man selv har det bra. Koste hva det koste vil. Lurer på hvordan det står til med den psykiske helsefronten om et par år da…. Men for all del. La oss glemme hvor viktig det er å ta vare på hverandre. La oss dele vår suksess og gjemme det negative, skamme oss over psykisk helse og dårlig økonomi, dømme hverandre på andre siden av skjermen og holde oss kroppspositive. For det viktigste er ikke hvordan vi behandler hverandre, men hvor mange meninger vi har om hverandres liv uten å egentlig ta noe særlig del i livet til hverandre utenom når vi har noen uenigheter å komme(netere) med eller når vi trenger de til noe.

Du gjør deg selv ganske mye mindre menneske ved å tro at du ikke kan stå ansvarlig for hvordan andre mottar det du gir ut. For den ballen med frustrasjon vi alle skal pakke sammen og kaste bort, fortjener noen ganger faktisk å bli kastet rett tilbake til avsender. Ikke gjør deg selv for stor ved å tro du har retten til å bestemme andres reaksjoner på dine handlinger, fordi reaksjonen du skapte ikke passet for deg. Stå ansvarlig og vær det større mennesket og ta heller godt vare på alle de menneskene du vil ha rundt deg og alltid bruk empati. Ingen kan komme løpende når du har brent ned broen av selvopptatthet, egoisme og feilbehandling av de riktige menneskene du trenger for å slukke brannen din når brannen din er for stor til å slukke alene. Og her sitter vi seriøst og klør oss i huet og lurer på hvorfor selvmordsraten er høy og de unge sliter?

GOD KVELD ❤️

Kanskje du var på et sted i livet hvor livet endelig var på sitt beste. Endelig funnet jobben du trivdes i. Kanskje var du midt i mellom å finne deg selv mellom billig tequila på et stappfullt utested av unge mennesker svevende mellom ungdom og voksenlivet, og spørsmålet om livets mening sjanglende hjem klokken 03:00. Ung og lovende. Kanskje var du i toppform og for første gang på lenge holdt motivasjonen oppe for en livstilssforandring og treningssenteret var blitt din nye avkobling. Kanskje var du allerede arbeidsledig, psykisk syk og kjempet en kamp for deg selv. Kanskje du allerede slet i det stille og levde for helgene som fikk deg til å føle deg levende. Druknet bekymringene med gode vennskap i gode stunder. Danset bort stresset. Kanskje var du på ditt aller beste økonomisk og endelig kommet over den tøffe kneika. Kanskje du akkurat hadde investert livssparingen din i en ny bedrift. Eller kanskje du allerede var en av de som stilte det store spørsmålet. Hva er egentlig meningen med livet? Så kom Covid-19 og alt ble snudd på hodet.

Uansett hvor du var. Nå er du her. Vi alle. Vi alle er her nå. Vi alle er slitne. Lei. Vi alle mister litt håpet for hver overskrift som drar det lille håpet vårt ut av oss. Nesten som et vakum av håpløshet. For uansett hvor du var, er du kanskje nå der du absolutt ikke vil være eller trodde du skulle komme. Der ingen av oss vil være. Der håp ikke finner noen røtter å vokse fra. Der solen virker blass og diffus istedefor lys og oppløftende. Hver overskrift gir oss alle en påminnelse av hva som skjer i verden utenfor døren. Hver overskrift som for mange der ute skaper angstanfall, panikkanfall og dødsangst er overskrifter som for andre kun skaper oppgitthet og leihet. Vi sitter alle i samme situasjon uten å være i samme situasjon. Vi er alle lei, men ikke lei på samme måte. Og det er der problemet ligger. Vi er alle redde, men ikke redde på samme måte. Noen livredde. Noen ikke redde nok. Dessverre også et av problemene. Du burde være livredd nok til å gi ditt bidrag. Bidrag for oss alle. Hver overskrift skaper noe i oss alle. Hva skaper den i deg?

Jeg vet at media er viktig. Nyheter er for mange viktig å få med seg. Lenge før Corona brøt ut, sluttet jeg å bla gjennom nyhetene og gjorde det kun en gang iblant. Hvorfor? Fordi når man lever med psykiske utfordringer som omhandler følelser, angst eller depresjon, er det en viss kvote med negative påvirkninger man kan lese og ta innover seg før det begynner å gå utover psyken, men også en hårfin grense når det går på psyken løs. Og dette gjelder spesielt nå. For oss alle. For noen er den verre, for andre er den på sitt verste. Kanskje var du aldri den som trodde du skulle gå på en smell eller kjenne på det å være psykisk utslitt. Kanskje er du den som allerede hadde dine psykiske utfordringer og nå sliter mer enn noensinne. Vi er alle i samme båt, men ikke på samme bølgelengde. Vi er alle ansvarlig for å ta vårt ansvar, men tar ikke alle like mye hensyn. Vi har alle sammen ulike meninger om pandemien, men ikke samme oppfatning. Vi er alle sammen i ulike livssituasjoner, men vi er alle i den samme verden. Vi er alle sammen slitne og lei, men ikke alle lei nok til å ta sitt ansvar. Uansett hvor ulike vi er, ulike meninger vi har, ulik psyke, ulike utfordringer, ulike liv. Kanskje var du allerede sliten av alle tankene, og sliter nå med å finne lyset i enden av tunnelen. Er det noe media klarer, så er det å skape frykt. Uansett hvor mye håp som nå prøver å tas fra oss, er det EN ting vi alle sammen i hele verden nå har. Vi har alle et felles håp, en felles drøm om at vi en dag skal kunne leve slik vi gjorde når vi fortsatt kanskje ikke visste hva livet handlet om. Livet slik vi var vant til. Tok for gitt eller var takknemlig for. For er det noe Covid-19 har lært oss alle, er det at livet handler ikke om likes, selfies, kjendis status, popularitet og overfladiske vennskap. Det handler om å leve livet når vi har det, med de vi har mens vi enda har de og gjøre det vi elsker mens vi kan med de vi elsker. Corona, du er uten tvil en jævla dritt, men er det noe du har vist oss alle er det hvor innihelvete forbanna egoistiske vi mennesker kan være, hvor mye medmenneskelighet mange av oss har i oss, hvor viktig vi mennesker er for hverandre og hvilken helse som får seg den største og mest kritiske knekken når ting skranter. Noe jeg tror mange fler uventet har kjent på for første gang. Er det noe vi alle nå har til felles er det en felles drøm. Så da sitter jeg egentlig igjen og klør meg i huet og lurer på hvorfor i hælvete det er så innmari vanskelig å gjøre en dugnad slik at vi alle en dag kan danse i gatene og feire slik vi alle ønsker. Eller har jeg misforstått? For det virker som at dere som ikke klarer å bidra, ønsker at verden aldri blir den samme igjen. Du som er så innihampen egoistisk og driter glatt i “den jævla coronan”. Det går utover deg også. Men det har du kanskje ikke tenkt på? At dine korttenkte valg ikke bare påvirker alle andre, men også deg selv. Så kanskje du skal tenke enda litt mer på deg selv og gjøre din del. Slik at DU også kan komme tilbake til den normale hverdagen igjen. Takk for ditt bidrag, du har nå minket smittespredningen med 100 personer og vi rykker stadig en plass frem i køen mot at setningen “ALT BLIR BRA” ikke lengere er en falsk motivasjon, men et reelt håp. For oss ALLE. Du er kanskje drittlei corona, og DET er vi alle. Men er det noe jeg kjenner at jeg er mer drittlei, er det DEG. Du som fortsatt ikke tar pandemien på alvor, du som tenker at det ikke rammer deg. Du som ikke tror det er noe annet enn skremselspropaganda. Du som ikke bryr deg fordi du ikke kjenner noen i risikogruppen. Du som lever som det skulle vært 2019. Du som ikke vet hva ordet dugnadsånd betyr. Du som aldri i din villeste fantasi kan tenke deg å gjøre noe for andre uten at du selv får noe ut av det. Du som ikke bryr deg så lenge det ikke påvirker deg. Du står kanskje i polkøen nå, men før du aner ordet av det ligger du i kø i påvente av respirator. Kjære egoistiske menneske; Du tenker kanskje fuck corona. Jeg tenker………

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager