Jepp, du leste riktig. Dårlig leder. Jeg skal gå dit. Dette er ikke første, og heller ikke siste gang jeg skal uttrykke min mening av ting andre tenker, som jeg sier høyt. Eller skriver i dette tilfellet. Vi kjenner alle til dominoeffekten, og hvis du stabler 3000 dominobrikker opp etter hverandre skal det kun EN brikke til for å starte raset. Det betyr at for å felle 2999 brikker, trengs det EN dominobrikke som starter det hele.

Dette innlegget kommer ikke bare av personlige erfaringer, men av mange historier hørt av flere mennesker ved flere anledninger overalt som gjør at jeg bare må få ut frustrasjonen og kanskje oppvekkeren? Det advares mot sterke meninger, og jeg gjentar dårlig lederstil. Om du blir fornærmet av innlegget betyr vel det…. Ja, nettopp at du er en selv. Brutalt, men ærlig.

Vårt lille land. Der pengene flyter, vegansk mat er eksotisk og psykisk helse er tabu. Jeg har snakket så mye om psykisk helse, men ikke noe om denne delen. Den som ofte er hele årsaken eller starten til at ansiktet til folk blir til veggpynt. For hvor ofte har vi ikke hørt folk bruke uttrykket gått på veggen. En pen måte å si at psyken har fått seg en real smell, knekk eller er utbrent. Det finnes som sagt uttallige årsaker til det, men i dette landet hvor “siesta” noen arbeidsplasser er 5 minutter på bakrommet med kavli smørost på knekkebrød, så vil jeg faktisk si at arbeidsplassen og mange ledere står for mange veggpryder rundt omkring i dette landet. Og denne går ikke ut til alle dere som har opplevd, er under eller vil oppleve å ha en dårlig leder. Den går ut til dere som fortjener tittelen. Hardt, brutalt, ærlig og så veldig fortjent!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Gjør føttene klar for våren

Hvis vi starter fra scratch her og sier det så enkelt som at DU kjære leder. Du er den første dominobrikken på arbeidsplassen din. Det er du som skal sørge for at dine ansatte trives, du skal gå frem som et godt eksempel og det er ditt ansvar at miljøet har et godt grunnlag. Men hva skjer når du snubler, tryner og gjør en dårlig jobb? Jo, da drar du nettopp resten av dine ansatte med deg; de andre dominobrikkene.

Uttallige ganger har jeg hørt mange folk rundt meg fortelle om sin jobbsituasjon, selv vært i og vet at det finnes mange flere mennesker der ute som kan relatere til dette. Du trives MED jobben, men ikke PÅ jobben pågrunn av lederen din. Når vi begynner å slite med psyken, er det ofte at vi ikke helt klarer å ta tak i den direkte grunnen til at vi begynner å kjenne på en liten depresjon eller litt psykisk motgang. Vi bruker mer enn halve livet vårt på jobb. Vi går på jobb 5-7 av 7 dager. For hva? Noen tjener såklart mer enn andre og kan leve livet ved siden av, men jeg tror jeg kan snakke for mange mennesker når jeg sier at vi jobber, og betaler regninger. Livet dere. Det nytes… Ikke! Så trivselen er avgjørende.

“Jeg snakker til dere alle. Vel, dere som trenger å høre det hvertfall. Til alle dere gode ledere. Keep up the good work. Dere redder liv. Bokstavelig talt!!”

Så. Nok småprat. Du kjefter med følelser, drar med deg hjem på jobb mens du strengt forteller dine ansatte at de skal skille jobb og privat. Du deler ut kritikk som hører hjemme på ungdomskolen og kaller det konstruktivt. Du har forventninger som du selv ikke klarer å oppnå i din egen stilling, fordi det er rett og slett for mye. Du blir sint for hver sykemelding som kommer inn, ofte pågrunn av deg. Du har heller ikke selvinnsikt nok til å tenke at du alene kan være årsaken, og kjefter/gir ansatte dårlig samvittighet for at DU har bidratt til sykdom etter for mye stress og press. Og når dine ansatte får angst og magesug når du ringer de for å følge de opp; ja, da har du gjort noe veldig feil. Skryt er like lett å få som å få kjerringa mot strømmen til å gå rett vei. Du anser ikke dine ansatte som mennesker med liv ved siden av jobben, og forventer at jobben er livet. Du lar presset fra din egen leder gå utover dine ansatte, fordi du selv ikke takler det. Du tar med deg livet på jobben, men også jobben hjem. Gjennomtrekk er et ord som går igjen for arbeidsplassen, men du innser ikke hvorfor. Du refererer deg selv som sjef, og oppfører deg som en, istedefor leder. Du slenger rundt deg med skriftlige advarsler pågrunn av din personlige misnøye, og dine ansatte lever i frykt for å miste jobben sin. Du er mer opptatt av å KUN levere gode resultater, enn å gjøre det du kan for at dine ansatte skal trives i jobben. Om gode resultater ikke oppnås, skylder du på dine ansatte fremfor å selv ta skylden. Du frykter sterke personligheter, og føler deg truet når ansatte sier ifra hva de mener om deg. Du har ingen problemer med å ta opp ting i plenum, fremfor tomannshånd. Du mobber. Du glemmer at du står ansvarlig for hver og enkelt ansattes trivsel, som igjen er avgjørende for jobben de gjør. Du glemmer å se dine ansatte som medmennesker med følelser, og behandler de også som det du selv er. En robot som skal følge ordre. De skal helst holde kjeft om de har noen meninger som angår din lederstil eller oppførsel, fordi det gjør deg usikker.

Jeg tror det er mange som kan relatere til minst en av disse tingene, men at de fleste ikke har motet nok til å faktisk si det høyt. Jeg tror også at det er mange dårligere ledere som glemmer det faktum at de alene kan stå ansvarlig for hver og enkelt persons trivsel på jobb. Du kan ha 5 ansatte som trives eller du kan ha 30 ansatte som mistrives, og at 5 av disse kan også havne i kjelleren pågrunn av det negative stresset du påfører de. Det er ikke til å skyve under teppet at arbeidsplassen vår har en stor del av vår daglige trivsel å gjøre. Du skal prestere, levere, oppfylle, imponere, stille opp, stille opp ekstra og enda mer enn det. Du skal prioritere jobben fremfor fritid, og du skal ha gode grunner til å si nei. Og om du sier nei, skal du ha dårlig samvittighet for det også.

Jeg snakker ikke om det å ha en god arbeidsmoral, for det er viktig uansett! Jeg snakker om den hårfine linjen mellom at livet er jobben og jobben er livet, som dårlige ledere krysser. Vi skal bruke mesteparten av dagene våre på jobb, og vi kommer hjem for å slappe av. Men når du kommer hjem, og jobben tærer på privatlivet så mye at du ikke kan slappe av mellom arbeidsdagene er da du må stille deg spørsmålet. Er det verdt det?

Det kan kanskje virke banalt for en som trenger å ha NAV i ryggen for å takle den enkleste hverdagen, både i jobb og uten. Men jeg har ikke alltid vært i den situasjonen. Uten å peke finger på noen, vil jeg bare si at jeg har også mine erfaringer; både gode og dårlige. Og jeg velger å bruke hver erfaring som ny livskunnskap. For du vokser i motgang, ikke i medgang. Og noen ganger skal det mye motvind og mange arbeidsplasser til før man kan sitte i sofaen hjemme og senke skuldrene mellom hver arbeidsdag. Spesielt for oss med psykisk sykdom, men også for alle andre også. Det gjelder ALLE!

“Stresset, presset, dårlige resultater og urealistiske forventninger er det som bidrar til syke ansatte. Sykdom og oppsigelser er resultatet av en dårlig leder. Gode resultater, ansatte som stiller opp og lite sykdom er resultatet av en god leder. Enkel matte. “

Så til dette med hvem som takler det. INGEN! I lengden vil det uansett tære på den sterkeste, flinkeste og mest dedikerte ansatte. For hva er det du gjør for pengene du tjener verdt, når du til slutt ikke ser verdien i noe?

Kjære alle norges ledere. Gode og dårlige. Dere står ansvarlig for flere mennesker. Dere er ansvarlig for en bedrift, men bedriften styrter uten deres ansatte. Det er ikke du som styrer bedriften. Det er dine ansatte. Om du gjør en dårlig jobb, gjør dine ansatte en dårlig jobb. Du sitter der på din høye hest, og tror at alle sykemeldte har dårlig arbeidsmoral. Dårlig arbeidsmoral starter hos deg. Dårlig arbeidsmoral er når du legger skylden på andre, fremfor å peke finger på deg selv først. Dårlig arbeidsmoral er når du setter uoppnåelige krav. Dårlig arbeidsmoral er når du slutter å se mennesket bak alle arbeidsoppgavene. Dersom du føler så hardt på presset, selv sliter psykisk og av den grunn utsetter dine ansatte for dette så vil jeg råde deg til å trekke deg tilbake eller gjøre en forandring. Det tjener ingen å ha deg sittende i denne stillingen.

“Uttrykket ‘vær mot andre som du vil at andre skal være mot deg’ gjelder i alle livets faser. Den starter i barnehagen og den fortsetter videre i arbeidslivet. Og som voksne er forbilder for barna, skal du lede dine ansatte.”

Mobbing skjer ikke bare på skolen, den skjer også på arbeidsplassen. Så neste gang du får en sykemelding på pulten, tenk deg om. Det er for deg ‘bare’ ETT menneske av alle dine ansatte. Hva vet du egentlig om personen og hva personen har av andre utfordringer? Det er lett å se en sykemelding som et papir som gjør DIN jobb mer stressende, men du tenker ikke over stresset, skyldfølelsen, dårlig samvittigheten og frykten din ansatt sitter med når de leverer den. Du ser kun papiret og glemmer personen, som jeg minner om at er like verdig som deg uansett! Og det beste rådet du kan få som leder, er tilbakemeldingene du får fra dine egne ansatte du skal lede. Det er slik du vokser.

Det er EN siste ting jeg vil si, og det er at jeg har brukt et helt feil ord i hele innlegget. Jeg har brukt ordet leder i alle setninger. En leder oppfører seg ikke slik som dette. Dette er hva vi kaller en sjef! Så hva er du? Er du den første dominobrikken?

“It is unwise to be too sure of one’s own wisdom. It is healthy to be reminded that the strongest might weaken and the wisest might err.”

– Mahatma Gandhi

Om vi skal takle livet, trenger vi flere som løfter oss opp og færre som trykker oss ned. Det trengs ikke alltid flere stemmer for å psyke ned et menneske. En stemme kan lage høy, lang ekko i et sort tomrom!

GOD HELG ❤️

I kjølevannet av den tragiske nyheten om Ari Behn, ønsker jeg først og fremst å si kondolerer til hans nærmeste. Det er ikke mange uker siden jeg skrev et innlegg om hvor viktig det er at psykisk helse kommer mer opp og frem i lyset. Dessverre er det slik at det kommer frem når det er for sent. Selvmord tar livet av langt flere mennesker enn hva vi hører om. Grunnen er at det er altfor mange som lever i denne stillheten jeg snakket om. Den vonde, altoppslukende, intense og så altfor tilstedeværende smerten du ikke kommer unna. Ingen smertestillende kan dempe smertene, ingen plaster kan plastre over.

Legebesøk på legebesøk. Du får plager i kroppen, smerter du ikke kan forklare, kroppen begynner å danne seg et forsvar fordi den lever på nødmodus i altfor lang tid og gjør det den kan for å overleve. Det psykiske begynner å tære på den fysiske helsen, og du blir mer og mer sliten. Hjelpen du så sårt ønsker og trenger, den får du ikke. Du blir ikke trodd, du føler deg dum og det eneste du ønsker er at noen skal se deg. Du ønsker bare at noen skal se hva som feiler deg, noen som prøver å forstå og hjelpe deg. Hjelpe deg selv til å forstå deg selv. Men ingen ser, og hånden du så gjerne vil strekke ut blir bare tyngre for hver gang. Til slutt har du ikke ork igjen til å engang prøve å løfte hånden og du forblir i stillhet. Dette tror jeg dessverre er en av grunnene til at det er altfor mange som ikke får den hjelpen de trenger. Undertegnede kan relatere til dette. Mitt råd er å bytte lege til en som ikke kaster deg ut av kontoret sitt etter 5 minutter, men som tar seg tiden til å høre på deg. Vi tenker at fastlegen ikke kan hjelpe oss, men det er der det må starte, og det er derfor SÅ viktig at du har en lege som oppriktig ønsker å hjelpe deg. Jeg er overbevist om at det er mange som ikke får den hjelpen de trenger, fordi legen ikke har tid til å lytte eller kompetansen til å lytte til mennesker med pyskiske plager, og ikke bare fysiske. Noen glemmer mennesket i stolen.

“De mest kreative sjelene er de mest fargerike, men ingen ser mørket på innsiden. Man blir på en måte litt blendet av alle fargene og blind for hva som skjuler seg på innsiden. Men om man tar seg tiden til å se de i øynene, vil du se at lyset ikke lenger er der som det en gang var…”

Annonsørinnhold

Gir glød og motvirker aldringstegn: Få 2 for 1 + unik rabattkode på LED-lysmaske

Det jeg tror de fleste kreative sjelene har til felles er at de ofte har et dypere og annerledes syn på livet. Det jeg mener med dypere syn er de store spørsmålene. Hva er meningen med livet, hva kan jeg bidra med i denne verden og hva er egentlig vitsen om jeg ikke får det til? Det er så mange forskjellige årsaker til at depresjoner utløses, og det finnes uttallige grunner til selvmord! Jeg synes det er så viktig å få frem til de som ikke har vært i situasjonen selv eller kjent på depresjon at selvmord ikke er et VALG. Det er ikke en egoistisk handling som gjøres fordi man gir opp. Det er et utfall etter lang tids sykdom. Det er et menneske som ikke ser en annen utvei. Et menneske som har stått ved utallige veikryss med flere retninger og prøvd alle men fortsatt endt opp på samme sted. Et menneske som har kjempet ikke bare en, men flere harde kamper og tapt hver gang. Det er så mange som tror at selvmord er en feig utvei når ting blir vanskelig. Det er så mange tror at selvmord er som å falle ned i kjelleren gjennom et hull i gulvet du snubler i; at du møter veggen og gir opp med en gang. Ikke alle vet at det kan være en trapp med 3 trappetrinn, 50 trappetrinn, 2000 trappetrinn eller en trapp du har gått nesten hele livet. Trappen leder deg ikke oppover. Denne trappen fører deg bare nærmere et enda dypere stup. Det vonde og kalde mørket. Kan du tenke deg hvor sliten du er etter flere år i den samme trappen? Beina dine vil til slutt ikke være i stand til å bære deg, melkesyren har for lenge siden tatt over, lungene dine higer etter luft, kroppen din er utslitt, du er tørst men har ikke vann til å slukke tørsten og hodet ditt som hele veien har vært din verste fiende, gir til slutt helt etter og gir opp.

“Hvert steg er et steg nærmere den mørke kjelleren. Hvert steg du tar kan du merke lyset og varmen i ryggen bli svakere og du kommer stadig nærmere den mørke kalde kjelleren. Uansett hvor hardt du prøver å snu faller du videre ned trappen. Fordi det føles tryggest i mørket.”

Vi dømmer, er fordomsfulle, sære, tradisjonelle, vanedyr som frykter det ukjente og det som er annerledes, vi skal være best, vi blender helst inn fremfor å stikke oss ut, prater ikke med fremmede folk på gata men slår av prat med ukjente på fjellet, vi er gammeldagse og er ikke stort glad i forandring, og de som skiller seg ut skjønner vi oss ikke helt på. Nei, jeg sier ikke at ALLE er slik, men min egen oppfatning av hva som kjennetegner den typiske nordmannen, på godt og vondt. Sier heller ikke at jeg ikke selv kan kjenne meg igjen i noe av det. Jeg går kanskje imot janteloven og provoserer mange med disse ordene, men meninger har vi alle og dette er bare min egen skrevet ned. Vi er alle forskjellige, og godt er det!

“Fotsporene du etterlater deg, er det kanskje noen du ikke vet om som ønsker å fylle. Vi må begynne å ha mer troen på oss selv og vår verdi for andre”

Grunnen til at skriver dette er fordi jeg vil komme med et lite budskap til alle som ikke vet hvordan de skal håndtere, strekke ut en hånd eller oppføre seg rundt mennesker med psykiske lidelser. Det er så lett å dømme mennesker som er annerledes, det er så lett å ha fordommer når man ikke forstår seg på andre, det er så lett å frykte det man ikke forstår seg på og trekke seg unna fremfor å interessere eller engasjere seg. Det er så lett å mene at de som skiller seg ut også er tøffe nok til å takle all motstand og at når du “velger” å være annerledes, må du tåle kritikken. Dessverre er det ikke slik at selv om man har motet til å være seg selv, kan man stå imot alle stormer som kommer oss i møte. De som virker så sterke på utsiden er ofte de som har vondest og som er de mest sårbare sjelene du møter. De mest kreative og sterke, tror jeg også er de mest utsatte for depresjoner. Ingen penger i verden, status eller suksess kan overgå det mørket. Det kan ta hvem som helst, og ofte de man minst forventer. Det er dette som er grunnen til at vi trenger å vise mennesker rundt oss mer forståelse og være snille mot alle vi møter. Vi trenger å gjøre dette mer synlig, slik at det for andre kanskje føles lettere å være åpen. Vi trenger bedre ressurser og tilbud som gjør det lettere å oppsøke hjelp!

“Denne sykdommen begynner å spre seg som en usynlig epidemi, men som vi ikke har funnet kuren til. Når skal vi slutte å se på psykisk helse som et tabu, fremfor en sykdom?”

Til alle dere der ute som trenger noen å snakke med; skrik ut så høyt dere kan til hvem som helst! Det vil alltid være noen som hører deg, alltid være noen som har hatt eller har det slik som deg og det vil alltid være noen der ute som kan hjelpe deg. Ikke lev i stillhet. Hev hodet og hev stemmen! Å ta valget om å forlate livet er aldri den eneste løsningen, fordi det vil alltid være noen som trenger AKKURAT DEG. Det finnes bare en av deg, og jeg er sikker på at vi alle og enhver er mye mer verdifull for noen enn det vi kanskje selv tror! Dette gjelder oss alle.

Året står på hell og vi går om noen dager inn i et nytt år, og du som leser dette har vært så heldig og hatt enda et år å legge bak deg og enda et nytt år å feire. Bruk neste år med folk som gjør deg godt, løfter deg opp og gir deg energi. Unngå mennesker som drar energien ut av deg, trykker deg ned og sårer deg. Mennesker påvirker mennesker, og har større påvirkning enn du tenker over eller vet, så vær snill og ta vare på hverandre. Jeg tror vi alle hadde hatt godt av å løfte blikket fra telefonene våre og opp mot de menneskene rundt oss. Kanskje du ser at noen der ute kanskje trenger deg mer enn det du tror?

“Det er lett å ta alt rundt oss for gitt i en verden hvor solnedganger har blitt til instagram bilder, fremfor et øyeblikk vi tar oss tiden til å nyte mens den skjer”

Godt nyttår ❤️

Nattmenneske er hun. For henne skinner månen sterkere enn solen. Mørket er det trygge, nakne stedet hvor det er rom for å bare være. Ingen forventinger, ingen lys, ingen lyd. Alle sover, og du kan noen ganger føle at du er den eneste som er våken. Nesten den eneste på hele kloden pågrunn av stillheten. Natten er din beste venn, fordi solen og dagen derpå er skummel. Den er konfronterende, lyset skinner på deg og du føler at den viser frem det du prøver å skjule så godt på innsiden. Dagen du må kjempe deg gjennom blir din verste fiende, en evig lang kamp for å beholde masken. For hva om masken faller av og noen ser det?

“Ikke vær redd for å kjenne på dårlige dager, de kommer uansett og gjør de bedre dagene enda bedre, hodet ditt og viljen din sterkere og livsgleden større!” 

Tankene om natten kan bli intense, vonde, kreative og altfor mange. Sengen? Det betyr at når jeg våkner, så er det dag igjen. Nei! Ikke la det være dag riktig enda. Jeg vil bli her litt til. I natten hvor jeg bare er. Bare være våken litt til, slik at dagen ikke kommer så brått. Kan det ikke bare være natt hele tiden? Eller til jeg er klar for dagslyset? Bare gi meg tid. Ikke press meg. Dagslyset presser meg. Får meg til å føle meg mer dyster enn natten selv. Natten gir meg tid, natten gir meg trygghet og den gir meg plass til å være med meg selv med tankene mine alene. En god ensomhet. Mørket gjør det trygt. Mørket beskytter meg fra verden!

Annonsørinnhold

De beste kjøpene nå: Opptil 50% på sport og friluft

“Kreativiteten blomstrer på natten. Jeg får så mange gode ideer, geniale tanker og ting jeg må gjøre. Så kommer dagen og ødelegger det for meg!” 

Solen bytter snart plass med månen. Lyset er på vei tilbake. Jeg må sove nå for nå er det snart dag igjen. Ånei!! den lyse dagen. Håper det regner, for da har jeg enda en unnskyldning til å bli i sengen. Om jeg legger meg nå kan jeg sove bort litt av dagen også. Det hadde vært fint for da kan jeg ha det litt mindre vondt i noen timer. Kanskje jeg ikke trenger å ta på meg masken, men gå uten den og være hjemme hele dagen…

Kan det ikke bare være natt hele tiden? Den er tross alt lysere, skinner penere og er tiden du kan ta av den tunge, tunge masken du bærer alle timene på dagen. Den befrir deg fra alle krav, gjøremål, press, forventninger og mennesker… Månen skinner og legger skygge over ting som solen lyser opp. Solen er så eksponerende, avslørende og det blir ikke rom for å skjule noe. Månen redder dagen og gir meg et sted jeg kan være like dyster som mørket.

“Om vi ikke hadde hatt dårlige dager, ville vi ikke visst hva en god dag er, og vi ville heller ikke klart å finne like mye glede i de små tingene!” 

Av og til tenker jeg tilbake på de verste periodene jeg har vært gjennom. Det føles godt å kjenne på slike ting noen ganger, for å bli minnet på hvor dypt man har vært og hvor langt man har kommet. Nesten som en trist, men oppløftende mestringsfølelse. Du skal ikke dvele ved fortiden, men du skal heller ikke glemme den helt. Fordi det som en gang gjorde deg svak, er det som nå har fått deg sterkere enn noengang! For de som har gått gjennom eller går gjennom depresjon, er det skummelt å kjenne på tristhet i frykt for at det er en ny depresjon som sniker seg innpå. Det er så lett å kjenne på den frykten! Men den viser deg også en side av livet som vil gi deg en lærdom du benytter deg av resten av livet. Nemlig å være 100 % tilstede i det livet du lever NÅ og at solen, dagslyset og DU skinner penere og klarere enn noengang!

Ta vare på deg selv og gjør noe av det som gjør deg glad! God Helg ❤️