Hjemmekarantene, isolasjon eller bare en av de som faktisk tar forhåndsregler, følger retningslinjene og holder deg hjemme? Det er mange av oss nå som er så heldige at det “eneste” vi møter av utfordringer ved dette viruset, er at vi går på veggen hjemme og at vi ikke kan møte folk eller gå på butikken. For noen er litt syke, noen veldig syke og noen vil miste noen av dette viruset. Selv om permitteringer er en krise, vil jeg påpeke at så lenge du og dine er friske, skal vi være takknemlig for det og huske på at ingen penger kan kjøpe livet eller helsen vår. Men oppi alt dette kaoset og alt fokuset på krisen, tenkte jeg heller å komme med noen tips til hva vi kan bedrive tiden med slik at litt av tiden fremover blir litt lettere å holde ut. Selv om det er mange som mest sannsynlig er godt igang med mye av dette allerede! Og nå som det eneste vi kan gjøre er å være ute i frisk luft, hjemmekontor, hjemmetrening og hjemmekos er det kanskje ikke er så lett å finne gleden ved det akkurat nå, men vi er SÅ heldige med at våren endelig titter frem og sola har meldt sin ankomst flere dager på rad. Våren er her! ☀️

Nå er det ingen dørstokkmil vi må over for å komme oss på trening, ingen ting vi skulle fått gjort som vi aldri får tid til og to do-listene som lenge har vært nedskrevet uten utstrøket utførte oppgaver, kan endelig fullføres. Er det ikke litt rart det der med tiden? Nå som vi alle blir tvunget til å holde oss hjemme, så ser vi alle tingene vi ellers tar for gitt og hvor mye tid vi plutselig egentlig har i døgnet, nå som vi ikke har noe valg? Ikke at jeg skal tale for alle der ute, men mye av det handler om hva og hvordan vi prioriterer tiden vår ellers. Nå som vi har mer tid enn noengang til å være sammen, men ikke kan, ser vi kanskje hvor verdifullt det er å kunne være med hverandre. Nå som vi ikke får lov til å oppsøke menneskemengder eller andre, ser vi hvor mye vi egentlig trenger hverandre? Hvor mye vi generelt trenger å ha mennesker rundt oss. Kjente og ukjente.

Noen tips jeg har på lager for å få tiden og dagene til å gå, som kan være tidkrevende prosjekter, små gjøremål eller store oppgaver. Ikke bare fordi vi kanskje ikke vet hva annet vi skal gjøre med all denne tiden vi plutselig har, men fordi det hjelper for å klarne hodet litt i dette koronakaoset som virvler rundt i de slitne hodene oppå de stressa nakkene våre om dagen. Vi trenger en liten pause fra tunge nyhetssartikler, alvorlige taler og evigvarende nyhetssendinger om Koronaviruset.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

1. Omorganiser klesskapet. Ja, OMorganiser! Ikke bare rydd. Forandre på hvor du har de forskjellige klærne i klesskapet. Det gir deg faktisk ny inspirasjon til antrekk og du ser klærne dine på en annen måte enn før. Jeg har til en forandring hengt opp alle mine tykke gensere, alle bluser og skjørt fremfor å brette de inn i hyller, og jeg har plutselig mye bedre oversikt og ser klærne på en annen måte! Kjøp brukt! Denne kåpen kostet meg 10,- på Fortunas på Årnes. Ja, du leste riktig. TI kroner! Tiden for gjenbruk, er NÅ!

2. Prøv klærne og sett sammen antrekk mens du rydder i klesskapet. (Les mitt tidligere innlegg om Hvordan rydde i klesskapet)Ja, vi rydder gjerne i klesskapet ofte men husker du å prøve klærne? Jeg kan love deg at du kvitter deg med mye mer som du ikke trenger om du gjør dette! Og når du har kvittet deg med det du ikke skal ha, prøver du å sette sammen nye antrekk av det du beholder. Igjen – ny inspirasjon og bedre oversikt! – legg ut det du ikke skal ha for salg!

3. Gjør det samme i alle skuffer og skap i alle rom. Når sist ryddet du i kjøkkenskapet? Trenger du virkelig 30 påleggsbokser og 25 matbokser? Og om du har mulighet så omorganiser gjerne i kjøkkenskapene også! Det er faktisk undervurdert hvor lite forandring som skal til for å gi mye glede og godfølelse.

4. Så var det denne to do-listen da. Garasjen, boden, male listene, vaske vinduene eller kanskje fasaden på huset? Det er så mange ting vi ellers i hverdagen utsetter som henger over oss i lang tid fordi vi aldri har overskuddet eller tid til å gjøre det. Det krever tid, energi og masse ork. Men når vi er ferdig føles det som vi har vunnet VM- gull i sporten ‘skulle gjort’.

5. Rydd, rydd, rydd og rydd! Roteskuffen, roteboden, rotekjelleren, rotegarasjen. Vi har alle alltid noe å rydde i som regel. Jeg vet ikke med dere, men å rydde er en deilig form for terapi. Uansett hvor lite eller stort, så føles det godt etterpå. Jeg pleier å si at når jeg ikke kan rydde opp og sortere tankene i hodet, hjelper det alltid å rydde tingene utenfor. Rydde i sminke, vaske sminkekoster, kaste sminke, teste alle neglelakker, teste alle leppestifter, teste alle øyenskygger. Gjør det samme med barnas tusjer, puslespill, rydde bort leker, rydde bort utvokste klær. Kommoden du går forbi hver gang på vei til badet som du stapper ting du ikke vet hvor du skal ha, så du ‘bare putter det oppi der imens’ og 3 år senere finner du kvitteringer fra kiwi på en fiskekake på 30 kr. På tide å organisere litt?

6. Hjemmespa. Om du har et skap fullt av diverse og kunne hatt spa hjemme hver dag i 3 år eller om du ikke har noe i det hele tatt. Har du ikke masker eller spaprodukter, kan du lage dette av ting du har i kjøkkenskapene eller kjøleskapet. Hvor ofte får du tid til å ta fotbad? Mulig du er flinkere enn meg til å gjøre det, men det finner sted i sjeldenheten hos meg. Tross hvor avslappende det er.

7. BYTT, FLYTT ELLER DYTT! Redekorere hjemme. Ommøbler, male en vegg eller møbler med malingsrester du har stående, eller bare endre på dekoreringen rundt om i huset. Tips!

– samle alt av dekor og planter fra alle rom og legg de samlet på et sted.

– bytt ut eller bytt om på planter i vaser og potter. Annen vase, blir “ny” plante.

– ommøbler på hvor du har hatt det tidligere.

– tenk nye måter å dekorere på. Telysholder til vase eller vase til telysholder? Små skåler i kjøkkenskapet du ikke bruker? Putt oppi noe kaffebønner og stapp oppi et telys.

– ommøbler hjemme, mal møbler eller lag en kontrastvegg i stua eller soverommet!

– når er vel en bedre tid å handle gjenbruk på? Når du søker på ‘maling’ på finn er det nå 4450 annonser under dette søket. Sjansen for å finne noen som selger maling i nærheten av deg, er da ganske stor! Det samme gjelder for alt annet. Dette er tiden for gjenbruk, folkens! (PS: finn skriver om hvordan vi skal forholde oss til dette i denne tiden. Så FØLG reglene!)

8. Rydde i bilder, både digitale og de gode gamle mappene med fremkalte bilder. Telefonen, nettskyen eller pcen er full av bilder vi kunne slettet, men om jeg ikke er den eneste i to sko som glemmer det så tar det faktisk lang tid å rydde opp i dette og det blir sjelden gjort. Selv om hver gang du skal legge ut et gammelt bilde i en gratulasjon på facebook og du må bla til du får krampe i tommelen og lillefingeren. Og de gamle fremkalte bildene som ligger i en støvete eske på loftet eller i kjelleren som du aldri setter deg ned å ser på mens du mimrer. De bildene som etter 20 år fortsatt ikke har blitt plassert i et tomt fotoalbum som du forøvrig også kjøpte for like mange år siden ment for bildene. Ikke fordi det tar all verden med plass, men fordi det er en oppmumtrende ting å gjøre i disse tider. Samtidig som en eske blir tømt!

9. Vårrengjøring ute. Da mener jeg ikke bare rundt din egen husvegg. Veien du går til toget hver dag, med hunden eller generelt i lokalsamfunnet. Har du lagt merke til søppelet langs veiene du går hver eneste dag? Ta med deg søplesekk, hansker og plukk søppel! Det finnes nok av steder det trengs. Gjør det for miljøet, godfølelsen og for å få frisk luft under nesa mens du gjør en god gjerning!

“10. Stress ned og finn det positive i denne tiden vi er inne i; du får mer tid til deg selv og kan plutselig finne gleden ved en rennende elv. Du får mer tid til dine nære og noen byrder blir kanskje lettere å bære. Du får mer tid til å se fargene på trærne og desto mer tid til å vifte med tærne. Du får mer tid til fred og ro, og MYE mindre tid til å la stress gro.”

Vi er inne i en tøff og krevende tid. Enten om du er påvirket i form av sykdom, permittering, står midt oppi alt og går på jobben du må gjøre, og om du er bekymret og redd. Tiden nå er for å ta vare på oss selv og hverandre, ta hensyn til hverandre og stille opp for hverandre, og det er det som skal få oss gjennom denne krisen vi nå står i. Fellesskap! Hverdagsheltene er ikke bare leger, butikkmedarbeidere og alle andre som står i jobbene sine for å holde landet igang. Vi alle må nå tre inn i nye roller som kanskje krever mer av oss enn tidligere. Vi må alle holde motet, håpet og troen oppe. Ikke bare for oss selv, men for barna våre og de rundt oss. Vi må nå alle sammen bidra til fellesskapet mer enn aldri før. Hverdagshelter finnes nå som det alltid ellers gjør, i hvert enkelt hjem! En hverdagshelt er ikke bare en som forandrer flere hundre eller tusenvis av liv. Nå er det mødre, fedre, søsken, besteforeldre, venner, kollegaer, naboer. Ja tilogmed frivillige ukjente.

“Hverdagshelt er en alminnelig, hverdagslig person som (i det stille) utfører en (enkeltstående) heltedåd ;person som tappert og selvoppofrende utfører, utholder hverdagslige gjøremål.”

Det vi nå setter ekstra godt pris på, er det vi ellers tar for gitt. Vi må huske at hverdagshelter alltid har kommet i forskjellige farger og fasonger, men nå kommer fargene bedre frem i en tydeligere form. HVERANDRE!

Jeg legger til slutt ved et kort og enkelt, men så utrolig viktig og aktuelt sitat i denne tiden som jeg håper ALLE tar med seg videre:

“Av og til tror vi at det vi gjør, bare er en dråpe i havet. Men havet ville vært mindre uten den dråpen. – Mor Teresa”

GOD HELG ❤️

Ja, så var det kanskje ikke en overraskelse at det kommer et innlegg om alt rundt dette kaoset som nå står på. Jeg skal innrømme at jeg i starten var en av de som tenkte at nå må vi slutte å la skremselspropagandaen til mediasirkuset påvirke oss til å leve i frykt. MEN, så renner det inn meldinger på telefonen fra senter, helsedirektoratet osv. Dette er nå en nasjonal/global krise. Og det jeg da sitter og tenker på er. Hvordan takler vi som samfunn og medmennesker denne pågående krisen?

Det florerer av innlegg på facebook, media og overalt om at folk hamstrer mat. Misforstå meg rett folkens. Dette er IKKE verdens ende, det er ingen zombie apokalypse eller alien invasjon vi står ovenfor. Jeg skal nå være kynisk realistisk og sette et ørlite syn på saken om hvordan vi kanskje bør forholde oss til denne krisen. For sant skal sies, som tidligere sagt; vi lever i en egoistisk verden i 2020. Vi tenker på oss selv, gjør som vi selv vil og gjør det minste vi trenger for andre så lenge vi har det vi trenger selv. Dette gjelder såklart ikke alle der ute. Det finnes faktisk folk som tenker på andre, gjør det de kan for andre og sørger for at andre har det de trenger fremfor å bare tenke på seg selv. Da snakker jeg ikke om det naturlige som egne barn, egen mann og kone eller egen familie. Jeg snakker om oss som et samfunn.

Hver og en av oss er en liten brøkdel som utgjør den store kaka som vi nå kaller samfunnet. Unnskyld mine egne tanker om hvordan det er blitt i dagens samfunn, men jeg har alltid sagt at jeg har en gammel sjel og hører vel kanskje mentalt sett ikke til i vår moderne verden. Den digitale verden. Ironisk nok, ettersom jeg har både snapchat, instagram, blogg og facebook. Jeg er som mesteparten av oss, en slave for tiden vi lever i. Skulle gjerne stilt inn tidsmaskinen på 1950 og satt meg gladelig inn. Men sånn fungerer det dessverre ikke. Verden utvikler seg. Og bra er det. Men IKKE når den utviklingen som omhandler fellesskapet går i feil retning.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Fordi for å være helt ærlig, så ønsker jeg meg altfor ofte tilbake til tiden hvor vi fortsatt lekte ute, fikk skrubbsår på knærne, klatret i trær, ringte på for å leke, ringte på hjemmetelefonen for å få tak i hverandre. Den tiden personsøkeren i beltet til pappa var banebrytende, discman var nåtidens spotify, tamagotchi var facebook, og fotoknudsens fremkalte bilder i postkassa var dagens instagram. Tiden hvor samfunnet fungerte som et ekte samfunn. Vi hadde ikke digitale distraksjoner, ingen unnskyldninger kalt sosiale medier, å spille playstation var ikke ansett som å være sosial, og når ordet kommunikasjon betydde en lang telefonsamtale eller et besøk, mobbing var verbalt og ordet troll var noe vi kun hadde hørt om i eventyr. Når Askeladden kappåt med trollet, ikke når nettrollet mobbet jenta til døde. Nå lever vi med stive nakker pågrunn av negativt stress og har påbegynnende pukkelrygger fordi vi er slaver til mobilene våre. Vi har “aldri tid” til noe fordi vi har glemt hva ordet prioriteringer betyr. Vi er så slitne at vi ikke lenger har tid til hverandre fordi vi bruker opp tiden vår på å stresse oss syke og utslitte over meningsløse, ikke så livsviktige ting. Vi “kommuniserer” over korte videosnutter av barna våre eller bilder av middagen vår. Vi tagger hverandre i morsomme bilder og ærlige fakta på jodel, mens vi sitter og ler av oss selv fordi vi kjenner oss igjen i de. Når sist ringte du en venn du ikke har snakket med på lenge, bare for å prate? Når dro du sist og besøkte noen uten å avtale 1 måned i forveien eller ringte på for å se om de er hjemme? Jeg er ikke et unntak, men som en del av slik det er blitt har man nærmest ingen valg. Om ringeklokka på døra plinger, sender jeg også mannen min et undrende blikk i nærmest frykt for hvem eller hva som står utenfor døra. For ja. Folk? Som ikke har sagt ifra at de kommer. Nei, ikke mulig tenker vi. Si meg gjerne imot. Si meg gjerne imot om du er uenig i at digital verden + mennesker = egoistisk verden. Hvorfor? Svaret er enkelt; Vi glemmer hverandre. Vi har “ikke tid” til hverandre lenger. Hvordan? Hvordan har det blitt så stor forandring på 10, 15 eller 20 år?

“Hva er et samfunn? Vi mennesker har alltid vært avhengige av å samarbeide med mennesker rundt oss for å dekke behovene våre. Derfor har vi alltid søkt sammen i samfunn, hvor vi kan samarbeide om skaffe oss det vi trenger av mat, klær, skolegang, helsetjenester og trygghet. Vi kan definere et samfunn som en gruppe mennesker som velger å leve sammen over lengre tid, i et avgrenset område.” 

Føler du at du er en del av et samfunn? Føler du at du får behovene dine dekket? Samhold, inkludering, føle omsorg, gi omsorg og føle tilhørighet, ivereta mennesker rundt deg og se videre enn kun dine egne behov? Tar du hensyn til å bidra til å dekke andres behov? Hugg av meg armen for å skrive at når ble vi så oppi oss selv, så egoistiske at vi KUN klarer å fokusere på oss selv når vi selv har vårt å tenke på? Når ble vi så selvopptatt at vi glemte at andre også har sitt å tenke på? Skal vi bare glemme hverandre? Hadde ingen noe “å tenke på” for 20 år siden? Når ble det greit å glemme hverandre fordi vi har oss selv å tenke på? Har vi glemt å være medmennesker? Har vi glemt at vi må ta vare på hverandre, ikke bare oss selv? Isåfall. Dask meg i trynet og kall meg tulling, men da synes jeg vi burde endre holdninger og tenke 20 år tilbake. Når folk trengte folk.

Kjære medmennesker. Kjære alle slaver av den digitale verden. Kjære 2020-sirkus. Kjære samfunn. Dette er ikke kun et innlegg i kjølevannet av at dere griske, egoistiske og lite medmenneskelige som har hamstret mat som at jorden går under i morgen. Dette er et rop om hjelp! Et rop om at hjelpes meg, kan vi skru tiden tilbake? Til når folk trengte folk. Ikke folk trengte facebook. For ærlig talt hva slags verden har vi blitt?

Som en overtroisk, moraliserende, standhaftig, ærlig og gammel sjel som føler verden har blitt til et tragisk utfall av utvikling som går i feil retning for oss, så må jeg si min mening. Og det er. Skjerp oss! Skjerp oss alle sammen! Skam oss alle sammen! Vi skal leve SAMMEN, ikke hver for oss. Vi skal ta vare på oss selv, MEN også andre! Til alle dere som har glemt hvordan verden fungerer. Søk opp samfunn på Google. Det første du ser er et bilde av mennesker i en ring, som forøvrig er i alle regnbuens farger. De holder hverandre i hendene. Og til alle som er voksne nok til å lese dette jeg skriver, så vet vi alle hva det symboliserer? Ja, nemlig. SAMHOLD! Et ord som vi i den pågående krisen skal få testet oss som folk og samfunn på nå. Og ta mine ord som en overtroisk tenker. Er dette en krise vi trenger for å våkne opp og se hva vi er på vei til å bli? Er dette en test vi trenger for å få opp øynene? Er dette en krise som endelig kan sette ting litt i perspektiv for oss og få oss til å lande på jorda igjen? Den jorda vi er satt på SAMMEN for å fungere SAMMEN.

For hvorfor må vi bli syke eller død for å innse hva som er viktigst i livet? Hvorfor må vi gjennom en slik krise for å innse hva vi er her for? Vi er her for EN ting. Hverandre. Så kjære alle sammen. Slutt å kun tenk på seg sjæl og drit i andre. Noen stikkord vi burde notere oss ned før vi går ut døra nå er ikke god håndhygiene, antibac og nyse i albuen. Noter dette: Hensyn, medmenneskelighet, samhold, omsorg, hensyn, hensyn, omtanke, hensyn, samfunn og HENSYN!

Jeg legger ved noe som jeg føler gir mye mening i dagens krise og ironisk nok er fra kinesisk horoskop som i år er rottens år:

Hunden er ambisjonens symbol og dette er også et tema i 2020. Mange kommer til å ta initiativ, men husk at det er opp til deg selv om du ønsker å delta eller ikke. Om du bestemmer deg for å delta, husk alltid å spørre deg selv om dette er noe som tjener både deg selv og andre. Om svaret er ja kan du delta med god samvittighet, hvis ikke burde du tenke deg om. Siden apen innehar Yang-energi som er energisk, ambisiøs og aggressiv er vi nødt til å ta i mot Ying-energi med åpne armer. Ying-energi er mer vennlig og mykere og er viktig for at vi skal holde oss ydmyke, edle og medfølende. Ditt kinesiske horoskop for 2020 råder deg til å følge hjertet i år og fokusere på å gi nye og positive opplevelser til alle.

Fokuser på:

– Mer kjærlighet og tålmodighet til deg selv og andre.

– Delta i andres lykke ved å delta i veldedige formål, samt ved å hjelpe andre når det er nødvendig.

– Realiser dine hensikter ved å være disiplinert

Så med dette avslutter jeg ikke bare denne gangen med GOD HELG, men GOD BEDRING ❤️ Ta vare på dere selv, hverandre og nok en gang. Kan vi være så snill å begynne å tenke på andre enn oss selv?

Vi gjør uttallige forsøk i livet, og bommer gang på gang på skuddet vi fyrer av mot gullfuglen. Et liv brukt på feiltak er bedre enn et liv brukt på ingenting. Vi prøver, og vi feiler. Vi er mennesker. Men når du har gitt alt av deg selv over lang tid, så mye at lufta har gått ut av deg. Hva gjør du da? Når du over lang tid har vært mot andre som du vil at andre skal være mot deg, men ender alltid opp med å kjøpe katta i sekken. Ja, selv om du føler at du ikke lenger gidder og ønsker å gi opp? Når du er på randen til å gi opp. Tenk heller da på hvem som kommer til å sitte igjen med skjegget i postkassa, og må tørke møkka vekk fra leggene sine når du gang på gang gir uten å forvente tilbake, og gir mer enn andre fortjener. Husk at like barn leker best, så ikke gå over bekken etter vann. For meg har det alltid vært så enkelt som å kalle en spade for en spade. Eller kall det kanskje vanskelig, fordi de fleste heller ønsker å gå rundt grøten. Jeg setter meg heller ned og spiser den, fremfor å spise mine ord. Sånn er det. Vi er alle forskjellige, vi alle tråkker i salaten noen ganger og vi alle burde i noen situasjoner i livet ta av oss silkehanskene for å fortelle folk hvor skapet skal stå og det er absolutt ingen vits å gråte over spilt melk. For den som ikke tar seg vann over hodet, ser bare toppen av isfjellet. Når sant skal sies, er det best å holde kjeft sies det. Men med riktig filter, ydmykhet og selvsinnsikt så står jeg heller bak at ærlighet varer lengst. Og at man alltid har i bakhodet at brent barn skyr ilden.

Det er dessverre slik at vi alle noen ganger i livet kaster stein i glasshus, men ingen er så stor at han ikke må tøye seg, ingen er så liten at han ikke må bøye seg. Så når det kommer til stykket, skal det ikke stå på vilja. Høye fjell kaster lange skygger, men det blir ingen skygge uten lys. Livet er for kort for å tro at gresset er grønnere på den andre siden, og vi er nødt for å lære oss at den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. Å love hverandre gull og grønne skoger, vil ingen ha godt av. Det sies også at det en ikke vet, har en ikke vondt av og at noen ganger må man legge det døve øret til. For det er nettopp dette livet handler om. Vi skal spre rundt oss med oss selv og vår personlighet. Alle kan ikke komme overens med alle, men den som er med på leken må tåle steken. Noen ganger stoler man på folk, men ender opp med å lage ris til egen bak fordi man gir mer enn man burde gjort. For hvorfor er det slik at de vi skal høre sannheten fra skal være barn eller fulle folk? Er det ikke bedre å være ærlig hele tiden? Men det er jo ikke slik at én sko passer alles føtter.

Når sola kommer, slukkes stjernene. Så pris ikke dagen før solen går ned. Vi må alle huske på at uansett personlighet, meninger og væremåte så er det fjærene som gjør fuglen vakker. Det er ikke så mange som tør å være seg selv fullt ut, uten å være redd for hva andre tenker. Det er en sårbar ting det å være seg selv, fordi du vet aldri hvordan mennesker du vil møte på som vil bruke det mot deg. Men det er som oftest de som våger å være seg selv som er klok, og lærer mye uten bok.

Budskapet her er at noen mennesker vil bare elske deg så lenge du passer inn i deres boks. Ikke vær redd for å skuffe dem. Fordi det kommer ikke an på hvem man er, men hvordan man er det. Og hvis du gjør det som føles riktig for deg, så er det hvertfall én person som slipper å bli skuffet. Fordi kjærlighet er å gi andre rom for å være slik de er og slik de ikke er. Og det er dessverre slik at hvis du våger å være litt synlig, så vil kanskje noen forlate deg. Men de som blir igjen, er verdt alle som gikk.

Hvem er det som bestemmer om du er god nok? Det ene spørsmålet kan kun besvares med at det ikke handler om å være god nok. Det handler om at man i alle situasjoner i livet gjør så godt man kan. Bedre kan du ikke gjøre.

“Etter å ha alltid trodd at jeg må være alle jeg møter sin ‘cup of tea’, har jeg endelig begynt å innse at man ikke er for alle. Og som Walt Disney sa; jo mer du liker deg selv, jo mindre er du som alle andre, noe som gjør deg unik.” 

Så jeg skal fortsette å sikte på gullfuglen, noen ganger tråkke i salaten og aldri love meg selv eller andre gull og grønne skoger, og senere snu på flisa. Fordi det er en merkelig tilfeldighet at ordet ærlighet utgjør en vesentlig del av ordet kjærlighet. Jeg skal være mot andre som jeg vil at andre skal være mot meg, mot de som fortjener det og jeg skal fortsette å gjøre alt jeg kan for å ikke ende opp med skjegget i postkassa eller med bæsj på leggen. Og jeg skal begynne å fortelle meg selv at det er fjærene som gjør fuglen vakker. Så jeg skal spre vingene mine, sette meg til bords og spise grøten mens jeg ser på det grønne velstelte gresset som jeg vanner hver dag, og se det vokse istedefor å fokusere på hva som skjer på den andre siden. For selv om stjernene slukkes når solen går ned, er det alltid en ny soloppgang neste dag og bak skyene skinner alltid solen. Og en ting som en klok person en gang fortalte meg som er viktig for oss alle å huske på er;

“Du er ikke for alle. Jeg er ikke for alle. Ingen av oss er for alle. Andres mening om deg trenger ikke å bli din virkelighet.” 

GOD HELG ❤️

Shopping som terapi. Hvorfor tyr vi til denne løsningen? Noen trøstespiser, andre trøsteshopper. Vi har vel alle trøstespist en gang iblant, og det kan jo forklares med at vi synes vi fortjener å unne oss noe godt i magen når vi har det kjipt. Og det føles godt akkurat der og da frem til det treffer magen, og samvittigheten samtidig kicker inn. Gulp. Den skikkelig dårlige samvittigheten for at vi har pumpet i oss masse usunne ting som vi vet ikke bidro til ønsket effekt i det vi kjenner metthetsfølelsen, men det motsatte. Men ikke alltid. Vi skal ikke komme unna at å spise usunt noen ganger faktisk hjelper litt! Og det er HELT lov, for det er søren meg viktig å kose seg!

Så kommer vi til dette med trøsteshopping. Det tok meg MANGE år før jeg innså at jeg brukte shopping som terapi, og hvorfor. Og selv om jeg har kommet frem til min sannhet, betyr ikke det at dette gjelder alle andre. Men kanskje den gjelder for andre der ute også. Endelig har jeg kommet frem til fasiten; det handler ikke om nye ting. Det handler om ønsken om forandring!

Når du shopper eller bruker penger for å døyve smerter du ikke kan kontrollere på innsiden, vil det ikke bidra til annet enn dårlig samvittighet. Du ender opp med ting du ikke trenger, som du har kjøpt med dårlig samvittighet og kanskje med penger du egentlig ikke har eller burde bruke. Det er en SÅ kort lykkerus der og da, som vi noen veldig få øyeblikk senere angrer på fordi det ikke hjalp likevel. Igjen. Så hvorfor gjør vi det?

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Det skal sies at uansett hva så kommer jeg alltid til å elske shopping. Men forskjellen fra flere år siden og nå, er at jeg kan shoppe med ren samvittighet fordi jeg er bevisst på når jeg trøsteshopper og bruker det som “terapi”. Vi kan gjerne le av dette med trøsteshopping, og det holder ikke med mine egne hender å telle på for hvor mange ganger jeg har ledd med venninner av det fordi man kan relatere. Men hvor morsomt er det egentlig?

“Vi kan aldri kjøpe bort depresjon, smerte eller tristhet. Likevel fortsetter vi å prøve, likevel fortsetter vi å feile. Fordi svaret ligger ikke fremfor oss. Det ligger nederst under alt annet. Og det er så mye lettere å ty til enkle løsninger”

Det har tatt år, mange terapitimer, mye penger, mye dårlig samvittighet, mye selvkritikk, mye selvhat, mye opprydninger og mye selvbevissthet for å ha kommet frem til min sannhet. At uansett hva som skjer, har skjedd og fortsatt sitter igjen, vil jeg aldri kunne hjelpe meg selv med å shoppe bort problemene mine. Jeg må ta tak i de. Det blir som å skulle nøste opp i metervis med et flerfarget innviklet garn med følelser. Jeg ønsker å skrive om dette, fordi jeg vet med 100 % sikkerhet at det sitter mange damer, men sikkert også menn der ute som gjør akkurat det samme som meg. Kjøpe bort det vonde med nye ting. Men en ny genser i skapet, leger ikke sårene. Den er bare enda en metafor hengende i klesskapet for uarbeidede sår og følelser. Nye eller gamle. Spiller ingen rolle. Påminnelsen henger der likevel på en henger full av dårlig samvittighet.

Som jeg nevnte i tidligere innlegg prøver jeg nå å dekke det behovet jeg brukte med å shoppe før, med å organisere og rydde. Både hos meg selv og hos andre. Fordi det handler ikke bare om forandring i eget klesskap, eget hjem eller nye ting for meg selv. Det startet med det, og etterhvert som jeg har blitt mer og mer klar over de gangene jeg ønsker å shoppe fordi jeg ønsker forandring på innsiden, har jeg tatt det videre til å kunne hjelpe andre også. Det som nå funker for meg nå er at jeg bruker mine indre konflikter til å se gleden i generell positiv forandring. Vite at jeg bruker mine evner og kunnskap til å gjøre noe produktivt, uten å bruke penger. Gjøre ting som får meg til å føle meg bra. Punktum. Ikke ting som får meg til å føle meg bra, MEN dårlig igjen etterpå. Det blir en ond spiral som du ikke kommer deg ut av fordi det er som ordtaket; gammel vane er vond å vende. Så vi må prøve å vende det vonde til en positiv vane! Forandring vi ikke kan gjøre noe med på innsiden, utgjør våre valg på utsiden. Vi trenger bare å vende vanene våre slik at valgene vi tar på utsiden ikke motarbeider ønskene for forandringen på innsiden. Noen ganger må vi starte i bunnen av bunken, istedefor å ta tak i det letteste tilgjengelige. Det er følelser i bunn av bunken, og det materialistiske ligger oppå som en fristende rykende fersk sjokoladekake med smak av dårlig samvittighet, og ettersmak av sur manglende selvkontroll. En selvkontroll du ikke kan gjøre noe med uten hjelp fra andre.

“Til alle dere “terapi-shoppere” der ute. Jeg oppfordrer deg til at du stopper neste gang du shopper fordi du er litt deppa, trist eller lei. Vil dette hjelpe deg? Hvis ikke; si nei, legg det fra deg og gå din vei.”

Det er ikke sånn at vi bare kan velge å ikke shoppe. Det er en avhengighet som alt annet. Og til de som vet hvordan det er, vet dette veldig godt selv og hvor vanskelig det er å motstå fristelsen. Noen doper seg, noen spiser, noen drikker, noen spiller, noen trener og noen shopper. Det er mange forskjellige grunner til at vi mennesker tyr til de tingene vi gjør, for å prøve å få oss til å føle oss bedre. Noen er mindre skadelige, noen sunnere, noen farligere og noen dyrere enn andre. Men det de alle har til felles er at vi bruker det til det samme. Forandre ting vi ikke kan kontrollere, forklare eller klare på egenhånd. Så denne går ut til alle som kan relatere til det jeg skriver. Jeg har vært der og er der fortsatt, men på en billigere og sunnere måte.

“Nye hårfrisyrer, stadig nye hårfarger, shopping. Alle disse tingene var min egenterapi i mange år. Men det var kortvarig lykke som satt igjen enda mer kaos på innsiden. Ikke minst nye problemer”

Trening og kosthold, for en bedre selvtillit til egen kropp. Spare ut håret mitt, for å jobbe med egen selvkontroll. Gjenbruk, for god samvittighet til lommeboken og miljøet. Ommøblering, for å roe kaos i hodet og ikke bruke penger. Disse tingene jobber jeg med. For en shopaholic, med trangen til å stadig forandre utseendet med crazy hårfarger og nye hårfrisyrer, er dette store livsviktige forandringer for veien mot bedre psykisk helse. Veien har vært lang å gå og det er fortsatt et stykke igjen til målstreken.

Så til alle dere der ute som kanskje akkurat har startet på veien til forandring. Husk at selv om du går deg bort et lite øyeblikk, betyr ikke det at målstreken blir fjernet, fordi det er DIN målstrek. Den står der og venter på deg helt til du passerer den. For det er tross alt DIN vei å gå, DIN målstrek du skal nå og DITT eget tempo som betyr noe. Din, og ingen andres.

PS: Det er lov å shoppe, forandre utseendet og kose seg, men det er en STOR forskjell på å gjøre fordi man ønsker det eller når man bruker det som erstatning for noe annet man trenger å forandre!

GOD HELG ❤️

Vi er alle komplekse mennesker med forskjellige opplevelser, erfaringer, oppvekst, miljø, venner, syn, moraler, verdier, følelser og alt det som utgjør den vi er. Vår personlighet. Men hvem er du når du har en form for personlighetsforstyrrelse? Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse betyr ikke at følelsene dine ikke er riktig, at du ER ustabil eller følelsene dine ikke er ekte. Følelsene dine er forsterket. På godt og vondt. Det betyr at det du føler er knyttet til traumer eller opplevelser du ikke alltid kan forklare der og da, men det finnes alltid en grunn for det og for reaksjonen din.

Jeg har så vidt nevnt noe om diagnosen Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (EUP), men ikke snakket nok. Jeg ønsker å være åpen om det fordi jeg kanskje kan hjelpe flere der ute som kjemper med det samme. Jeg sier kjemper fordi det er evig kamp med seg selv. Det er tøft, vanskelig og noen ganger veldig vondt. Ensom og misforstått. To ord som satt sammen i et overarbeidende hode ikke går hånd i hånd. For det er ikke slik at vi som har samme diagnose har samme utfordringer. Og det er nettopp det som gjør det ekstra ensomt. Du vet at det er noen der ute som kan forstå deg på en måte, men det er stort sett et hav av mennesker som aldri vil eller prøver. Og det er derfor jeg ønsker å prøve å sette ord på hvordan det ser ut på innsiden. Min innside hvertfall.

Vi vet alle at når vi snakker om kjærlighet og følelser, pleier vi å si at man ikke kan styre hva man føler. I både kjærlighet og kjærlighetssorg er det jo en selvfølge, og vi trøster venninner med at når man mister følelser for noen så “kan du ikke noe for hva du føler”. Og det er jo helt riktig. Det er bare lettere fordi vi alle som regel har gått gjennom noe av det samme, så derfor klarer vi å trøste og relatere. Det vanskelige med å få folk til å forstå mine følelser, er at de for mange ikke gir noen mening. Fordi de ikke kan relatere. Og hvordan blir vi mennesker når vi ikke forstår hverandre? Noen prøver å forstå, noen ønsker ikke å forstå og andre kan faktisk relatere og derav vise bedre forståelse i det noen ganger uforståelige. Så la oss snakke litt om dette med forståelse.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Ting du opplever, mennesker du møter, traumer, positive opplevelser, menneskene rundt deg. Alt som påvirker deg på alle måter er det som gjør halvparten av tankene dine. Både tankene dine om ting og tankene dine om deg selv. Som alle vet er vi damer flinke til å ikke bare tenke, men overtenke det meste. Så de fleste damer kan kanskje ha noe forståelse for det jeg skal si, fordi hjernen vår fungerer noe likt. Men hvordan skal jeg kunne forklare noe jeg selv ikke kan forstå eller godta? Vel, jeg skal prøve å sette ord på det på en måte som kanskje kan gi deg litt mer forståelse.

“Forståelse er ikke noe vi forventer fra andre slik verden har blitt nå. Vi dømmer mer enn å vise forståelse. Og det er også derfor psykisk helse fortsatt er sett på som tabu og vi stadig vekk skal ha formeninger om hva andre gjør og ikke gjør uten å egentlig vite hva som er bakgrunnen for det. Your way or the highway. My way or no way. La oss slutte å tenke sånn.”

Hodet mitt er som en kombinert vaskemaskin med tørketrommel uten pause og stoppeknapp, med en vrang dør som bruker hundre år på å åpne seg etter ferdig vask. Klærne inni er alle tankene som surrer rundt i hodet mitt, og de kan sammenlignes med single sokker som alltid blir liggende løst i skuffen. Det blir rot og kaos i sokkeskuffen. Sokk uten partner? Har det klikka for deg tenker du? Ja, altså sokken er tankene mine og den savnede partneren gjør jo at sokken aldri blir rullet trygt sammen som en ball som alle andre sokkeparene. Uparede sokker blir liggende ensom og skiller seg ut blant alle de andre. Jeg vet ikke med dere, men det blir kaos i sokkeskuffen av alle disse single sokkene. Vaskemaskinen er hodet mitt. Den jobber 24 timer i døgnet og om noe oppstår som jeg ikke kan slå meg til ro med, jobber den enda hardere. Akkurat som når vaskemaskinen går så fort at den flytter seg et par cm ut fra veggen, flytter stresset i hodet seg til kroppen og gjør meg sliten. Den bråker også ganske høyt. Høyt inni meg. Sånn føles hodet mitt ofte. Altfor ofte. Du har også forståvidt følelsene mine som forsterkes i tillegg, som gjør at det gjør ekstra vondt og slitsomt å tenke noen ganger. Tørketrommelen er følelsene mine. Ferdigvasket, overanalysert og selvkritisk har de gjort seg mange runder i vaskemaskinen og gjort seg om til følelser. De har tørket, klar for å tas ut av maskinen. Ut av hodet og videre ut i kroppen.

Vi alle flyter rundt i våre dagligdagse liv og bærer alle på en eller annen form for utfordring. Ikke alle er like store, ikke alle er like vonde. Men vi skal ikke sammenligne hverandre, vi skal ikke sammenligne våre utfordringer, selv om det er vanskeligere enn vi tror. Vi kan lett dømme, gjøre oss opp meninger og snakke uten å tenke. For det er slik vi fleste mennesker er. Det er så lett å dømme utifra kun oppførsel og væremåte og glemme årsaken bak hvorfor vi alle er som vi er og at vi alle reagerer og deretter responderer på forkjellige måter i like og ulike situasjoner. Men det er da vi kommer til dette med forståelse.

Vi er alle sårbare. Noen mer enn andre. EUP for meg er en kamp mot å holde inne følelser. Det kan beskrives som et ekstra lag utenpå huden. Bare et usynlig et, tvinnet sammen av alt jeg bærer på inni hodet. Både gode og vonde. Jeg kan oppfattes som sterk, hardhudet, bestemt, streng, sta og hissig. Lenge har jeg sliti med at jeg ikke klarer helt å godta meg selv fordi jeg har så mye følelser, og generelt fordi jeg føler meg annerledes. Annerledes på den vonde måten. Den ensomme måten. Sinnet mitt først og fremst. For det er slik det er. Sinne og irritasjon er det som er enklest, minst sårbart og lettest å uttrykke. Tårene kommer senere. Når ingen ser meg. Derfor kan jeg oppfattes hissig noen ganger. Men ingen ser hva jeg egentlig føler på innsiden. Jeg skjuler det godt under den “tykke” huden. Huden min er hard, men samtidig så, så tynn at den noen ganger føles gjennomsiktig. Bestemt er jeg fordi når jeg først har troen, vil jeg stå på det om jeg føler det er riktig. For dagene går så opp og ned, og de dagene troen er borte, er den virkelig borte. Spesielt troen på meg selv. Det er vel der personlighetsforstyrrelsen kommer best frem. Forskjellen på selvsikkerheten og selvfølelsen fra de gode og de dårlige dagene. Men selvinnsikten? Den er tilstede 110 % hele tiden. Og det er den som gjør det enda vanskeligere å være meg. Jeg er så klar over hvordan jeg oppfattes og oppfører meg. Jeg overanalyserer deretter. Meg selv og alle situasjoner jeg utsettes for. Jeg er den strengeste personen jeg kjenner. Mot meg selv. Hele tiden. Alltid. Det er kanskje det vondeste. Å være SÅ streng mot seg selv. Innsiden min ser ut som et kaos, og jeg blir derfor så opptatt av at alt annet må være organisert og perfekt. Jeg kan ikke rydde opp inni hodet, men jeg kan rydde det som er utenfor. Dette er en brøkdel av mine utfordringer. Noen ting holdes foreløpig inni hodet, eller innenfor døren til terapeuten frem til jeg kan sette ord på det. Det vondeste med alt? Ingen forstår. Selv ikke jeg noen ganger.

Så hvorfor ønsker jeg å være så åpen, når jeg samtidig er så sårbar? Fordi jeg tør, fordi jeg ikke er redd for å være den jeg er, fordi jeg prøver å godta at sånn er det, og sånn er jeg. Fordi jeg så sårt ønsker at dere andre der ute som sliter med det samme, eller kan relatere kan føle dere litt mindre ensom. Det kan noen ganger hjelpe å høre om andres smerte for å forstå sin egen og lese om andres tanker for å reflektere over sine egne.

“Vi burde slutte å være for harde mot oss selv. Stress har blitt en folkesykdom, og jeg tror om vi hadde vist oss selv og hverandre litt mer forståelse, hadde vi kjent mindre på presset og stresset over å hele tiden måtte være bra nok eller perfekt! Eller redselen for å være oss selv, i frykt for å være annerledes” 

Vi uttrykker oss alle på forskjellige måter, opptrer på forskjellige måter, gjør ting på forkjellige måter, reagerer på forskjellige måter og føler alle ting på forskjellige måter. Fordi vi er forskjellige. Personlighet eller personlighetsforstyrrelse. Og selv om du kanskje ikke forstår mine følelser, betyr ikke det at de ikke er reelle eller riktig. De er ikke ustabile. De er sterkere. Vi skal møte forståelse med forståelse, fremfor å møte på fordommer hvor enn vi går. Hvorfor tror du sosial angst har blitt så utbredt? Prestasjon, presset om å være bra nok og redselen for hva andre mener om oss har gjort det slik. Hvorfor har det blitt slik at vi føler vi har noe å bevise for mennesker som ikke lar oss være oss selv? Jeg skal jobbe videre med meg selv som jeg gjør hver dag, og jobbe med min egen forståelse for andre og ikke minst meg selv. For det er ikke slik at alle som virker hardhudet ikke har steder på huden hvor blyanten kan stikke gjennom og legge igjen mye følelser de ikke klarer å sette ord på. For det spiller ingen rolle om du skriver, prater eller er helt stille. Alle disse tre tingene kan være like ødeleggende som den andre. Stillhet skaper usikkerhet og følelse av manglende tilhørighet, mens enkle ord kan skape stor smerte. Usikkerhet og smerte er ikke bra sammen. I en dømmende verden er det enda viktigere å gjøre en innsats for å forstå hverandre bedre. Og kanskje spesielt de som er som meg, som er enda vanskeligere å forstå seg på, men allikevel føler alt så veldig sterkt. For vi skal egentlig ikke ha en GRUNN for å ta hensyn til mennesker rundt oss. Det skal være en simpel leveregel; å ta vare på hverandre så godt vi kan. Uansett hvor forskjellige meninger vi har og hvor forskjellige vi er, diagnoser eller ikke. Vi er den vi er, og vi skal aldri føle at vi ikke har rett til å føle det vi gjør overfor noe som helst fordi det ikke er normalen for andre.

Jeg skal fortsette å spisse blyanten min for de med hard hud, men viktigst av alt for de med tynn hud. For tenk om vi alle kunne skrevet i ord med sort sprittusj på oss selv hva vi kjemper mot eller med inni oss. Hadde vi kanskje da vært mindre dømmende og mer forståelsefulle overfor alle rundt oss? Jeg vet bare at det ikke skal være nødvendig å måtte vite absolutt alt om hverandre for å godta hverandre ❤️

La oss være snille mot hverandre og begynne løfte hverandre opp og støtte hverandre uansett om vi er uenige med hverandre ❤️

Jeg har lenge elsket antikk, vintage og brukt. Både fordi jeg synes det er spennende å lete etter gamle skatter, og fordi jeg liker å ha ting som ikke andre har. For ei som er i overkant glad i interiør, klær og sko så gjør det heller ingenting for lommeboken da det pleier å koste betraktelig mye mindre enn nye ting i butikk. Jeg skulle egentlig legge ut et innlegg med masse bilder av mine vintage favorittklær og interiør, men det får vi komme til senere. Jeg vil egentlig bare påpeke en helt annen ting jeg synes er utrolig fint med gjenbruk og fokuset på det. Fra et perspektiv jeg faktisk selv ikke innså før, ja før jeg skulle sette med ned for å skrive dette blogginnlegget.

Vi lever i en materialistisk verden. Vi kjøper ting vi ikke trenger, fordi vi skal passe inn steder vi ikke hører til for å bevise noe vi ikke trenger å bevise. Jeg snakker da i utgangspunktet om det presset ikke bare blant unge, men det vi har skapt for oss selv. Oss voksne. Det er plutselig blitt så viktig å bevise noe. At vi har mer penger enn hva lommeboken faktisk tilsier og ønsker. Det er viktig å ha det beste, følge de nyeste trendene og ikke “henge etter”. Vi har blitt en generasjon hvor vi heller skaffer nytt, istedefor å fikse det vi har eller finne en måte å forbedre det på. Dette gjelder forsåvidt i mye annet enn bare materialistiske ting, men det er en annen sak til et senere innlegg. Vi er vel egentlig blitt til generasjon; bytt til nytt?

Jeg husker selv når jeg begynte å elske vintage og hver eneste Fretex butikk jeg så lyste opp som en Oase i ørkenen. Noe det forøvrig fortsatt gjør. Jeg kunne være i en butikk i lang tid og være helt i min egen verden av inspirasjon. Men samtidig var det liksom også på en måte flaut, fordi jeg tenkte at jeg kanskje så ut som at jeg var så fattig at jeg måtte kjøpe klærne mine på Fretex, fordi jeg ikke hadde råd til å gå på Bik Bok som alle andre. Men sannheten var jo en blanding. Jeg hadde dårlig råd, men var også så utrolig glad i gamle klær! Men det var jo ikke populært eller noen trend! Og når du bærer på en usikkerhet inni deg selv, tenker du veldig på dette unødvendige tullet om hva andre tenker om deg. Dette var selvfølgelig lenge før gjenbruk var i vinden og en trend som til og med kjendiser slang seg på. Men nå har både usikkerheten min, trenden og kjendiser lagt om tankegangen. Noe som er så utrolig fint! Og derfor jeg nå kommer til mitt poeng med innlegget.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Når jeg skriver dette, får det meg til å ønske å slå et slag enda sterkere enn før om dette med gjenbruk. Noen gjør det for miljøet, noen for lommeboken, noen for trenden, noen for interessen og noen for inspirasjonen. Men det er en ting vi burde ha i bakhodet, som er kanskje det viktigste vi gjør i dag. For kjøpepresset! For alt presset vi skaper rundt det å måtte ha det beste og nyeste! Det er et blogginnlegg som har flortert av Martine Halvorsen om det at foreldre skaper presset. Jeg skal ikke uttale meg om hennes shoppingvaner og om hun er flink til å handle brukt aner ikke jeg. Men jeg leste så vidt det var et motsvar til hennes innlegg om at hun annonserte for ting. Så det blir vel kanskje litt rart for ei som slår så hardt i bordet om det. Men nok om det. Dette går generelt ut til alle. Om du bidrar til kjøpepresset eller ikke. Det er jo sant det hun sier, men det skal sies at barn og folk er forskjellig. Folk har forskjellig økonomi, og derav råd til forskjellige ting. Vi kan ikke nekte folk å kjøpe det de ønsker, men vi kan prøve å bidra til at det er “kulere” å kjøpe brukt også. Jeg tror at hvis vi selv aldri trår foten innafor en bruktbutikk og ser selv og derav ikke viser barna verdien i at “brukte” ting ofte kan være kulere enn helt nye, så vil vi jo sende et budskap om at ingenting annet enn helt nytt er godt nok! Vil det ikke det?

“Jeg sier ikke at bruktbutikker er for alle, og at det vil være hele løsningen på dette syke kjøpepresset. Men det kan kanskje bidra til å bevisstgjøre at du ikke nødvendigvis har de kuleste tingene, bare fordi det er helt nytt!”

Nok en gang er det vi voksne som må ta tak i dette problemet. Ikke bare lære barna, men oss selv at det å gjøre ting litt annerledes er tøffere enn å følge flokken. Jeg kommer alltid til å være glad i shopping, men jeg har blitt mer glad i bruktbutikker enn å gå på et kjøpesenter. Det er mer spennende, bedre priser og en garanti på å ikke komme på festen med samme antrekk som sidemannen.

Jeg skal ikke peke finger, og si at om du ikke kjøper brukt så er du med på kjøpepress, for selv om jeg elsker brukt, kjøper jeg nye ting når det er nødvendig jeg også. Jeg skal prøve å få folk til å skifte litt syn på det å handle brukt. Gjenbrukskulturen er ikke bare for alternative, fattige eller hipstere. Det er for fornuftige folk! Men når det blir flaut å si at man har handlet på finn, vært på fretex eller funnet på gjenvinningsstasjonen, da har vi glemt verdien i ting. Ting er ting. Ting er ikke status! Ting er også noe som kommer og går, og som jeg tidligere har sagt er selv den helt nye julegaven du fikk i fjor en ting som en senere tid vil ende opp på gjenvinningstasjonen eller forhåpentligvis på Fretex så andre kan få glede av det. Siden jeg startet med å alltid kjøpe brukt før nytt, har jeg spart tusenvis av kroner på både interiør, klær og husholdning. Og hver gang har folk rundt meg blitt overrasket og jeg får ofte høre “du finner alltid skatter du!” og blir enda mer sjokkert når de hører prisen. Vi har blitt så opptatt av å ha alt nytt at vi ikke engang tenker tanken om å sjekke finn først, slik at vi sparer kanskje halve prisen på ting! Ting vi trenger er bare et klikk unna og en tur i postkassa eller på posten. Enkelt, dyrt og usunt.

Min oppfordring til ALLE som ikke setter foten innenfor bruktbutikker eller sjekker finn først, er å PRØVE NOE NYTT! Det er kanskje ikke vellykket første gangen, men det er ikke det når du går inn på H&M alltid heller, men du fortsetter å gå dit. Gi det flere sjanser og tro du meg, du kommer til å finne et eller annet som du kommer til å ha som favoritt i klesskapet eller på kommoden i gangen, eller selve kommoden. Når du trenger nytt antrekk, skal jeg love deg at du finner mer inspirasjon i en butikk med EN av hver, enn i butikker med hundrevis av varer å velge mellom.

“Tenk som du bør gjøre med klesskapet; minimalistisk! Mindre klær i skapet = flere antrekk + jeg har ALLTID noe å ha på meg-garanti. Som igjen = lykkeligere liv. Jeg snakker av lang erfaring med overfylt klesskap som shopaholic at mindre ting faktisk gjør deg lykkeligere!”

Så kjære alle dere som tenker at kjøpepresset er helt på trynet og til dere som delte innlegget til Martine Halvorsen. Hva annet kan vi gjøre for å bidra til å skjerpe oss? Å dele blogginnlegg? Det er klart at noen innlegg når frem til mange mennesker, men det er kun budskap og ord om oppfordring til å skjerpe oss. Ikke bare del for å vise at du støtter ordene. Gjør!

Vi kan som vi alltid bør gjøre for samfunnet, barna, oss selv, hverandre og for miljøet. Gå frem som et godt eksempel. Gjør din del. Vi må slutte å tenke ‘en dråpe i havet’. Vi må få viktigheten av gjenbruk mer frem i lyset. Det er ikke bare miljøet vi ødelegger. Vi ødelegger vårt syn på forskjellen mellom hva som gjør oss lykkelig og det å måtte ha det vi tror vi trenger for å være lykkelig! Mye vil ha mer, og der starter ballen å rulle. La oss heller hver for oss stoppe den store snøballen som ruller gjennom samfunnet. Vi trenger ikke nødvendigvis å slutte å kjøpe. Vi trenger bare å kjøpe mindre og vi trenger å kjøpe smartere!

De fineste ytterjakkene er vintage. Denne saueskinnskåpen kostet 900,- i Fretex sin nettbutikk. Varmere enn de fleste, kulere enn få og latterlig billig. Elsk på brukt ❤️

GOD HELG ❤️

Jepp, du leste riktig. Dårlig leder. Jeg skal gå dit. Dette er ikke første, og heller ikke siste gang jeg skal uttrykke min mening av ting andre tenker, som jeg sier høyt. Eller skriver i dette tilfellet. Vi kjenner alle til dominoeffekten, og hvis du stabler 3000 dominobrikker opp etter hverandre skal det kun EN brikke til for å starte raset. Det betyr at for å felle 2999 brikker, trengs det EN dominobrikke som starter det hele.

Dette innlegget kommer ikke bare av personlige erfaringer, men av mange historier hørt av flere mennesker ved flere anledninger overalt som gjør at jeg bare må få ut frustrasjonen og kanskje oppvekkeren? Det advares mot sterke meninger, og jeg gjentar dårlig lederstil. Om du blir fornærmet av innlegget betyr vel det…. Ja, nettopp at du er en selv. Brutalt, men ærlig.

Vårt lille land. Der pengene flyter, vegansk mat er eksotisk og psykisk helse er tabu. Jeg har snakket så mye om psykisk helse, men ikke noe om denne delen. Den som ofte er hele årsaken eller starten til at ansiktet til folk blir til veggpynt. For hvor ofte har vi ikke hørt folk bruke uttrykket gått på veggen. En pen måte å si at psyken har fått seg en real smell, knekk eller er utbrent. Det finnes som sagt uttallige årsaker til det, men i dette landet hvor “siesta” noen arbeidsplasser er 5 minutter på bakrommet med kavli smørost på knekkebrød, så vil jeg faktisk si at arbeidsplassen og mange ledere står for mange veggpryder rundt omkring i dette landet. Og denne går ikke ut til alle dere som har opplevd, er under eller vil oppleve å ha en dårlig leder. Den går ut til dere som fortjener tittelen. Hardt, brutalt, ærlig og så veldig fortjent!

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Hvis vi starter fra scratch her og sier det så enkelt som at DU kjære leder. Du er den første dominobrikken på arbeidsplassen din. Det er du som skal sørge for at dine ansatte trives, du skal gå frem som et godt eksempel og det er ditt ansvar at miljøet har et godt grunnlag. Men hva skjer når du snubler, tryner og gjør en dårlig jobb? Jo, da drar du nettopp resten av dine ansatte med deg; de andre dominobrikkene.

Uttallige ganger har jeg hørt mange folk rundt meg fortelle om sin jobbsituasjon, selv vært i og vet at det finnes mange flere mennesker der ute som kan relatere til dette. Du trives MED jobben, men ikke PÅ jobben pågrunn av lederen din. Når vi begynner å slite med psyken, er det ofte at vi ikke helt klarer å ta tak i den direkte grunnen til at vi begynner å kjenne på en liten depresjon eller litt psykisk motgang. Vi bruker mer enn halve livet vårt på jobb. Vi går på jobb 5-7 av 7 dager. For hva? Noen tjener såklart mer enn andre og kan leve livet ved siden av, men jeg tror jeg kan snakke for mange mennesker når jeg sier at vi jobber, og betaler regninger. Livet dere. Det nytes… Ikke! Så trivselen er avgjørende.

“Jeg snakker til dere alle. Vel, dere som trenger å høre det hvertfall. Til alle dere gode ledere. Keep up the good work. Dere redder liv. Bokstavelig talt!!”

Så. Nok småprat. Du kjefter med følelser, drar med deg hjem på jobb mens du strengt forteller dine ansatte at de skal skille jobb og privat. Du deler ut kritikk som hører hjemme på ungdomskolen og kaller det konstruktivt. Du har forventninger som du selv ikke klarer å oppnå i din egen stilling, fordi det er rett og slett for mye. Du blir sint for hver sykemelding som kommer inn, ofte pågrunn av deg. Du har heller ikke selvinnsikt nok til å tenke at du alene kan være årsaken, og kjefter/gir ansatte dårlig samvittighet for at DU har bidratt til sykdom etter for mye stress og press. Og når dine ansatte får angst og magesug når du ringer de for å følge de opp; ja, da har du gjort noe veldig feil. Skryt er like lett å få som å få kjerringa mot strømmen til å gå rett vei. Du anser ikke dine ansatte som mennesker med liv ved siden av jobben, og forventer at jobben er livet. Du lar presset fra din egen leder gå utover dine ansatte, fordi du selv ikke takler det. Du tar med deg livet på jobben, men også jobben hjem. Gjennomtrekk er et ord som går igjen for arbeidsplassen, men du innser ikke hvorfor. Du refererer deg selv som sjef, og oppfører deg som en, istedefor leder. Du slenger rundt deg med skriftlige advarsler pågrunn av din personlige misnøye, og dine ansatte lever i frykt for å miste jobben sin. Du er mer opptatt av å KUN levere gode resultater, enn å gjøre det du kan for at dine ansatte skal trives i jobben. Om gode resultater ikke oppnås, skylder du på dine ansatte fremfor å selv ta skylden. Du frykter sterke personligheter, og føler deg truet når ansatte sier ifra hva de mener om deg. Du har ingen problemer med å ta opp ting i plenum, fremfor tomannshånd. Du mobber. Du glemmer at du står ansvarlig for hver og enkelt ansattes trivsel, som igjen er avgjørende for jobben de gjør. Du glemmer å se dine ansatte som medmennesker med følelser, og behandler de også som det du selv er. En robot som skal følge ordre. De skal helst holde kjeft om de har noen meninger som angår din lederstil eller oppførsel, fordi det gjør deg usikker.

Jeg tror det er mange som kan relatere til minst en av disse tingene, men at de fleste ikke har motet nok til å faktisk si det høyt. Jeg tror også at det er mange dårligere ledere som glemmer det faktum at de alene kan stå ansvarlig for hver og enkelt persons trivsel på jobb. Du kan ha 5 ansatte som trives eller du kan ha 30 ansatte som mistrives, og at 5 av disse kan også havne i kjelleren pågrunn av det negative stresset du påfører de. Det er ikke til å skyve under teppet at arbeidsplassen vår har en stor del av vår daglige trivsel å gjøre. Du skal prestere, levere, oppfylle, imponere, stille opp, stille opp ekstra og enda mer enn det. Du skal prioritere jobben fremfor fritid, og du skal ha gode grunner til å si nei. Og om du sier nei, skal du ha dårlig samvittighet for det også.

Jeg snakker ikke om det å ha en god arbeidsmoral, for det er viktig uansett! Jeg snakker om den hårfine linjen mellom at livet er jobben og jobben er livet, som dårlige ledere krysser. Vi skal bruke mesteparten av dagene våre på jobb, og vi kommer hjem for å slappe av. Men når du kommer hjem, og jobben tærer på privatlivet så mye at du ikke kan slappe av mellom arbeidsdagene er da du må stille deg spørsmålet. Er det verdt det?

Det kan kanskje virke banalt for en som trenger å ha NAV i ryggen for å takle den enkleste hverdagen, både i jobb og uten. Men jeg har ikke alltid vært i den situasjonen. Uten å peke finger på noen, vil jeg bare si at jeg har også mine erfaringer; både gode og dårlige. Og jeg velger å bruke hver erfaring som ny livskunnskap. For du vokser i motgang, ikke i medgang. Og noen ganger skal det mye motvind og mange arbeidsplasser til før man kan sitte i sofaen hjemme og senke skuldrene mellom hver arbeidsdag. Spesielt for oss med psykisk sykdom, men også for alle andre også. Det gjelder ALLE!

“Stresset, presset, dårlige resultater og urealistiske forventninger er det som bidrar til syke ansatte. Sykdom og oppsigelser er resultatet av en dårlig leder. Gode resultater, ansatte som stiller opp og lite sykdom er resultatet av en god leder. Enkel matte. “

Så til dette med hvem som takler det. INGEN! I lengden vil det uansett tære på den sterkeste, flinkeste og mest dedikerte ansatte. For hva er det du gjør for pengene du tjener verdt, når du til slutt ikke ser verdien i noe?

Kjære alle norges ledere. Gode og dårlige. Dere står ansvarlig for flere mennesker. Dere er ansvarlig for en bedrift, men bedriften styrter uten deres ansatte. Det er ikke du som styrer bedriften. Det er dine ansatte. Om du gjør en dårlig jobb, gjør dine ansatte en dårlig jobb. Du sitter der på din høye hest, og tror at alle sykemeldte har dårlig arbeidsmoral. Dårlig arbeidsmoral starter hos deg. Dårlig arbeidsmoral er når du legger skylden på andre, fremfor å peke finger på deg selv først. Dårlig arbeidsmoral er når du setter uoppnåelige krav. Dårlig arbeidsmoral er når du slutter å se mennesket bak alle arbeidsoppgavene. Dersom du føler så hardt på presset, selv sliter psykisk og av den grunn utsetter dine ansatte for dette så vil jeg råde deg til å trekke deg tilbake eller gjøre en forandring. Det tjener ingen å ha deg sittende i denne stillingen.

“Uttrykket ‘vær mot andre som du vil at andre skal være mot deg’ gjelder i alle livets faser. Den starter i barnehagen og den fortsetter videre i arbeidslivet. Og som voksne er forbilder for barna, skal du lede dine ansatte.”

Mobbing skjer ikke bare på skolen, den skjer også på arbeidsplassen. Så neste gang du får en sykemelding på pulten, tenk deg om. Det er for deg ‘bare’ ETT menneske av alle dine ansatte. Hva vet du egentlig om personen og hva personen har av andre utfordringer? Det er lett å se en sykemelding som et papir som gjør DIN jobb mer stressende, men du tenker ikke over stresset, skyldfølelsen, dårlig samvittigheten og frykten din ansatt sitter med når de leverer den. Du ser kun papiret og glemmer personen, som jeg minner om at er like verdig som deg uansett! Og det beste rådet du kan få som leder, er tilbakemeldingene du får fra dine egne ansatte du skal lede. Det er slik du vokser.

Det er EN siste ting jeg vil si, og det er at jeg har brukt et helt feil ord i hele innlegget. Jeg har brukt ordet leder i alle setninger. En leder oppfører seg ikke slik som dette. Dette er hva vi kaller en sjef! Så hva er du? Er du den første dominobrikken?

“It is unwise to be too sure of one’s own wisdom. It is healthy to be reminded that the strongest might weaken and the wisest might err.”

– Mahatma Gandhi

Om vi skal takle livet, trenger vi flere som løfter oss opp og færre som trykker oss ned. Det trengs ikke alltid flere stemmer for å psyke ned et menneske. En stemme kan lage høy, lang ekko i et sort tomrom!

GOD HELG ❤️

I kjølevannet av den tragiske nyheten om Ari Behn, ønsker jeg først og fremst å si kondolerer til hans nærmeste. Det er ikke mange uker siden jeg skrev et innlegg om hvor viktig det er at psykisk helse kommer mer opp og frem i lyset. Dessverre er det slik at det kommer frem når det er for sent. Selvmord tar livet av langt flere mennesker enn hva vi hører om. Grunnen er at det er altfor mange som lever i denne stillheten jeg snakket om. Den vonde, altoppslukende, intense og så altfor tilstedeværende smerten du ikke kommer unna. Ingen smertestillende kan dempe smertene, ingen plaster kan plastre over.

Legebesøk på legebesøk. Du får plager i kroppen, smerter du ikke kan forklare, kroppen begynner å danne seg et forsvar fordi den lever på nødmodus i altfor lang tid og gjør det den kan for å overleve. Det psykiske begynner å tære på den fysiske helsen, og du blir mer og mer sliten. Hjelpen du så sårt ønsker og trenger, den får du ikke. Du blir ikke trodd, du føler deg dum og det eneste du ønsker er at noen skal se deg. Du ønsker bare at noen skal se hva som feiler deg, noen som prøver å forstå og hjelpe deg. Hjelpe deg selv til å forstå deg selv. Men ingen ser, og hånden du så gjerne vil strekke ut blir bare tyngre for hver gang. Til slutt har du ikke ork igjen til å engang prøve å løfte hånden og du forblir i stillhet. Dette tror jeg dessverre er en av grunnene til at det er altfor mange som ikke får den hjelpen de trenger. Undertegnede kan relatere til dette. Mitt råd er å bytte lege til en som ikke kaster deg ut av kontoret sitt etter 5 minutter, men som tar seg tiden til å høre på deg. Vi tenker at fastlegen ikke kan hjelpe oss, men det er der det må starte, og det er derfor SÅ viktig at du har en lege som oppriktig ønsker å hjelpe deg. Jeg er overbevist om at det er mange som ikke får den hjelpen de trenger, fordi legen ikke har tid til å lytte eller kompetansen til å lytte til mennesker med pyskiske plager, og ikke bare fysiske. Noen glemmer mennesket i stolen.

“De mest kreative sjelene er de mest fargerike, men ingen ser mørket på innsiden. Man blir på en måte litt blendet av alle fargene og blind for hva som skjuler seg på innsiden. Men om man tar seg tiden til å se de i øynene, vil du se at lyset ikke lenger er der som det en gang var…”

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Det jeg tror de fleste kreative sjelene har til felles er at de ofte har et dypere og annerledes syn på livet. Det jeg mener med dypere syn er de store spørsmålene. Hva er meningen med livet, hva kan jeg bidra med i denne verden og hva er egentlig vitsen om jeg ikke får det til? Det er så mange forskjellige årsaker til at depresjoner utløses, og det finnes uttallige grunner til selvmord! Jeg synes det er så viktig å få frem til de som ikke har vært i situasjonen selv eller kjent på depresjon at selvmord ikke er et VALG. Det er ikke en egoistisk handling som gjøres fordi man gir opp. Det er et utfall etter lang tids sykdom. Det er et menneske som ikke ser en annen utvei. Et menneske som har stått ved utallige veikryss med flere retninger og prøvd alle men fortsatt endt opp på samme sted. Et menneske som har kjempet ikke bare en, men flere harde kamper og tapt hver gang. Det er så mange som tror at selvmord er en feig utvei når ting blir vanskelig. Det er så mange tror at selvmord er som å falle ned i kjelleren gjennom et hull i gulvet du snubler i; at du møter veggen og gir opp med en gang. Ikke alle vet at det kan være en trapp med 3 trappetrinn, 50 trappetrinn, 2000 trappetrinn eller en trapp du har gått nesten hele livet. Trappen leder deg ikke oppover. Denne trappen fører deg bare nærmere et enda dypere stup. Det vonde og kalde mørket. Kan du tenke deg hvor sliten du er etter flere år i den samme trappen? Beina dine vil til slutt ikke være i stand til å bære deg, melkesyren har for lenge siden tatt over, lungene dine higer etter luft, kroppen din er utslitt, du er tørst men har ikke vann til å slukke tørsten og hodet ditt som hele veien har vært din verste fiende, gir til slutt helt etter og gir opp.

“Hvert steg er et steg nærmere den mørke kjelleren. Hvert steg du tar kan du merke lyset og varmen i ryggen bli svakere og du kommer stadig nærmere den mørke kalde kjelleren. Uansett hvor hardt du prøver å snu faller du videre ned trappen. Fordi det føles tryggest i mørket.”

Vi dømmer, er fordomsfulle, sære, tradisjonelle, vanedyr som frykter det ukjente og det som er annerledes, vi skal være best, vi blender helst inn fremfor å stikke oss ut, prater ikke med fremmede folk på gata men slår av prat med ukjente på fjellet, vi er gammeldagse og er ikke stort glad i forandring, og de som skiller seg ut skjønner vi oss ikke helt på. Nei, jeg sier ikke at ALLE er slik, men min egen oppfatning av hva som kjennetegner den typiske nordmannen, på godt og vondt. Sier heller ikke at jeg ikke selv kan kjenne meg igjen i noe av det. Jeg går kanskje imot janteloven og provoserer mange med disse ordene, men meninger har vi alle og dette er bare min egen skrevet ned. Vi er alle forskjellige, og godt er det!

“Fotsporene du etterlater deg, er det kanskje noen du ikke vet om som ønsker å fylle. Vi må begynne å ha mer troen på oss selv og vår verdi for andre”

Grunnen til at skriver dette er fordi jeg vil komme med et lite budskap til alle som ikke vet hvordan de skal håndtere, strekke ut en hånd eller oppføre seg rundt mennesker med psykiske lidelser. Det er så lett å dømme mennesker som er annerledes, det er så lett å ha fordommer når man ikke forstår seg på andre, det er så lett å frykte det man ikke forstår seg på og trekke seg unna fremfor å interessere eller engasjere seg. Det er så lett å mene at de som skiller seg ut også er tøffe nok til å takle all motstand og at når du “velger” å være annerledes, må du tåle kritikken. Dessverre er det ikke slik at selv om man har motet til å være seg selv, kan man stå imot alle stormer som kommer oss i møte. De som virker så sterke på utsiden er ofte de som har vondest og som er de mest sårbare sjelene du møter. De mest kreative og sterke, tror jeg også er de mest utsatte for depresjoner. Ingen penger i verden, status eller suksess kan overgå det mørket. Det kan ta hvem som helst, og ofte de man minst forventer. Det er dette som er grunnen til at vi trenger å vise mennesker rundt oss mer forståelse og være snille mot alle vi møter. Vi trenger å gjøre dette mer synlig, slik at det for andre kanskje føles lettere å være åpen. Vi trenger bedre ressurser og tilbud som gjør det lettere å oppsøke hjelp!

“Denne sykdommen begynner å spre seg som en usynlig epidemi, men som vi ikke har funnet kuren til. Når skal vi slutte å se på psykisk helse som et tabu, fremfor en sykdom?”

Til alle dere der ute som trenger noen å snakke med; skrik ut så høyt dere kan til hvem som helst! Det vil alltid være noen som hører deg, alltid være noen som har hatt eller har det slik som deg og det vil alltid være noen der ute som kan hjelpe deg. Ikke lev i stillhet. Hev hodet og hev stemmen! Å ta valget om å forlate livet er aldri den eneste løsningen, fordi det vil alltid være noen som trenger AKKURAT DEG. Det finnes bare en av deg, og jeg er sikker på at vi alle og enhver er mye mer verdifull for noen enn det vi kanskje selv tror! Dette gjelder oss alle.

Året står på hell og vi går om noen dager inn i et nytt år, og du som leser dette har vært så heldig og hatt enda et år å legge bak deg og enda et nytt år å feire. Bruk neste år med folk som gjør deg godt, løfter deg opp og gir deg energi. Unngå mennesker som drar energien ut av deg, trykker deg ned og sårer deg. Mennesker påvirker mennesker, og har større påvirkning enn du tenker over eller vet, så vær snill og ta vare på hverandre. Jeg tror vi alle hadde hatt godt av å løfte blikket fra telefonene våre og opp mot de menneskene rundt oss. Kanskje du ser at noen der ute kanskje trenger deg mer enn det du tror?

“Det er lett å ta alt rundt oss for gitt i en verden hvor solnedganger har blitt til instagram bilder, fremfor et øyeblikk vi tar oss tiden til å nyte mens den skjer”

Godt nyttår ❤️

Nattmenneske er hun. For henne skinner månen sterkere enn solen. Mørket er det trygge, nakne stedet hvor det er rom for å bare være. Ingen forventinger, ingen lys, ingen lyd. Alle sover, og du kan noen ganger føle at du er den eneste som er våken. Nesten den eneste på hele kloden pågrunn av stillheten. Natten er din beste venn, fordi solen og dagen derpå er skummel. Den er konfronterende, lyset skinner på deg og du føler at den viser frem det du prøver å skjule så godt på innsiden. Dagen du må kjempe deg gjennom blir din verste fiende, en evig lang kamp for å beholde masken. For hva om masken faller av og noen ser det?

“Ikke vær redd for å kjenne på dårlige dager, de kommer uansett og gjør de bedre dagene enda bedre, hodet ditt og viljen din sterkere og livsgleden større!” 

Tankene om natten kan bli intense, vonde, kreative og altfor mange. Sengen? Det betyr at når jeg våkner, så er det dag igjen. Nei! Ikke la det være dag riktig enda. Jeg vil bli her litt til. I natten hvor jeg bare er. Bare være våken litt til, slik at dagen ikke kommer så brått. Kan det ikke bare være natt hele tiden? Eller til jeg er klar for dagslyset? Bare gi meg tid. Ikke press meg. Dagslyset presser meg. Får meg til å føle meg mer dyster enn natten selv. Natten gir meg tid, natten gir meg trygghet og den gir meg plass til å være med meg selv med tankene mine alene. En god ensomhet. Mørket gjør det trygt. Mørket beskytter meg fra verden!

Annonsørinnhold

Lekre kjoler til alle anledninger

“Kreativiteten blomstrer på natten. Jeg får så mange gode ideer, geniale tanker og ting jeg må gjøre. Så kommer dagen og ødelegger det for meg!” 

Solen bytter snart plass med månen. Lyset er på vei tilbake. Jeg må sove nå for nå er det snart dag igjen. Ånei!! den lyse dagen. Håper det regner, for da har jeg enda en unnskyldning til å bli i sengen. Om jeg legger meg nå kan jeg sove bort litt av dagen også. Det hadde vært fint for da kan jeg ha det litt mindre vondt i noen timer. Kanskje jeg ikke trenger å ta på meg masken, men gå uten den og være hjemme hele dagen…

Kan det ikke bare være natt hele tiden? Den er tross alt lysere, skinner penere og er tiden du kan ta av den tunge, tunge masken du bærer alle timene på dagen. Den befrir deg fra alle krav, gjøremål, press, forventninger og mennesker… Månen skinner og legger skygge over ting som solen lyser opp. Solen er så eksponerende, avslørende og det blir ikke rom for å skjule noe. Månen redder dagen og gir meg et sted jeg kan være like dyster som mørket.

“Om vi ikke hadde hatt dårlige dager, ville vi ikke visst hva en god dag er, og vi ville heller ikke klart å finne like mye glede i de små tingene!” 

Av og til tenker jeg tilbake på de verste periodene jeg har vært gjennom. Det føles godt å kjenne på slike ting noen ganger, for å bli minnet på hvor dypt man har vært og hvor langt man har kommet. Nesten som en trist, men oppløftende mestringsfølelse. Du skal ikke dvele ved fortiden, men du skal heller ikke glemme den helt. Fordi det som en gang gjorde deg svak, er det som nå har fått deg sterkere enn noengang! For de som har gått gjennom eller går gjennom depresjon, er det skummelt å kjenne på tristhet i frykt for at det er en ny depresjon som sniker seg innpå. Det er så lett å kjenne på den frykten! Men den viser deg også en side av livet som vil gi deg en lærdom du benytter deg av resten av livet. Nemlig å være 100 % tilstede i det livet du lever NÅ og at solen, dagslyset og DU skinner penere og klarere enn noengang!

Ta vare på deg selv og gjør noe av det som gjør deg glad! God Helg ❤️