Kanskje du var på et sted i livet hvor livet endelig var på sitt beste. Endelig funnet jobben du trivdes i. Kanskje var du midt i mellom å finne deg selv mellom billig tequila på et stappfullt utested av unge mennesker svevende mellom ungdom og voksenlivet, og spørsmålet om livets mening sjanglende hjem klokken 03:00. Ung og lovende. Kanskje var du i toppform og for første gang på lenge holdt motivasjonen oppe for en livstilssforandring og treningssenteret var blitt din nye avkobling. Kanskje var du allerede arbeidsledig, psykisk syk og kjempet en kamp for deg selv. Kanskje du allerede slet i det stille og levde for helgene som fikk deg til å føle deg levende. Druknet bekymringene med gode vennskap i gode stunder. Danset bort stresset. Kanskje var du på ditt aller beste økonomisk og endelig kommet over den tøffe kneika. Kanskje du akkurat hadde investert livssparingen din i en ny bedrift. Eller kanskje du allerede var en av de som stilte det store spørsmålet. Hva er egentlig meningen med livet? Så kom Covid-19 og alt ble snudd på hodet.

Uansett hvor du var. Nå er du her. Vi alle. Vi alle er her nå. Vi alle er slitne. Lei. Vi alle mister litt håpet for hver overskrift som drar det lille håpet vårt ut av oss. Nesten som et vakum av håpløshet. For uansett hvor du var, er du kanskje nå der du absolutt ikke vil være eller trodde du skulle komme. Der ingen av oss vil være. Der håp ikke finner noen røtter å vokse fra. Der solen virker blass og diffus istedefor lys og oppløftende. Hver overskrift gir oss alle en påminnelse av hva som skjer i verden utenfor døren. Hver overskrift som for mange der ute skaper angstanfall, panikkanfall og dødsangst er overskrifter som for andre kun skaper oppgitthet og leihet. Vi sitter alle i samme situasjon uten å være i samme situasjon. Vi er alle lei, men ikke lei på samme måte. Og det er der problemet ligger. Vi er alle redde, men ikke redde på samme måte. Noen livredde. Noen ikke redde nok. Dessverre også et av problemene. Du burde være livredd nok til å gi ditt bidrag. Bidrag for oss alle. Hver overskrift skaper noe i oss alle. Hva skaper den i deg?

Jeg vet at media er viktig. Nyheter er for mange viktig å få med seg. Lenge før Corona brøt ut, sluttet jeg å bla gjennom nyhetene og gjorde det kun en gang iblant. Hvorfor? Fordi når man lever med psykiske utfordringer som omhandler følelser, angst eller depresjon, er det en viss kvote med negative påvirkninger man kan lese og ta innover seg før det begynner å gå utover psyken, men også en hårfin grense når det går på psyken løs. Og dette gjelder spesielt nå. For oss alle. For noen er den verre, for andre er den på sitt verste. Kanskje var du aldri den som trodde du skulle gå på en smell eller kjenne på det å være psykisk utslitt. Kanskje er du den som allerede hadde dine psykiske utfordringer og nå sliter mer enn noensinne. Vi er alle i samme båt, men ikke på samme bølgelengde. Vi er alle ansvarlig for å ta vårt ansvar, men tar ikke alle like mye hensyn. Vi har alle sammen ulike meninger om pandemien, men ikke samme oppfatning. Vi er alle sammen i ulike livssituasjoner, men vi er alle i den samme verden. Vi er alle sammen slitne og lei, men ikke alle lei nok til å ta sitt ansvar. Uansett hvor ulike vi er, ulike meninger vi har, ulik psyke, ulike utfordringer, ulike liv. Kanskje var du allerede sliten av alle tankene, og sliter nå med å finne lyset i enden av tunnelen. Er det noe media klarer, så er det å skape frykt. Uansett hvor mye håp som nå prøver å tas fra oss, er det EN ting vi alle sammen i hele verden nå har. Vi har alle et felles håp, en felles drøm om at vi en dag skal kunne leve slik vi gjorde når vi fortsatt kanskje ikke visste hva livet handlet om. Livet slik vi var vant til. Tok for gitt eller var takknemlig for. For er det noe Covid-19 har lært oss alle, er det at livet handler ikke om likes, selfies, kjendis status, popularitet og overfladiske vennskap. Det handler om å leve livet når vi har det, med de vi har mens vi enda har de og gjøre det vi elsker mens vi kan med de vi elsker. Corona, du er uten tvil en jævla dritt, men er det noe du har vist oss alle er det hvor innihelvete forbanna egoistiske vi mennesker kan være, hvor mye medmenneskelighet mange av oss har i oss, hvor viktig vi mennesker er for hverandre og hvilken helse som får seg den største og mest kritiske knekken når ting skranter. Noe jeg tror mange fler uventet har kjent på for første gang. Er det noe vi alle nå har til felles er det en felles drøm. Så da sitter jeg egentlig igjen og klør meg i huet og lurer på hvorfor i hælvete det er så innmari vanskelig å gjøre en dugnad slik at vi alle en dag kan danse i gatene og feire slik vi alle ønsker. Eller har jeg misforstått? For det virker som at dere som ikke klarer å bidra, ønsker at verden aldri blir den samme igjen. Du som er så innihampen egoistisk og driter glatt i “den jævla coronan”. Det går utover deg også. Men det har du kanskje ikke tenkt på? At dine korttenkte valg ikke bare påvirker alle andre, men også deg selv. Så kanskje du skal tenke enda litt mer på deg selv og gjøre din del. Slik at DU også kan komme tilbake til den normale hverdagen igjen. Takk for ditt bidrag, du har nå minket smittespredningen med 100 personer og vi rykker stadig en plass frem i køen mot at setningen “ALT BLIR BRA” ikke lengere er en falsk motivasjon, men et reelt håp. For oss ALLE. Du er kanskje drittlei corona, og DET er vi alle. Men er det noe jeg kjenner at jeg er mer drittlei, er det DEG. Du som fortsatt ikke tar pandemien på alvor, du som tenker at det ikke rammer deg. Du som ikke tror det er noe annet enn skremselspropaganda. Du som ikke bryr deg fordi du ikke kjenner noen i risikogruppen. Du som lever som det skulle vært 2019. Du som ikke vet hva ordet dugnadsånd betyr. Du som aldri i din villeste fantasi kan tenke deg å gjøre noe for andre uten at du selv får noe ut av det. Du som ikke bryr deg så lenge det ikke påvirker deg. Du står kanskje i polkøen nå, men før du aner ordet av det ligger du i kø i påvente av respirator. Kjære egoistiske menneske; Du tenker kanskje fuck corona. Jeg tenker………

Godt nyttår skulle jeg skrevet for godt over 1 uke siden. Men etter tragedien i Gjerdrum gikk tankene mye dit og lagde en liten skrivesperre. Det er rart hvordan et liv kan forandre seg på bare sekunder. Det setter et støkk i oss alle når sånne tragedier skjer. Uansett hvor ofte man ellers tenker at skjørt livet er. Mine tanker går til de rammede ❤️

Etter et veldig spesielt år som vi har lagt bak oss, er det kanskje mer aktuelt enn noengang å lese noen av mine dype oppgulp. Fordi plutselig kan enda flere av oss relatere til mine tanker. Enten det er arbeidsløshet, ensomhet, hjelpesløshet eller psykisk nedbrutt. De tingene jeg skriver om som for mange blir “for dypt” har dette året kommet som et tog i 200 km i timen og stanset utenfor døren. Fordi jeg tror veldig mange fler innser hvor mye vi egentlig tar for gitt. Når friheten vår blir tatt fra oss, er først da veldig mange innser hva de hadde og når klisje uttrykket ‘du vet ikke hva du har før du mister det’ blir et veldig aktuelt ordtak å bruke. Ikke om ting, men om mennsker, relasjoner og frihet.

Ordet jeg er ute etter å skrive om i dag er forventinger. Det ene ordet som i voksen alder ofte relateres til det negative fordi vi har for mange av de. Forventingsfull forbinder jeg med et barn som står med store gluggende øyne og venter på at godteriskåla til å ha foran barnetv på lørdagskvelden, gjøres klar. Men når vi som voksen bruker ordet forventning klarer jeg ikke å legge fra meg at det ofte ender i skuffelse eller irritasjon. Hvorfor? Fordi forventninger ødelegger både små gleder og lykken du prøver å finne. Eller er jeg alene om å tenke dette?

Annonsørinnhold

Stort salg: Opptil 70 prosent på fritidsfavoritter

Når noe uventet positivt skjer, blir du positivt overrasket og som oftest veldig glad. Når du forventer at noe skal skje, lager du deg en forestilling om hvordan det skal være og ikke alltid, men ofte ligger skuffelsen og venter på deg fordi det ikke ble som forventet. Enten det gjelder forventinger av menneskene rundt deg, deg selv eller andre ting.

“Forventninger bidrar til å sette opp en viss standard til utfallet du selv ønsker, selv om det ikke er opp til deg selv å kontrollere hva utfallet vil bli. Det er på en måte en liten selvsabotasje for egen lykke” 

Det jeg prøver å si er at tenk om vi kunne leve takknemlig for det vi har og glede oss over det uventede som overrasker oss positivt. Slutte å forvente så mye av oss selv og andre. For jeg vet ikke om du har tenkt over at hvert enkelt menneske på jorda går rundt med sine egne forventninger til noe. Dine forventninger er ikke alltid lik som andres, og det er derfor vi er så forskjellige. Og misforstå meg rett: forventninger er også en del av drivkraften i oss. Det som gjør oss menneskelig. Men noen ganger må vi stoppe opp og tenke på hvilke forventninger vi har i alle kategorier og kanskje fjerne forventninger noen steder. Jeg er sikker på at det vil gjøre oss litt mer takknemlig og positivt overrasket, istedefor å kjenne mange skuffelser.

Har du tenkt over at blant annet kroppspress, jobbpress eller prestasjonspress styres av en eller flere personers forventninger? At presset vi legger på oss selv, andre legger på oss eller vi legger på andre er fordi et hode har en illusjon om hvordan ting skal være? Forventningpress er et ord som blir altfor lite omtalt. Og ironisk nok er det kanskje det ordet som burde omtales oftere enn kroppspress, da ordet kroppspress er født at av ordet forventning. Kall meg gjerne forventningsfull, men jeg skulle så veldig ønske at vi kunne slutte å forvente så mye av hverandre, uansett hvem du er. Kan vi ikke heller bare være fornøyd med det som er, når det er? Jeg er sikker på at det blir mer takknemlighet og mindre skuffelser bare av å gjøre en så liten ting som å slutte å forvente. Det er bare å se på barns reaksjon når deres forventninger faller i grus. De blir enten lei seg, sinte eller frustrerte. Og det er jo ikke annet enn forståelig, ikke sant? Det samme skjer i oss voksne også. Vi bare legger oss ikke ned i protest og spreller med armer og bein mens vi skriker eller gråter. Vi holder det som oftest inni oss i det stille og lar det gå litt mer inn på oss en vi vil innrømme.

Grunnen til at jeg har hengt meg så mye opp i dette i det siste er fordi jeg har lest så mange steder at folk skriver “endelig er 2020 snart over”, som at de forventer at Covid-19 har lovet å forlate jorda i 2021. Nytt år, nye muligheter gjelder hvert år. Men med en pågående pandemi eller endemi som de kaller den, er det viktig å påpeke at må HÅPE på et bedre år, men kanskje ikke gå så langt som å forvente. Høres det dystert ut? Hva blir utfallet om du forventer at 2021 blir likt som 2020, men at det faktisk blir bedre? Positivt overrasket! I motsetning til å ha forventninger om at dette året blir vi ferdig med Covid-19 og kan feire i gatene og leve som før, men sitter rundt julebordet slik som vi gjorde i fjor? Skuffet, blant annet. Mitt poeng er; ikke forvent, men vent og se hva som kan skje.

GODT NYTTÅR OG GOD SØNDAG ❤️

Noen løper kanskje rundt og stresser med de siste gavene før dagen. Noen har allerede senket skuldrene, kledd på seg julepysjen og plantet seg ned i sofaen med gløgg og julefilmer. Noen står på kjøkkenet og steker pølser og medisterkaker til den stor gullmedaljen. Lille julaften. Selv om været minner om en våt høstdag i oktober, og coronaen herjer utenfor, kjenner jeg at jeg for første gang på mange år har julestemning. Julestemning for meg har alltid vært snø til jul. Hvitt og heldekket ren julestemning. Men i år er ikke snøen her, og noen får ikke feiret julen slik de alltid gjør med de samme som de gjør hvert år. Denne dumme coronaen tenker du? Ja, den er vel årsaken for noen. Ikke alle. Noen sitter ikke bare på andre siden av landet eller i karantene. Noen er borte. Noen dette året har mistet noen de sårt savner rundt bordet på julaften. Noen kan kanskje ikke feire sammen med de til neste år, eller ta middagen over facetime. Noen kan ikke skrive navnet på den gaven de gleder seg aller mest til å gi. For noen føles julen tommere enn noengang.

Julen i år blir kanskje ikke slik du har forventet, ønsket eller som den alltid har vært. Og hvis det ikke handler om helsen til noen du er glad i, eller ikke er her lenger så vil jeg bare minne deg på at du er en av de heldigste. Noen sitter alene hvert eneste år, hele året. I år er intet unntak. Vær takknemlig for de du har rundt deg, og fokuser mindre på gavestresset.

Det året du ikke lenger gleder deg til gavene, men til selskapet. Det året du gleder deg til å sitte rundt et findekket bord med all den gode julematen. Det året du ikke forventer mer enn et par pakker under juletreet. Det året er året du virkelig kjenner på å være voksen. Det året du skjønner hva julen virkelig handler om og blir takknemlig for alt du fortsatt har, istedefor hva du ønsker deg og ønskelisten blir kortere.

Annonsørinnhold

Lekre kjoler til alle anledninger

Julestemningen min i år kommer av min rene glede av å se min datters ansikt når jeg sier hvem vi skal til på julaften. Den rene gleden hun viser bare av å være med de hun er glad i, uten å vite at det er en haug med pakker som venter på henne under juletreet. Gleden av å se hennes reaksjon når julenissen kommer. Så mange gleder for en liten kropp, på bare en kveld.

I år er jeg nok en gang en av de heldige. Jeg får feire jul med barnet mitt, mannen min og familien min. I år er jeg en av de heldige som kan legge nok et år til sammen med de jeg er glad i bak meg og sitte rundt bordet nok en julaften sammen med de og skåle en ekte og oppriktig god jul. 

Takknemlighet kommer aldri i store innpakninger. Takknemlighet kommer i bittesmå påminnelser om de viktigste tingene i de minste tingene vi ikke ser, før vi ikke lenger kan se eller oppleve de lenger. Takknemlighet for denne årlige påminnelsen vi har om hva det aller viktigste i livet handler om.

JEG ØNSKER DERE ALLE EN RIKTIG GOD JUL ❤️

Har du noengang hatt det så vondt inni deg at du ikke vet hvor du skal gjøre av deg? Tanken på mat gjør deg så kvalm at du bare blir enda mer kvalm når noen spør hva du vil spise? Selvom magen din bokstavelig talt skriker etter mat som at den aldri skal få mat igjen? Den følelsen av å ha det så kaos i hodet at alt virker håpløst og endelsløst med bekymringer? At uansett hvor positiv du forsøker å være, så er det en følelse av et konstant mørke som prøver å sluke deg hel og er ute etter å konsumere hver eneste lille opptur du forsøker å klamre deg fast i. Som Mufasa på kanten henger du og klamrer deg fast i det lille du kan ta tak i av håp, mens Skar er din egen dystre sannhet om realiteten slik den er på innsiden din. Nesten som i takt med hjerteslagene slår blodet i årene dine ut en mørk væske av håpløshet. Er det sorg? Er det dårlig magefølelse? Er det bekymring? Følelsen av å ikke finne riktig følelser brer seg som en tjukk tåke du ikke klarer å finne veien ut av uansett hva du gjør. Følelsen av å ikke kunne finne den riktige følelsen gjør at du ikke klarer å forstå hvordan utsiden din fortsatt kan se så ubrydd ut. Uberørt. Intakt. Og mens du sitter å kjenner på smertene du har inni deg. Under huden som fortsatt beskriver deg som hel og fin. Den silkemyke uberørte huden som ikke slår noen sprekker som den sorte tjukke tåken kommer ut av. Der sitter du å tenker på hvorfor det er så tabu å ha det vondt. Det er som at det er tabu å ha følelser. Sorg. Glede. Tabu å føle. Hvem har retten til å bestemme hva som er rett eller feil å føle? Hvem har bestemt at fordi jeg har det vondt inni meg, under huden min, under muskler og forbi mine knokler er det ikke greit å føle slik jeg gjør? Feil? Mens du sitter å leter etter alle grunner til å leve og finne gleden i alle de små tingene du kan, slik at du ikke skal falle ned i hullet du sakte men sikkert har gravd i løpet av den lange tiden med vonde smerter. Mens du bruker alt du har av det du har igjen av ork og klarer for å finne bare én grunn for å leve istedefor å ikke leve, sitter andre mennesker og peker deg ut som en som ikke gidder. Lat. Tafatt. Uforståelig. Der sitter du misforstått. Skamfull. I et smertefullt og ensomt klussedull av følelser. Mens du sitter i ditt eget fengsel av et innvendig smertehelvete og ser ned på dine føtter som har sørget for at det ene benet kommer foran det andre og lager skrittene for å bringe deg fremover. Skritt for skritt. År etter år. I speilet ser du på deg selv og tenker at du ser deg selv som andre ser deg. Uberørt, utenom litt mørke ringer under øynene. Ingen sprekker i huden, utenom stressutbruddet i kinnene. Ingen åpne kjøttsår av smerter. Bare deg. Men for deg selv nesten ukjent. For du vet den riktige sannheten. Mens du ser deg i speilet og tenker; hvis jeg selv ikke kan se meg slik jeg selv føler meg på innsiden. Hvordan skal noen andre kunne se den riktige sannheten? Når jeg kan lure mitt eget speilbilde på denne måten, kan jeg lure hele verden. Men jeg vil ikke lure noen. Jeg vil kunne vise noen mine vonde usynlige smerter slik at de kunne sett meg slik jeg er. Med det vonde jeg bærer og hjulpet meg. Det som sitter fast inni meg, men fortsatt føles som en altfor tung ryggsekk over skuldrene. Jeg vil ta av meg ryggsekken og kaste den utenfor stupet slik at veien min blir lettere å gå. Men ryggsekken sitter som støpt fast som et skjold på ryggen. Et skjold som holder lyset mitt borte. Et skjold som holder meg bundet fast i mørket og trykker meg ned. Djevelen har mange ansikter. Akkurat det samme har psykisk sykdom.

“The world as we have created it is a process of our thinking. It cannot be changed without changing our thinking.” – Albert Einstein

Tabu betegnes som forbudt, urørlig eller unevnelig. Hvordan skal vi da kunne snu et tema som aldri i utganspunktet har vært noe annet enn en vrangforestilling av hvordan vi mennesker er ment å være? Fasiten på mennesket er det ingen som sitter på, men likevel er det bestemt at de med mer vonde følelser enn gode følelser og psykiske utfordringer skal føle seg misforstått, mindreverdig eller unevnelig? Jeg får det ikke til å stemme..

Annonsørinnhold

Stort salg: Opptil 70 prosent på fritidsfavoritter

Julen er som hvert år en påminnelse om hvor skjørt livet er for mange. Hva som virkelig betyr noe og hvem som er viktige for oss. Tiden vi har med de som fortsatt er her med oss og tiden vi hadde med de vi savner. En høytid som for mange er full av glede, og for noen full av sorg og savn. Ta godt vare på alle dine og deg selv ❤️ Vi har ingen å miste. Tabu er ikke psykisk sykdom sin fiende, men menneskene som fortsatt mener psykisk sykdom er tabu eller en ‘ta deg sammen- sykdom’.

Vi lever i en verden det er lett å dømme. Ikke bare i det stille men også offentlig på nett og ha formeninger om alt og alle vi ikke engang kjenner, ting vi synes er skummelt og det vi ikke har nok kunnskap om. Det vi glemmer i en fordomsfull verden, er at i fordommer ligger det ofte mer frykt enn hat. Det er også veldig lett å dømme når man tror at man kan eller vet mer enn man faktisk gjør. Med andre ord; det er lett å kaste stein i glasshus. Men husk at du aldri skal skue hunden på hårene, fordi plutselig sitter du med skjegget i postkassa og innser at du har tråkket i salaten. Vi har alle mennesker våre egne stille kamper vi kjemper, og hvis vi hadde hatt det mer i bakhodet og konsentrert oss om oss selv fremfor alle andres feil, er jeg sikker på at vi kunne hjulpet hverandre å bygge hverandre mer opp enn å rive hverandre ned slik vi gjør i dagens fordomsfulle og unødvendige meninger om hverandre. Spesielt når det kommer til andres helse. Fordi kropp, psyke og egne valg handler ikke om dine egne meninger. Det handler om andre menneskers liv. Er det du som skal leve det eller lever du ditt eget liv i håp om å ikke bli dømt for dine valg og personlige kamper?

Du kan peke finger der du står. I solskinnsglans ikke alle får. Du kan peke så lenge du vil og kan, men når dagen din kommer vil jeg slukke din brann. Jeg skal lære deg veien du burde gå, og motsatt av deg vise forståelse nå. Du kan være så dømmende du vil mot meg, men vil du skal føle det motsatt fra meg. For dagen kan komme for deg og, min venn. Du kan plutselig være den- som bevitner ditt eget lys svinne hen. For ingen kan forutse fremtidens planer, selv om du nå ifra utsiden glaner. Det er lett å kaste småstein på tak, og glemme at tyngden kan gjøre meg svak. For det kommer en dag for deg også min venn, hvor stein i glasshus aldri kastes igjen. Lær deg å godta det ukjente skumle, for i mørket kan selv de mest selvsikre fumle. Du skal ikke tro at du kjenner til alt, og glemme bort at selv Goliat falt. Det er lett å dømme fra andre siden. Men pass på min venn, for ting endres med tiden. – Jasmine 

Annonsørinnhold

Stort salg: Opptil 70 prosent på fritidsfavoritter

GOD HELG ❤️

Det er mørkt ute. Kaldt. Surt. Vinden nærmest jager oss inn under teppet i sofakroken. Du får så vidt gnidd søvnen ut av øyene før mørket begynner å snike seg frem igjen. Den deprimerende følelsen av at alle mennesker har gått i dvale i takt med kulda, slår deg hardt i magen. Det er så lett å finne plass til elendigheten og følelsen av meningsløshet. Det skal ikke mye til før du kjenner at du er på randen til sammenbrudd. Vinterdepresjonen. Den intense, kalde, dystre, altoppslukende og overstyrende vinterdepresjonen. Den er ikke noe å spøke med. Følelsene dine styres like ustabilt som været utenfor døra, og om det ikke allerede var ille nok, starter alle de irriterende og vonde smertene i kroppen som dukker opp nærmest som lyn fra klar himmel. Du har ikke kjent på det på noen måneder, fordi sommeren sørget for å holde de unna. Varmen. Akkurat som at de liksom aldri var der. Men nå er de der, og på en merkelig måte føles de enda mer intense. Men sannheten er at hodet bryr seg mer med det, fordi du nå fokuserer på alt det negative kulda bringer med seg: mindre dagslys, mer smerter, mye tomhet, mindre sosialt og mindre klemmer. Klem de du kan oftere, mens du kan. 

Vi alle har dårlige dager, vonde følelser, føler oss deprimert og til tider lite motivert. Det er lov å la seg selv ha det sånn. Så lenge du ikke graver deg ned i de. For det er så lett. Og vi vet alltid at når ting føles håpløst er det fort at vi velger det “letteste”. Det letteste er negativiteten når den først har satt seg fast i kroppen. Men lett fjerner vett. Lett fjerner motivasjon, vilje og styrke til å jobbe hardere. Det er ikke noe galt med deg fordi du kjenner på at hodet ditt påvirkes av mørket og kulda. Det er ikke noe galt med deg fordi du sliter med å holde deg positiv i noe som er en tung tid for oss alle. Det er ikke noe galt med deg fordi du ikke klarer å ta på deg noe annet enn slaskeklær og la være å sminke deg i dag. Det er ikke noe galt med deg fordi du ikke får til i dag. Vet du hva det betyr? At du fortsatt føler noe og det betyr at du lever. Og vet du hva som er enda bedre? Du er IKKE ALENE om å ha det akkurat sånn. Og selv om det kanskje ikke hjelper på de håpløse følelsene, er det en en merkelig trøst med å vite akkurat det. At du ikke er alene. At det er andre som sitter med akkurat de samme følelsene som deg, og som vet hvordan du har det. 

Husk at vinteren bringer med seg mye fint også. Fra ei som gikk inn i ekte vinterdepresjoner, og fortsatt er veldig utsatt skal jeg prøve å fortelle deg hva du kan se positivt på i vinterhalvåret til de som sliter mest med denne årstiden:

Det du selv gjør den til. Det negative med å stå opp når det er mørkt. Det er mørkt. Det positive? Det blir lysere. At du får se soloppgangens fine farger og se hvor utrolig naturen vår faktisk er. Helt uanstrengt, og uten filter. Finner du en negativ ting, følger det alltid en positiv side av den. Du må bare snu på tankegangen for å finne den ene positive tingen. Fordi er det noe jeg absolutt vet, er det at når vi starter med en negativ tanke følger de etter hverandre på rekke og rad. Og et av de viktigste tingene jeg ønsker å påpeke, er at det er VIKTIG å la seg selv ha det kjipt innimellom. For når du klarer å godta det, klarer du også å godta når de gode dagene kommer og nyte de istedefor å føle at du ikke skal la deg selv ha gode dager også. Du fortjener gode dager. 

Så hvis du er en av de som sliter med vinterdepresjon foreslår jeg at du skriver en liste med for og imot, så ser du plutselig at ikke alt er så ille som det virker. Du har bare låst deg fast litt, og det er helt greit! Fordi uansett hvor deprimert du er nå, så må du huske på at dette er midlertidig og det blir bedre ❤️ Det samme gjelder corona. Alt blir bra – til slutt!

Spill ‘stor i kjeften’ med venner over facetime, fordi du har internett. Gå en tur uansett vær, fordi du har en kropp som kan. Det er utrolig hva en kald og snufsete nese gjør med samvittigheten og selvfølelsen på tunge dager. Lag deg en kopp varm kakao mens du tenner telys og fyrer opp i peisen. Sett deg i sofaen med favorittboka og nyt at du har et tak over hodet, et sted å kalle hjem og trygt. Det finnes alltid noe positivt selv om det er vanskelig å se det når mørket kommer i veien. Ikke la mørkesynet gjøre at du glemmer å venne deg til lyset.. 

HA EN FIN UKE ❤️

Hverdagen for mange er nå snudd på hodet, men istedefor å skrive om hva dette gjør med oss tenkte jeg heller å skrive om hva vi glemmer å sette pris på, bare fordi ting ikke er slik vi ønsker. Det er lett å fokusere på alt det vi ikke kan gjøre nå som verden så og si stopper opp igjen. På en måte føles det som at friheten vår er tatt fra oss. Vi kan ikke ta valg som ikke lenger bare går utover oss selv, men alle andre. Jeg skulle i utgangspunktet skrive om mine meninger om hvordan folk sine sider kommer frem i denne pandemien, men jeg sparer den. I dag trengs det noe positivt. Jeg ønsker å minne alle på å ta vare på alle hverdagsøyeblikk som glemmes oppi alt av hverdagstress, frustrasjon og negative fokus. Når sist satt du pris på et rotete hjem, frustrasjon over lite egentid, isolasjon og karantene?

Jeg har valgt å være hjemme med datteren min til hun er 2 år, og de siste månedene har vært tøffe. Både fordi hun er klar for barnehage, har veldig godt av å leke med andre barn, og fordi jeg kjenner at det er krevende å få gjort noe som helst her hjemme med en aktiv skravlete frøken fra morgen til kveld. Men denne morgenen tok jeg meg selv i å være utrolig takknemlig for alt det slitsomme som følger med det å være hjemmeværende mamma. Tiden jeg får, pågrunn av tiden jeg har. Den tiden mange av oss tar for gitt til å stoppe opp å huske på, har mange blitt frarøvet, fått brått revet bort eller til sin store sorg aldri får muligheten til å oppleve. Da snakker jeg ikke bare om barn, men om alt annet i livet. Hverdagsøyeblikkene som vi husker som de fineste minnene.

Jeg er ikke Dalai Lama eller Mor Theresa, men jeg tror kanskje jeg ikke snakker helt ut av ingensteds når jeg sier at stress og fokus på det negative gjør at vi lett kan glemme de små tingene i hverdagen som utgjør selve livet. De tingene du aldri trodde betydde så mye.

Annonsørinnhold

Stort salg: Opptil 70 prosent på fritidsfavoritter

“Som når du går på diett og fokuserer på alt du ikke kan spise fremfor det du KAN spise. Da blir plutselig dietten veldig tøff og vanskelig å motiveres av – det samme gjelder livet.”

Vi er midt i en pandemi, og det folk fokuserer mest på er hva vi IKKE kan gjøre fremfor de tingene vi får mer av. Vi glemmer kanskje egentlig hva som skjer i verden nå pågrunn av feil fokus. Mange glemmer at dette ikke handler om hva vi ikke kan gjøre og hva vi ikke får lov til. Glemmer at det du faktisk kan gjøre mer av, får andre i verden ikke muligheten til igjen. At det faktisk handler om liv og død. Du lever. Viruset har ikke tatt ditt liv, eller dine kjæres liv. Den har tatt mange andres liv og her sitter du forøvrig ganske uberørt av døden og klager over alt du ikke får lov til å gjøre. Du får lov til å leve. Skal ikke det egentlig være bra nok for deg? Du er heldig. Ikke fordi det er en selvfølge. Har du tenkt på det?

Jeg går og rydder med en smule boblende oppgitthet og leie følelser av rydding etter et aktivt barn som finner gleden i å rote ut av alle skuffer. Ryddingen føles uendelig og helt på måfå. Det ender ikke! Jeg blir snart gaaaaaaal! Lei. Drittlei rot. Sliten av mas. Men den lille kosen innimellom ryddeslagene og lekingen er så verdt all frustrasjon. Rot. Må rydde igjen. Tråkker på leker. AU, NÅÅÅ! Vaske opp etter søling. Mating. Søl igjen. Vaske igjen. Grining pågrunn av ikke møtt vilje. Trøst. Kos. TID! Tiden jeg har. All rotingen, sølingen og griningen. Tingene jeg brått hadde savnet og gitt alt for å oppleve igjen om det brått ble revet bort fra meg. Dramatisk å tenke, tenker du? Ja, men har du noengang stoppet opp og tenkt tanken? Det er lett å ta alt for gitt. Fordi når tiden går, årene løper fra oss og vi er opptatt av de mindre viktige tingene i livet fordi vi stresser over ubetydelige bagateller som brått kan bli de minnene vi savner aller mest. Det er da vi faktisk innser hva livet handler om. Ikke hva vi ikke kan, men hva vi får muligheten og tiden til å gjøre.

“Lei, takknemlig, heldig, uheldig, upåvirket, påvirket, sorg, begravelse, karantene, isolasjon, respirator, ingen symptomer, frisk, permittert, hjemme med barn, hjemmekontor, mistet jobben, dagpenger, risikogruppen, bryr deg ikke, Kari Jaquesson, egoistisk, medmenneske, ensom, stor familie, bekymret, redd, likegyldig. Hvem er du? Heldig eller utakknemlig?”

Det er en slitsom tid for oss alle. Hvis vi setter oss ned og ser på situasjonen som skjer RUNDT oss i hele verden. Alle de menneskene som begraver sine nærmeste, barna sine, foreldrene sine, besteforeldre, tanter, onkler, søskenbarn, mann eller kone. De som jobber som helter og litt til. Du leser, og ser på nyheter fra en varm sofakrok. Det påvirker ikke DEG. Enda. Det kunne vært deg. Det kan bli deg. Det påvirker oss alle, på en eller annen måte. Folk mister jobbene sine og må kanskje stenge ned livsverket sitt. Hvordan har pandemien gått utover deg? Er du en av de heldige som meg? Eller er du en av de som klager og sutrer over alt du ikke kan gjøre fordi vi skal unngå at flere skal måtte begrave de kjæreste de har?

Du har kanskje MER tid med barna dine, MER tid under taket du kan kalle hjem, FÅR facetime med foreldrene du fortsatt har i live eller “BARE” kunne snakke med de vennene du har over telefon. Ironisk nok ble den teknologien som har ødelagt for vårt samhold i samfunnet, den ene tingen som kan knytte oss sammen. Hva klagde de over når spanskesyken herjet?

GOD HELG ❤️ HOLD DEG HJEMME 🧡

Dette innlegget er noe helt annet enn jeg som regel skriver om. Bloggen min skulle i utgangspunktet handle om gjenbruk og måter å spare penger på, med litt tanker rundt andre ting. Men ettersom det har blitt mange innlegg om psykisk helse og tunge temaer tenkte jeg i en tung tid både for meg selv og sikkert andre der ute legge ut et litt annet innlegg fordi det er perfekt med tanke på årstid og selvfølelse, samtidig som vi alle burde holde oss hjemme!

Har du ikke “thigh gap”? Sliter du med følelsen av å være gjennomsiktig og ikke matche den lyseste foundationen på vinteren? Ikke råd til å gå til hudpleier? 

I mange år har jeg sliti med huden min, selv om jeg har fagbrev som hudpleier, har det tatt meg nesten 10 år å finne noen favoritter som funker på en VELDIG vanskelig hud. Da prøver du både rimelige og dyrere produkter for å finne det som funker. Med en hud som lett får utbrudd ved dårligere kosthold, kaldt vær eller stress, vet jeg veldig godt hva det gjør med selvbildet og selvfølelse når du stadig ser deg i speilet og er misfornøyd med det du ser. Fordi det handler faktisk ikke bare om uren hud, men om hvordan du føler deg med deg selv fra utsiden og inn, som innsiden og ut. Spesielt når det kommer til huden. Noen lever med akne, mens andre blir frustrert over EN kvise i panna. Dette er en av de tingene vi ofte tar for gitt, nemlig en sunn og fornøyd hud. Ikke alle er så heldige! Det er heller ikke alle som har råd til dyre luksusprodukter, spesielt ikke for å teste hva som funker. Så siden jeg allerede har gjort den delen, vil jeg dele det med dere!

Nylig kjøpte jeg rens på Normal fordi jeg tenkte å gi noen nye billigprodukter en sjanse. Og jeg merket allerede første dagen at jeg ELSKET de! Så til alle dere som sliter med vanskelig hud slik som meg selv;

Tørr på nesa og flasser om jeg ikke skrubber huden annenhver dag. Sorte prikker som aldri forsvinner uansett hvor mange timer jeg står og klemmer de ut. Blank i T- sonen samtidig som jeg peller av løsnede hudflak på nesa. Ingen foundation vil sitte på huden uten å legge seg som et lag utenpå, og du kan egentlig bare ta et papir å tørke vekk alt uten behov for sminkefjerner fordi sminken ikke sitter godt nok. Blank på sommeren, og tørr men fet på vinteren. Foundation som matter ned får deg til å se ut som du allerede har en fot i grava, mens andre som skal gi glød gir deg uttrykket av at du forvekslet settingsprayen med olivenolje rett dør du gikk ut døra. Kjenner du deg igjen? Isåfall, les videre.

Selv har jeg rocacea og sliter med betennelseslignende kviser hvis matinntaket mitt er slurvete og usunt. Den største synderen for irritert hud for meg var melk. Dette drikker jeg ikke lenger, og det utgjør MYE for at mine akne og kviseutbrudd ikke lenger er så problematiske. Jeg vet hvordan det er å være frustrert, deprimert, sint og lei av å slite med huden. Spesielt når stress er en av årsakene og du blir påminnet stressnivået ditt i speilet hver dag. Så her kommer mine tips til de som måtte trenge det:

1. Drikker du melk? Slutt! Tro det eller ei, det er ikke bra for kroppen eller huden din.

2. Stress ned! Ingenting i livet er verdt det stresset du påfører kroppen. Du vil vel leve lenge?

3. Kutt ned sukker, spis sunt og drikk vann! Jeg merker stor forskjell når jeg har drukket nok eller for lite vann både på glød og tørrhet!

Mine favorittprodukter er produkter jeg virkelig kan sverge til, da jeg har prøvd mye som absolutt ikke funker. Disse er de jeg har kommet frem til foreløpig og kan gå gode for og som jeg går til innkjøp av når de er tomme fordi de er mine must haves i skapet.

Noen av produktene jeg bruker er langt fra budsjettpriser, men husk at dyrere produkter er drøyere i bruk og vil være budsjettvennlige i forhold til sjeldent innkjøp. Billige produkter er ikke alltid så billig dersom du må kjøpe det jevnlig. Min dyreste krem har jeg i minst 2,5 – 3 måneder før jeg kjøper ny 😊 Dette vil jeg at du skal ha i bakhodet.

RENS

– IVY AIA var nye produkter for meg, og jeg absolutt ELSKER DISSE! Moussen inneholder Niacinamide, de er uten parfyme og er veganske. Disse kjøpte jeg på Normal og kostet under 150,- samlet. En annen ting jeg er veldig opptatt av er å ikke bruke pleieprodukter eller rens som inneholder parfyme. Huden din trenger næring, ikke godlukt. Sprayer du parfyme i ansiktet? Nei. Så hvorfor smøre huden med det. Da snakker jeg såklart i hovedsak om i ansiktet!

-Priori peelingen er jeg helt avhengig av å ha. Ettersom jeg har rocacea og såkalt grov hud i ansiktet med store porer må jeg faktisk peele huden annenhver dag. Denne er utrolig god med fine korn som er mild for huden. Drøy i bruk, og jeg har 1 tube i 6 mnd!!

STORE PORER? 

Disse padsene inneholder sterke syrer, og dette merkes på huden når den brukes. Den minsker porene og er utrolig god for de som sliter med blank T-sone. Denne boksen har jeg i evig tid da jeg ofte klipper 1 pads i 4 deler. En aboslutt must have!

MASKE

Jeg har flere masker som jeg liker godt, men hvis vi skal sammenligne pris og resultat, er disse absolutt på topplista mi over rimelige ansiktsmasker som gjør jobben sin! Disse får du kjøpt på normal i engangsposer eller tuber. Finnes i mange forskjellige typer for ulike behov. For huden har som oss forskjellige behov til forskjellige tider. Om jeg skal anbefale deg å ha en maske i skapet, er det en pleiende maske som gir fukt og næring til huden.

ANSIKTSKREM

– NIACTIL advanced pro er mitt absolutt dyreste produkt, men også det ALLER viktigste. Dagkremen din skal være pleiende og dekke din hud sitt behov, samt være grunnlaget for sminken din gjennom dagen. Dette er den eneste kremen som funker for meg. Det vil si at den bærer huden min uten å klusse til sminken min som andre kremer tidligere har gjort. Den funker for ALLE hudtyper, kan brukes alene eller som serum og er en 24 timers krem- som betyr at du kan bruke den som nattkrem også.

– Clinique moisture surge overnight mask gir meg god fukt gjennom natten, og jeg føler jeg våkner med litt glød. Selv om jeg fortsatt er på jakten etter den perfekte nattkremen, er denne foreløpig først på lista over en god fuktighetsgivende nattkrem.

– Mario Badescu drying lotion er Kylie Jenners favoritt, og for en som er på evig jakt etter den perfekte hudpleierutine måtte jeg prøve den. Den har blitt værende de 5 siste årene, og av god grunn. Dypp en q-tips i bunnen uten å riste flasken, putt på de kompisene som ikke er invitert på festen. Da snakker jeg selvsagt om ubudne røde kviser i ansiktet. Våkn opp med minsket eller forvunnet kvise. Jepp, den FUNKER!

SELVBRUNING

Lei av å være gjennomsiktig eller ikke matche med concealeren du ellers bruker som highlighter? Jepp, vinter is kåming sier jeg bare, og det betyr ikke solkysset hud og fresh farge. Denne koster faktisk ikke mer enn den er verdt, fordi den funker utrolig bra for en vanskelig hud. Du blir brunere, enkel å bruke og den tørker ikke ut huden. Denne forblir min absolutte favoritt, og jeg har akkurat kjøpt ny da den andre var tom. Det hjelper å føle seg bittelitt freshere i denne årstiden. I NEED THIS! Fås på Vita.

SMINKE

– Exuviance multi-function concealer. No words needed. Den smelter inn i huden og blir der hele dagen. Jeg brukte denne sammen med bareMinerals foundation på min bryllupsdag og jeg fikset ikke på sminken en eneste gang i løpet av dagen. Dvs på nesten 17 timer. Trenger jeg å si mer? Og ja. Den er bra for huden din!

– RIO SUNSET glow oil. Hvem skulle tru at nokon skulle bu i denne hver gang jeg sminker meg? Den gjør virkelig underverker under sminken og gir deg en så utrolig fresh glød. Jeg er frelst, fresh og fucking fab når jeg bruker denne. Fakta altså.

– Max factor. Din gamle ørn. Jepp, dette er det eneste kompaktpudderet og foundation jeg kan bruke over lengre tid uten at huden velger å spy den ut. Uttrykket spy i virkelig betydning fordi huden min støter ut mange foundation. Noen funker en liten periode, mens andre velger å gå av toget før vi har kommet oss ut av døra, typ. Denne holder seg på.

Er du som meg og “” “mangler””” thigh gap? 

Dette personlige rådet gir jeg fordi det FUNKER SOM F! Jeg har ikke kikkehull mellom beina, så lårene gnisser og det blir klamt skal jeg si deg. Ja, om du kjenner til det sjæl så vet du hva jeg snakker om. Men etter jeg begynte å bruke deo på innsiden av lårene, har jeg endelig funnet noe som redder det problemet. For jakten etter kikkehull mellom beina har aldri vært på min to do- liste og never will be. Denne tørrstiften, altså. PRØV! Jeg LOVER at det funker 🙏

Så. Jeg er ingen influencer med spons av diverse produkter, men kjenner frustrasjonen rundt å enten være halvfornøyd med tingene du bruker eller aldri finne det du ønsker. Det er vanskelig- ikke bare fordi vi hjernevaskes av reklame av halvræva ting som ikke kan holde det de lover eller som er bra for oss ELLER huden vår. Mitt ene tips er til slutt å IKKE PRØV NOE NYTT OM DU HAR FUNNET NOE SOM FUNKER! Ikke la deg påvirke av reklamer, selgere eller fristelser fordi innpakkingen er lekker i fargen eller dufter rent og godt. Det er faktisk ikke alltid det er så flott som det ser ut. Hold deg til de tingene du vet funker for deg! Det er så mye lettere å fokusere mindre på utseendet hvis du slutter å fokusere på stadig nye skjønnhetsprodukter og aldri bli fornøyd. Det gjør faktisk mer med deg enn du tror. Tro meg.

Jeg har fortsatt ikke funnet en øyekrem som jeg kjenner effekt av. Har du kanskje noen tips? Setter isåfall pris på en tipskommentar 🙏

Verdensdagen for psykisk helse. Tenk at vi har en dag i året som vi liksom skal dele masse ubetydelige ting i sosiale medier den ene gangen i året. Misforstå meg rett, det er flott å dele og vise solidaritet. Men for å være helt direkte og kanskje litt for ærlig så synes jeg faktisk at det noen ganger blir på måfå. Hvorfor? Fordi at du deler et innlegg av en eller annen som har skrevet noe om psykisk helse ikke hjelper de rundt deg som du aldri spør om, ser eller bryr deg stort om hvordan egentlig har det. For å fortelle dette fra en som står på den andre siden av innleggene om psykisk helse, skal jeg sette ord på det slik at forhåpentligvis alle forstår.

Dag ut og dag inn. Annenhver dag. Hver andre, tredje dag. Hele uka, eller kanskje bare helgen? Det har ingen utløpsdato, ikke alltid en forklaring og veldig sjelden går det seg til uten noe form for hjelp. Enten det er av menneskene rundt oss eller profesjonelle. Jeg snakker ikke da om generell psykisk helse, men om psykiske lidelser. Fordi psykisk helse skal ikke bare dra med seg de som lever med en lidelse. Vi alle har en psykisk helse. Eller som jeg ville kalt det- helse! En god helse betyr helheltlig god helse. Det henger sammen, uansett hvilken vei du vrir og vender på det. Så da kommer jeg til det jeg faktisk kjenner provoserer meg med dette om å tørre å spørre. Hvorfor?

Selv har jeg stått i mye smerte, alene. Vonde tanker har jeg for meg selv, alene. Det vonde bærer jeg på, alene og det jeg sliter med sliter jeg med, alene. For selv om man går i terapi er det ikke det som å gå til legen og få smertestillende for et vondt kne. Nei, du lever med smertene hver dag. Alene. Og grunnen til at jeg nærmest blir sint av dette med å spørre er fordi av egen erfaring så skal du være en av de veldig heldige om du har en eller flere rundt deg som spør. Da mener jeg ikke spørsmålet folk ofte slenger ut av seg etter man ikke har snakket på en stund fordi det har “vært så mye” den siste tiden, eller det overfladiske spørsmålet “alt bra?” Jeg mener de som spør og faktisk ønsker å vite. De ekte menneskene. De ekte vennene. Hjelpe. Bry seg. Stille opp. Lytte. De som kaster alt de har i hendene for deg når de hører på stemmen din at noe er galt. De som lytter til tårene dine og setter av tid, enten det er i telefonen eller et besøk for å kun høre på din smerte. Det er DE menneskene jeg snakker om. De som SPØR. De som kommer og de som faktisk stiller et spørsmål de takler å få det ærlige svaret på. Ikke fordi de føler de må spørre fordi det er det obligatoriske man spør om når man aldri snakker sammen.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

“Du svarer som regel; det går fint. Det går greit. Og med deg? Eller så svarer du kanskje nei, det har gått bedre men ting går seg vel til etterhvert. Med et håp om at personen leser mellom linjene!” 

Som person er jeg veldig direkte, og ærlighet står først på lista mi over viktige egenskaper og verdier. Jeg har derfor også valgt å holde mine ekte venner tettest til brystet. Alle andre bruker jeg ikke lenger mye av tiden på. Fordi er det en ting jeg vet som psykisk syk er det at å ha mennesker rundt deg som vet at du sliter, men ikke ser ut til å bry seg så mye i form av å aldri spørre eller bry seg så mye når du sier en sjelden gang ‘ikke så bra’, det er mennesker som får ensomheten til å bli enda mer ensom. For jeg vet ikke med alle dere andre der ute, men når noen du føler egentlig ikke bryr seg om svaret ditt, stiller spørsmålet “hvordan går det med deg?” så svarer du ikke;

Nei, nå skal du høre her. Den siste uka har jeg faktisk undret litt over dette med livet. Hva er egentlig vitsen? Vondt har jeg hele tiden, meningen med livet sliter jeg med å finne og jeg ser rett og slett ingen grunn til å fortsette slik da jeg ikke orker mer. Jeg aner ingen råd faktisk. Har du noen?
Du svarer som regel; det går fint. Det går greit. Og med deg? Eller så svarer du kanskje nei, det har gått bedre men ting går seg vel til etterhvert!

Konklusjonen er at det hjelper ikke å spørre om du ikke takler sannheten eller svaret som gjør at du må sette av din tid til å kanskje være en støtte. Det hjelper ikke å spørre for å så lukke både ører og øyne om du ikke ønsker å hjelpe. Det hjelper ikke for oss at du spør om du ikke faktisk bryr deg nok til å bekymre deg om at svaret du får ikke er ærlig. Så mitt ønske til alle som leser dette er å faktisk heller si: jeg håper alt er bra med deg, jeg tenker på deg. Jeg har dessverre ikke kapastitet til å være der for deg fordi jeg vet ikke helt hvordan jeg kan hjelpe, men jeg håper virkelig du har noen rundt deg som du kan snakke med.

Du må gjerne tenke at dette er utrolig kynisk skrevet, fra et svart hvitt syn. At dette er kun mine egne meninger og tanker. Og ja, det kan nok være det. Men fra ei som nå har noen av de beste venninnene og en fantastisk ektemann som faktisk ser meg, ser min smerte og hører på stemmen min når ting ikke ‘går greit’, vil jeg også påpeke at følelsen av å ha NOEN som bryr seg kontra å ha ingen som bryr seg gjør ikke bare noe for oss som sliter, det gjør noe for oss alle mennesker. Ensomheten tilhører ikke bare psykiske lidelser og depresjon. Den er overalt. For uansett hvor mange mennesker du har rundt deg, betyr ikke det at du har mange mennesker rundt deg som du kan regne med at er der når ting går mot stupet. Du kan ha 20 venner, men ingen å snakke med. Ingen du kan ha de dype, viktige samtalene med. De som du kan gråte foran. Jeg har flere ganger skrevet at mennesker trenger mennesker, og da mener jeg ikke overfladiske vennskap, tjenster og ‘fyllavenner’. Jeg mener mennesker som for deg gjør en forskjell på ensom eller ikke helt alene. Fordi å føle seg alene som psykisk syk får man ofte en daglig påminnelse av. Men om du har noen som du vet at prøver så godt de kan å få deg til å føle deg litt mindre ensom, det er de menneskene jeg snakker om. De utgjør ofte forskjellen på liv og død.

Hardt og brutalt. Ja, beklager for å si det men jeg gidder ikke å pynte på sannheten for at noen ører ikke takler dystre sannheter. Jeg skriver det som det er fordi ingen andre gjør det. Og den stygge sannheten er at desto mer vi graver ned sannheten, desto vanskeligere blir det for oss som faktisk sliter å føle oss verdige nok til å snakke vår sannhet. For den er ikke noe du pynter juletreet med, men det du helst lar stå i en nedstøvet eske oppå loftet. Og hvor langt kommer vi med det? Bakover i tid. Og jeg vet ikke med dere andre, men jeg vil på ingen som helst måte dit igjen. Jeg vil gå fremover i tid og skrive ærlig slik at vi alle kan føle oss litt mindre alene. Jeg vil ikke lenger skrike for døve ører. Jeg vil bli hørt, sett og at alle der ute som kjenner som meg vil lese dette og føle at jeg er der sammen med de i den smerten de bærer på.

Stupet føles mye kortere og enda mindre skummelt når det ikke føles som at noen står bak deg for å holde deg igjen om du noen gang skulle falt utfor. Derfor har jeg alltid skrevet og alltid ment det jeg skriver når jeg sier: bry deg, inkluder og løft opp hodet fra telefonen din. Det er noen som trenger at du ser dem. Ikke bare spør for å spørre. SPØR.

Hvordan går det med deg? Sånn egentlig. Går det virkelig bra med deg? Fordi hvis du ikke har det bra, vil jeg høre om det. Ikke svar at det går bra hvis det ikke gjør det. Jeg bryr meg om deg og vil at du skal ha det bra så da må du være ærlig med meg så jeg kan vite hva jeg kan gjøre for deg. Ikke vær redd for prate med meg, fordi jeg ønsker virkelig det beste for deg.

DET er å spørre….

Dersom du kjenner deg ensom, alene og kjenner på vonde tanker vil jeg råde deg til å snakke med din fastlege. Det er første steget du må ta for å få den hjelpen du trenger. Det er ofte vanskelig å be om hjelp, men det er alltid noen som kan hjelpe bare du strekker ut en hånd. Usynlig smerte blir ofte glemt, fordi vi lærer oss å skjule den eller leve med den. En liten del fordi det fortsatt er ansett som tabu å ‘slite’. Tabu er å ignorere realiteten; at psykisk helse ikke er mindre alvorlig enn fysisk helse. Helse er helse.

Fin huskeregel: hode, skulder, kne og tå for å stå ❤️

GOD TIRSDAG ❤️

Dine øyne blå. Nysgjerrige og fulle av håp. Fremtid. Dine hender små så rene og tillitsfulle, med et grep om tryggheten – min hånd. Vårt bånd så sterkt og ubrytelig. Din munn så uskyldig og fulle av spørsmål og famlende ord under opplæring. Stemmen din så spørrende og optimistisk. Ditt hode så fullt, men med plass til så mye mer. Tenkende, undrende og lærevillig. Ditt blikk så fullt av kjærlighet og trofasthet. Ditt ansikt så rundt med kinn som viser en mettet mage. En kropp så sterk med tegn på omsorg. Trygghet. Ditt hår av krøller i en strikk av kjærlighet. Ditt smil med makten til å smelte. Din latter med evnen til å lyse. Lyse opp dager som føles så grå, med dine øyne blå. I dine øyne blå så nysgjerrige og fulle av håp. Der finner jeg mitt svar – svaret på livets mening ❤️

Alle barn skal ha en trygg oppvekst og alle barn skal føle en ubetinget kjærlighet – slik de gir oss ❤️

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

GOD HELG ❤️