God mandag! I dag starter min reise mot å ta av meg de siste kiloene etter fødsel for over 2 år siden. Kroppen har stagnert i lang tid og ikke er jeg bare utrolig misfornøyd med å ikke føle meg komfortabel i egen kropp, men følelsen av å miste seg selv littegrann gjør mye med motivasjon, driv, selvtillit og troen på seg selv. Det er aldri lett å starte en reise som tar både tid og en haug av egen indre motivasjon for å kunne nå frem til målstreken. Det handler ikke bare om utseendet. For meg handler det om å tro på seg selv litt mer. At man klarer hvis man vil. Det er nettopp derfor jeg nå har bestemt meg for å ikke gi opp halvveis, men heller gi enda mer gass når motivasjonen svikter.
Vi trenger alle en sunn kropp, men et sunt sinn er enda viktigere. For det er faktisk slik at hvis vi ønsker å være friske må vi ta vare på kroppen vår, og det som bidrar til dette er det du har helt øverst på toppen av kroppen, nemlig hodet. Så jeg vil egentlig bare titte en kjapp tur innom og ønsker dere alle sammen en strålende fin mandag i sola, og minne deg på at det er ingen grunn til å tro at du ikke skal få til noe bare fordi motivasjonen svikter innimellom, fordi den svikter av så mange forskjellige grunner. Din jobb er å finne ut hvorfor den svikter, hva du må gjøre for å finne den igjen og ta tak i problemet!
Vi er alle slitne, lei og bekymret av mange forskjellige grunner om dagen. Men noe vi alle kan være enig om er at helsen vår- det er det aller viktigste. Og nå kan vi alle “endelig” forstå hverandre litt mer på hvordan det er å ikke ha det bra psykisk, og hvor viktig det er at psyken er på plass for at andre ting skal være godt også. Det handler ikke bare om hva kroppen skal gjøre. Det handler om hva du kan gjøre for at både hodet og kroppen skal få til det DIN kan og gjøre det beste ut av hva din egen kropp får til. Fordi hodet og det som er inni vil jeg tørre å påstå at er den største og viktigste delen av at kroppen din fungerer. Og hodet er faktisk en del av kroppen, og det er aldri tomt. Så da er det kanskje på tide at vi begynner å ta like godt vare på den også, som resten av kroppen? Fordi etter et år med pandemi, permitteringer, hjemmekontor, hjemmeskole, karantene, isolasjon og nedstengt samfunn fant plutselig noen flere mennesker (noen tusen) ut hvordan det er å ikke ha det bra psykisk? Ja, da var det kanskje noe med den psykiske helsen som var litt viktig likevel? God morgen, Norge! Våkn opp, stå opp og stopp opp. Hvordan har du det i dag?
Istedefor å si ha en fin dag, vil jeg heller si fra ei som må finne glede i de minste ting for å føle en mening med hverdagen veldig ofte; Gjør det til en fin dag og fokuser hver gang det skjer noe positivt i dag ❤️ Da ser du plutselig at det positive trumfer det negative. Det er bare at vi har en tendens til å la oss påvirke mest av det negative. Og det må vi slutte med!
Kvinnedagen dere. Denne skulle vi hatt flere ganger i året slik at vi kunne påminne hverandre hvor forbanna helter vi er. Høy på deg sjæl tenker du? Nei, men nå skal jeg fortelle deg litt av hvordan det er å være kvinne i dag. Den moderne tid som plutselig ikke er så moderne når det kommer til likestilling likevel?
Hun sover enten dårligere fordi mannen snorker, ungen våkner på natta, nattamming må til, mye tanker og bekymringer som gjør at hun sover dårligere eller mindre. Hun trenger mer søvn enn mannen, men får uansett mindre fordi nattvåkingen er hennes naturlige ansvar. Under graviditeten sover hun kanskje ekstra dårlig pga utallige grunner, men ofte fordi en komfortabel stilling med en høygravid mage ikke er lett å finne.
Hun må bruke prevensjonen, og utsette sin egen kropp for mindre gode hormoner fordi det er hennes ansvar å stille med prevensjon fremfor at mannen tar det ansvaret. Hun har ikke bare mensen som drar med seg migrene, smerter i magen eller andre plager. Og selv om mange mannfolk tror at mensen bare er 1 uke i måneden, vet de ikke om uken før mensen som sørger for at buksene i skapet plutselig ble mindre fordi du utrolig nok ikke husker på at mensen er rett rundt hjørnet og du hovner opp som en ballong både her og der. Eller bekymringene for om du sitter i et møte litt for lenge og ikke vet om resten av folkene på møterommet skal bevitne utifra flekken i baken at tante rød er på besøk. Den følelsen…
Vi skal ikke bare bære barn i 9 måneder. Vi skal produsere et liv, og ta alt på strak arm uansett hvilke utfordringer graviditeten gir oss. Vi skal bekymre oss, men ikke bekymre oss for mye. Vi skal ta smertene, plagene og/eller utfordringene og bite det i oss i 9 måneder fordi den eneste løsningen er fødsel. Vi skal helst føde normalt, men hvis vi er avhengig av keisersnitt, skal vi bruke opptil lengre tid på å få kroppen helt ordentlig til hektene igjen, uten at dette påvirker permisjonen på noen som helst måte. Vi skal da bruke mange uker av permisjonen på å ikke bare sitte med puppen på tørk og være nybakte førstegangsmødre med mye nytt og skummelt, men også klare ta vare på oss selv. Far skal da også tilbake på jobb etter 2 uker, mens mor som blir strengt fortalt at hun ikke skal løfte tungt på over 6 uker; hun må klare seg selv.
Vi skal amme, men ikke få til. Vi skal føle oss mislykket om ammingen ikke funker, men vi skal også skamme oss over offentlig amming og kjempe for normalisering av en ting som har vært normalt før Jesus kom inn i bildet.
Vi skal ut i jobb igjen før vi selv er klare for å gi fra oss det lille livet som vokste inni oss lenger enn vi har vært sammen med det, før vi gir det til folk vi ikke kjenner. Vi skal også straffes med mindre penger til å forsørge familien vår om vi velger mer tid med våre under ettåringer om vi velger et tryggere valg for oss selv og vårt barn. Vi skal ut i jobb med melkespreng og gråtende barn fordi barnefar skal bli rettferdig behandlet, med vi skal få samtidig dårligere betalt enn menn i samme yrke. Vi skal få flere barn fordi vi får færre barn enn før, men vi skal tie våre tunger fordi vi ikke lenger har rett til å velge over vår egen families hverdag eller behov. Fordi barnefar skal få…..
Vi skal sørge for at maten er i hus, og plassert på bordet for familiemiddag i tide. Vi skal holde styr på at klærne er vasket og klar til bruk, mens mannen ikke klarer å få klærne den korte veien til skittentøyskurven før den lange vaskereisen vi tar stort sett hver gang. Ellers blir det ikke gjort før vi sier ifra, som da ellers ender med å gjøre det selv. Som med mye annet i husstanden. Vi skal sørge for at hjemmet er rent, ryddig og helsevennlig, mens mannen overser de daglige gjøremålene som må gjøres fordi det alltid gjøres av kvinnen, uten behovet for å fortelle om det slik han gjør når han har gjort noe han mener fortjener en stjerne i boka. Mens vi daglig rydder opp alle andres rot, selv om ingen rydder etter oss noengang. Vi skal alltid krangle fordi vi liker å krangle. Ikke fordi vi er slitne og lei av å aldri få hjelp til alt vi gjør, eller så mye som en klapp på skulderen eller en liten oppmerksomhet for det vi gjør. Vi er bare sure og grinete fordi vi har mensen, men ikke fordi mannfolkene er like håpløse som da de var 16 år og bodde hjemme på promperommet til mamma. Eller at vi føler vi er mor til 3 selv om vi kun har 2 stykker i huset under 16 år. Mannen skal furte om sexen er fraværende, fordi han har behov for det, men ikke gjør det som bidrar til det som faktisk hjelper på det, nemlig å lytte og se kvinnens behov og kjærlighetsspråk. Et behov mannfolk ikke tror vi har bare fordi det å ikke bli hørt, med et dryss av oppgitthet og mangelen på bidrag i hjemmet tørker oss inn som Sahara i den verste tørken.
Vi skal jobbe like mye som mannen, men fortsatt gjøre alt som trengs å gjøres hjemme. Og det er også alltid vi som tar ut sykt barn-dagene, for det er en selvfølge at mor skal være hjemme fra jobb istedefor far. Vi skal ikke lenger bare kjempe for oss selv, men i 2021 skal vi kjempe for våre nyfødte og barns beste. Vi skal være sterke, men ikke for sterke for da er vi enten gærne, bitre eller hurpete. Vi skal stå opp for selv, men ikke for mye for da tråkker vi på tær eller prøver å være noe vi ikke er. Vi skal være vakre, men ikke for opptatt av det for da er vi falske og overfladiske. Vi skal ikke bruke for mye sminke, men vi skal få høre det om vi ikke bruker nok heller. Vi skal være gode forbilder, men ikke gjøre feil fordi da er vi farlig. Vi seksualiseres, men skal heller ikke være for sexy fordi da anses vi som oppmerksomhetsyke. Ikke selvsikre. Vi skal ikke ha for mange sexpartnere for da er vi løs eller kalt tøs, mens mannfolkene “har draget” om vi snur det om. Vi skal ikke være tykke, men ikke for tynne. Og om vi ikke er en balansert mellomting, føler vi oss misfornøyd fordi idealet settes av (?) og vi dømmes av (?).
Vi kvinner skal være mye forskjellig, fylle mange roller og kjempe mange kamper. Men noe vi ALDRI skal være, er stille. Kvinnedagen 2021. Man skulle tro at vi har kommet langt i likestillingen, men likevel går vi bakover. I fare for at damer som ikke relaterer til dette, eller mannfolk som føler seg krenket, eller som jeg ville kalt det; truffet, skriver jeg dette fra et perspektiv som en mor, kone og kvinne!
Så alle kvinner: rop så høyt du trenger, kjeft så mye du må, sett ned foten når det gjelder, skrik tilbake når det ikke lyttes, vær så sterk du føler du må være, ikke la deg tråkke på, ikke finn deg i urett, gi deg selv mer ros, stå på ditt når ditt er rett, gi deg ikke fordi du ties, slutt å snakk deg selv ned, ikke skjul dine følelser, skjem deg bort iblant, slutt å ha dårlig samvittighet for alt, ikke føl deg presset til å gjøre noe du ikke må, si NEI for deg selv, si JA for deg selv, ikke la en mann definere deg, ikke ta til takke med fordi du ikke tror du fortjener bedre, ikke unnskyld mannen din for alt han ikke klarer fordi han ikke er like håpløs som andre. Ikke sammenlign mer greit med absolutt ikke greit. Du er mer verdt enn som så. Så kjære kvinne i 2021: Hev hodet ditt så høyt du må for å se forbi alt som får deg til å føle at din mening ikke teller, og med mening mener jeg også følelser!
Så jeg vil ikke bare gratulere alle kvinner der ute, fordi vi har tydeligvis en jævlig lang vei igjen å gå. Men jeg vil minne dere på at dere ikke OVERDRIVER fordi dere føler det dere gjør. Det er bare det at vi ikke har kommet langt nok i likestillingen enda, til at det er greit for verden/mannfolk at du føler det slik. Du skal tross alt holde styr på alt, men å ha følelser rundt eller mening om det? Det kan du glemme! Fordi det er slik likestillingen er. Hipp hurra!
Okei. La oss stoppe opp litt. Vi er i 2021, hvor empati er mangelvare, skuffelser ferskvare og moralsk riktig nærmer seg utgått vare. Vi deler livet vårt på sosiale medier, står med rumpa i kamera og viser våre beste attributter (bokstavelig talt) for å få en eller annen form for bekreftelse vi ikke trenger for å dekke noen indre behov. Vi spiser dårlig mat, har dårlig helse og sannheten bak de fleste rosenrøde poster har alltid en bakside som aldri kommer frem i lyset. Vi skal være bra nok i form av utdanning, utseende, prestere best og om jeg ikke er helt på jordet så skal vi jammen måtte ha ett eller annet å skryte av i en eller annen form. Om det er status, penger, ting eller noe som er i nærheten “det perfekte liv”. Vi skal trene, spise sunt, være venn med alle fordi det er viktigere å være venn med de riktig folka, slik at vi kommer oss dit vi selv vil og ellers bare henge med de som gir oss noe vi får noe ut av. Altså bedre med 10 på festtaket, enn 1 ekte i hånden når sola går ned.
Vi skal ikke dømme andre, men lever nærmest inne i en hvit og blå verden hvor du er usynlig og “forduftet” om du ikke reagerer med en like på et bilde i ny og ne eller poster noe flere ganger i uken. Vi kommenterer et bilde av folk vi ikke har sett siden 1 år siden da vi møtte de tilfeldig på butikken og sa den mest brukte frasen etter smarttelefonen ble det nye sosiale livet: “lenge siden sist, nå må vi få til noe snart”. Men det ble med det. Slik det alltid blir. Altfor mange prosent av oss ser oss daglig i speilet og misliker enten det vi ser eller mesteparten av det vi ser fordi det ikke er slik “idealen” er. Og dette fokuserer vi på. Manglene våre i form av utseende. Verden har ikke laget plass for at en fin personlighet, empati og hvordan vi er mot andre mennesker er skjønnhet i seg selv. Fokuset på kropp avler at kropp er det nye viktige. Ikke indre verdier, moral, vennlighet og hvor gode vi er. Kroppspositiv er en ny greie nå. Hva gjør det? Legger enda mer fokus på kropp! Jeg føler vi streber etter å finne nye ting å strebe etter for å glemme de underliggende problemene vi faktisk har og som jeg kanskje kan være alene om å mene, men jeg tenker på ordet: MORAL! Ja, hva er moralsk riktig? Hva er det viktige når alt kommer til alt? Jeg driter i hva folk mener om meg og min personlighet, fordi jeg lever med tanken om at så lenge man er god mot andre og tenker på andre, gjør man mye riktig. Vær mot andre som du vil at andre skal være mot deg. Men når går den mentaliteten full circle og når er det lov å slutte å prøve uten å lykkes? Fordi vi mennesker nå ikke skjønner hvordan påvirkningskraft vi har på hverandre, betyr ikke det at det ikke lenger gjelder.
Men jeg skal søren meg påvirkes av hva andre skal synes om kroppen min? Nei vettu hva. Kan vi ikke heller begynne å fokusere mer på moral og medmenneskelighet? Kan ikke det heller bli den nye ferskvaren? For jeg er så sliten og lei av at vi ikke lenger forventer ting av venner, familie og folkene rundt oss fordi “de har nok med sitt” og det er mer vanlig å tro at alt er tipp topp fordi på facebook virker det sånn. Jeg er lei av at vi har laget oss en verden hvor det er helt greit å kle seg halvnaken for likes, men likevel gå til angrep når noen slenger en kommentar om hva de mener om det. Jeg husker den morsomme sangen i bakvendtland, der kan alt gå an! Og nå har jeg skjønt det. For vi lever faktisk i den!
Og strever de med brøkregning og ikke får det til, så kan de ta opp maten sin og spise hvis de vil, har de loff med sirup på, blir lærern veldig gla´, og skriver i anmerkningsboka: pluss og meget bra! For i bakvendtland, der kan alt gå an,der er de like tøysete og rare alle mann.
En ting jeg står fast ved er at personlig føler jeg at folk blir mer og mer selvopptatte, mindre empatiske og enda mer overfladiske. Og er det egentlig så rart når vi lever i et samfunn som fokuserer mer på viktigheten av hva vi ikke får til enn hva vi får til, hvordan vi ser ut men ikke hvordan vi er som mennesker, og skuffelser er mer vanlig å forvente fordi ekte gode venner nesten er en utdøende rase? Vi skal ikke kimse av hvordan påvirkning vi har på andre, på godt og vondt. Dette gjelder spesielt for dere som tror dere ikke betyr så mye for noen. Fordi det er ikke det at det skal være helt normalt å føle seg bortglemt, nedprioritert, ensom eller ikke god nok. Vi er lært opp til at ingen barn skal føle det slik, fordi det er skumle følelser for barn å kjenne på. Vondt. Men også for oss voksne. Så hvis du sitter og lurer på hvordan vi skal forklare barna våre hvordan verden fungerer så må jeg helt ærlig si at; jeg aner rett og slett ikke lenger. Vi skal være så perfekte som aldri før, men om vi ikke kan forvente så mye av hverandre annet enn egoisme og ivareta egne behov så kan jeg ikke si jeg ønsker å vite hvordan vi som mennesker oppfører oss 50 år fra nå av. Nå lurer du kanskje på om jeg mener dette om alle? Nei, absolutt ikke. Jeg er veldig heldig med mange av menneskene rundt meg, men jeg skal også ærlig si at det å være en av de som legger mye tanker i hvordan jeg vil bli husket, gjør at jeg kanskje har en høyere forventning til mennesker rundt meg. Og gjør slik mot andre som jeg ønsker å motta. Men når vi slutter å ha forventninger til andre mennesker, det er den dagen vi slutter å trenge hverandre. Jeg vet ikke med deg, men i min begravelse, når den dagen kommer, vil jeg bli husket for hvem jeg var, for hva jeg gjorde for andre, hva jeg betydde for de jeg valgte å ha i livet mitt. Ikke for hvor mange leppefillers jeg tok som alle var uenig i, hvor mye penger jeg brukte på klær, hvor mange likes jeg fikk på oppstilte bilder på facebook, hva jeg ikke fikk til og hvordan jeg så ut eller hvor mange følgere jeg hadde på instagram. Og jeg vet helt sikkert at jeg ikke ønsker at de som sitter i min begravelse er mennesker som ikke var der mens jeg levde, de som bare dukket opp i gode tider og rømte i vanskelige, de som ikke gjorde annet enn å like mine inlegg men ikke lese mellom linjene eller de som sitter på midterste rad og føler en anger over hva de så gjerne skulle gjort før det var for sent. Dødsårsak uvesentlig.
Jeg kaller meg selv åpentsindig, moraliserende, empatisk, omtenksom og standhaftig på mye. Jeg står opp for meg selv og har sterke meninger om mye og lar meg aldri plukke på nesa. Fordi uansett hvor mange unnskyldinger folk har på ting skal du aldri finne deg i skuffelser av de samme menneskene gang på gang fordi “det er sånn de er” og tilgi alt andre gjør mot deg fordi du ikke orker å “skape konflikter”. Konflikten starter allerede når andre gjør shitty ting og slipper unna med det, og du sitter igjen med en bitter følelse av skuffelse men holder det inni deg fordi det plutselig er mer normalt å la folk gjøre som de vil uten å få høre det og at vi slutter å forvente noe særlig av våre medmennesker. Pessimist? Nei. Jeg er realist og meget klar på hva som er greit og ikke. La oss lære barna våre at det er normalt å sette sine egne behov foran alle andre hele tiden, at det greit å tenke aller mest på seg selv og ikke så mye på andre så lenge man selv har det bra. Koste hva det koste vil. Lurer på hvordan det står til med den psykiske helsefronten om et par år da…. Men for all del. La oss glemme hvor viktig det er å ta vare på hverandre. La oss dele vår suksess og gjemme det negative, skamme oss over psykisk helse og dårlig økonomi, dømme hverandre på andre siden av skjermen og holde oss kroppspositive. For det viktigste er ikke hvordan vi behandler hverandre, men hvor mange meninger vi har om hverandres liv uten å egentlig ta noe særlig del i livet til hverandre utenom når vi har noen uenigheter å komme(netere) med eller når vi trenger de til noe.
Du gjør deg selv ganske mye mindre menneske ved å tro at du ikke kan stå ansvarlig for hvordan andre mottar det du gir ut. For den ballen med frustrasjon vi alle skal pakke sammen og kaste bort, fortjener noen ganger faktisk å bli kastet rett tilbake til avsender. Ikke gjør deg selv for stor ved å tro du har retten til å bestemme andres reaksjoner på dine handlinger, fordi reaksjonen du skapte ikke passet for deg. Stå ansvarlig og vær det større mennesket og ta heller godt vare på alle de menneskene du vil ha rundt deg og alltid bruk empati. Ingen kan komme løpende når du har brent ned broen av selvopptatthet, egoisme og feilbehandling av de riktige menneskene du trenger for å slukke brannen din når brannen din er for stor til å slukke alene. Og her sitter vi seriøst og klør oss i huet og lurer på hvorfor selvmordsraten er høy og de unge sliter?
Vi bærer alltid på barnet inni oss. Med følelsene som henger med. Hvorfor er det plutselig greit å skulle utsette folk rundt oss med å skulle kjenne på alle følelsene vi skåner våre barn for? Det står ingen steder at voksenlivet skal være noe annerledes. Det er bare slik det har blitt.
Kanskje du var på et sted i livet hvor livet endelig var på sitt beste. Endelig funnet jobben du trivdes i. Kanskje var du midt i mellom å finne deg selv mellom billig tequila på et stappfullt utested av unge mennesker svevende mellom ungdom og voksenlivet, og spørsmålet om livets mening sjanglende hjem klokken 03:00. Ung og lovende. Kanskje var du i toppform og for første gang på lenge holdt motivasjonen oppe for en livstilssforandring og treningssenteret var blitt din nye avkobling. Kanskje var du allerede arbeidsledig, psykisk syk og kjempet en kamp for deg selv. Kanskje du allerede slet i det stille og levde for helgene som fikk deg til å føle deg levende. Druknet bekymringene med gode vennskap i gode stunder. Danset bort stresset. Kanskje var du på ditt aller beste økonomisk og endelig kommet over den tøffe kneika. Kanskje du akkurat hadde investert livssparingen din i en ny bedrift. Eller kanskje du allerede var en av de som stilte det store spørsmålet. Hva er egentlig meningen med livet? Så kom Covid-19 og alt ble snudd på hodet.
Uansett hvor du var. Nå er du her. Vi alle. Vi alle er her nå. Vi alle er slitne. Lei. Vi alle mister litt håpet for hver overskrift som drar det lille håpet vårt ut av oss. Nesten som et vakum av håpløshet. For uansett hvor du var, er du kanskje nå der du absolutt ikke vil være eller trodde du skulle komme. Der ingen av oss vil være. Der håp ikke finner noen røtter å vokse fra. Der solen virker blass og diffus istedefor lys og oppløftende. Hver overskrift gir oss alle en påminnelse av hva som skjer i verden utenfor døren. Hver overskrift som for mange der ute skaper angstanfall, panikkanfall og dødsangst er overskrifter som for andre kun skaper oppgitthet og leihet. Vi sitter alle i samme situasjon uten å være i samme situasjon. Vi er alle lei, men ikke lei på samme måte. Og det er der problemet ligger. Vi er alle redde, men ikke redde på samme måte. Noen livredde. Noen ikke redde nok. Dessverre også et av problemene. Du burde være livredd nok til å gi ditt bidrag. Bidrag for oss alle. Hver overskrift skaper noe i oss alle. Hva skaper den i deg?
Jeg vet at media er viktig. Nyheter er for mange viktig å få med seg. Lenge før Corona brøt ut, sluttet jeg å bla gjennom nyhetene og gjorde det kun en gang iblant. Hvorfor? Fordi når man lever med psykiske utfordringer som omhandler følelser, angst eller depresjon, er det en viss kvote med negative påvirkninger man kan lese og ta innover seg før det begynner å gå utover psyken, men også en hårfin grense når det går på psyken løs. Og dette gjelder spesielt nå. For oss alle. For noen er den verre, for andre er den på sitt verste. Kanskje var du aldri den som trodde du skulle gå på en smell eller kjenne på det å være psykisk utslitt. Kanskje er du den som allerede hadde dine psykiske utfordringer og nå sliter mer enn noensinne. Vi er alle i samme båt, men ikke på samme bølgelengde. Vi er alle ansvarlig for å ta vårt ansvar, men tar ikke alle like mye hensyn. Vi har alle sammen ulike meninger om pandemien, men ikke samme oppfatning. Vi er alle sammen i ulike livssituasjoner, men vi er alle i den samme verden. Vi er alle sammen slitne og lei, men ikke alle lei nok til å ta sitt ansvar. Uansett hvor ulike vi er, ulike meninger vi har, ulik psyke, ulike utfordringer, ulike liv. Kanskje var du allerede sliten av alle tankene, og sliter nå med å finne lyset i enden av tunnelen. Er det noe media klarer, så er det å skape frykt. Uansett hvor mye håp som nå prøver å tas fra oss, er det EN ting vi alle sammen i hele verden nå har. Vi har alle et felles håp, en felles drøm om at vi en dag skal kunne leve slik vi gjorde når vi fortsatt kanskje ikke visste hva livet handlet om. Livet slik vi var vant til. Tok for gitt eller var takknemlig for. For er det noe Covid-19 har lært oss alle, er det at livet handler ikke om likes, selfies, kjendis status, popularitet og overfladiske vennskap. Det handler om å leve livet når vi har det, med de vi har mens vi enda har de og gjøre det vi elsker mens vi kan med de vi elsker. Corona, du er uten tvil en jævla dritt, men er det noe du har vist oss alle er det hvor innihelvete forbanna egoistiske vi mennesker kan være, hvor mye medmenneskelighet mange av oss har i oss, hvor viktig vi mennesker er for hverandre og hvilken helse som får seg den største og mest kritiske knekken når ting skranter. Noe jeg tror mange fler uventet har kjent på for første gang. Er det noe vi alle nå har til felles er det en felles drøm. Så da sitter jeg egentlig igjen og klør meg i huet og lurer på hvorfor i hælvete det er så innmari vanskelig å gjøre en dugnad slik at vi alle en dag kan danse i gatene og feire slik vi alle ønsker. Eller har jeg misforstått? For det virker som at dere som ikke klarer å bidra, ønsker at verden aldri blir den samme igjen. Du som er så innihampen egoistisk og driter glatt i “den jævla coronan”. Det går utover deg også. Men det har du kanskje ikke tenkt på? At dine korttenkte valg ikke bare påvirker alle andre, men også deg selv. Så kanskje du skal tenke enda litt mer på deg selv og gjøre din del. Slik at DU også kan komme tilbake til den normale hverdagen igjen. Takk for ditt bidrag, du har nå minket smittespredningen med 100 personer og vi rykker stadig en plass frem i køen mot at setningen “ALT BLIR BRA” ikke lengere er en falsk motivasjon, men et reelt håp. For oss ALLE. Du er kanskje drittlei corona, og DET er vi alle. Men er det noe jeg kjenner at jeg er mer drittlei, er det DEG. Du som fortsatt ikke tar pandemien på alvor, du som tenker at det ikke rammer deg. Du som ikke tror det er noe annet enn skremselspropaganda. Du som ikke bryr deg fordi du ikke kjenner noen i risikogruppen. Du som lever som det skulle vært 2019. Du som ikke vet hva ordet dugnadsånd betyr. Du som aldri i din villeste fantasi kan tenke deg å gjøre noe for andre uten at du selv får noe ut av det. Du som ikke bryr deg så lenge det ikke påvirker deg. Du står kanskje i polkøen nå, men før du aner ordet av det ligger du i kø i påvente av respirator. Kjære egoistiske menneske; Du tenker kanskje fuck corona. Jeg tenker………
Om alt blir bra avhenger ikke lenger bare av viruset. Det avhenger av oss mennesker og våre handlinger. For guds skyld. Gjør din del. Om ikke for fellesskapet, så gjør det for deg selv!
Noen løper kanskje rundt og stresser med de siste gavene før dagen. Noen har allerede senket skuldrene, kledd på seg julepysjen og plantet seg ned i sofaen med gløgg og julefilmer. Noen står på kjøkkenet og steker pølser og medisterkaker til den stor gullmedaljen. Lille julaften. Selv om været minner om en våt høstdag i oktober, og coronaen herjer utenfor, kjenner jeg at jeg for første gang på mange år har julestemning. Julestemning for meg har alltid vært snø til jul. Hvitt og heldekket ren julestemning. Men i år er ikke snøen her, og noen får ikke feiret julen slik de alltid gjør med de samme som de gjør hvert år. Denne dumme coronaen tenker du? Ja, den er vel årsaken for noen. Ikke alle. Noen sitter ikke bare på andre siden av landet eller i karantene. Noen er borte. Noen dette året har mistet noen de sårt savner rundt bordet på julaften. Noen kan kanskje ikke feire sammen med de til neste år, eller ta middagen over facetime. Noen kan ikke skrive navnet på den gaven de gleder seg aller mest til å gi. For noen føles julen tommere enn noengang.
Julen i år blir kanskje ikke slik du har forventet, ønsket eller som den alltid har vært. Og hvis det ikke handler om helsen til noen du er glad i, eller ikke er her lenger så vil jeg bare minne deg på at du er en av de heldigste. Noen sitter alene hvert eneste år, hele året. I år er intet unntak. Vær takknemlig for de du har rundt deg, og fokuser mindre på gavestresset.
Det året du ikke lenger gleder deg til gavene, men til selskapet. Det året du gleder deg til å sitte rundt et findekket bord med all den gode julematen. Det året du ikke forventer mer enn et par pakker under juletreet. Det året er året du virkelig kjenner på å være voksen. Det året du skjønner hva julen virkelig handler om og blir takknemlig for alt du fortsatt har, istedefor hva du ønsker deg og ønskelisten blir kortere.
Julestemningen min i år kommer av min rene glede av å se min datters ansikt når jeg sier hvem vi skal til på julaften. Den rene gleden hun viser bare av å være med de hun er glad i, uten å vite at det er en haug med pakker som venter på henne under juletreet. Gleden av å se hennes reaksjon når julenissen kommer. Så mange gleder for en liten kropp, på bare en kveld.
I år er jeg nok en gang en av de heldige. Jeg får feire jul med barnet mitt, mannen min og familien min. I år er jeg en av de heldige som kan legge nok et år til sammen med de jeg er glad i bak meg og sitte rundt bordet nok en julaften sammen med de og skåle en ekte og oppriktig god jul.
Takknemlighet kommer aldri i store innpakninger. Takknemlighet kommer i bittesmå påminnelser om de viktigste tingene i de minste tingene vi ikke ser, før vi ikke lenger kan se eller oppleve de lenger. Takknemlighet for denne årlige påminnelsen vi har om hva det aller viktigste i livet handler om.
I år startet vi en ny tradisjon. Brev til julenissen som leveres i postkassen. I år er ønsket en gitar. I tilfellet du ikke kunne tyde håndskriften. Hvert år skal brevet legges i en konvolutt med årets julekort ❤️
Har du noengang hatt det så vondt inni deg at du ikke vet hvor du skal gjøre av deg? Tanken på mat gjør deg så kvalm at du bare blir enda mer kvalm når noen spør hva du vil spise? Selvom magen din bokstavelig talt skriker etter mat som at den aldri skal få mat igjen? Den følelsen av å ha det så kaos i hodet at alt virker håpløst og endelsløst med bekymringer? At uansett hvor positiv du forsøker å være, så er det en følelse av et konstant mørke som prøver å sluke deg hel og er ute etter å konsumere hver eneste lille opptur du forsøker å klamre deg fast i. Som Mufasa på kanten henger du og klamrer deg fast i det lille du kan ta tak i av håp, mens Skar er din egen dystre sannhet om realiteten slik den er på innsiden din. Nesten som i takt med hjerteslagene slår blodet i årene dine ut en mørk væske av håpløshet. Er det sorg? Er det dårlig magefølelse? Er det bekymring? Følelsen av å ikke finne riktig følelser brer seg som en tjukk tåke du ikke klarer å finne veien ut av uansett hva du gjør. Følelsen av å ikke kunne finne den riktige følelsen gjør at du ikke klarer å forstå hvordan utsiden din fortsatt kan se så ubrydd ut. Uberørt. Intakt. Og mens du sitter å kjenner på smertene du har inni deg. Under huden som fortsatt beskriver deg som hel og fin. Den silkemyke uberørte huden som ikke slår noen sprekker som den sorte tjukke tåken kommer ut av. Der sitter du å tenker på hvorfor det er så tabu å ha det vondt. Det er som at det er tabu å ha følelser. Sorg. Glede. Tabu å føle. Hvem har retten til å bestemme hva som er rett eller feil å føle? Hvem har bestemt at fordi jeg har det vondt inni meg, under huden min, under muskler og forbi mine knokler er det ikke greit å føle slik jeg gjør? Feil? Mens du sitter å leter etter alle grunner til å leve og finne gleden i alle de små tingene du kan, slik at du ikke skal falle ned i hullet du sakte men sikkert har gravd i løpet av den lange tiden med vonde smerter. Mens du bruker alt du har av det du har igjen av ork og klarer for å finne bare én grunn for å leve istedefor å ikke leve, sitter andre mennesker og peker deg ut som en som ikke gidder. Lat. Tafatt. Uforståelig. Der sitter du misforstått. Skamfull. I et smertefullt og ensomt klussedull av følelser. Mens du sitter i ditt eget fengsel av et innvendig smertehelvete og ser ned på dine føtter som har sørget for at det ene benet kommer foran det andre og lager skrittene for å bringe deg fremover. Skritt for skritt. År etter år. I speilet ser du på deg selv og tenker at du ser deg selv som andre ser deg. Uberørt, utenom litt mørke ringer under øynene. Ingen sprekker i huden, utenom stressutbruddet i kinnene. Ingen åpne kjøttsår av smerter. Bare deg. Men for deg selv nesten ukjent. For du vet den riktige sannheten. Mens du ser deg i speilet og tenker; hvis jeg selv ikke kan se meg slik jeg selv føler meg på innsiden. Hvordan skal noen andre kunne se den riktige sannheten? Når jeg kan lure mitt eget speilbilde på denne måten, kan jeg lure hele verden. Men jeg vil ikke lure noen. Jeg vil kunne vise noen mine vonde usynlige smerter slik at de kunne sett meg slik jeg er. Med det vonde jeg bærer og hjulpet meg. Det som sitter fast inni meg, men fortsatt føles som en altfor tung ryggsekk over skuldrene. Jeg vil ta av meg ryggsekken og kaste den utenfor stupet slik at veien min blir lettere å gå. Men ryggsekken sitter som støpt fast som et skjold på ryggen. Et skjold som holder lyset mitt borte. Et skjold som holder meg bundet fast i mørket og trykker meg ned. Djevelen har mange ansikter. Akkurat det samme har psykisk sykdom.
“The world as we have created it is a process of our thinking. It cannot be changed without changing our thinking.” – Albert Einstein
Tabu betegnes som forbudt, urørlig eller unevnelig. Hvordan skal vi da kunne snu et tema som aldri i utganspunktet har vært noe annet enn en vrangforestilling av hvordan vi mennesker er ment å være? Fasiten på mennesket er det ingen som sitter på, men likevel er det bestemt at de med mer vonde følelser enn gode følelser og psykiske utfordringer skal føle seg misforstått, mindreverdig eller unevnelig? Jeg får det ikke til å stemme..
Mitt nyttårsforsett skal være å ta godt vare på de viktige tingene i livet. Blant annet min egen selvfølelse. Denne notatboken skal jeg bruke de dagene jeg trenger den mest, men også ellers. Slike ting bør vi alle være flinke til å bruke så vi husker på de tingene som faktisk er viktige å være takknenlig for her i livet og at det alltid er noe positivt å finne selv om noen dager er tøffere enn andre. Denne får du kjøpt på Nille.
Julen er som hvert år en påminnelse om hvor skjørt livet er for mange. Hva som virkelig betyr noe og hvem som er viktige for oss. Tiden vi har med de som fortsatt er her med oss og tiden vi hadde med de vi savner. En høytid som for mange er full av glede, og for noen full av sorg og savn. Ta godt vare på alle dine og deg selv ❤️ Vi har ingen å miste. Tabu er ikke psykisk sykdom sin fiende, men menneskene som fortsatt mener psykisk sykdom er tabu eller en ‘ta deg sammen- sykdom’.
Det å gå hjemme med barn er ikke en enkel sak. Det vet vi alle som har vært eller er hjemme med barn. Spesielt til de som klarer å lire ut av seg setningen “bare går hjemme”, leker med ilden! Og det er ikke for å virke bitter, men jeg kjenner at de som ikke har forståelse for hvor mye mødre FAKTISK gjør, provoserer meg. Ikke fordi vi trenger belønning, fordi det er å gi barna våre trygge barndomshjem og et beboelig hjem for hele familien. Men det å føle at man blir sett og hørt for alt man gjør for alle andre.
Denne går ut til alle mødre der ute som føler de ikke får gjort en dritt, går med skuldrene oppunder øreflippene og rydder hele dagen. De som føler de ikke strekker til og alltid har noe de ikke får gjort, og går rundt med tusen tanker i hodet om ting som burde vært gjort. Det handler ikke om at alt skal se perfekt ut og være ryddig og strøkent hele tiden. Nei! Leker i hele huset? NULL problem. Men det er alt det andre som IKKE er leker som tar opp plass i hodet. Det handler om å føle at uansett hvor mye du prøver å styre og stelle hjemme, så vil det uansett være halvferdige prosjekter og ting som henger over deg. Og jeg håper virkelig ikke jeg er alene om å tenke denne tanken noen ganger: “trenger vi virkelig så mye ting?” eller “kan jeg bare putte alt dette rotet i en dunk og fyre opp et bål i hagen?”. Det er ikke det at man rydder, for det er ikke det som gnager, men det at man føler at man rydder forgjeves uten mål og mening. Hva er det som går og går, men aldri kommer til døra? Jo, det er en mamma som prøver å få til et strøkent hjem før pyntingen til jul og skulle ønske hun kunne fått 1 time utenfor døra etter hun har ryddet og vasket og kan forlate et strøkent hjem før hun blir sprø av rot og kaos. Jeg har nå en uke tråkket over ting som skal leveres til gjenbruk, men ikke funnet tiden til det enda. I dag tar jeg turen til omgjøras og leverer inn leker, bøker og ting som ikke bare tar fysisk plass, men også psykisk.
Heia alle mødre! Vi gjør mye vi ikke får verken ros eller belønning for. Belønning? For å være hjemme med barn? Belønningen kan være så lite som et ‘du er superflink’ eller ‘takk for alt du gjør som jeg ikke ser’. Fordi det skal sies at vi elsker barna våre over alt i hele verden, men den “jobben” vi gjør i hjemmet mens mannfolka er på jobb er ting som ikke blir lagt merke til. Fordi når de kommer hjem, har man tross alt ryddet en hel dag og det som tidligere så ut som en slagmark, er nå akkurat slik han forlot det.
Jeg skulle likt å se de som ikke skjønner hvordan det faktisk er å gå hjemme; være på jobb en hel arbeidsdag med sjefen hengende over skulderen og rope om den samme tingen sammenhengende i 3 minutter og sutre hvis de ikke får viljen sin, bli dratt i buksebeinet hvis de ikke gjør som sjefen ønsker, ha sjefen sittende med huet oppi underbuksa mens de gjør sitt fornødne på toalettet og klatrer opp på fanget mens de prøver å få 5 minutter med kaffepause for seg sjæl. Har du takket dama eller kona di for alt det hun gjør som du ikke ser? Eller er du en av de som kommer hjem til ferdiglaget middag i et ryddig hjem og ikke så mye som sier hvor mye du setter pris på henne og alt hun steller i stand for at både du og barna dine skal ha et trygt, rent, ryddig og et kjærlig hjem? Husk å skille jobb og hjem. Kvinner jobber de også, ikke glem det. Dette er ikke ment som kritikk til de som føler seg truffet, men skryt til de som fortjener det. Alle som føler de savner en liten klapp på skulderen.
Dette er noe jeg vet er et uendelig tema i mange hjem rundt omkring. Det handler ikke om feminisme eller likestilling. Det handler om at man noen ganger trenger å høre at noen ser deg, er takknemlig og anerkjenner det du gjør som ofte blir glemt bort.
Heia alle kvinner, mødre og hjemmeværende mødre. Dere er supre, selv om alle tingene du skulle gjort ikke blir gjort, må heller ikke du glemme alle de tingene du faktisk gjør og får til. Gi deg selv litt ros og husk at det er SÅ lov å ta seg et pust i bakken og ikke gjøre en dritt innimellom. Sett deg ned og les en bok, se en serie eller kle på deg og reise ut å handle så fort mannen kommer hjem fra jobb, ALENE til DEG SELV. Eller bare gjøre noe for deg selv fordi du fortjener det! Du kan ikke gi av deg selv hele tiden, og samtidig ALDRI innimellom kun tenke på deg selv. Det kalles ikke egentid, det kalles egenkjærlighet!
Bh? Haha, glem det! Sminke? Neeh. Fikse håret? Ah, ikke tid. Klær? Joggedress. Svett! Dusj? Hæ? Hvordan? Når? PUST! La rotet ligge. Sett deg ned og husk at du faktisk ikke er Gud.
GOD MANDAG ALLE DAMER. DERE ER FADER MEG NOEN TRUSELØSE USMINKA HVERDAGSHELTER ❤️
Vi lever i en verden det er lett å dømme. Ikke bare i det stille men også offentlig på nett og ha formeninger om alt og alle vi ikke engang kjenner, ting vi synes er skummelt og det vi ikke har nok kunnskap om. Det vi glemmer i en fordomsfull verden, er at i fordommer ligger det ofte mer frykt enn hat. Det er også veldig lett å dømme når man tror at man kan eller vet mer enn man faktisk gjør. Med andre ord; det er lett å kaste stein i glasshus. Men husk at du aldri skal skue hunden på hårene, fordi plutselig sitter du med skjegget i postkassa og innser at du har tråkket i salaten. Vi har alle mennesker våre egne stille kamper vi kjemper, og hvis vi hadde hatt det mer i bakhodet og konsentrert oss om oss selv fremfor alle andres feil, er jeg sikker på at vi kunne hjulpet hverandre å bygge hverandre mer opp enn å rive hverandre ned slik vi gjør i dagens fordomsfulle og unødvendige meninger om hverandre. Spesielt når det kommer til andres helse. Fordi kropp, psyke og egne valg handler ikke om dine egne meninger. Det handler om andre menneskers liv. Er det du som skal leve det eller lever du ditt eget liv i håp om å ikke bli dømt for dine valg og personlige kamper?
Du kan peke finger der du står. I solskinnsglans ikke alle får. Du kan peke så lenge du vil og kan, men når dagen din kommer vil jeg slukke din brann. Jeg skal lære deg veien du burde gå, og motsatt av deg vise forståelse nå. Du kan være så dømmende du vil mot meg, men vil du skal føle det motsatt fra meg. For dagen kan komme for deg og, min venn. Du kan plutselig være den- som bevitner ditt eget lys svinne hen. For ingen kan forutse fremtidens planer, selv om du nå ifra utsiden glaner. Det er lett å kaste småstein på tak, og glemme at tyngden kan gjøre meg svak. For det kommer en dag for deg også min venn, hvor stein i glasshus aldri kastes igjen. Lær deg å godta det ukjente skumle, for i mørket kan selv de mest selvsikre fumle. Du skal ikke tro at du kjenner til alt, og glemme bort at selv Goliat falt. Det er lett å dømme fra andre siden. Men pass på min venn, for ting endres med tiden. – Jasmine
Det er mørkt ute. Kaldt. Surt. Vinden nærmest jager oss inn under teppet i sofakroken. Du får så vidt gnidd søvnen ut av øyene før mørket begynner å snike seg frem igjen. Den deprimerende følelsen av at alle mennesker har gått i dvale i takt med kulda, slår deg hardt i magen. Det er så lett å finne plass til elendigheten og følelsen av meningsløshet. Det skal ikke mye til før du kjenner at du er på randen til sammenbrudd. Vinterdepresjonen. Den intense, kalde, dystre, altoppslukende og overstyrende vinterdepresjonen. Den er ikke noe å spøke med. Følelsene dine styres like ustabilt som været utenfor døra, og om det ikke allerede var ille nok, starter alle de irriterende og vonde smertene i kroppen som dukker opp nærmest som lyn fra klar himmel. Du har ikke kjent på det på noen måneder, fordi sommeren sørget for å holde de unna. Varmen. Akkurat som at de liksom aldri var der. Men nå er de der, og på en merkelig måte føles de enda mer intense. Men sannheten er at hodet bryr seg mer med det, fordi du nå fokuserer på alt det negative kulda bringer med seg: mindre dagslys, mer smerter, mye tomhet, mindre sosialt og mindre klemmer. Klem de du kan oftere, mens du kan.
Vi alle har dårlige dager, vonde følelser, føler oss deprimert og til tider lite motivert. Det er lov å la seg selv ha det sånn. Så lenge du ikke graver deg ned i de. For det er så lett. Og vi vet alltid at når ting føles håpløst er det fort at vi velger det “letteste”. Det letteste er negativiteten når den først har satt seg fast i kroppen. Men lett fjerner vett. Lett fjerner motivasjon, vilje og styrke til å jobbe hardere. Det er ikke noe galt med deg fordi du kjenner på at hodet ditt påvirkes av mørket og kulda. Det er ikke noe galt med deg fordi du sliter med å holde deg positiv i noe som er en tung tid for oss alle. Det er ikke noe galt med deg fordi du ikke klarer å ta på deg noe annet enn slaskeklær og la være å sminke deg i dag. Det er ikke noe galt med deg fordi du ikke får til i dag. Vet du hva det betyr? At du fortsatt føler noe og det betyr at du lever. Og vet du hva som er enda bedre? Du er IKKE ALENE om å ha det akkurat sånn. Og selv om det kanskje ikke hjelper på de håpløse følelsene, er det en en merkelig trøst med å vite akkurat det. At du ikke er alene. At det er andre som sitter med akkurat de samme følelsene som deg, og som vet hvordan du har det.
Husk at vinteren bringer med seg mye fint også. Fra ei som gikk inn i ekte vinterdepresjoner, og fortsatt er veldig utsatt skal jeg prøve å fortelle deg hva du kan se positivt på i vinterhalvåret til de som sliter mest med denne årstiden:
Det du selv gjør den til. Det negative med å stå opp når det er mørkt. Det er mørkt. Det positive? Det blir lysere. At du får se soloppgangens fine farger og se hvor utrolig naturen vår faktisk er. Helt uanstrengt, og uten filter. Finner du en negativ ting, følger det alltid en positiv side av den. Du må bare snu på tankegangen for å finne den ene positive tingen. Fordi er det noe jeg absolutt vet, er det at når vi starter med en negativ tanke følger de etter hverandre på rekke og rad. Og et av de viktigste tingene jeg ønsker å påpeke, er at det er VIKTIG å la seg selv ha det kjipt innimellom. For når du klarer å godta det, klarer du også å godta når de gode dagene kommer og nyte de istedefor å føle at du ikke skal la deg selv ha gode dager også. Du fortjener gode dager.
Så hvis du er en av de som sliter med vinterdepresjon foreslår jeg at du skriver en liste med for og imot, så ser du plutselig at ikke alt er så ille som det virker. Du har bare låst deg fast litt, og det er helt greit! Fordi uansett hvor deprimert du er nå, så må du huske på at dette er midlertidig og det blir bedre ❤️ Det samme gjelder corona. Alt blir bra – til slutt!
Spill ‘stor i kjeften’ med venner over facetime, fordi du har internett. Gå en tur uansett vær, fordi du har en kropp som kan. Det er utrolig hva en kald og snufsete nese gjør med samvittigheten og selvfølelsen på tunge dager. Lag deg en kopp varm kakao mens du tenner telys og fyrer opp i peisen. Sett deg i sofaen med favorittboka og nyt at du har et tak over hodet, et sted å kalle hjem og trygt. Det finnes alltid noe positivt selv om det er vanskelig å se det når mørket kommer i veien. Ikke la mørkesynet gjøre at du glemmer å venne deg til lyset..
Hverdagen for mange er nå snudd på hodet, men istedefor å skrive om hva dette gjør med oss tenkte jeg heller å skrive om hva vi glemmer å sette pris på, bare fordi ting ikke er slik vi ønsker. Det er lett å fokusere på alt det vi ikke kan gjøre nå som verden så og si stopper opp igjen. På en måte føles det som at friheten vår er tatt fra oss. Vi kan ikke ta valg som ikke lenger bare går utover oss selv, men alle andre. Jeg skulle i utgangspunktet skrive om mine meninger om hvordan folk sine sider kommer frem i denne pandemien, men jeg sparer den. I dag trengs det noe positivt. Jeg ønsker å minne alle på å ta vare på alle hverdagsøyeblikk som glemmes oppi alt av hverdagstress, frustrasjon og negative fokus. Når sist satt du pris på et rotete hjem, frustrasjon over lite egentid, isolasjon og karantene?
Jeg har valgt å være hjemme med datteren min til hun er 2 år, og de siste månedene har vært tøffe. Både fordi hun er klar for barnehage, har veldig godt av å leke med andre barn, og fordi jeg kjenner at det er krevende å få gjort noe som helst her hjemme med en aktiv skravlete frøken fra morgen til kveld. Men denne morgenen tok jeg meg selv i å være utrolig takknemlig for alt det slitsomme som følger med det å være hjemmeværende mamma. Tiden jeg får, pågrunn av tiden jeg har. Den tiden mange av oss tar for gitt til å stoppe opp å huske på, har mange blitt frarøvet, fått brått revet bort eller til sin store sorg aldri får muligheten til å oppleve. Da snakker jeg ikke bare om barn, men om alt annet i livet. Hverdagsøyeblikkene som vi husker som de fineste minnene.
Jeg er ikke Dalai Lama eller Mor Theresa, men jeg tror kanskje jeg ikke snakker helt ut av ingensteds når jeg sier at stress og fokus på det negative gjør at vi lett kan glemme de små tingene i hverdagen som utgjør selve livet. De tingene du aldri trodde betydde så mye.
“Som når du går på diett og fokuserer på alt du ikke kan spise fremfor det du KAN spise. Da blir plutselig dietten veldig tøff og vanskelig å motiveres av – det samme gjelder livet.”
Vi er midt i en pandemi, og det folk fokuserer mest på er hva vi IKKE kan gjøre fremfor de tingene vi får mer av. Vi glemmer kanskje egentlig hva som skjer i verden nå pågrunn av feil fokus. Mange glemmer at dette ikke handler om hva vi ikke kan gjøre og hva vi ikke får lov til. Glemmer at det du faktisk kan gjøre mer av, får andre i verden ikke muligheten til igjen. At det faktisk handler om liv og død. Du lever. Viruset har ikke tatt ditt liv, eller dine kjæres liv. Den har tatt mange andres liv og her sitter du forøvrig ganske uberørt av døden og klager over alt du ikke får lov til å gjøre. Du får lov til å leve. Skal ikke det egentlig være bra nok for deg? Du er heldig. Ikke fordi det er en selvfølge. Har du tenkt på det?
Jeg går og rydder med en smule boblende oppgitthet og leie følelser av rydding etter et aktivt barn som finner gleden i å rote ut av alle skuffer. Ryddingen føles uendelig og helt på måfå. Det ender ikke! Jeg blir snart gaaaaaaal! Lei. Drittlei rot. Sliten av mas. Men den lille kosen innimellom ryddeslagene og lekingen er så verdt all frustrasjon. Rot. Må rydde igjen. Tråkker på leker. AU, NÅÅÅ! Vaske opp etter søling. Mating. Søl igjen. Vaske igjen. Grining pågrunn av ikke møtt vilje. Trøst. Kos. TID! Tiden jeg har. All rotingen, sølingen og griningen. Tingene jeg brått hadde savnet og gitt alt for å oppleve igjen om det brått ble revet bort fra meg. Dramatisk å tenke, tenker du? Ja, men har du noengang stoppet opp og tenkt tanken? Det er lett å ta alt for gitt. Fordi når tiden går, årene løper fra oss og vi er opptatt av de mindre viktige tingene i livet fordi vi stresser over ubetydelige bagateller som brått kan bli de minnene vi savner aller mest. Det er da vi faktisk innser hva livet handler om. Ikke hva vi ikke kan, men hva vi får muligheten og tiden til å gjøre.
“Lei, takknemlig, heldig, uheldig, upåvirket, påvirket, sorg, begravelse, karantene, isolasjon, respirator, ingen symptomer, frisk, permittert, hjemme med barn, hjemmekontor, mistet jobben, dagpenger, risikogruppen, bryr deg ikke, Kari Jaquesson, egoistisk, medmenneske, ensom, stor familie, bekymret, redd, likegyldig. Hvem er du? Heldig eller utakknemlig?”
Det er en slitsom tid for oss alle. Hvis vi setter oss ned og ser på situasjonen som skjer RUNDT oss i hele verden. Alle de menneskene som begraver sine nærmeste, barna sine, foreldrene sine, besteforeldre, tanter, onkler, søskenbarn, mann eller kone. De som jobber som helter og litt til. Du leser, og ser på nyheter fra en varm sofakrok. Det påvirker ikke DEG. Enda. Det kunne vært deg. Det kan bli deg. Det påvirker oss alle, på en eller annen måte. Folk mister jobbene sine og må kanskje stenge ned livsverket sitt. Hvordan har pandemien gått utover deg? Er du en av de heldige som meg? Eller er du en av de som klager og sutrer over alt du ikke kan gjøre fordi vi skal unngå at flere skal måtte begrave de kjæreste de har?
Du har kanskje MER tid med barna dine, MER tid under taket du kan kalle hjem, FÅR facetime med foreldrene du fortsatt har i live eller “BARE” kunne snakke med de vennene du har over telefon. Ironisk nok ble den teknologien som har ødelagt for vårt samhold i samfunnet, den ene tingen som kan knytte oss sammen. Hva klagde de over når spanskesyken herjet?
De små hverdagsøyeblikkene som krever minst tid, er de som utgjør de største minnene og tar lengst tid å glemme 💜
