Hode, skulder, kne og tå…

Verdensdagen for psykisk helse. Tenk at vi har en dag i året som vi liksom skal dele masse ubetydelige ting i sosiale medier den ene gangen i året. Misforstå meg rett, det er flott å dele og vise solidaritet. Men for å være helt direkte og kanskje litt for ærlig så synes jeg faktisk at det noen ganger blir på måfå. Hvorfor? Fordi at du deler et innlegg av en eller annen som har skrevet noe om psykisk helse ikke hjelper de rundt deg som du aldri spør om, ser eller bryr deg stort om hvordan egentlig har det. For å fortelle dette fra en som står på den andre siden av innleggene om psykisk helse, skal jeg sette ord på det slik at forhåpentligvis alle forstår.

Dag ut og dag inn. Annenhver dag. Hver andre, tredje dag. Hele uka, eller kanskje bare helgen? Det har ingen utløpsdato, ikke alltid en forklaring og veldig sjelden går det seg til uten noe form for hjelp. Enten det er av menneskene rundt oss eller profesjonelle. Jeg snakker ikke da om generell psykisk helse, men om psykiske lidelser. Fordi psykisk helse skal ikke bare dra med seg de som lever med en lidelse. Vi alle har en psykisk helse. Eller som jeg ville kalt det- helse! En god helse betyr helheltlig god helse. Det henger sammen, uansett hvilken vei du vrir og vender på det. Så da kommer jeg til det jeg faktisk kjenner provoserer meg med dette om å tørre å spørre. Hvorfor?

Selv har jeg stått i mye smerte, alene. Vonde tanker har jeg for meg selv, alene. Det vonde bærer jeg på, alene og det jeg sliter med sliter jeg med, alene. For selv om man går i terapi er det ikke det som å gå til legen og få smertestillende for et vondt kne. Nei, du lever med smertene hver dag. Alene. Og grunnen til at jeg nærmest blir sint av dette med å spørre er fordi av egen erfaring så skal du være en av de veldig heldige om du har en eller flere rundt deg som spør. Da mener jeg ikke spørsmålet folk ofte slenger ut av seg etter man ikke har snakket på en stund fordi det har “vært så mye” den siste tiden, eller det overfladiske spørsmålet “alt bra?” Jeg mener de som spør og faktisk ønsker å vite. De ekte menneskene. De ekte vennene. Hjelpe. Bry seg. Stille opp. Lytte. De som kaster alt de har i hendene for deg når de hører på stemmen din at noe er galt. De som lytter til tårene dine og setter av tid, enten det er i telefonen eller et besøk for å kun høre på din smerte. Det er DE menneskene jeg snakker om. De som SPØR. De som kommer og de som faktisk stiller et spørsmål de takler å få det ærlige svaret på. Ikke fordi de føler de må spørre fordi det er det obligatoriske man spør om når man aldri snakker sammen.

“Du svarer som regel; det går fint. Det går greit. Og med deg? Eller så svarer du kanskje nei, det har gått bedre men ting går seg vel til etterhvert. Med et håp om at personen leser mellom linjene!” 

Som person er jeg veldig direkte, og ærlighet står først på lista mi over viktige egenskaper og verdier. Jeg har derfor også valgt å holde mine ekte venner tettest til brystet. Alle andre bruker jeg ikke lenger mye av tiden på. Fordi er det en ting jeg vet som psykisk syk er det at å ha mennesker rundt deg som vet at du sliter, men ikke ser ut til å bry seg så mye i form av å aldri spørre eller bry seg så mye når du sier en sjelden gang ‘ikke så bra’, det er mennesker som får ensomheten til å bli enda mer ensom. For jeg vet ikke med alle dere andre der ute, men når noen du føler egentlig ikke bryr seg om svaret ditt, stiller spørsmålet “hvordan går det med deg?” så svarer du ikke;

Nei, nå skal du høre her. Den siste uka har jeg faktisk undret litt over dette med livet. Hva er egentlig vitsen? Vondt har jeg hele tiden, meningen med livet sliter jeg med å finne og jeg ser rett og slett ingen grunn til å fortsette slik da jeg ikke orker mer. Jeg aner ingen råd faktisk. Har du noen?
Du svarer som regel; det går fint. Det går greit. Og med deg? Eller så svarer du kanskje nei, det har gått bedre men ting går seg vel til etterhvert!

Konklusjonen er at det hjelper ikke å spørre om du ikke takler sannheten eller svaret som gjør at du må sette av din tid til å kanskje være en støtte. Det hjelper ikke å spørre for å så lukke både ører og øyne om du ikke ønsker å hjelpe. Det hjelper ikke for oss at du spør om du ikke faktisk bryr deg nok til å bekymre deg om at svaret du får ikke er ærlig. Så mitt ønske til alle som leser dette er å faktisk heller si: jeg håper alt er bra med deg, jeg tenker på deg. Jeg har dessverre ikke kapastitet til å være der for deg fordi jeg vet ikke helt hvordan jeg kan hjelpe, men jeg håper virkelig du har noen rundt deg som du kan snakke med.

Du må gjerne tenke at dette er utrolig kynisk skrevet, fra et svart hvitt syn. At dette er kun mine egne meninger og tanker. Og ja, det kan nok være det. Men fra ei som nå har noen av de beste venninnene og en fantastisk ektemann som faktisk ser meg, ser min smerte og hører på stemmen min når ting ikke ‘går greit’, vil jeg også påpeke at følelsen av å ha NOEN som bryr seg kontra å ha ingen som bryr seg gjør ikke bare noe for oss som sliter, det gjør noe for oss alle mennesker. Ensomheten tilhører ikke bare psykiske lidelser og depresjon. Den er overalt. For uansett hvor mange mennesker du har rundt deg, betyr ikke det at du har mange mennesker rundt deg som du kan regne med at er der når ting går mot stupet. Du kan ha 20 venner, men ingen å snakke med. Ingen du kan ha de dype, viktige samtalene med. De som du kan gråte foran. Jeg har flere ganger skrevet at mennesker trenger mennesker, og da mener jeg ikke overfladiske vennskap, tjenster og ‘fyllavenner’. Jeg mener mennesker som for deg gjør en forskjell på ensom eller ikke helt alene. Fordi å føle seg alene som psykisk syk får man ofte en daglig påminnelse av. Men om du har noen som du vet at prøver så godt de kan å få deg til å føle deg litt mindre ensom, det er de menneskene jeg snakker om. De utgjør ofte forskjellen på liv og død.

Hardt og brutalt. Ja, beklager for å si det men jeg gidder ikke å pynte på sannheten for at noen ører ikke takler dystre sannheter. Jeg skriver det som det er fordi ingen andre gjør det. Og den stygge sannheten er at desto mer vi graver ned sannheten, desto vanskeligere blir det for oss som faktisk sliter å føle oss verdige nok til å snakke vår sannhet. For den er ikke noe du pynter juletreet med, men det du helst lar stå i en nedstøvet eske oppå loftet. Og hvor langt kommer vi med det? Bakover i tid. Og jeg vet ikke med dere andre, men jeg vil på ingen som helst måte dit igjen. Jeg vil gå fremover i tid og skrive ærlig slik at vi alle kan føle oss litt mindre alene. Jeg vil ikke lenger skrike for døve ører. Jeg vil bli hørt, sett og at alle der ute som kjenner som meg vil lese dette og føle at jeg er der sammen med de i den smerten de bærer på.

Stupet føles mye kortere og enda mindre skummelt når det ikke føles som at noen står bak deg for å holde deg igjen om du noen gang skulle falt utfor. Derfor har jeg alltid skrevet og alltid ment det jeg skriver når jeg sier: bry deg, inkluder og løft opp hodet fra telefonen din. Det er noen som trenger at du ser dem. Ikke bare spør for å spørre. SPØR.

Hvordan går det med deg? Sånn egentlig. Går det virkelig bra med deg? Fordi hvis du ikke har det bra, vil jeg høre om det. Ikke svar at det går bra hvis det ikke gjør det. Jeg bryr meg om deg og vil at du skal ha det bra så da må du være ærlig med meg så jeg kan vite hva jeg kan gjøre for deg. Ikke vær redd for prate med meg, fordi jeg ønsker virkelig det beste for deg.

DET er å spørre….

Dersom du kjenner deg ensom, alene og kjenner på vonde tanker vil jeg råde deg til å snakke med din fastlege. Det er første steget du må ta for å få den hjelpen du trenger. Det er ofte vanskelig å be om hjelp, men det er alltid noen som kan hjelpe bare du strekker ut en hånd. Usynlig smerte blir ofte glemt, fordi vi lærer oss å skjule den eller leve med den. En liten del fordi det fortsatt er ansett som tabu å ‘slite’. Tabu er å ignorere realiteten; at psykisk helse ikke er mindre alvorlig enn fysisk helse. Helse er helse.

Fin huskeregel: hode, skulder, kne og tå for å stå ❤️

GOD TIRSDAG ❤️

I dine øyne blå

Dine øyne blå. Nysgjerrige og fulle av håp. Fremtid. Dine hender små så rene og tillitsfulle, med et grep om tryggheten – min hånd. Vårt bånd så sterkt og ubrytelig. Din munn så uskyldig og fulle av spørsmål og famlende ord under opplæring. Stemmen din så spørrende og optimistisk. Ditt hode så fullt, men med plass til så mye mer. Tenkende, undrende og lærevillig. Ditt blikk så fullt av kjærlighet og trofasthet. Ditt ansikt så rundt med kinn som viser en mettet mage. En kropp så sterk med tegn på omsorg. Trygghet. Ditt hår av krøller i en strikk av kjærlighet. Ditt smil med makten til å smelte. Din latter med evnen til å lyse. Lyse opp dager som føles så grå, med dine øyne blå. I dine øyne blå så nysgjerrige og fulle av håp. Der finner jeg mitt svar – svaret på livets mening ❤️

Alle barn skal ha en trygg oppvekst og alle barn skal føle en ubetinget kjærlighet – slik de gir oss ❤️

GOD HELG ❤️

Gi og ta heter det. Men i hvilken form?

Har du noengang tenkt på hva som vil stå på din egen gravstøtte når du blir borte? Det gjør jeg. Kirkegårder bringer alltid med seg litt dystre og sentimentale tanker hos meg. Derfor har jeg begynt å bruke tiden min kun med de jeg vil bruke tiden mellom datoene på gravstøtten min, og sluttet å dvele ved alt annet. De som er der i det gode og det onde. Ikke bare i oppturer og medgang. For det finnes nok av mennesker som kun ønsker å ha deg i livet sitt fordi du er en eller annen form for ressurs for de, enten det er til hjelp eller til egen vinning. Det høres kanskje sykt ut, men vi vet alle at det er sant, uansett hvor mye vi ønsker at det ikke er tilfellet. Noen ønsker ikke å ha deg for deg, men for hva du kan bidra med. De viktige menneskene? Det er de menneskene som tar deg for akkurat den du er og vil ha deg i livet sitt bare fordi de ønsker det. Ikke fordi de trenger deg til noe. De andre bør du om nødvendig kutte ut, eller hvertfall kutte ned. Kutt ned tiden med de, og finn mer tid til de menneskene og tingene som mater deg med alle de gode følelsene. Du finner ut at du selv gir akkurat like mye som du ønsker å gi av deg selv til de som faktisk ønsker å motta. For det er nemlig ikke slik at alle ønsker å motta det du ønsker å gi. Selv om det er av det gode. Og det- det er helt greit! Fordi den tiden du bruker på de som virkelig betyr noe overgår alt annet 🖤

Ikke gi det du har av deg selv på de som ikke setter pris på det eller fortjener det. Bruk istedet mer av deg selv til det som faktisk gir deg noe tilbake. Jeg snakker ikke da om ting, tjenester eller tid – men om følelser. De følelsene du sitter igjen med etter å ha lagt feil fokus og de følelsene du sitter igjen med når du endelig legger riktig fokus, fører med seg to veldig forskjellige følelser OG tanker. Du vil fort merke at den kjærligheten og tiden du har lagt på feil plass tok med seg en liten viktig del av deg også. En del du sårbart kjenner på i underbevisstheten.

Det høres ofte veldig drastisk og dramatisk ut å kutte ut mennesker fra livet ditt, men jeg kan fortelle deg at for at du skal være et lykkelig menneske er du nødt for å tenke på hva som bidrar til den lykken. Vi er faktisk alle sammen ansvarlig for vår egen lykke. Derfor må vi selv være ansvarlig for de som påvirker den også. Mennesker trenger mennesker. Men om det blir på feil grunnlag, påvirker det lykken til hvertfall den parten som føler seg uviktig for annet enn tjenester. Tiden og følelsene du legger i riktig mennesker og prioriteringer vil gi deg mye mer tilbake og vil endelig gi deg mer av noe også. For det handler ikke om egoisme, det handler om egenkjærlighet 🖤

GOD MANDAG ❤️

Et oppkast av ordspill fra et innviklet sinn

Det går mot mørkere tider, og det betyr mange vinterdepresjoner rundt omkring. Man trenger ikke bare ha psykiske utfordringer for å bli påvirket av mangelen på dagslys. Det er lett å bli sittende fast i dårlige rutiner og gro fast i sofaen. Det finnes dessverre ingen løsning på dagslyset, så vi får gjøre det eneste man kan gjøre i sitasjoner vi ikke kan forandre – finne det positive i det negative. Plutselig finner du ut at det ikke er så ille likevel.

De siste årene har jeg jobbet veldig mye med å finne det positive i det meste. Grunnen til dette er fordi så fort hodet mitt starter i en negativ retning, blir det som en evig ond spiral. Min diagnose kan nesten beskrives som en depresjon som kan dukke opp fra dag til dag. Dette tror jeg flere kan kjenne seg igjen i, og det er nettopp derfor jeg skriver om det. Det skal ikke så mye til for å havne på den mørke siden av en depresjon som er vanskelig å komme seg ut av. Desto mer vi gjemmer oss i mørket, desto mer tabu legger vi over det. Derfor skal jeg bringe mitt frem i lyset. Mitt dikt.

Det tar mange år, mye selvrealisering og riktige mennesker rundt deg for å komme til et punkt hvor du selv klarer å styre noen av tankene i riktig retning. Og merk at jeg sier noen. Evnen til å tenke positivt i en pågående depresjon er som å forsøke å dra en elefant gjennom et nøkkelhull. Det er viktig å huske på for oss alle. At tanker og følelser er ikke noe vi alle har evnen til å kontrollere uansett hvor mye vi ønsker. En årstid er bare en årstid for noen. For andre er det mye følelser i en årstid. Slik som sommer ofte bringer frem gode følelser og evnen til å være positiv til nesten alt, kan vinter bringe frem det motsatte. Depresjon er en av de tingene jeg personlig føler beskrives best med duse ord i poetiske sammensetninger. Nettopp fordi det opptrer likt, men oppleves av ulike mennesker.

“Mitt hode er fullt av tilfeldige tanker som bare faller ut som tekster på papir. Jeg tror at den fine forbannelsen med et hode som fungerer annerledes, er at det stadig kan overraske en selv. Og når det er i positiv betydning, finnes det ingenting bedre enn å kunne bruke det til å sette ord på følelser man vet andre kan relatere til. I dette tilfellet har en lengre periode med tøffe dager blitt til en tekst av disse følelsene. Akkurat som et oppkast av ordspill fra et innviklet sinn”

Der satt hun. Med tankene alene. Med følelsene utenpå huden. Vinden som ulte utenfor vinduet lagde en trist klang i ørene. Den fortalte om storm. Men stormen som var på innsiden av hodet var verre enn den som det blåste opp til på utsiden. Mørket falt på. Men kvelden var altfor ung til å krype til sengs. Den kalde senga. Der alle tanker kryper frem og brer seg som en ekstra dyne over kroppen. Følelsen av at noe galt var på vei til å skje ble altoppslukende og nesten virkelig. Om telefonen ringte nå ville hjertet hoppet over 2 slag og dratt med seg magen på veien. Men telefonen ringte ikke. Det var ingenting som skjedde. Følelsen bare overbeviste henne om det. Den er overbevisende. Vond. Mørket gjør det slik. Mørket drar med seg dystre tanker og pakker følelser om hodet hennes som at de skulle bestemt når hun skal le eller gråte. Hun faller ut av egen kontroll over tankene om sorg. Sorg over alt. Sorg over ingenting. Hun sørger over følelsen. Følelsen av å ikke forstå følelsen. Følelsen av å miste kontroll over tankene. Hun slukker lyset og går den milelange veien til sengen som hun skal ligge i og sørge. Sørge for at hun sovner i. Til slutt. Etter hun har tenkt ferdig. 3 timer med søvn før hun våkner av naboen som kjører bilen ut av oppkjørselen. Hvordan kan noen orke å tenke på jobb? Hun forstår ikke meningen med det. Meningen med livet og meningen med å fortsette eller å stå opp. For henne virker alt i dag så meningsløst og slitsomt. Hodet føles like tungt som kroppen i dag. Til slutt klarer hun å sette føttene utenfor sengen i håp om at hun finner glede i noe. Noe som helst. Ønsket om å finne en mening i dag gjør det vanskelig å stå opp. Det kommer en dag i morgen, du må tro og håpe at i morgen blir det sol…sangen som for alle sørgelige sinn gir mer meningen enn de mindre komplekse og forviklede hoder kan forstå. Sangen om et evig ønske om en normal dag. En dag uten den evige jakten på solskinn og mening. Bare en dag hvor solen skinner uten at skyene kommer foran og bringer frem frykten av å ikke finne tilbake til sollyset.

Åpne øynene for alle farger og nesen for lukten av høst. Det er sprøtt hvor mye forskjellige ting, både små og store kan bringe frem følelser hos såre sjeler. Vi skal aldri hysje ned ordet vinterdepresjon. Ikke bare fordi ordet inneholder depresjon, men fordi menneskene som bærer på den er mennesker med lettpåvirkelige sinn og mennesker som bærer følelsene utenpå kroppen. Men det er lett å la seg lure av synlige falske følelser pakket og gjemt under varme klær, lite kontakt og den bortforklarende spøken om at man har gått i hi. Men vi er alle for opptatt til å se det. Bry oss.

Finn gleden i å komme inn i varmen med snufsete kald nese. Sett deg ned og les favorittbladet mens du nyter en kopp kakao med tente lys på bordet. Kanskje tilgomed fyre i peisen. Kanskje tilogmed litt krem på toppen av den varme sjokoladen. Det er kanskje ikke så mye, men det er noe. Og noen ganger er det lille noe det vi må holde fast ved for å ikke bli dimmet ut for tidlig slik dagslyset gjør på denne fine fargerike årstiden.

GOD HELG ❤️

En selfie av skam ble til lærdom av barndom

Jeg tar meg selv i å være misfornøyd med ansiktet mitt på bilder hver gang et bilde blir tatt. Jeg fokuserer på at jeg ser tjukk ut fordi jeg har så firkantet ansikt. Det ene ser man de store porene mine og det andre bildet ser nesa mi stor ut. De ekstra kiloene mine gjør ikke det så mye bedre. De kiloene jeg prøver å finne min indre motivasjon for å få bort slik at jeg kan slutte å være misfornøyd. Hver gang jeg ser et bilde slår det meg som et slag i trynet. Shit, nå må du få bort de siste kiloene. Jeg fokuserer på de tingene jeg hater ved meg selv og alle kompleksene jeg har for ansiktet mitt. Spesielt på bilder. Kameraet legger på 10 kilo sies det. Det føles som mer…

Mens jeg nærmest jager vesle vakre vesen med kameraet for å få et blinkskudd, popper det nærmest opp som en lyspære i hodet mitt; et bilde med henne! En selfie av oss! Ansiktet mitt og hennes ved siden av hverandre i et bilde. Ikke bare av hun med meg BAK kameraet. 4 tok jeg. Ett av de var innafor. Ikke perfekt, men innafor. Og når jeg sitter for meg selv og skal legge ut et av de, kjenner jeg fortsatt på at jeg ikke er helt fornøyd, nettopp fordi jeg skulle ønske jeg så sånn ut og ikke sånn ut. Jeg sitter rett og slett og skulle ønske jeg så annerledes ut på bildet. Noe som betyr å ikke se ut som meg selv…

Jeg biter i det sure eplet og innser hvor overfladisk, dustete og tragisk den tanken er. En selfie med det kjæreste og vakreste i hele verden. Min fineste lille datter som jeg oppdrar til å få selvtillit, troen på seg selv og at hun er perfekt akkurat slik hun er og for alt det hun får til. Ikke for hva hun ikke er eller ikke får til. Idet denne tanken slår meg føler jeg meg ikke bare overfladisk, men dum. Slem. Mot meg selv. Mot henne; fordi jeg snakker NED den personen hun ser opp til. Den personen hun hver dag blir overlykkelig av å se ansiktet til. Den personen som skal lære henne å være god mot seg selv og andre.

Her sitter jeg som en mamma med ekstra kilo på kroppen etter å ha satt dette perfekte mennesket til verden og shamer meg selv for alt jeg finner ikke er perfekt i mine egne øyne for noe så overfladisk som en jævla selfie. Ved siden av meg står en forventingsfull, uvitende og intetanende jente som ser mamman sin som hu kjenner igjen på alle bilder, akkurat slik som jeg er. Hun ser ikke dobbelthake, rundt ansikt og ekstra kilo. Hun ser meg. Mamma. Perfekte mamma. For vi er perfekte for disse små. (hvertfall noen år til. Frem tenårene entrer dørstokken)

Hva er viktigst? At min datter ser mamma på bilder og kjenner hun igjen for slik hun ser ut, eller ser en dame på bilder som hun nesten ikke kjenner igjen fordi det ikke helt ligner på mamma?

Jeg står for at man skal like seg selv eller gjøre det man må for å føle seg bra. Og uansett hvor mye jobb det krever av meg, skal jeg frem til jeg har nådd målvekten slutte å gjemme meg bak for store klær, overfiltrerte bilder eller bak kameraet. Jeg vil ikke miste mange fine minner av bilder som vi sitter å ser på om 20 år og mimrer tilbake på. De bildene jeg ikke vil ta nå, er ikke bilder jeg kan ta igjen. Minnene vi aldri lagde, kan aldri gjøres om og tiden vi hadde er tiden vi ikke får tilbake. Jeg vil heller se på de bildene om 20 år og se ting slik de var, enn å ikke ha noen å se på i det hele tatt. For sannheten er at om vi skal oppdra våre barn til å like seg selv for den de er, er vi nødt for å starte med oss selv. Og som jeg alltid sier, må vi lære av barna våre;

De lever i nuet. De bryr seg ikke om det overfladiske og er mer opptatt av at ting er komfortabelt. De leker fordi det er gøy og er kreative. Det vil si at de tegner selv om de ikke er picasso. De synger med den stemmen de har og danser uansett hvor de er og bryr seg fint lite om hvem som ser på. Min utadvendte lille tar gjerne en dans for et større publikum og klapper for seg selv. Om de andre klapper er det bare en bonus, men ikke det viktigste fordi hun har det gøy for seg selv uavhengig av hva andre mener. De er selvsikre og sier det de mener. De gir alt av seg selv i det de gjør og gleder seg over de aller minste tingene. Min frøken løper rundt med teposer fra mamma sin teboks og lukter på de: “mm, godt!” Hun lukter på alle blomster hun plukker. Selv en hestehov. Blomsten vi overser utenom når det er første våretegn. Den lukter hun på. De bryr seg lite om nye ting, og hører helst på den samme sangen, ser den samme filmen eller bruker helst det samme skjørtet hver eneste dag. De lærer oss å være fornøyd med det man har. De viser følelser uansett hvilken følelse det er, noe som gjør at vi kan forstå de bedre. De tar imot komplimenter på en ubeskjeden måte. De blir stolte av det, noe som booster selvfølelsen. De bærer ikke nag. De er trofaste. De følger magefølelsen. Det beste av alt er at de er nysgjerrige. De spør fordi de vil lære, vite og forstå. Ikke fordi de dømmer eller er uenig.

Så for å oversette til voksenspråk: det er NÅ du lever. Slutt å tenk altfor mye på hvordan du, ting eller andre ser ut og konsentrer deg heller om det du er fornøyd med ved deg selv og det som føles komfortabelt for deg. Føler du for å droppe den stramme jeansen i dag? Gjør det. Lek! Du er aldri for gammel for å ta på deg uteklærne og leke i snøen eller klatre i trærne. Bruk kreativiteten din. Du trenger ikke være verdensmester i det du elsker å drive med, men du gjør det fordi du vil. Syng med den stemmen du har, og dans med den takta du enten har eller mangler. Så lenge du har det gøy skal du drite i alle andre. Si det du mener når du mener noe er viktig å si, og vær selvsikker. Stå opp for deg selv når det er på tide. Lukt på blomstene og finn gleden i mindre ting slik at du lærer å sette pris på ting vi tar for gitt. Vær takknemlig for alt du har, fremfor å ønske deg nye ting hele tiden. Vis følelser enten det er frykt, glede, sinne eller tristhet. Mennesker er satt sammen for å føle noe om alt vi opplever. Når vi slutter å vise følelser, gjør vi oss mindre forstått og kanskje mindre lykkelig? Ikke bær nag, og gi mer slipp på det å måtte ha kontroll på alt hele tiden. Ta imot komplimenter og ta de til deg istedefor å bli flau eller svare noe beskjedent tilbake. Ei de komplimentene du får og begynn hver eneste dag og gi noen til deg selv og andre. Følg alltid magefølelsen din, den stemmer alltid! Og siste og kanskje den aller viktigste tingen vi voksne må begynne å lære av barna våre er å være nysgjerrig. Nysgjerrig på nye ting. Nysgjerrig på det som er annerledes. Nysgjerrig på mennesker.

Dømmende for nye ting. Frykt for det som er annerledes. Bytt ut ordene dømmende og frykt. Sett inn nysgjerrig istedenfor. Hva skjer da? Da er jeg sikker på at vi får en verden med flere ydmyke og forståelsesfulle mennesker.

En selfie av skam, ble en lærdom av barndom. Et uskylding sinn ser verken perfekt eller uperfekt. De ser ting akkurat slik de er. Uten å tenke på om det er bra nok, perfekt, ønske om at det skulle vært annerledes eller ønsket om å forandre noe fordi det er slik de er vant å se det. Hva kan vi lære av det?

Så istedefor å legge ved det ene jeg ble fornøyd med, la jeg med alle 4. Fordi det er faktisk slik bildene av minnene vi lagde i går, ble. Store porer, litt ekstra kilo og et som ikke helt stemmer overens med str på nesa mi i virkeligheten. Men bildet får meg til å huske en helt vanlig dag en gang i september i 2020.

GOD HELG ❤️

Avskjed på grått papir

I et samfunn fullt av dobbeltmoralske krav, forvrengte verdier og prestasjonsforventinger som går forbi mestringsfølelse og bidrar til det motsatte. Vi skal leve som alle andre men samtidig annerledes, men annerledes er heller ikke bra nok. Følge flokken er svakt, men går du din egen vei blir du dømt for det du gjør. Du skal helst være så perfekt som mulig, men pekes ned av fingre som har møkk under neglene, blod på hendene. Det skal ikke være lett å bare være i dag. Du skal helst være det du er, samtidig som du er som alle andre. Tenke riktig, fordi definisjonen av riktig settes av alle andre. Samfunnet. Deg. Meg. Vi. Riktig er ingen fasit som settes av andre. Et samfunnsproblem vi alle står ovenfor. Vi er alle skyldige. Fordommer. Hat. Meninger. Vi trenger godhjertet likegyldighet. Likegyldighet for andres valg. Folks valg er folks liv. Respektere. Godta. Støtte. Dine verdier. Din kropp. Din moral. Ditt liv. Ditt riktig. Hva forteller det oss når likegyldighet har blitt et ord som blir av positiv betydning og beskrivelse som vil bidra til å godta andre mennesker? Mennesker som ikke tenker som deg. Mennesker som ikke er deg.

Du skal jobbe. Slite. Du skal være din egen vilje av stål. Du skal klare deg. Du skal prestere bedre. Du skal være god nok. Du skal huske på alle andre. Du skal huske deg selv. Du skal glemme deg selv. Du skal overleve. Du skal leve. Du skal dø. Du skal skrive på tørre ark med sort på hvitt. Du skal skrive med penn på et vått papir. Du skal være. Du er. Du skal aldri forbli. En sjel i en kropp som står som en ensom skygge i mørket. Som solen skal skinne på og gjøre til to. Du skal se til nord mens du går mot sør. Du skal være deg selv. Du skal være som alle andre. Du skal følge strømmen. Du skal gå din egen vei. Du skal lete til du finner. Du skal finne uten å lete. Du skal ikke. Du skal aldri. Du skal kun være det beste du finner i deg selv. Resten kan skrives på våte ark med blyant. De skal skrives ned og regne bort sammen. De skal ikke styre. De skal ikke være. De skal ikke bety. De skal være som avskjed på grått papir. – JBS

 

Hvilken verden er vi i ferd med å skape for disse? Perfekte skapning. For alltid perfekt akkurat slik du er. Slik du blir. En verden skal forme deg. Gjøre deg tvilsom på hvor perfekt du er. Perfekt akkurat slik du var, slik du er og slik du blir. Vi har alltid sagt at ‘ingen er perfekte’ , men er det ikke nettopp dette som gjør oss perfekte? Fordi perfekt har ingen fasit. Ingen riktige svar. At vi er akkurat den vi er, uten å tvile på at det er mer enn godt nok og vite at vi er akkurat slik vi selv ønsker. Ikke bli overtalt til å tro noe annet. Tro mindre om oss selv. Det er perfekt. Perfekt for deg. Perfekt for meg. Perfekt for oss. Alle oss. Alt annet vil være uperfekt. Vi blir født perfekte. Hvem har bestemt at alt som former oss etter fødselen forteller oss at vi ikke er det?

 

GOD HELG ❤️

Jeg skal bygge en mur

Jeg skal bygge en mur og aldri stille ryggen til. Jeg skal klatre uten stige, slik som hen vil. Hver eneste murkloss skal være min trapp. Annenhver kloss kan være av papp. Jeg skal falle noen ganger halvveis til topp. Jeg skal fortsette å klatre til hen sier stopp. Jeg skal male hver eneste ene kloss. Noen med farger, noen sort, noen hvite som en perleport. Jeg vil klatre på alle jeg klarer å finne. Hver eneste en skal pusses og skinne. Der solen treffer skal jeg sole meg rik, der månen lyser skal jeg godta det slik. Klosser plassert som et kaos for øyet, men sannheten er at det er bygget så nøye. Muren skal stå, den skal ikke rives. Som bevis på et liv ingen ord kan beskrives. Ord blir usynlige tråder i vinden. De blåser avsted uten feste og mål. Mens følelser samtidig blir kastet på bål. Klosser av farger, i sort og med sår, skal jeg klatre dem slitne år etter år. Når muren er bestiget og jeg har nådd toppen, skal jeg kjenne på mestring i hodet og kroppen. For muren er min evige lære om livet. Læren om alt som kan dukke opp fra sivet. Muren er mitt liv fyllt med farger og hull. Jeg skal stelle meg mot den med farger av kull. Tegne hver kloss med kullet jeg har. Jeg skal ikke viske bort noe som var. Det gode, det vonde som utgjør min mur. Et kunstverk malt av min livslange tur. Fortid og fremtid er da og nå. Men akkurat her skal jeg være og stå. Stå med ryggen mot muren og klatre om jeg må. Aldri gi opp selv om dagen er blå. Jeg skal over muren når tiden er kommet. Jeg skal bygge en mur slik jeg ønsker den selv. Min mur er av farger, i sort og med sår. Slik innsiden min er her nå hvor jeg står. Om veien blir kort, lang eller brå. Skal jeg aldri tvilen komme om hvilken vei jeg skal gå. For muren står støtt med skavanker og skjønnhet. Den bygges med slitne hender. Med hjerte av stål. Den skal klatres, farges og bestiges en gang. Jeg skal bygge en mur som skal være min sang. Jeg skal bygge en mur med følelser og sinne. Jeg skal bygge en mur bare jeg kan finne. Muren står støtt og skal aldri rives. Jeg skal bygge en mur som skal være mitt liv. Av minner, med penn, av kull og med driv. – JBS

Ha en fantastisk søndag ❤️

Den stygge sannheten om selvmord

Du klikket deg inn. Det betyr at du kanskje allerede er klar over at det som skrives i dette innlegget blir tung lesing. Hvis du har lest flere av mine innlegg tidligere, vet du at jeg sier ting rett fra levra selv om det kanskje ikke smaker så godt. Og dette ordet har nærmest blitt et ord vi frykter å høre. Selvmord. Et ord og en handling vi helst ikke snakker om; hvertfall ikke om hvorfor. Og hvorfor skal jeg sette ord på dette? Fordi selv om det er skummelt, tungt og mørkt betyr ikke det at vi ikke skal snakke om det.

Kan alle selvmord forhindres og alle reddes? Nei! Kan vi redde flere enn det som reddes? Ja! Og hvis du tenker at jeg ikke kan sette ord på dette for alle, så vet jeg det. Alle har forskjellige opplevelser av ting. Men jeg kan fortelle det fra min side. Hvorfor? Fordi jeg har vært der selv. Ønsket å gjøre. Ofte. Tenkt på hvordan. Hvorfor. Hvorfor ikke. Så før du leser videre vil jeg at du skal ha dette i bakhodet mens du leser. Derfor har jeg “lov”.

Istedefor å ta på silkehanskene for dette, tar jeg de heller av og legger de pent og pyntelig ved siden av meg. For jeg er lei! Jeg er drittlei av at psykisk sykdom skal ses på som tabu av alle som frykter det de ikke kan forstå. De som mangler empati. De som ikke forstår noenting før de sitter i det selv. Og spesielt til de som faktisk skal kunne hjelpe. De som ikke hjelper. Og hvem kan egentlig hjelpe? Du. Jeg. De. Vi.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har skrevet om dette, men jeg får ikke sagt det nok: ta vare på de rundt deg. Tenk på deg selv, men også andre. Noen trenger deg mer enn du tror, og vi mennesker påvirker andre mer enn vi ønsker. Både på godt og vondt. Ditt smil kan redde et liv. Dine ord kan bli en del av noe vondt. Mange ord fra manges munn blir til en stor og høy mørk stemme som overgår all fornuft og følelser for noen. Den overtar. Noen mennesker klarer ikke å overhøre den. Den vokser seg større. For noen for stor. Derfor skal vi velge våre ord.

Så kommer det til dette med å være god mot andre mennesker. Er du det? Er du et menneske som ønsker andre godt og gjør det du kan for at andre skal ha det godt? Sier gode ting? Eller er du en av de som egentlig ikke bryr deg så mye, så lenge du selv har det bra? For det finnes i mine øyne 2 forskjellige mennesker på denne jorda. De med empati og de uten empati. Enig? Vi kjenner nok alle sammen stort sett mennesker med empati, men de uten? De er vanskelig å forholde seg til. Også kalt egoister. De som ikke bryr seg mer enn de selv ønsker og får noe ut av. Giftige.

Men hva har selvmord med andre å gjøre tenker du? Legger jeg virkelig skylden på andre for at noen velger å ta livet sitt? Nei. Jeg prøver å si den stygge sannheten. At dessverre er noen så langt nede at å redde de rett og slett ikke er mulig, fordi de har tatt et valg. De orker ikke mer. Men jeg vil snakke om de som roper på hjelp uten å bli hørt, de som prøver så hardt de kan, men ingenting går veien og de som stadig må grave seg opp av fallgruver de selv ikke graver. Hva mener jeg med det? De som lever med følelsen av at uansett hva de gjør, vil de ikke være bra nok fordi de får ufortjent dritt fra alle kanter. For noen mennesker har det slik. Tro det eller ei, så er det faktisk mennesker som får mer dritt enn de fortjener. Og oftest også de som absolutt ikke fortjener det. De som bare ønsker godt, men møter det motsatte. Motsatt karma på en måte? For det skumleste tankesettet? De som har latt alle negative opplevelser, vonde ord, mislykkede forsøk overbevist de om at de er ikke bra nok. De som prøver og prøver, men møter motgang på motgang. Livet er ikke fordelt rettferdig for mange. Det er heller ikke slik at det alltid er noe “galt” med en person når alt går imot de. Noen mennesker opplever mye uflaks og motgang, selv om de er gode til roten. Får ikke det de fortjener, og omvendt. Noen ganger føles pyskisk sykdom slik. Urettferdig.

Hun kjente tårene presset på. Angsten slo henne i magen med et hardt slag som lyn fra klar himmel. Trykket i brystet gjorde det nærmest umulig å puste i normal takt. Så kom tankene. Ikke igjen! Synet av mennesker føltes som solskinn rett i øynene etter å vært lukket i mørket i 24 timer. Sterkt og ubehagelig. Skummelt og fremmed. Hun satt og ventet på at legen skulle rope henne opp. Tankene som faret rundt i hodet gikk som en karusell med altfor raskt tempo og rotete musikk. Hva hvis legen ikke tror på meg? Kvalmen steg og hun visste ikke om hun skulle gå på do og kaste opp eller svelge bort klumpen i halsen. Da hun hørte navnet sitt, kom slaget i magen igjen. Au! Denne gangen føltes det ut som hjertet ble dratt ned i magen sammen med slaget. Panikken. Panikken av å ikke bli trodd. Hun har lenge tenkt på at det var på tide å skaffe hjelp, men ikke turt. For hva om ingen tror meg? Hva skal jeg si og hvor skal jeg egentlig starte? Legen virket stresset. Som at hun var mer en byrde og en pasient klemt inn mellom noen andre pasienter som en 5 minutters avtale. Mens hun snakket virket legen mer opptatt av å skrive ned det hun sa enn å faktisk lytte. Lyden fra tastaturet føltes som en høy tromme. Tromme på hennes vonde følelser. Livet hennes. Hennes lange tid med indre smerte ble skrevet ned som ubetydelige notater på en datamaskin. Svart på hvitt. Legen nikket innimellom, men virket ikke veldig brydd av det hun sa. Nærmest helt upåvirket av det hele. Hun følte seg desto mer dum og redd for å ikke bli trodd. Panikk igjen. Redselen. Da hun hadde fått sagt det hun ønsket å si, stoppet trommen. Det ble stille. “Jeg skriver ut en sykemelding på en 2 ukers periode, så ser du an når det nærmer seg. Om det ikke er bedre etter 2 uker, så tar du kontakt for å forlenge sykemeldingen og hva vi gjør videre. Her har du en liste med psykologer du kan ta kontakt med. Men vit at det er lang ventetid, så det lønner deg å høre litt rundt. Noen har opptil 6 måneders ventetid. Skal vi si det sånn? God bedring” sa han, mens han ga henne et smil når hun gikk ut døra. Var det alt? tenkte hun. Min indre smerte jeg har bært på i så mange år, oppsummert i et 5 minutters langt notat og 2 ukers sykemelding? Tanken som lurte henne til å tro at depresjonen hennes er en bagatell, ble værende litt oppi hodet etter legetimen. Er det bare det at jeg trenger litt fri fra jobben bare? Legen mener det, så da har han vel rett? Men? følelsen av å ikke bli tatt på alvor, fikk henne til å tenke mer dystre tanker. Hvem kan jeg snakke med som forstår meg? Hallo? Er det noen der? Bare noen….?

Jeg kan kun snakke for meg selv, men jeg vet samtidig at jeg kan snakke for så mange fler der ute. Jeg vet at jeg ikke er alene om å ikke bli hørt, enten det er av mennesker rundt deg, leger eller tilogmed psykologer. Første leddet i å få hjelp er gjennom fastlegen din. Når fastlegen din ikke tar deg på alvor. Hva gjør du da? Når du først har fått psykologtime, men venter i 6 måneder på din første time og møter en psykolog som heller ikke hjelper deg. Hva gjør du da? Når du blir presset til å fungere, mens du vet at innsiden din er ødelagt. Hva gjør du da?

En psykolog friskmeldte meg til nav etter flere terapitimer, samtidig som han sendte meg ut av kontoret med resept på lykkepiller. Jeg var 21 år. 21 år og alene med alle tanker, vonde følelser. Ensom. Misforstått. Alene. Helt alene og presset tilbake på jobb. For uansett hvor mange man har rundt seg, er det ikke alle som kan forstå. Ikke alle ser. Ikke alle ønsker å se. Så hva gjør du? Jeg har vært gjennom flere psykologer. Først for 4 år siden fikk jeg diagnosen min. Jeg har vært der. Selvskading. Selvmordstanker. Dårlige fastleger. Dårlige psykologer. Dårlig hjelp. Jeg vet hvordan det kan være, men også hvordan det kan bli. Jeg vet at når man selv oppsøker hjelp, så ønsker man å få hjelp og prøver! Men jeg vet også at de som prøver så hardt og møter motgang de ikke skal møte, er også de som til slutt gir opp. Jeg ga ikke opp, selv om jeg ønsket det flere ganger. Jeg lever. Lykkelig gift med barn. 10 år senere. Jeg fikk til slutt en terapeut som hjalp/hjelper meg. Det er ALTFOR dårlig hjelp å få og samtidig vanskelig å få hjelp. For noen går det bra. Noen får god hjelp og hjelpen de trenger i tide. Dessverre er det ikke slik for alle. Vi må gjøre noe! Jeg har hatt 4 fastleger, og mange vikarleger. I løpet av mine 15 år med mange legtimer, har jeg møtt EN som brydde seg og tok seg tiden til å snakke med meg. EN! Som ikke kastet meg ut av kontoret etter 15 minutter med stresset stemning. Vikarlege. Glemmer han aldri. Nå er det 6 år siden jeg var på legetime hos han. Husk tallet EN! Av maaaange leger. Psykisk sykdom hos fastleger av erfaring er ubehagelig. Når aller første leddet du skal gjennom av flere ledd er vanskelig. Hva sier det om psykisk sykdom og hjelpen man får? Snakker jeg for kun meg selv? NEI, og det vet jeg veldig godt!!

Så til alle dere som leser dette. Selvmord er ikke en egoistisk handling. Det er ikke slik at alle kan reddes fra det. Dessverre. Men det er også dessverre slik at i mange tilfeller kan det forhindres ved at vi ser menneskene rundt oss. At mennesker rundt oss føler seg sett. Forstått. Godtatt. Det er også slik at vi alle er forskjellige. Men en ting som er så utrolig viktig å huske på i dette tilfellet er:

Det handler ikke om å forstå HVORDAN andre tenker for å være der for de. Du skal ikke måtte forstå HVORFOR de tenker slik de gjør. Det handler om å vise FORSTÅELSE for at uansett hvor lite du forstår, så er du der for de. Uansett. Omtanke og forståelse for andre skal ikke basere seg på hvor like man er eller hvor likt man tenker, men tvert i mot.

“Forståelse betyr ikke at man alltid tenker likt eller er enig. Forståelse betyr at man støtter ting og mennesker man kanskje ikke alltid klarer å forstå, men likevel klarer å godta. Det er vanskeligere enn å være enig, og det er det som utgjør hele ordet forståelse!”

Det er så viktig å begynne å tenke over ordet forståelse fordi vi lever i en verden hvor vi ofte skal kritisere det vi ikke forstår og heller være mer opptatt av å ytre det, enn det å faktisk prøve forstå og godta at man er forskjellig. Jeg ønsker ikke å tråkke noen på tærne eller pirke i noens sår. Jeg ønsker at forståelse for selvmord ikke alltid trenger å hysjes ned fordi man ikke skal snakke om hvorfor. Fordi selv om det kanskje er hardt og brutalt, så er det fakta. NOEN tilfeller kan forhindres ved at flere ledd i relasjoner, enten det er profesjonelle eller privat prøver å forstå seg mer på andre. Merk at jeg sier noen, og ikke alle. Uavhengig av psykisk sykdom eller ikke. Bare generell forståelse. For det starter der. For alle. Å bli misforstått er vondt uansett. Vi har alle blitt misforstått en gang. Kan du tenke deg å ikke bare bli, men å være misforstått av verden rundt deg? Det er ikke bare vondt. Det er ensomt.

Fordi det som er enda skumlere enn troen på at man ikke duger? Det er følelsen av å ikke bli forstått, hørt eller sett. Følelsen av å sitte ensom med tanker som ingen hører eller ser. De usynlige tankene. De vonde følelsene.

Vær mot andre som du vil at andre skal være mot deg. Bry deg om andre, uavhengig om dere er like eller ulike. Godta mennesker for den de er, uavhengig av dine egne meninger. Ta vare på deg selv først, men ikke glem andre. Aldri glem andre!

Husk at fargerike overflater kan skjule mørke farger. Overfladiske samtaler skraper heller ikke i dybden, så ikke ta for god fisk at selv om et menneske alltid er blid og positiv, så er innsiden likedan. Det er derfor det er dødsviktig å alltid være god mot andre. Det er ikke overfladiske samtaler som redder liv. Ha dypere samtaler. De er viktigere enn du tror, og kan redde flere liv enn du kanskje kan tenke deg.

Du ser hvor fargerikt og fint gresset er. Hvor fort det vokser. Du ser det overalt, men glemmer….

“For at et grønt og frodig gress skal vokse, trenger det vann. Men det tar regnet seg av, så du trenger ikke det? Men ser du hvor røttene starter og hvordan gresset ser ut under overflaten? Har du tenkt over hva som skjer med det gresset som regnet ikke kommer til som du glemmer å vanne?”

Noen mennesker er gresset som ikke blir vannet. Eller det grønne gresset med skjulte røtter. Mennesker trenger ikke bare mennesker. Mennesker trenger sol, vann og omtanke. Les Tilhørighet, kjærlighet og forståelse. Mennesker trenger gode mennesker. Og noen ganger må man kanskje luke litt i hagen for å fjerne ugress slik at gresset kan vokse seg grønt igjen. Og det er helt greit. For det viktigste i livet er å bruke det ene vi har på å føle at vi er like viktig som hvem som helst andre. Uten unntak. Og uten å føle oss mindre viktig.

Dette lille mennesket er ofte min daglige påminnelse om hvorfor jeg aldri ga opp for mange år siden. Grunnen til når jeg for mange år siden tenkte hvorfor ikke, gir mye mer mening nå. Selv om det er mange år senere, og mye motgang imellom.

Ta vare på alle du er glad i så godt du kan ❤️

Speil, speil på veggen der. Hvem bestemmer hva skjønnhet er?

Etter å ha jobbet i klesbutikk i mange år er det en ting jeg ser altfor ofte; hvor slemme vi kvinner er mot oss selv. Jeg opplever stadig de som prøver klær og kommer ut av prøverommet med et misfornøyd ansikt og sier NEI, den var ikkeno fin på meg! Cellulittene mine synes i denne buksa, magen min buler der den ikke skal, så jeg tjukk ut i denne toppen? Men det verste med alt dette er? Jeg møter kanskje 1 av 10 som står i speilet og påpeker det de faktisk er fornøyd med! Men det verste med dette er at selv om jeg ikke ser de tingene de selv ser, er det akkurat slik jeg selv står foran speilet. Jeg bodyshamer meg selv. Hver dag. Hvorfor? Hvorfor har vi kvinner blitt slik mot oss selv? Hvorfor er det slik at hvis vi ikke har flat mage, sprettrumpe og veltrente armer eller bein så er vi ikke fornøyd med oss selv? Hvorfor?

“Svaret er tragisk. Svaret er at desto lenger vi kommer i teknologien, desto flere skritt tar vi tilbake i menneskelig atferd. Vi har nettroll, media, såkalte influencere som fremstår perfekte og man sammenligner seg med. Og her kommer utfordringen. Gi faen!”

Gi faen i hva andre gjør, ser ut eller mener om deg. Gi faen i å bli påvirket av hva mediasirkuset, reklamer og influencere velger å promotere. Fordi realiteten er at de velger mennesker som de mener er perfeksjon. Det betyr at det er mennesker som sitter og velger ut andre mennesker basert på utseendet, ikke for hvem de er, men for hvordan se ser ut.

Det som er lett å glemme i en overfladisk verden slik vi er blitt, er at mennesker ikke er gjenstander, dukker, sexobjekter, reklame, perfekte, like, utstillingsdukker eller langt ifra en fasit på noe som helst! Vi glemmer at vi er det vi kom hit for; HVEM vi er og ikke hvordan vi ser ut. At vi er ment til å være forskjellige!

Så igjen. Det finnes ingen fasit på menneskekroppen eller skjønnhet. Skjønnhetskonkurranser har jeg aldri forstått meg på. Av alle milliarder i verden, skal EN person bli kronet til “verdens vakreste”. Hva er meningen og hva er poenget? Overfladisk er et negativt ladet ord, og av en grunn. Det tar kun for seg overflaten, og ikke det som FAKTISK har noen betydning.

“Ville du spist kaka som så perfekt ut, men smakte dritt? Eller ville du spist kaka som hadde sine skjønnhetsmangler, men smakte utsøkt? Det koster mer enn det smaker, er det et uttrykk som heter. Og slik er det i denne digitale verden. Du betaler en pris som ikke er verdt smaken eller prisen. Smaken av dårlig selvbilde og dårlig selvtillit med et dryss av for hard selvkritikk. Råtten kake”

Jeg vil heller spise kaka som ingen vil ha for hvordan den ser ut, jeg vil ikke betale for noe jeg taper på og jeg vil aller helst at et speil skal være et speil. Et speil skal vise hvem jeg er, ikke hva jeg ikke er. Hva jeg har, ikke hva jeg mangler. Hva jeg ønsker å se og ser, og ikke hva DE vil at jeg skal se. Spis den kaka, kvinner! Den smaker så utrolig mye bedre, og koster deg ingenting! For smaken av å gi faen smaker så utrolig godt!

Prøv å stå foran speilet og fokuser på det du liker med deg selv, fremfor å finne feil. Slutt å følge absolutt alt som gir deg en liten følelse av mindreverdighet og slutt å tro at du må forandre kroppen din fordi andre mener noe om den. Gjør det du selv ønsker for DEG og gjør så godt du kan for å skille dine egne ønsker fra DERES ønsker!

Tingene du gjør for deg selv er med på å hjelpe deg med å få opp selvfølelse, selvbilde og selvtillit. Mine aller beste råd til å starte den reisen er å gjøre det du trenger for deg selv. Enten det er trening, en hobby eller skjønnhetsrutiner. Og en ting jeg har gjort i lang tid er å kle meg i større klær for å skjule meg selv. Slutt med det! Du føler deg bare verre og større enn du er. Og en siste ting; om kroppen din fungerer skal du egentlig bare være dritfornøyd med det uten å finne noe feil ved den. For den gjør en forbanna bra jobb med å bære frem et nytt liv og bære deg!

HA EN STRÅLENDE UKE ALLE KVINNER ❤️ DERE ER FLOTTE, FLINKE OG FANTASTISKE!!!

I bakvendtland- ja vårt lille land! Hvor barna glemmes og mødre hemmes

Jeg aner ikke hvor mange år jeg har ønsket meg barn, og når jeg endelig ble mamma og holdt barnet mitt for første gang innså jeg den virkelige meningen med livet. Det perfekte lille mennesket jeg har skapt ut av ren kjærlighet. Det lille nurket som kunne forveksles med en liten perfekt dukke og som fylte meg med en følelse av kjærlighet jeg aldri før har kjent på. En forelskelse som ikke kan beskrives før man sitter der selv med sitt første barn på armen. Allerede under graviditeten ville jeg beskytte det med livet mitt, fordi det er det mest dyrebare du har og det viktigste fokuset ditt.

Men når det er sagt så finnes det i dette landet dessverre en skyggeside ved det å få barn. Hvor trist er det ikke å bare lese den setningen? Skyggeside og barn skal ikke høre sammen i samme setning, men det er derfor desto viktigere å sette ord på det. Jeg er ikke en person som er engasjert i politikken, men nå skal jeg uttrykke min forakt for politikerne som bestemmer dette med permisjon, NAV og barnehagestart. Skam dere! Virkelig. Skam!

“Å separere barna fra de nærmeste skaper ikke bare stress, men følelsesmessig tilbaketrekning i ung alder og vil ha varige negative følger. Da grunnlaget for mestringsfølelse og selvfølelse skal dannes, skal vi sette barna i en vanskelig situasjon slik at det forstyrrer den følelsesmessige utviklingen til barnet” 

Først vil jeg starte med å si at det er helt bakvendtland at jeg som får inntekten min i hovedsak fra NAV har flere fordeler som forelder enn de som jobber hardt i faste jobber. Jeg som ikke kan jobbe er nå en av de heldigste i dette landet som mamma, fordi jeg faktisk kan være hjemme med barnet mitt UTEN å bli satt i en kinkig økonomisk situasjon eller skape dårlig psykisk helse hos barnet mitt og meg. Du vet. Mor og barn. Eller offer og fødemaskin som dere kan kalle det. Jeg får kontantstøtte fordi jeg har valgt å ikke sende mitt sårbare vesle vesen i barnehage før jeg føler at det er riktig tid for både hun og meg. Og det er jo slik det burde være. Jeg skal kunne ha friheten til å selv velge hva som er best for MITT barn og min familie. Men realiteten er en annen. Realiteten er at politikerne velger for meg og mitt barn. For far. Min familie. Ville du latt andre tatt valgene dine for deg og fortalt deg hva som er best for deg? Nei er svaret på det. Men likevel er det slik. Dere stjeler fra oss den mest dyrebare skjøreste tiden i mitt barns liv. For hva? Penger? Jeg vil ikke engang høre noenting om at dette er fordi far skal få mer tid med barna. For dette handler ikke om noen andre enn barna!

“Følge­forskning på ettåringer i barnehage fant blant annet en utbredt passivitet hos mange av barna da de ble observert etter­ noen måneder i barnehage. Tausheten og tilbaketrekningen var en påfallende forandring fra hvordan barna hadde framstått før barnehagestart”

Jeg merket fort at jeg ikke var klar for å sende datteren min i barnehage da ‘mammapolitiet’ samfunnet og politikerne mente jeg skulle. “De har så godt av å være i barnehage. De lærer så mye”. “Det er så viktig å sosialisere de tidlig”. NEI. Jeg kan ikke telle på en hånd hvor mange ganger jeg har hørt den setningen og blitt provosert. Oppgitt. Sint. Hva vet DU om hva som er best for mitt barn. For meg som mor? Barnet jeg ble kjent med allerede fra det ikke engang var ferdigutviklet som jeg bar i min mage inni min kropp i 8 måneder?! For ja, hun var litt prematur som betyr at jeg også måtte sendt henne enda tidligere i barnehagen om hun skulle startet da dere mener. Barnet jeg kjenner best av alle. Barnet jeg kjenner før det kjenner seg selv. Barnet jeg kjenner før det selv vet at det eksisterer. Ikke nok med at vi mødre skal gå gjennom en graviditet, amming, nattevåk, hormoner, følelser og høre på en hel haug av mennesker der ute som har så mange formeninger om hva som er best for vårt barn! Vi skal følge regler som på toppen av det går utover vårt barns psykiske helse vi selv ikke engang ønsker å følge eller er enig i! Fritt land? Hvor er friheten alle snakker så varmt om i dette landet? Friheten til å velge? Hvor??

“I følge hjerneforskning bør ikke barn starte i barnehage før de er mellom 2 og 2,5 år gamle. Likevel tvinges vi familier til å sende barna våre i barnehage lenge før de er fylt 1 år. Vi har skapt en verden hvor alt er vendt på hodet.” 

Barna våre trenger sine foreldres trygghet og nærhet det første leveåret. De trenger et tonn med kjærlighet hver eneste dag. De trenger å bli forstått og sett. De trenger å uttrykke seg og bli speilet. Hvordan skal barnet gjøre dette i barnehage hvor oppmerksomheten skal fordeles på 10, 20 eller 30 barn? Mitt ene barn krever min fulle oppmerksomhet hele tiden. Hun trenger å lære seg å uttrykke følelsene sine, lære ord og forklare seg slik at jeg forstår. Jeg som er mamma må lære meg å forstå hennes språk. Hvordan skal jeg lære det om hun skal være i barnehagen i kanskje 6-8 timer hver dag? 6-8 timer er mye for så små kropper. Det er mye tapt tid med kjærligheten og tryggheten hun trenger. Jeg fikk barn for å være med mitt barn, bli kjent med mitt barn og bruke tiden min med mitt barn. Men politikerne har bestemt noe annet. De har bestemt at jeg skal gi mitt barn angst. De velger psykiske plager for mitt barn. De velger å gi mitt barn for tidlig separasjonsangst for oss begge. De skaper dårlig psykisk helse for oss begge. Skam dere. Dere ønsker ikke vårt beste, men tvert imot.

Jeg får ikke uttrykket nok hvor takknemlig jeg er for å bruke hver dag med datteren min. Sosialiseringen de snakker om at er så viktig i barnehage har hun hatt med søskenbarn, venninners barn og babysvømming. Hun har godt språk og uttrykker seg. Og viktigst av alt blir hun forstått! Hun viser kjærlighet til alle deriblant vår familiehund. Hun løper, har god motorikk og god kroppskontroll. Hun har aldri vært syk, er blid og fornøyd hele tiden og det viktigste er at hun føler seg både trygg, elsket og sett hver dag, hele dagen. Hun utvikler seg akkurat som hun skal og kanskje enda bedre enn andre på sin egen alder. Men kan vi si det samme for barna som krabber rundt på småbarnsavdelingen? Jeg tviler sterkt på det. De føler seg hvertfall ikke like mye sett og mindre forstått.

‘Kjære’ politikere. Når skal dere begynne å tenke på barnas beste og ivareta små barns psykiske helse? Ser dere ikke statistikken på hvor mange voksne som sliter psykisk? Hvor tror dere det stammer fra? De fleste psykiske lidelse utvikles i barndommen. De mest kritiske årene i et menneskes liv er mellom 0-3 år. Og istedefor å forebygge ved å endre de hårreisende tiltakene dere har gjort MOT mor og barn viser at dere ikke ønsker å gjøre den statistikken bedre. Dere bidrar til å skape press på allerede fortvilende mødre som igjen skaper stressede barn! Ser dere ikke hva dere gjør mot denne generasjonen som skal rives vekk fra mor før det er trygt for både mor og barn? For ja, det er ikke bare barna det går utover. Det går utover oss mødre også. Deretter hele familien. Psykisk. Så ja. Hvis vi skal nevne det igjen. Psykisk press på noe så enkelt som å ivareta barns trygghetsfølelse og foreldres behov burde være enkel matte. Jeg skal gi deg et mattestykke å tygge på: barn under 1 år i barnehage + fortvilet mor – friheten til å velge – dyrebar tid som aldri kan gjenoppleves = ? X 100. Spørsmålstegn. For hva vet du som politiker eller jeg som hjemmeværende mor om hva deres regler gjør med alle andre familier? Har vi ikke nok av bekymringer som småbarnsfamilier enn at dere skal gjøre det verre for oss?

Jeg blir sint, frustert, lei meg og ikke minst fly forbanna på dere. Skam dere! Dere bestemmer over hva vi som foreldre skal gjøre. Som at ikke mammapolitiet der ute skaper nok frustrasjon for nybakte mødre, førstegangsmødre eller 4 barnsmødre allerede gjør, skal dere også blande dere inn i VÅRT familieliv og fortelle oss hva som funker best for OSS og vår tid? Vår tid sammen. Tid vi aldri får tilbake. Du som ikke engang vet hvem vi er. Kjenner oss. Men der sitter du med penn og setter regler som skal prege våre liv. Kanskje våre allerede skjøre livssituasjoner. Bestemmer hva som er best for oss. Du sitter der med pennen din og ødelegger liv. Ødelegger barna våre. For hva? Regler. Hårreisende, ødeleggende og dustete regler som bidrar til en dårlig psykisk helse.

“Psykiske lidelser er ikke noe som skjer over natten. Det kan være medfødt, men det kan også uvikles gjennom livet. Om vi lærer oss å forebygge så tidlig som ved barnas første leveår kan vi spare mange for å måtte lide senere i livet. Men politikken lar oss ikke forebygge, de mater problemet!”

Nå er det nok! Nå er det faen meg nok! Ikke kall dette landet et trygt sted å bo. Ikke kall dette landet et rikt land når dere er så fattig på kunnskap. Ikke kall dette landet et fritt land. Fordi slik det nå er for alle som ønsker å sette barn til verden, føles det som at vi må ta valget mellom om å sette barn til verden og selv ikke kunne velge hva som er best for meg som mor, far eller barnet vi ønsker så sårt å kunne oppdra slik vi selv ønsker. For uansett hvordan vi vrir og vender på det så er det INGEN av oss som kommer best ut av slik fordelingen er nå. Spesielt ikke barnet mitt. La meg selv velge. Hvor er tryggheten i å tvinge små barn vekk fra mor og frarøve de tryggheten før de har lært å uttrykke seg? Skap et godt grunnlag for våre barn. For å sette ting helt på spissen. Ønsker dere å forebygge selvmordstatistikken? Start her. For psykiske lidelser oppstår ikke over natta. Det starter her. Det starter fra start.

Dere kan løse denne tidsklemma alle snakker om. Dere kan forebygge og deretter slippe reparasjon dere må gjøre av skaden dere nå forårsaker om flere år. Hvis dette er deres måte å spare penger på, så kan jeg med en gang si at dere lager ris til egen bak og gjør dere selv en gigantisk bjørnetjeneste. Fordi det dere gjør mot familier og barn nå, kommer og biter dere i ræva om noen år. For jeg kan love dere at sykemeldinger, angstlidelser og andre psykiske plager vil bli utfallet av det dere nå gjør for dere selv mot oss. For deres pengekasse mot andres liv.

Så du som bestemmer over mitt familieliv. Hvor ironisk er det ikke at jeg som går på NAV og lever av deres penger har en større fordel enn de som jobber og sliter? Jeg er nå som jeg har fått barn, en av de heldigste i dette landet. Tryggest. Fordi jeg får være med barnet mitt og gjøre det som er best for mitt barn og min familie uten å havne dårligere ut økonomisk eller psykisk. Når det å være ute av stand til å jobbe gjør at jeg både psykisk og økonomisk har en mye større fordel enn de som faktisk tjener penger når det kommer til å få barn- da har dere gjort en utrolig dårlig jobb. Og det kommer fra ei som mest sannsynlig sitter med uføretrygd innen utgangen av dette året og samtidig er en av de heldigste mødrene der ute. Så dette skriver jeg for alle de som blir tvunget ut i jobbene sine, de som blir nødt til å sende det kjæreste de har i barnehage før de er klare for det, de som mister tid med barnet sitt som de aldri vil få tilbake, de som økonomisk sliter fordi de ønsker mer tid med barnet sitt. Mammahjerter blør i hele landet. Men det farlige med dette er at dere risikerer ikke bare utvikling, men muligens også liv. Jeg vet ikke med dere som har bestemt dette, men JEG har IKKE fått barn for at andre skal oppdra det for meg! Rive det bort fra brystet, trøsten og tryggheten for å bli satt i en barnehage hvor de skal dele oppmerksomheten og da ikke få den individuelle omsorgen de så sårt trenger. Omsorg. Har dere glemt betydningen av ordet?

Endre den tragiske tredelingen dere har kommet frem til. Og for guds skyld; begynn å ta vare på fremtiden vår. Din fremtid. Barna våre!

17 måneder med utvikling. 17 måneder med uerstattelig tid. 17 måneder fylt med minner. 17 måneder jeg aldri får tilbake og som jeg er takknemlig for at jeg har hatt muligheten til å bruke med denne lille jenta hver eneste dag fra morgen til kveld ❤️

DET ER PÅ TIDE MED FORANDRING ❤️ TENK PÅ BARNA VÅRE!