Nå må vi bare snakke litt om å slutte snakke om dette uendelige temaet. Tynn, feit, rund, slank, chubby, syltynn, farlig overvekt, farlig undervekt, stor, liten, veltrent, utrent, overtrent, litt trent. Ærlig talt folkens. Hvis vi skal begynne å snakke om kroppspress, så er det mye mer å snakke om av HVA som bidrar til kroppspress enn dette samfunnsutviklede problemet. Legg merke til at jeg sier HVA og ikke HVEM. For ordet kroppspress blir nå slengt rundt oss i hytt og pine, og har vel alltid vært brukt i negativ betydning. Selv når det kommer til å være sunn og ha en sunn livsstil. For det presser jo andre folk til å ta vare på egen helse. Eller er det helt fjernt? Når ble det feil å være sunn og ta vare på seg selv? Jeg kjenner at dette begynner å provosere meg dette med ordet kroppspress. Det har gått for langt.

“Vi har alle forskjellige kroppsfigurer, tenner, øyne, personligheter og væremåter. Takk gud for det da vi alle mennesker har smak som så godt kjent i uttrykket er som baken, nemlig DELT! Det forandres ikke bare fordi vi deler mer, følger og irriterer oss over det vi ikke er enig i.”

Jeg vil gå mer inn på dette med den overdrevne bruken av ordet kroppspress. For i hvilke sammenhenger brukes egentlig ordet? Jeg skal bevege meg ut på farlig farvann å si; ved usikkerhet, feilplassert fokus og manglende eller bortglemt lærdom. Det er mulig jeg tar helt feil med mine påstander, men ikke misforstå meg. Å gå frem som eksempler med rumpa full av silikon og gladelig poste bilder av den unaturlige stumpen, kan såklart få frem en viss musinnelse, og skape tullete idealer hos usikre og lettpåvirkelige mennesker. Shit, nå trår jeg kanskje gjennom alle eggeskallene jeg burde listet meg over, men ærlig talt. Når skal vi skjerpe oss? Vi kan snart ikke snu huet til verken høyre eller venstre og se noen som vi så gjerne skulle hatt håret til, leppene, puppene, rumpa, hoftene, armene, øynene til? Satt skikkelig på spissen, fordi det blir rett og slett for dumt. Verden blir mindre, fordi vi deler mer og er mer eksponert enn tidligere fordi vi velger å dele mer eller følge med på det. Derav også mer vi kan irritere oss over. Om dette snart ikke blir tatt tak i fra den andre siden av problemet, vil dette eskalere til å bidra verre enn det gjør bedre. Vi må snu om. Lurer på om de stammene i jungelen som flyr med blader foran sine private deler, kjenner på kroppspresset? De løper så og si nakne året rundt. Tviler på at kropp er så nøye der. Jeg skal ikke skryte på meg å være så kjent med den delen av verden, men jeg tipper de er mer opptatt av andre ting. Som seg selv og sitt eget liv? Vill gjetting. Jeg ser bilder av meg selv for 10 år siden og får “kroppspress”, så det handler ikke om andre. Det handler om oss selv og våre egne ønsker og forventinger til oss selv, og presset vi selv legger på oss SELV. Som da ofte stikker dypere enn kroppen og utseendet. Det handler om andre typer usikkerhet, men som vi legger over på det overfladiske fremfor å ta tak i de underliggende problemene. For det er vel slik det har blitt i denne verden. Overfladisk. Utseendet er viktigere å bry seg om enn hva som er på innsiden. Når vi bruker nesten mer tid med trynet planta inn i telefonen og følger med på og blander oss mer i andres liv, enn å ta oss bedre tid til å fokusere på eget liv så er det resultatet. Hva forventer vi egentlig? Da snakker jeg ikke bare om utseendet. Kroppen er det du lever i, men det som er deg, lever inni den.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

“Det er innsiden din som bestemmer hvordan du føler deg på utsiden. Den innsiden som utgjør den du er uavhengig størrelse eller farge. Fornøyd med deg selv handler ikke om kropp og skjønnhet. Det handler om SÅ mye mer”

MITT syn på ordet kroppspress. Rett og slett fordi jeg selv er drittlei av å høre om det, og fordi vi er nødt for å gå i roten av problemet. Usikkerhet. Og hvor starter den? Lenge før vi aner. Hva skaper usikkerhet? Si gjerne media, sosiale medier også videre. Men virkelig? Skal vi fortsette å legge all skyld på sosiale medier, reklamer og “influencere”? Eller skal vi starte der noen burde startet for 20 år siden. På skolebenken for eksempel. Der du lærer at Lisa kjøpte 20 bananer, brukte 8 kroner og satt igjen med 3 elefanter. Nynorsk, som kun blir brukt i tilfeldige programmer på NRK, som du forøvrig betaler mer for og bruker mindre enn det du gjør som støttemedlem på treningssentret på nyåret. Hvor er timene om læren om livets utfordringer? Lære litt om hva livet kan kaste i trynet på deg? Økonomi, psykisk helse, PRESS?! Få inn faget som handler om livet. Vi kunne hatt et eget fag som heter press på skolen. Og kroppspress er bare et av hundre typer, og langtifra det største etter min mening. Fordi om vi kunne lært oss mer om at innsiden og det du har mellom øra er tusen ganger viktigere enn noe annet, tror jeg vi ville vært mye flinkere til å vært litt snillere mot oss selv og kanskje andre? Du lærer så lenge du lever, sies det. Og sånn skal det være. Du lærer av alt som skjer deg i løpet av livet, men noen ting synes jeg faktisk vi skulle hørt litt mer om på skolebenken. Skulle gjerne lært litt mer om viktige ting, som for eksempel psykisk helse. Spesielt ettersom det er et så stort problem i dagens samfunn. For realiteten er at å få karakterer i tidlig alder i et fag som er totalt uødvendig, skaper negativt press. Feil press i tidlig alder! Sier seg selv at det ikke bidrar til mindre psykiske plager, men det motsatte. Det starter så altfor tidlig, og kan være selve roten til årsaken for at du plutselig sitter igjen med 8 kroner på konto fordi du har kjøpt deg 3 elefanter, og må spise banener resten av måneden. For uten å spøke så er vi alle mennesker forskjellige, og noen ikke skapt for å takle høyt press. Livet kaster mye banener på oss i løpet av livet. Så det er opp til deg om du skal spise de eller ikke. Eller var det sitroner? Surt, bittert eller søtt. Spis bananer eller drikk sitronsaft. Livet skjer. Uansett. Det handler om å takle det du møter i verden. Og for noen voksne er det såklart å ha en fin kropp da viktigst. Men da mener jeg også at du er litt ute på blåbærplukking på et nypløyd jorde og fisker etter gull. Meningsløst, overfladisk og trist. Det er lov å ta vare på seg selv og føle seg bra, men vi må få lov til å gjøre det alle på hver vår måte uten at det skal bli et rabalder. Kropp er kropp! Get over it, og vær fornøyd med den du er tildelt eller gjør det du må for å føle deg vel i den, og la det være med det. Men ikke plag andre med dine egne komplekser, slik at vi viderefører dette problemet til barna våre og legger enda mer fokus på ‘problemet’. Gjør som du vil med din egen kropp, så tror jeg andre klarer å gjøre det samme med sin uten å behøve å høre noe om hva det får DEG til å føle. Skal vi kanskje snart be rike folk om å slutte å kjøpe seg fine ting, fordi vi ikke har råd til det samme så vi føler så fælt på pengepresset og urettferdigheten? Nei, jeg sier ikke at kroppspress er teit. Jeg sier at vi burde slutte å bry oss så mye om det, så kanskje barna våre følger etter? Det går faktisk ann å ta valget om å gi litt f i det vi ikke liker. Enkelt og greit. La folk være folk. Sosiale medier er kommet for å bli. Lev med det og godta det du ser der, eller lev uten det. Kjære 2020. By på mer enn overfladisk fokus, begynn å ta tak i FAKTISKE problemer og slutt å bruk ordet kroppspress på brødskiva om morran’. Det bidrar bare til enda mer fokus på alt annet enn det vi trenger å ha fokus på; generelt press!

Usikkerhet, press av alle slag, for høye forventinger i tidlig alder, lite kunnskap om hva livets utfordringer har å by på og derav sjokk når verden faktisk plutselig møter opp på døra. Det er der det starter. Ordet press. Og grunnen til at dette er grunnsteinen til kroppspress er at selv om jeg ikke er utdannet psykolog, forsker eller noe annet innen temaet så sier det seg selv at om du er oppriktig fornøyd med deg selv for hva som helst, stolt av noe av det du får til og kjenner på mestring av hva som helst, så kjenner du ikke like stort behov for å være som andre. Spesielt utseendet. Perfekt må ut, og god nok må inn. Hvor starter det? I barndommen, både hjemme og på skolen. I barndommen legges grunnlaget for hvordan du takler ting videre i livet, og om vi lar vårt fokus som voksne ligge på dette vil det bare være å kaste enda mer bensin på bålet. Slik ser jeg det hvertfall. Vi må tenke som med andre ting; Stress avler stress. Fokus på kropp, avler fokus på kropp. Positivt eller negativt. Når riktige ting kommer inn i hodet, vil det ikke komme feil ut gjennom øya. Vi må starte med å skape god selvfølelse i tidlig alder. Vi må bidra til mestringsfølelse og egenkjærlighet! Vi må lære selv å mestre tanken om å være god nok for oss selv, ikke om vi er god nok for andre.

“Vi må vise, lære og oppfordre våre barn og yngre generasjoner litt mer om det å være glad i seg selv for den de er og for det de får til, fremfor hva de ikke får til. Ikke minst gå frem som gode eksempler på det som er viktig i livet. Hvordan skal vi gjøre det når vi selv lar oss påvirke så negativt av andre mennesker som vi gjør? Det må starte hos oss voksne, som forøvrig har mistet helt fokus på det viktige. Vi må få lov til å gjøre det vi trenger for oss selv, uten å bli dømt for det bare fordi det ikke er normalen for deg selv eller alle andre. Det er jo nettopp dette som gjør oss usikre og skaper kroppspress. Ikke det vi gjør, hvordan vi velger å se ut, men hva alle andre skal mene om det. Men hva godt gjør det?”

Hva ser du? 6 år og 30 kilo forskjell. Det du ikke ser er hva som foregår på innsiden. Noe jeg alltid har vært klar på er at så lenge JEG ikke føler meg bra med meg selv, har det ingenting å si hva andre sier. Uansett. Jeg gjør det jeg må for meg selv for å føle meg vel i egen kropp og eget sinn. Ingen sosiale medier kan forandre på det. Kun meg selv.

Jeg skulle så gjerne snakket mer om dette temaet, men det enkle er ofte det beste. Jeg er ikke blåøyd og tror at kroppspress BARE går på disse tingene og at det ikke er et problem. Det er bare et av mange. Jeg må bare si hva jeg tror er hovedproblemet. Usikkerhet. Fordi hvis vi ikke er gode nok, så må vi hvertfall være pene nok? Blææææ. Vi lever i en fordomsfull verden, og det vil ALLTID være press. Og jeg gidder ikke engang å ramse opp alle typer press. Poenget er; Skal vi fortsette å snakke om kroppspress, eller skal vi snart snu om å begynne å fokusere generelt på ordet press? For jeg kjenner at jeg bryr meg midt i den ene av alle de stjernene jeg har på kroppen om kroppspress fremfor prestasjonspress? Sett hva du vil av ord foran press som du kjenner på og gjør noe med det. Den eneste som kan gjøre forandring på det du er misfornøyd med, er deg selv. Så kan vi bare slutte å være så opptatt av hva ALLE ANDRE driver med og heller fokusere på oss selv? For de som lar seg provosere, påvirke og irritere over hva andre mennesker velger å gjøre for seg selv og sitt liv, har mye større utfordringer som bør tas tak i. Da er det ikke utseende som er hovedprobelemet! Så budskapet her er vel om du er så misfornøyd at du lar deg så sterkt påvirke over hva andre gjør med sin kropp og SITT EGET LIV så er det kanskje på tide å ta tak i det som du selv er misfornøyd med i ditt, så skal du se at du sakte men sikkert bryr deg mye mindre om hvilke valg andre tar fordi du er fokusert på deg selv og jobber mot dine egne mål. Så vil du til slutt innse at problemet ikke ligger i utseendet, men noe helt annet som ikke er i nærheten av å være like overfladisk som utseendet, verken ditt eller andres?

Jeg vil nok en gang råde voksne folk til å gå tilbake til noen av de første og mest enkle tingene vi har lært da vi var små. Barnesanger. Mye viktige budskap i barnesanger nemlig. Om vi bare kunne tenke som et barn en gang iblant for å finne de enkleste simpleste svarene uten å overkomplisere, overtenke og overanaylysere med våre voksne hoder så tror jeg det ville vært mindre krig i verden og mye mer forståelse av hverandre. Tenk om vi kunne vært så forståelsesfulle som vi en gang var. Når vi gikk i barnehagen og alle barn så like ut fordi man ikke så utseendet, men innsiden? Vi burde lære av barna. Spesielt når den voksne verden har blitt som den har blitt. Overfladisk. Vi lærer i barnehagen at vi skal leke sammen, dele og være snille. Så kanskje vi skal prøve å leke bedre sammen, dele ting vi ønsker å dele uten å måtte ta dritt fra andre pågrunn hva det gjør med andre og heller fokusere på å være snille mot hverandre? Vi burde kanskje alle voksne hatt en uke i barnehagen og lært litt igjen. Tror mange av oss kunne hatt godt av det da det ser ut til at vi har glemt de mest grunnleggende tingene i livet som vi lærer før vi klarer å tørke oss sjøl. Avslutter med et lite vers fra en eldgammel barnesang, og håper den gir litt mening.

“Tenk om vi kunne leke sammen alle sammen
Da fikk vi en rekke fra Afrika til Drammen
Noen ville le og noen ville skrike
Meget er forskjellig
Men inni er vi like”

GOD HELG ❤️

Jeg har lenge sagt at alt skjer av en grunn. Og det gjør som oftest det. Selv om livet kaster oss noen tragedier og sitroner vår vei som vi virkelig skulle vært foruten, så er det slik livet er. Min godeste pappa har alltid noen morsomme uttrykk på lur, og et av de beste er: livet er hardt, men meningsløst! Useriøst og morsomt, men et så utrolig humoristisk uttrykk for når ting bare virker helt håpløst. Noe vi trenger som mest i harde motbakker er humor!

I dette triste januar været kjenner jeg at det er viktig med litt positive ord og råd! Disse tingene går vel i hovedsak ut til dere som sliter litt med psyken, jobber dere over ei lita fartsdump eller rett og slett trenger et lite spark i baken for å komme dere ut av vinterdepresjonen. Sesongbasert depresjon dere. Det er faktisk ikke noe å spøke med, selv om jeg tror ordet blir brukt litt for ofte av folk som kanskje ikke helt vet hva en depresjon er. Noen blir faktisk i takt med vinterens mørke, ganske så deprimert. Og for oss som er ekstra utsatt for depresjon generelt, er vinteren nesten alltid en litt skummel tid. I mange år var den nesten min verste fiende. Vinteren drar ikke bare med seg kulde og mørke dager. Den forverrer alle betennelser og smerter man har i kroppen, som igjen gjør deg mer sliten og lei. Dette har for meg vært en stor hindring i mange år, så jeg kan snakke av erfaring når jeg sier at vinterdepresjon er helt grusomt! MEN, dette skulle være et oppløftende innlegg og dit kommer vi nå.

I mange år har jeg haaaaatet vinteren. Jeg er sommermenneske og har alltid drømt om å flytte til et varmere land. Åh, for et lykkelig liv det hadde vært med varme og sol stort sett hele året. Drømmen dere! Hadde det ikke vært for at jeg er så familiekjær som jeg er, ville jeg nok allerede snakket flytende spansk, hatt en time siesta i arbeidstiden og hatt en fin brunfarge året rundt. Men nei, her er jeg. Bleik. I norge, men viktigst av alt; ikke lenger så motstander av vinter fordi jeg har funnet de positive små tingene med det også. Så. Hvordan har du fått til det, tenker du? Gjøre det beste ut av det vi har og se det positive, fremfor å finne det negative med det vi ikke har. Tada! Neida, det var ikke gjort på et tada øyeblikk. Det tok som alt annet, mye tid og trening. Men jeg kan prøve å gi det jeg kan av råd som kanskje vil funke for deg også. Om du legger inn innsatsen. For den må du stå for selv, med litt hjelp ved siden av kanskje?

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

“Gleder du deg over det du har eller sørger du over det du ikke har? Gjør du det du ønsker å gjøre, eller ønsker du å kunne gjøre det du vil? Leter du etter ting som gleder, eller gleder du deg over det du finner?”

Etter flere runder med depresjoner har det tatt mye tid å komme til det tankesettet jeg sitter med den dag i dag. Uten å virke for dyp, så vil jeg si at all motgang jeg har møtt har virkelig hatt en effekt på sinn, hode og syn på livet. Og uansett hvor tøft det har vært og noen ganger er, sitter jeg igjen med mye livserfaring som kanskje ikke andre vil oppleve i løpet av et helt liv. Så til dere som føler dere sitter i en håpløs situasjon; ting tar tid. Men det er til slutt veldig verdt det, for tankegangen du får gjør deg kanskje til et mye mer reflektert menneske. Og det beste av alt; du kan finne glede i de tyngste tidene og minste tingene!

“Når du har sett mørket på kloss hold, vil du se lyset på en helt annen måte enn før. Og det er så viktig å huske på at du aldri kommer ut av noe uten å sitte igjen med noe. Ikke tenk at du går tomhendt fra noe uansett hvor meningsløst det virker å være. All form for erfaring er ny livserfaring. God eller dårlig. Og du kommer mye lenger i livet med mye livserfaring etter flere motbakker, enn å aldri ha møtt motgang. Du kan takle det meste livet kaster i trynet på deg. Det er nettopp derfor du finner styrken i det negative!”

1. Ta tak i det som er støy i livet ditt. Da mener jeg alt som får frem dårlige følelser, uansett hva eller hvem det er. Det er kanskje det vanskeligste vi gjør, fordi vi er redde for å tre ut av de vanene vi har og ut av komfortsonen vår. Men oftest er det slik at selv det du har gjort i flere år før du ble deprimert, ikke lenger kanskje gjør deg så godt. Forandring er som regel nøkkelen og det som skal til for å komme deg opp og videre, uansett hvor skummelt. Desto skumlere, desto viktigere? Og det er ikke alltid det trenger å være store forandringene. Og like viktig; legg til det som mangler, om du kan.

2. Vær takknemlig for det du har, og tenk mindre på hva du ikke har. Det avler faktisk ikke annet enn negativt. Om du f. Eks sitter i økonomisk krise, så prøv å tenk at penger kan ikke kjøpe alt. Den kan ikke kjøpe helsa di, den kan ikke kjøpe menneskene du har rundt deg, den kan ikke kjøpe at menneskene rundt deg er friske. Du kan ikke kjøpe livet. Penger er et evig “problem” i dagens press, men det er langtifra alt! Har du mat på bordet og tak over hodet, er du mye heldigere enn mange andre i denne verden. Noe vi glemmer i dette I-landet hvor ordet luksusproblem i seg selv gir en etterklang til ‘mye vil ha mer’.

3. Finn gleden i de små tingene! De er ikke bare de viktigste, men også så veldig viktig å ikke overse. Når ting er vanskelig, er det flere små ting som kan hjelpe. De kan være bittesmå, men utgjøre så stor forskjell. Et veldig godt eksempel som jeg tror ALLE kan relatere til er når du får en skikkelig kraftig influensa og er slått ut i flere uker, da setter du plutselig veldig stor pris på når du er frisk. Bare det lille som smaksløkene og luktesansen er noe du tenker at du aldri igjen skal ta for gitt! Og så fort snørra har sluttet å renne, har du allerede glemt. Du tenker kanskje ikke når du ER frisk, at du er takknemlig for at du har helsa i behold. Det finnes ALLTID NOE å glede seg over, vi er bare for dårlig til å stoppe opp og tenke over det. Ofte er det så små ting at du ikke ser de med det første.

Jeg kan prate om dette i votter og vinter, men jeg mener disse 3 punktene er det som er det som bidrar til et litt annereldes tankesett. Jeg kan ikke dy meg med å skrive: og slik står de 3, tro, håp og kjærlighet. Og størst blant dem er kjærligheten. Sånn uten å spøke; ha troen på forandring og ikke minst deg selv! Håp; for hva som helst. Håp på det beste. I alle situasjoner. Det er viktig med forventninger, men håp er så mye viktigere! Kjærlighet du har for deg selv, kjærlighet for det du har og kjærlighet for menneskene rundt deg.

For hva er vi mennesker uten disse 3 tingene? Jeg skal ikke sitere bibelen noe mer her i dag, men det er faktisk noe i det. Troen på deg selv, håp for deg selv og kjærligheten du har for deg selv. Størst blant dem er faktisk kjærligheten. Egenkjærligheten først og fremst. Den jeg tror er den absolutt vanskeligste kjærligheten å vise. Så start der. Plei kjærligheten til deg selv, så vil du sakte men sikkert se at det andre kommer av seg selv også. Hvordan gjør man det? Noen ganger må man grave veldig dypt for å finne selv for de enkleste svarene. Da trenger vi å starte med det første vi skal være takknemlig for, nemlig livet og at vi lever. Nå.

AKKURAT DU som leser dette, som alle andre mennesker på denne jorda, vant den tøffeste konkurransen blant mange millioner andre. Du svømte for livet, rett og slett. Du vant den viktigste konkurransen du noengang vil delta i. Du ville ikke vært her ellers. Du vokste deg større og sterkere hver dag i flere måneder. Ikke alle fikk muligheten til det. Du ble født. Ikke alle fikk den muligheten heller. Du er heldigere enn du kanskje tenker over! Du både fikk livet i gave, og var samtidig livets største gave for noen andre. For realiteten er om vi skal dra det enda lenger, så tar vi livet for gitt. Hver eneste dag. Frem til noe skjer, og vi innser hvor skjørt livet faktisk er. Livet er ikke en selvfølge. Så slutt å ta det som en selvfølge! Av alle milliarder mennesker i verden, så finnes det EN av deg! Unike deg som både tenker, er og ser ut som deg. Du er med andre ord helt spesiell, og for mange mennesker så utrolig verdifull og uerstattelig. Ingen kan ta din plass på denne kloden. Prøv å tenk på det litt oftere. Du har livet. Nå. Du hadde det i går, du har det nå og om du er heldig så har du det i morgen også.

Til deg som nå føler at hverdagen virker meningsløs, du som tviler på deg selv, du som ikke tror at du fortjener godt. Til deg som akkurat nå ikke helt klarer å se lyst på noenting og tror du ikke fortjener kjærlighet. Det er så lett å gå seg helt bort i vonde tanker og følelser. Men om du skulle satt tankene på pause for et lite øyeblikk, så synes jeg du skal stille deg selv disse spørsmålene; Når skjedde det, hvem fikk deg til å tro, og hvorfor sluttet du å tro at du ikke er verdt kjærlighet?

GOD HELG ❤️

Oppi alt julestress, gaveshopping og all fokus på at vi spiser så mye usunn mat, vil jeg skrive litt om hvilke tanker jeg har rundt det med den ensomme julekvelden. Julen er jo for oss alle stort sett det samme. Det handler om tradisjoner, god mat, gaver, kjærlighet, familie, samhold og inkludering.

“Tenk om julens sammenkomster, inkludering og samhold kunne vart året rundt. At vi kunne føle oss litt mindre ensomme på en vanlig søndag eller tirsdag. Ville julen blitt annerledes, eller ville vi bare blitt flinkere til å tenke på hverandre hele året?”

Jeg er i overkant glad i julen og alt som følger med. Selv om jeg i år går på diett, setter ikke det noen stopper for stemningen av den grunn! Fordi det handler ikke bare om maten og HVA vi spiser, det er HVEM vi spiser den sammen med! Julen består av julebord etter julebord, familiemiddager, sammenkomster og juletradisjoner som koste hva det koste vil, skal overholdes. Vi inviteres overalt og blir inkludert som aldri før. Nesten som at man skal ta igjen for tapt tid sånn på tampen av året. Det inviteres inn til julaften for de ensomme og familier som har en ekstra plass rundt bordet, åpner dørene sine. ‘Der det er hjerterom er det husrom’ blir nesten et eldgammelt ordtak som vekkes til live etter mange år i dvale og sprer seg som ild i tørt gress i de sære norske hjem. Ja, jeg sier sære fordi det er ikke å skyve under en stol at vi nordmenn er sære. Vi blir liksom ekstra gavmilde, ekstra omtenksomme og ekstra inkluderende i julen. Det er en veldig fin ting og er blant noe av det som gjør at jeg elsker julen så mye som jeg gjør. Samholdet og all omtanke som spres som aldri før.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Det kan være jeg er alene om å tenke dette, men er det ikke trist at man ellers i året nesten glemmer litt det man påminnes om i julen? Den ledige plassen som nå fylles, står ellers tom resten av året også, gjør den ikke? Tenk om vi kunne tenkt at ensomheten for noen er der 365 dager i året, og ikke bare denne ene kvelden. Tenk om invitasjoner om en plass rundt bordet for de som ikke har noen, kunne vært en gest man gjorde bare fordi man ønsket å glede noen på en vanlig tirsdag. Misforstå meg rett; ingen skal sitte alene på julaften, men er det ikke like trist å være alene på sin egen bursdag eller nyttårsaften også? Julen er vel egentlig ikke et unntak. Vi bare tenker at det er ekstra viktig i julen. Men det er vel hva vi gjør mellom denne julaften og neste julaften som er viktigst?

Tiden man har sammen settes ekstra stor pris på i julen. Vi minnes om at familie, venner og kjærlighet er det viktigste vi har i livet, og at vi mennesker skal ta vare på hverandre! Ingen skal sitte alene på julekvelden. Mange mener at en ensom julekveld er den mest ensomme dagen i hele året. Jeg kan godt forstå det, og synes det er utrolig fint gjort av alle de som åpner hjemmene sine. Og en dag håper jeg å kunne gjøre dette selv også!

“Oppsummert føler jeg at julen er en årlig påminnelse mange trenger i dette digitale kaoset 2019 vi lever i for å få en nødvendig påminnelse om hva livet egentlig handler om; Kjærlighet og tilhørighet.”

Du våkner kanskje til en julestrømpe om du er heldig. Samtidig blir du minnet på at du hvert år lurte på hvordan mamma og pappa klarte å fylle den uten at du våknet. Du skrur på nrk for kanskje første gang i år for å se på 3 nøtter til askepott. “lalalalalalalalalalalaaaaalaaaa” Melodien vekker opp så mange minner som drar deg rett tilbake til barndommen, og du kan med en gang kjenne gleden som om den var i går. Når du så alle julegavene under treet som endelig skulle pakkes opp! Åh, den spente gleden! Du må smile for deg selv når du tenker tilbake på julemorgenen i pysjen og frokosten var innholdet i julestrømpa. Det er som et godt minne med savn fordi du vet at du aldri vil få det tilbake igjen og du noen ganger så gjerne skulle ønske du kunne være barn igjen den julemorgenen! Tidsmaskinen skulle så inderlig eksistert nå. Bare i 10 minutter, så jeg kunne vært 10 år en gang til…Du svelger unna klumpen i halsen som plutselig kjentes ut som på størrelse med den største kula på juletreet. Julen kan bringe frem mye følelser hos oss alle. For noen gode og for andre vonde. Det er vel kanskje det som gjør oss så mye mer følsomme også i denne høytiden?

Du er voksen, blir eldre og minnene deretter. Gavene under juletreet har minsket gradvis med årene, og det er julemiddagen som nå er det du gleder deg aller mest til. Og selvfølgelig 3 nøtter til Askepott. Men det er noe med julaften som får deg til å ønske at du var barn igjen. Sånn føler nå litt hvertfall jeg det. En påminnelse om at den tiden du har nå får du ikke tilbake. De små tingene du tenker ikke er så viktig, blir plutselig et minne du husker flere år fremover. Du husker ikke gavene. Du husker stemningen, menneskene og tradisjonene.

“Det får meg også til å tenke at jeg skal bruke tiden min med mine nære og kjære hele året. Jeg skal ikke sitte en julaften og angre på tapt tid med de jeg er glad i og at jeg burde prioritert annerledes. Jeg vil bruke den tiden jeg har, med de jeg har. Hele året!”

Jeg har nå blitt mamma selv, og mine tradisjoner skal nå videføres. Jeg skal nå fylle julestrømpe på natta uten at hun hører det, gjøre så godt jeg kan for at hun tror på julenissen så lenge som mulig, vise henne 3 nøtter til askepott og disneys jul, sørge for at hun blir servert god mat, gi henne tradisjoner som gjør at julaften skal være et godt og fint minne med savn når hun sitter om 30 år med sine egne barn og husker tilbake.

Men utenom dette skal jeg bruke tiden mellom hver julaften på å vise henne kjærlighet, at vi skal ta vare på hverandre hver dag, inkludere alle rundt oss så godt vi kan hele året, aldri ta tiden vi har med de rundt oss for gitt. Og det viktigste av alt; uansett hvor travle vi er, og dårlig tid vi føler vi har, så handler det ikke om hvor mye tid vi har, men HVA og HVEM vi prioriterer å bruke den tiden på!

Før jeg avslutter med å si GOD JUL og GODT NYTTÅR til dere alle som tar dere tiden til å lese, vil jeg bare slenge ut en siste mening:

Jeg håper alle som har barn denne julaften gjør alt de kan for å gi de like trygge, gode og glade juleminner som jeg har fått i alle år. Gaver fikk jeg alltid nok og sikkert også for mye av, men som kort forklart over her, er det ikke gavene jeg husker aller best. Så til dere der ute som kanskje ikke har så god råd og kan gi barna deres akkurat det de aller mest ønsker seg, så er det ikke dette som tas med videre i livet. Mange gaver ender ofte opp på Fretex etter noen år uansett. (Og tenk, all den tiden vi bruker på å stresse med disse julegavene hvert år!) Det er kjærligheten du viser de hele året, stemningen rundt bordet og tradisjonene du gir de og at du gjør det du kan for de uansett hvilken økonomisk situasjon du er i, som de vil minnes i voksen alder. Penger betyr lite når det kommer til stykket. Til dere som har åpnet dørene og dekket på til en eller flere ekstra i år; For en utrolig fin ting å gjøre for å vise barna deres at inkludering er viktig. Uansett.

Hvilken jul husker du, og hvilken vil du at dine barn skal huske? ❤️

GOD JUL ❤️❤️

Nei, jeg snakker ikke om det koselige Putti Plutti Pott- stykket. Skjegget til nissen kan vente, for du må finne selvinnsikten om du skal være med på denne sledeturen. Jeg ønsker ikke å lage et langt om lenge og lengre enn langt innlegg, men et ganske bastant og ærlig skal du se at det blir. For JEG mener nemlig det skal være på detta viset!

Året står på hell og vi spiller julesanger til vi blir grinchen i trynet, ørene blir spisse og skjegget blir hvitt. Og det er EN sang med ETT budskap som jeg kjenner at kiler meg litt i irritasjonshåret i nesa; i nydelig sopran synges det.. OooOg minnes om at julens bud er kjærlighet og freeeeeeeed! Og hveeeer gang tenker jeg; nei, tenk så fin verden hadde vært om dette var bud som kunne vart hele året! Kjærlighet og fred altså…og hva er kjærlighet og hva er fred? To ting som først og fremst burde starte inni deg selv. Egenkjærlighet og fred i sinnet ditt. Så godt det lar seg gjøre hvertfall.

Hvor vil jeg med dette? Jeg vil at du skal ta deg to minutter hvor du reflekterer over året som har gått. Har du kastet bort tiden på mennesker som ikke gir stort mye tilbake uansett hvor mye du gir, vært i en jobb som drar all energi ut av deg, vært i et forhold som står og trekker livsgleden ut av deg like hardt som kjerringa med nesa i stubben? Eller var det stubben i nesa? Vel, det kan vel forsåvidt ses på begge måter. Fordi tingen er at det er kun DU som kan styre (hvertfall mesteparten) av tingene i livet ditt. Det er lett å sette seg fast i stubben. Den gode gamle, trygge og “gode nok” stubben.

DU har ETT liv. Jeg sier DU med store bokstaver fordi det er ditt liv. Ingen andres. DITT! Du skal ta valg som påvirker deg, du skal gjøre ting som føles riktig for deg og du skal gjøre det med hodet hevet høyt og godt over alle de som mener du tar feil. For det er ingen andre som kan fortelle deg hva rett og galt er for deg. Jeg har alltid sagt at det viktigste du gjør i det ene livet du har, er å være god mot andre og mot deg selv! Og forøvrig kan du gjøre som du vil.

Vi lever med altfor mye forventninger fra alle kanter, kriker og kroker. De tyter frem i jobben, av familie, venner, på sosiale medier og kan dukke opp ganske så upassende spesielt når man er på et sted i livet man ikke takler de så bra. Forventinger er et ord som er så utrolig negativt ladet i mange tilfeller. Spesielt om det er andres forventninger og ikke dine egne. Meninger du ikke har bedt om, belæringer du ikke ønsker, kommentarer du kunne vært frabedt og kritikk som ikke er i nærheten av konstruktiv. For selvkritikken, det er den verste og kan være ganske destruktiv i seg selv.

“Vi lever i et evig forventningpress. Vi lever i et konstant “jeg må være best” samfunn, som ikke avler annet enn stress. Vi glemmer det som er aller viktigst.”

Hvert eneste år er jeg evig takknemlig for de jeg har rundt meg, takknemlig for nok et år med mine nære og kjære. Nok et år jeg har kommet meg gjennom, nok et år jeg har lært av både oppturer, nedturer, feil og suksess. Nok et år jeg kan legge bak meg, og muligheten til å fortsette på det neste! Det er så lett å ta folkene rundt deg for gitt, fordi de er der jo alltid. Men plutselig er de ikke det, og du sitter igjen med følelsen av å ikke utnyttet tiden din mens du hadde den. Men da er det for sent. Da sitter skjegget nemlig fast i postkassa også, for den muligheten kommer aldri tibake igjen.

Ikke overse de som er gode mot deg, ikke la noen fortelle deg hva som er riktig å gjøre for deg, ikke ta noen rundt deg for gitt, vær deg selv og vær stolt av det, gjør det som gjør DEG lykkelig og ikke la deg påvirke så mye av andres forventninger til deg. Du kan bare gjøre det beste du kan, og har du gjort det kan du ha god samvittighet.

Vi har alle forventninger til oss selv, og spesielt som en utrolig selvkritisk person kan dine egne forventninger til deg selv være mer enn nok, og noen ganger kanskje også for høye. Jeg snakker selvfølgelig ikke om forventninger som å gjøre det du skal gjøre i f. Eks en jobb, men generelle valg du tar i livet. Grunnen til at jeg er så utrolig opptatt av dette er fordi jeg selv har innsett at så fort forventningene mine til meg selv blir for mange, så kryper jeg inn i skallet mitt og begynner en selvdestruktiv prosess om å bare gi opp alt. Nettopp fordi det blir for mye. Og det er nettopp derfor jeg vil tilbake til dette med overskriften på innlegget.

“Vi er rundt 7,7 milliarder mennesker på jorda. 267 mennesker fødes hvert minutt, mens 108 mennesker dør. Du er 1 av 7,7 milliarder, du var en gang en av de 267, og du vil en gang være 1 av de 108. Ikke kast det bort!”

Spontaniteten og impulsiviteten min henger sammen med min EUP (emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse), men vettet mitt følger deretter med tanken om at den dagen jeg ligger for døden, vil jeg ikke angre på alle de impulsive valgene jeg tok, eller den gangen jeg brukte altfor mye penger på de skoene, eller når jeg kjøpte en dårlig julegave som ikke slo an. Jeg vil tenke tilbake og reflektere over om jeg gjorde mitt beste. Mitt beste som person. Gjorde jeg andre mer godt enn vondt? Brukte jeg tiden min på det jeg ønsket å gjøre, eller ble jeg så påvirket av andre at jeg ikke fikk levd det livet jeg selv hadde ønsket? Ville jeg kunne se tilbake og vite at jeg brukte det ene livet jeg fikk på MEG?

Det er mulig dette blir altfor dype tanker, tankevekkere og ord som treffer feil for noen. For noen har ikke så dype tanker om livet. Det er noe av det som følger med psykiske utfordringer. Du ser på livet fra en side ikke veldig mange gjør på både godt og vondt. Og jeg er veldig glad for at jeg noen ganger tenker mye på det. Det får meg til å gjøre meg selv godt. Bruke tiden med de som gjør meg godt, og som får frem det gode i meg, med de jeg er aller mest glad i og de som er aller mest glad i meg. Jeg prøver å gjøre det som gir meg glede, og så langt det lar seg gjøre å unngå det som gjør meg nedfor. Der det starter er å tilbringe tiden din med de som ønsker å tilbringe tiden din med deg. Enkelt og greit. Ikke bruk energi, tid og følelser på de du stadig søker anerkjennelse fra men ikke får, ikke dilte etter de som ikke ser på det som en selvfølge å inkludere deg. Du har flere personer i livet ditt som er glad i deg og flere som ønsker tiden din. Ikke glem de som alltid er der, de som alltid vil PRIORITERE deg inn i hverdagen sin. Hold deg unna mennesker med mentaliteten “vil du være med, så heng på!”

Du skal aldri behøve å henge deg på, du skal ha følelsen av å være ønsket, elsket og god nok for andre. For vi alle mennesker har forventninger til oss selv, til andre og tilgomed til livet og hva livet har å gi oss. Men den viktigste forventningen er den som omhandler inkludering, fordi for alle oss mennesker er det den viktigste, såreste, vondeste, men også beste følelsen når det gjelder.

“Så i denne siste delen av året. Hva gjorde dette året for deg? Hva ønsker du til neste år? Hvilke forventninger har du?”

Jeg forventer å fortsette med tanken om å bestemme over eget liv, så godt det lar seg gjøre slutte å la meg påvirke av alt rundt meg som får meg til å tvile på meg selv, mine valg og mine handlinger som omhandler MITT ene liv! Jeg skal først og fremst ta ordene kjærlighet og fred. Bli flinkere til å vise meg selv kjærlighet og fortsette å vise kjærlighet til de rundt meg. Prøve å slutte fred med alle demoner, selvdestruktive tanker og forventningspress. Julens bud for meg er en ytterst nødvendig påminnelse for oss alle mennesker om at all kjærlighet vi viser hverandre i julen, skulle vi vært MYE flinkere til å vise hverandre alle de andre dagene mellom hver eneste julaften!

Ta kontakt med de du savner, bruk tiden med de du er glad i. Ikke glem at denne julaften kunne det like godt vært du som sitter rundt et bord hvor en plass plutselig er blitt ledig. Der det i fjor satt en person som kanskje var frisk, lo og skålte god jul!

Har du noengang følt deg annerledes, rar, utenfor, spesiell på den negative måten eller at noe ikke er som det skal være men bare tror at det er noe galt med deg? Da håper jeg du tar deg tiden til å lese min historie.

Noen tenker kanskje hvorfor jeg i alle dager deler dette så åpent, men jeg har følt meg så mye alene og ensom i denne verdenen vi lever i og føler noen ganger som at jeg er den eneste som lever med dette. Jeg ønsker å bruke mitt mot, min stemme og min åpenhet til å fortelle andre som meg at de ikke er så alene som de kanskje tror. For dette snakkes ikke høyt om. Men hvorfor det?

“Siden jeg var liten har jeg alltid husket meg som veldig følsom. Jeg ble fort sint, og klarte ofte å ikke styre temperamentet mitt fordi følelsene satt så løst. Min tid på ungdomskolen husker jeg som at jeg var veldig mye lei meg. Gråt ofte når jeg var alene. Men på den tiden visste ikke jeg hva depresjon var. Jeg var jo faktisk bare et barn.”

Første gang jeg ble sykemeldt var jeg 21 år gammel. Det startet først som en ekstremt sosial angst, og utviklet seg til verre depresjoner. Jeg jobbet, ble sykemeldt, jobbet, ble sykemeldt, jobbet og ble sykemeldt. En sykemeldingsmaraton som har vart i snart 10 år. Depresjon som kunne komme og ta meg når som helst. Har du noen gang hatt sosial angst? Du er rett og slett redd for å møte andre mennesker og føler nesten at du skal dø om du møter noen? Hjertet ditt banker så hardt at du kan smake hjerterytmen i halsen. Magen vrenger seg og du blir bokstavelig talt dårlig i magen. Dette er sosial angst.

Perioden varte lenge, og når du har det vondt inni deg føles tiden som den går utrolig sakte. Du venter på at du skal våkne til en bedre dag, men den kommer aldri. Du håper hver dag at det skal gå over, men så enkelt er det dessverre ikke. Livet føles meningsløst, du blir verken glad eller trist for noe. Du bare er. Følelsen av at du er en byrde for alle er tilstede hele tiden. Har du noengang hatt sorg? Kjærlighetsorg, sorg eller bare gått gjennom noe som føles håpløst og at lyset i andre enden av tunnelen ikke er der. Føles som en blindvei inn i en mørk labyrint hvor eneste utgangen er et dypt stup ned til et sort ingenting, en stor vegg du ikke kan komme deg forbi uansett hvor høyt du klatrer, hvor lavt du kryper eller hvor mange mil du løper til hver side. Det føles håpløst, og når du har prøvd lenge for å komme deg forbi veggen eller ut av labyrinten begynner du å gi opp fordi livet har blitt meningsløst. Du orker ikke mer. Du er sliten. Sliten av livet. Dette er depresjon.

“Alltid vil det finnes noen mennesker som har det akkurat som deg. Du er ikke alene!”

Men alltid vil det finnes mennesker der ute som vil dømme deg, peke deg ut som lat, tro du er en snylter på NAV som ikke vil jobbe, mener psykisk sykdom bare er tull og en dårlig holdning til ting eller en unnskyldning for å ikke jobbe. For det finnes nok av de menneskene der ute. De som ikke aner hvordan det er å gå gjennom en depresjon, aldri kjent på angst eller aldri følt på sorg.

Som en ganske selvbevisst, uredd og smart person skal jeg rope ut om min utfordring, og min jobb. Den kalles MEG og jobben heter Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Arbeidstidene er fra våken til søvn minimum 16 timer i døgnet, 365 dager i året. Hviletid er stort sett på natten, men ikke alltid. Ferieavvikling er ikke mulig, fridager kan ikke garanteres og jobben kan ikke sies opp før du legger på røret. Ulønnet. Ville du tatt jobben? Ikke jeg heller om jeg hadde valget.

Jeg skal ikke utdype så veldig om denne diagnosen, da jeg kunne skrevet i votter og vinter om dette og mistet deg som leser dette oppi mye dystre ord og tanker. Jeg ønsker heller å fortelle om hvordan dette kan oppleves.

Som jeg sa tidligere sitter følelsene løst. Og det letteste med ord jeg kan forklare av hvordan dette er å leve med så vil jeg si veldig følsomt. Jeg føler alt sterkere enn deg, både på godt og vondt. Jeg elsker hardere, men faller også hardere. Følelsene går begge veier, som igjen kan føre til mye fint men også mye vondt. Jeg kan bli SÅ glad, men jeg kan også bli SÅ lei meg. Jeg kan bli SÅ effektiv, men også SÅ sliten. Jeg kan våkne en dag og være deprimert og ikke finne glede i noe, men jeg kan våkne neste dag og være glad og finne glede i nesten alt! Slitsomt tenker du? Ja, de tunge dagene er helt forderdelige. Spesielt fordi jeg er selvbevisst nok til å være klar over når disse dagene er der og jeg så sårt ønsker å fungere normalt. Kan jeg ikke bare være “meg selv” i dag? Jeg vil så gjerne få til, jeg vil så gjerne….

“Den eneste tingen jeg får til på slike dager er det er å være blid mamma. Alltid. Det er ikke akkurat så vanskelig ettersom jeg har verdens snilleste og blideste datter. Men det er også det eneste jeg nesten får til på slike dager. Det er som å starte på 10 prosent strøm når du står opp, men ikke få ladet opp før neste dag.”

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse høres så brutalt ut. Både ordet ustabil og personlighetsforstyrrelse er ganske kraftige ord som ikke plinger så godt. Og det er heller ikke noe godt å leve med. Jeg kan ha dager hvor jeg er den mest sosiale blide personen, effektiviteten selv og får nesten bygd Rom på en dag. Virkelig, nesten! Jeg føler meg sterk, flink, effektiv og at jeg kunne fått til hva jeg vil! Jeg kan få impulsive innfall, som ofte har satt meg i noen kjipe situasjoner senere, men som ofte har bidratt til masse positive ting.

Jeg kan våkne neste dag og føle meg mentalt og fysisk utslitt- som at jeg har jobbet i 3 uker med et krevende og vanskelig prosjekt og samtidig lastet en lastebil full av betong uten hjelp. Tiltaksløs, totalt mislykket- jeg jobber jo ikke engang. Jeg er jo en latsabb. Meningsløs, nyttesløs for verden, usosial- med et hint av sosial angst, lei meg og sint. Hvorfor er jeg her egentlig og hva er meningen med livet?

Heldigvis er noen av de spørsmålene besvart allerede av meg selv idet jeg stiller meg de. Du er heldig. Du har familien din som er friske, du har verdens fineste datter og en mann som godtar deg for den du er. Jeg kunne egentlig ikke vært heldigere. Jeg har verdens beste venner også. Dette er de tingene jeg må tenke på når det blir for dystert. De store tingene i livet og det som gjør meg takknemlig. For hva er egentlig meningen med å ha det sånn her?

Slik føles de tøffe dagene. Jeg graver etter gull i et hav av kull, jeg leter etter svar som absolutt ingen har. Jeg er i en konstant indre krangel med meg selv. Skjerp deg, Jasmine. Dette er ikke deg. Du er blid, sterk, omtenksom, snill, beinhard, målbevisst, morsom, trofast og du kan ta over verden om du vil! Nei, du er lat, arbeidsledig, mislykket og kommer ikke til å få til noenting. Du er håpløs. Du kan bare gi opp fordi du får det ikke til uansett. Gi opp alt.

Det er SÅ mange mennesker der ute som lider av alle typer forskjellige psykiske utfordringer. De som lever i stillhet, de som er åpne, de som kjemper kamper verre en du aner hver dag som andre ikke ser. De som ikke orket mer. Psykisk sykdom er som oftest usynlig, men kan også få synlige arr på kroppen. Den spiser deg opp fra innsiden, føles ut som et åpent sår som aldri vil gro helt igjen og som du kan plastre over så mye du vil, men den vil uansett finne et lite hull å smyge seg gjennom.

Det er så mye mer utfordringer enn jeg beskriver, men jeg ønsker å legge fokus på at det finnes så mange mennesker der ute som sliter, kjemper og JOBBER. Hver eneste dag! Den vanskeligste, tøffeste og mest krevende jobben er den jobben du gjør med deg selv. De som har gått, går eller kommer til å gå gjennom dette vet det. De som aldri har, eller vil gjøre eller trenger å gjøre det kan ikke engang tenke seg hvordan dette er. Derfor vil jeg rope høyt om dette. For de som føler de ikke har styrken til å være åpen eller retten til å bli hørt.

Ikke døm andre. Noen jobber hardere enn deg HVER ENESTE DAG. Selv om du går på jobb hver dag. Du kan komme hjem fra jobb og slenge deg på sofaen og slappe av etter en slitsom arbeidsdag. Sånn er det ikke for alle. Noen har samme jobben som meg. 24 timer i døgnet, 365 dager i året uten ferie. Men vi jobber vi også. Noen drar også på jobb og prøver å fungere som alle andre. Vi gjør rett og slett en dobbel jobb. Og det er ikke alltid det går, men vi prøver.

“Ikke tro at vi som må benytte oss av NAV eller alltid NAV i ryggen synes det er morsomt å høre ordet “naver” uten å føle seg dum, mislykket eller at man blir dratt under kammen med de som faktisk bare utnytter systemet. Slik føler hvertfall jeg det, og jeg er sikker på at jeg ikke er alene om det. Noen av oss har faktisk ikke noe valg. Psykisk sykdom er alvorlig og det også en evig kamp noen ikke overlever. Tenk deg om før du peker finger uten å vite”

Ta vare på de rundt deg, men først og fremst deg selv. Personlig mening er at vi mennesker har kommet til en tid vi er mer opptatt av hva andre MENER enn hva andre FØLER. Vi er mer opptatt av sosiale medier enn å være sosiale og vi blir mer og mer selvopptatte.Vi deler ut likes i hytt og pine, vi kommenterer og vi deler. Men vi glemmer at bak alle bilder, likes, kommentarer og emojier sitter det et menneske som kanskje ikke ler seg ihjel som den emojien de sender. Det er så mye å gjemme seg bak at vi kanskje glemmer at vi er faktiske mennesker som trenger ekte omsorg istedefor et hjerte på messenger….

Legger ved et bilde av vårt triste vær. Det positive med det? Være inne, tenne lys, kose seg under pleddet i sofaen med et blad i hånden eller med favorittserien på tv og med noe godt i glasset og/eller i skåla. Nyt de små gledene du kan finne. Det finnes alltid noe å glede seg over. Og hvertfall ordene GOD HELG!

Ironisk nok har jeg aldri vært en som leser masse blogger, og engasjert meg så veldig i debatter. Noe som egentlig er litt rart, da jeg har sterke meninger og ikke er redd for å ytre de og selv har opprettet en blogg. Noe jeg prøver å være bevisst på ved å være en direkte og ærlig person, er å ikke si noe som vil såre noen eller noe som ikke har noe for seg å si. Når det er sagt har jeg nå engasjert meg i den siste bloggdebatten “mellom” Sophie Elise og Kristin Gjelsvik. Og grunnen til dette er fordi dette er noe som handler om mye mer enn å være et forbilde, plastisk kirurgi og kroppskomplekser. Det handler om oss mennesker som individer.

Vi lever i en verden som så og si kretser rundt sosiale medier. Sosiale medier har blitt en så stor betydning for oss, at det å sende sms nesten snart er like fjernt som å bruke MSN. Satt på kanten altså, men dere skjønner greia. Deretter følger det mye påvirkning, reklame, likes, meninger, kommentarer og da debatter. Denne debatten har engasjert meg av den enkle grunnen at jeg blir provosert over folk som mobber. Og på toppen av det, får med seg en hel haug med bitre mennesker som sier seg enig. Jeg skal ytre min mening i dette innlegget. For tro det eller ei, det er mulig å ha meninger om ting og mennesker, uten å rakke ned og mobbe.

Mennesker med sterke meninger som ikke er redd for å uttrykke de, står det respekt av. For ærlighet varer lengst, og ærlighet skaper debatt og diskusjon, noe som er helt nødvendig for dagens samfunn. MEN når går egentlig grensen mellom ytringsfriheten og mobbing? Gråsonen er så uklar at man ofte kan se seg blind på den. Og i dette tilfellet er det mobbing. Mobbing hadde jeg ikke trodd vi skulle oppleve av noen som har mottatt pris for å være en influencer.

Det er sjelden jeg gidder og bruke tid på å se på videoblogger, men halvveis inn i Kristins video fikk jeg faktisk hørt nok til å bli provosert og irritert nok til å måtte skrive dette innlegget.

Det er ekstremt mange som har hatt behov for å kommentere sine meninger om at Sophie Elise er et farlig forbilde, dårlig forbilde og skaper komplekser hos unge jenter. La meg først og fremst starte med å si at EN person alene ikke kan skape komplekser for andre mennesker. Og dere som mener dette; hvorfor bruke tiden på å følge med på noe du er imot? Allerede der starter problemet. Dagens samfunn og reklamer skaper komplekser for både unge og unge voksne. Når man i bilen hører på radioen og reklame for “Er du en av de som sliter med ridebukselår, mannebryst, dobbelthake…” Ja, det er denne verden vi nå lever i. Også skal EN person få så mye hets for å hva da, være seg selv? Ærlig talt folkens. Sophie Elise er et forbilde for unge som tenker å legge seg under kniven, fordi hun har vært åpen om at hun skulle ønske hun hadde tatt andre valg da hun var yngre, som igjen kanskje får unge til å tenke seg om to ganger. Hva hun gjør i voksen alder, skal få være hennes sak.

Dere som ytrer deres meninger om hva som er rett og galt. Hvem kan egentlig bestemme dette med hva som er rett å gjøre og galt å gjøre? Det er det ingen fasit på, men jeg vet at ingen skal få lov til å slenge dritt fordi de er uenig i andres valg. Vi bor i et land hvor vi har ytringsfrihet. Bruk den godt! Bruk den til å være deg selv. Bruk den til å fortelle det du ønsker å fortelle verden, MEN vær snill mot andre og mot deg selv.

Så tilbake til denne gråsonen og ytringsfriheten jeg snakker om. Vi mennesker er alle forskjellig, og SÅ heldig vi er som lever i et land hvor vi får lov til å ytre våre meninger og være hos selv. Eller? Det er mobbing, hetsing, meningsløse personlige meninger og unødvendige kommentarer som skaper komplekser hos unge mennesker. Som et menneske satt til denne verden har vi alle rett til å kunne være oss selv. Offentlig eller ikke. Dette skal ikke handle om plastisk kirurgi, og jeg gidder ikke engang gå inn på det temaet nettopp fordi det handler om å kunne være seg selv. Det handler om å fokusere på seg selv, og rett og slett drite i hva andre velger å gjøre FOR SEG SELV. Ja, jeg sier for seg selv og ikke MED seg selv. Du bestemmer over egen kropp, og hva du selv ønsker å gjøre med den. Er det ikke like ille å hakke løs på de som velger å benytte seg av plastisk kirurgi, som å hakke løs på de som ikke velger å gjøre det? Mobbing er mobbing. Hva blir det neste?

Hvis vi alle skal gjøre som Kristin Gjelsvik, på måten hun ytrer sine meninger hadde 3. verdenskrig allerede vært godt i gang. Vi alle har våre meninger, men er dette måten å uttrykke de på? Er dette måten å gå frem på? Hvilket forbilde setter du for andre unge? Du sitter og direkte mobber og slenger dritt som går på personlighet. Kynisk… manipulerende…. Stygge ting som sårer en allerede ganske sårbar person, som forøvrig er veldig åpen om egne komplekser. En person som er tøff nok til å være offentlig om sine komplekser. Si hva du vil om det at man er åpen om plastisk kirurgi, men alt i alt handler dette om å kunne være hvem man vil uansett hvem man er. Alle mennesker er forskjellig og alle mennesker fortjener å være seg selv. Samme på hvilket grunnlag.

Til alle dere som sitter der ute og peker finger, kommenterer, slenger dritt og til dere som mobber og forteller hvordan et annet menneske skal leve sitt liv. Alle dere der ute som mener sterkt om dette at Sophie Elise har gjort en stooooor feil her. Gå inn i deg selv og tenk etter om du er så mye bedre selv ved å påpeke andre menneskers “feil”. Forskjellen mellom deg og Sophie Elise er at du ikke blir hengt ut i media med over 1000 menneskers mening. Og om det var deg. Hadde du nå vært den du nå selv er? Den som sitter på den andre siden og ytrer dine ubetydelige meninger om hvordan en annen person skal leve sitt liv?

Kjære Kristin Gjelsvik, nå er det nok! Dette er ikke første gang du hissig og overivrig skal uttrykke dine personlig meninger. Et lite motto du bør ta oftere i bruk; har du ikke noe pent å si, så kan du holde kjeft. Du går frem i en videoblogg og forteller hvor kynisk, manipulerende og farlig en annen person er. Du burde skamme deg. DU burde hysjes ned. Du går frem som influencer og viser andre unge at det er HELT greit å være ufin, frekk og direkte mobbe andre mennesker som har andre oppfatninger, ønsker og meninger enn deg selv. I hvilken verden er dette greit?! Skjerp deg! Du er nå gravid, og skal oppdra et barn. Jeg håper du oppdrar barnet ditt og lærer det at alle mennesker skal få være seg selv og at man ikke trenger å si alt man mener selv om man er uenig. Fordi alt i alt, så er det nok hat i denne verden. Folk sliter med rasisme, homohets og gud vet hvor mange typer diskriminering. Så på hvilken siden av denne debatten sitter du på egentlig?

Midt i dette innlegget måtte jeg ta en pause for å amme min lille datter. Min datter som jeg skal oppdra til å være god mot andre, snill mot andre og ikke minst som jeg skal lære fra tidlig stund at det er viktig å være seg selv og la andre være seg selv. At ikke alle mennesker er like, og derfor ser vi heller ikke like ut. Vi gjør da heller ikke alt på samme måte og det er sånn vi mennesker er og sånn det skal være. Vi skal ikke være slem mot andre bare fordi vi er uenig med de. NRK super har en veldig fin serie, hvor tittelen er noe vi også voksne mennesker burde lære oss å bruke mer, spesielt i dagens samfunn. Den heter så enkelt som; SÅNN ER JEG OG SÅNN ER DET!

Knøttet i magen på dette bildet er 14 uker gammel, og her var jeg misfornøyd med kroppen min og hadde vært det i lang tid. Selv om jeg langt ifra jobbet hardt nok for å bli fornøyd heller! Det er ingen fasit på hvordan man skal se ut ut for å skulle kunne føle seg bra. Det er kun DU som bestemmer når du føler deg bra med deg selv, uansett hva vekten viser. KUN deg! 8 måneder senere og med mange ekstra kilo, ser jeg på dette bildet og river meg i håret over hvorfor jeg ikke var fornøyd! Ja, jeg hadde noen kilo ekstra enn hva jeg ønsket. Selv om jeg var fornøyd med noe, fokuserte jeg KUN på det jeg mislikte. Jeg er utrolig takknemlig og lykkelig for å ha en frisk liten jente i magen, og bryr meg lite om hvor mange kilo som har fulgt med. MEN det har fått meg til å innse hvor harde og kritiske vi damer er med oss selv og vår egen kropp. Dette året skal jeg jobbe med å sette mer pris på det jeg er fornøyd med, enn å fokusere på hva jeg er misfornøyd med! Jeg oppfordrer alle jenter som leser dette til å gjøre det samme 🙆 Hva med å gjøre det til et nyttårsforsett å legge mer fokus på de tingene på deg selv du liker istedefor det du misliker? Tror de fleste damer og jenter burde bli mye flinkere til dette ❤️ lær deg og elsk det du liker ved deg selv! #elskdetduliker #loveyourbody#becomfortableinyourskin

Nei, dette er ikke noe hokus pokus! Spesielt ikke for oss damer. Det er noe du må jobbe med. Hver dag! Men hold fokus på det positive, og legg de negative tankene vekk så godt du klarer. Det er ofte oss selv som er vår verste kritiker og bodyshamer, fordi det er oss selv som lar oss påvirke av media om hva som er “idealkroppen”. Vær fornøyd med deg selv, og ikke la andre mennesker definere din kropp og om den er bra nok. Den sjela du har er plassert i denne kroppen av en grunn. Vær takknemlig og lær deg å elske det du liker ved deg selv!

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Det som ER hokus pokus er hvor stor positiv forandring det vil bli og hvor mye bedre du vil føle deg av å være snillere med deg selv og din egen kropp ☀ 

Hei lesere! Først og fremst, Godt nyttår! 🙂 Det har vært stille fra meg en periode. Nettopp fordi både den psykiske og fysiske helsa ikke har vært helt på min side på en stund, noe innleggene bærer litt preg av. Istedefor å få mer inspirasjon når ting ikke går bra, velger hodet mitt å krype inn i den mørke hulen sin og heller legge all kreativiteten på hylla.

Etter jeg startet å blogge, har jeg fått mange positive og oppløftende tilbakemeldinger på det jeg skriver. Dette synes jeg er utrolig motiverende, superhyggelig og noe som inspirerer meg til å fortsette! Tusen takk til dere som har gitt meg tilbakemeldinger! Dere vet hvem dere er, og vit at det har betydd mye <3 Ettersom helsa fortsatt ikke er helt på plass igjen ønsker jeg å skrive ned noen av de tankene jeg har hatt de siste ukene. 

Det er et nytt år, nye muligheter og ikke minst nye nyttårsforsetter. Treningssentrene er overfylt med folk som skal bli sunnere, veltrente og som skal starte et nytt og bedre liv! Jeg har også vært en av de som alltid tenker at nå er det nytt år, og dette året skal bli SÅ mye bedre! NEW YEAR, NEW ME! Nyttårsaften i år ble absolutt ikke slik jeg i utgangspunktet hadde ønsket, nettopp på grunn av at jeg var syk. Av en grunn gjør rakettene på nyttårsaften meg rørt til tårer og grunnen er fordi; de siste årene har jeg tenkt at neste år, DET blir mitt år! Etter å ha tenkt dette år etter år, og fortsatt ikke føle at ting blir som jeg håper og ønsker, har jeg endelig endret tankegangen til; jeg er så glad og takknemlig for at jeg har kommet meg gjennom dette året, og fortsatt står, om ikke alltid like støtt på bena så står jeg fortsatt oppreist! Jeg har prøvd å gjøre mitt beste for å være der for andre, jeg har kommet et steg nærmere med å jobbe med meg selv, bli bedre for meg selv, så jeg kan bli et bedre menneske for de rundt meg. Jeg selv skulle gjerne gått ned noen kilo, trent og blitt sunnere, men noen ganger skjer ting som setter slike ting på en annen hylle med prioriteringer…

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Etter flere uker med litt kjedelige sykdomstegn som jeg fortsatt ikke har funnet ut av hva er, har hodet mitt gått gjennom mange tanker. Mørke og triste tanker, men som på en måte blir til positive tanker. Selv om jeg håper og tror at det som feiler meg ikke er alvorlig, så er det lett å tenke det verste før man har funnet ut av det og tankene begynner fort å surre. Er det noe jeg angrer på i livet? Er det noe jeg skulle gjort annerledes? Har jeg noe jeg må rekke å gjøre mens jeg fortsatt lever? Dette er dypt og hvorfor deler jeg dette med dere? Jo, nettopp fordi at det har fått meg til å tenke mer gjennom hva som faktisk betyr noe i livet.

Ettersom jeg ikke har fått startet med det nye sunne livet med trening og det å komme i form, så har jeg tenkt at så lenge jeg er frisk så har ikke tallene på vekta noe å si. Mitt nyttårsforsett var å gå ned i vekt. Det var SUPERVIKTIG for meg slik at jeg kan komme inn i brudekjolen jeg skal inn i til sommeren, fordi jeg vil føle meg vel med meg selv. Det har endret seg drastisk. Selv om dette fortsatt er min plan, så er det ikke det aller viktigste på agendaen. Tankene har gått fra tallene på vekten, til at jeg bare er takknemlig om jeg i det hele tatt er frisk nok til å kunne trene. Tankene har gått fra å være opptatt av å stille opp for andre så mye jeg kan, til at jeg er redd for å ikke kunne få nok tid til å se tantebarna mine vokse opp og kunne være her for de i mange år fremover. Det er mange tanker som går gjennom hodet, som kommer helt ufrivillig. Det trenger ikke engang være noe alvorlig som feiler meg, men det har fått meg til å tenke MYE. Det jeg kom frem til er; TID. Hva bruker jeg tiden min på? Hva har jeg brukt tiden min på? Har jeg brukt den godt nok? Og da mener jeg ikke godt nok for andre, men godt nok i form av at jeg ikke skulle ønske jeg ikke hadde kastet bort tid på mindre viktige ting fremfor de viktige.

For hva er tid? Det er noe vi aller fleste tar for gitt, og noe du aldri kan få tilbake igjen. Men hvordan vet vi at vi kaster bort tid eller bruker den riktig? Og er det noen fasit på hva som er rett og galt å bruke tiden på? Det er kun du selv som kan svare på det, og det eneste jeg kan tenke meg at gir deg svaret er; Hvis du fikk vite at du har 100 dager igjen å leve. Hva vil du bruke de på? Det sies at det er bedre å angre på noe du har gjort, enn det du ikke har gjort. Og det er jeg helt enig i, til en viss grad. Så lenge det er ting du kan endre på fremover. Det er ingen vits å gråte over spilt melk. Men at du kanskje fremover heller passer på at glasset du fyller er stort nok til mengden melk du ønsker eller at du ikke fyller glasset med sur melk? Et lite forsøk på å være poetisk der. Men kan heller si det enkelt å si om du mener du ikke har brukt tiden din godt nok, så kan du fortsatt bestemme over den tiden du har foran deg og hvordan du skal bruke den. Tid er snakk om prioriteringer. Tid er noe vi alle har, men kanskje ikke like flinke til å være takknemlig for. Det høres jo helt sykt ut at man skal være takknemlig for tid fordi det er noe som vi alle har og som alltid er der. Men er det egentlig det? 

Bruker du tiden din på en jobb du ikke trives i? Bruker du tiden din på mennesker som ikke er verdt din tid? Bruker du for lite tid med noen? Bruker du tiden din på å klage over alt som er galt, fremfor å glede deg over det som er positivt? Bruker du tiden din på ting som drar energien din ut av deg, fremfor det som gir deg energi? Bruker du tiden din på det du elsker? Bruker du tiden din på å være bra nok for andre, eller å være bra nok for deg selv? Bruker du nok tid på deg selv, eller for mye tid på deg selv? Hva bruker du tiden din på og føler du at du bruker den godt? 

Jeg har hatt mange mareritt og tanker om hva som feiler meg, og de er alle like lite hyggelige. I håp om å snart finne ut av det, går jeg hver dag og prøver å holde meg positiv. Det har vært uker med tanker som har fått meg til å tenke enda mer enn før på hva som betyr noe og hva jeg har brukt tiden min på. Og jeg synes selv at jeg har brukt den godt. Jeg har brukt mest av min tid med familien min, noe jeg kommer til å fortsette med. For dette er det viktigste for meg. Jeg har brukt tiden min på å prøve å vokse som person og menneske, og tar hver eneste dag jeg får som en mulighet til å vokse enda mer, selv om mange av dagene føles meningsløse. Jeg har brukt tiden min med de jeg elsker mest i livet mitt, og de som gir meg glede.

Blant tankene mine har vært om jeg fikk vite at jeg ikke hadde lang tid igjen å leve, hva hadde jeg angret mest på og hva ville jeg gjort annerledes? Og hva er egentlig min største frykt? 

Jeg angrer på at jeg ikke følger drømmene mine, at jeg ikke har brukt meg selv til det jeg selv synes jeg er flink til, ikke hatt nok trua på meg selv, at jeg bruker altfor mye tid på å være misfornøyd med meg selv enn å være fornøyd med det jeg faktisk får til, at jeg stresser for mye, at jeg bekymrer meg for mye og at jeg ofte ikke klarer å godta meg selv som den jeg er. Og min største frykt? Å ikke leve lenge nok til se mine tantebarn vokse opp eller å ha muligheten til å få mine egne barn. Dette var mine første tanker når de mørkeste tankene dukket opp. Jeg trodde aldri jeg skulle komme til det punktet hvor disse tankene ble så reelle og så ekte, men her sitter jeg og skriver det ned. Som en person med åpent sinn, og som tror på at ting skjer av en grunn velger jeg å tenke at om det viser seg at jeg er frisk skal jeg fortsette å bruke disse tankene fremover til en positiv fordel. 

Livet handler om å leve slik du selv ønsker. Ikke slik andre vil at du skal leve. Det handler ikke om de overfladiske tingene som at jeg skulle spart mer penger. Jeg skulle vært noen kilo lettere. Jeg skulle vært penere, rikere og generelt bedre i det meste. Livet handler om hvem du er for deg selv først og fremst. Hvem du er for de rundt deg, og at du gjør det mot andre som du ønsker at andre skal gjøre mot deg. Og om du føler at du gjør det, men ikke får det samme tilbake. Vel, da er det kanskje nettopp et tegn på at du må endre på hvem du bruker tiden din på? Jeg har alltid vært opptatt av at det er viktig å være seg selv, UANSETT. Men selv om jeg godtar andre som de er, sliter jeg med å godta meg selv som den jeg er. Det kommer alltid til å være mennesker som du anser som bedre enn deg. Men hvem er det som egentlig kan avgjøre hva som er bedre? Det er kun deg selv. Stå for det du selv mener er viktig for deg. Du må først ta vare på deg selv, for å kunne ta vare på de rundt deg. Bruk tiden din godt. Mye kan kjøpes for penger, men selv en milliardær kan ikke kjøpe tid. Tid ER, og hva du bruker den på er opp til deg. 

Så hvordan kan dette snus til positive tanker?

Jo, misforstå meg rett. Denna kroppen skal fortsatt ned noen kilo, så jeg kan føle meg fornøyd med meg selv i brudekjolen min. Jeg kommer fortsatt til å ønske å bli bedre, og strebe etter å være en bedre versjon av meg selv. Men poenget mitt er at jeg nå kanskje kommer til å være sinnsykt takknemlig for å være frisk nok til å i det hele tatt kunne trene og glede meg over det enn å bli kjempeskuffa og irritert for at tallet på vekta fortsatt har tatt seg ei aldri så lita STOPPEpause. Det er mulig dette er litt for tunge tanker for de fleste, og at det ikke stikker like dypt for alle. Med en psykisk diagnose med depressive perioder som styrer mye av livet mitt på godt og vondt, er det ikke første gang jeg tenker disse tankene. Men i det siste på en helt annen måte. Fra å allerede har dager hvor jeg sliter meg å finne meningen med livet, har disse ukene vært utrolig slitsomme. MEN, jeg velger å tro at dette kanskje er en ting som er nødvendig for å finne litt mening igjen. 

Mens jeg venter på svar fra legen, skal jeg prøve å holde meg positiv. Jeg skal love meg selv at om det viser seg at jeg er frisk, skal jeg huske på disse tankene jeg har hatt og bruke de til det de er verdt. For tro det eller ei, ta det fra ei som vet. Det er ikke alltid dystre og triste tanker er negativt. Det er ofte de som hjelper deg å komme videre og ofte det man trenger for å sette ting eller tilogmed livet i perspektiv.

 The trouble is, you think you have time. – Buddha

Jeg vet nå at jeg må lære meg å svømme med mine demoner, og at jeg ikke kan drukne de uansett hvor hardt jeg prøver. Den eneste måten å holde hodet mitt over vannet på og håpe at demonene ikke drar meg ned, er å holde pusten; og holde den til lungene mine fylles med oksygen igjen. Gispe etter luft når jeg kommer til overflaten, med såre lunger. Et år av gangen – En dag av gangen – En time av gangen. Jeg vil kanskje aldri bli ett hundre prosent frisk, men jeg vet forbanna godt at jeg vil bruke styrken min til å leve så normalt jeg kan en dag. Inntil den dagen vil jeg fortsette å kjempe. Det aller viktigste er å fortelle meg selv at det er okay at jeg ikke har en paraply når det regner. Men at jeg, som alle andre mennesker, fortsatt fortjener solfylte dager. Dette er mine demoner, og jeg vil fortsette å krige med de i lang tid og kanskje helt til den dagen jeg tar mitt siste åndedrag. Det er på tide å tenke på å forbedre meg selv, for meg. Akseptere meg selv, for meg. Hele meg. For hvis jeg ikke klarer å akseptere meg selv, hvordan kan jeg forvente at andre skal gjøre det? Gjør deg selv du nå, jente. Det er på tide å akseptere, kjempe og jobbe. Og jobbe hardt. Du kommer dit. Bare ikke i morgen. En dag. Frem til da; prøv å vær glad i deg selv til en forandring.  

I now know that i have to learn to swim with my demons, and that i cannot drown them even how hard i try. The only way to keep my head above water and hoping that the demons wont drag me down, is to hold my breath and hold it until my lungs get filled with oxygen again. Gasping for air when i reach the surface, with sore lungs. One year at a time – One day at a time – one hour at a time. I may never be one hundred percent healthy, but i know damn well that i will use my strenght to live as normal as i can one day. Until that day i will keep fighting. The most important thing is to let myself know that its okay if i dont have an umbrella when it rains, but that i also, as everyone else still deserve sunny days. These are my demons, and i will keep fighting them for a long time and maybe till the end of my time. Its time to think about approving myself, for me. Accept myself, for me. All of me. Because if i cant even accept myself, how can i expect others to? You do you now, missy. Its time to accept, fight and work. And work hard. You will get there. Just not tomorrow. Some day. Until then; try loving youself for a change.

 Inkprint 1: 

For nesten 9 år siden opplevde jeg noe jeg den dag i dag er glad jeg har gjennomgått. Et traume som skulle følge meg lenge og gi konsekvenser som jeg ikke ante ville sette så dype spor og arr. Jeg snakker ikke om arr du ser, men de som setter seg i minnet og sjelen. De som er vanskeligst å reparere og de som går dypere enn et plaster kan fikse.

Som jeg skrev i mitt første innlegg vil jeg noen ganger skrive om ting som er i en helt annen retning enn interiør, mote og inspirasjon. Meg personlig. Jeg som mange andre har ting i min livs koffert som ikke alltid skinner like vakkert når solen treffer. Etter flere ganger i terapi har jeg funnet ut at det hjelper ikke å gjemme bort slike ting, men heller være takknemlig og åpen om de. Jeg vil først og fremst fortelle om denne opplevelsen for å endelig sette ord på det for meg selv, og for å vise andre som har opplevd traumer, at det er et lys i enden av tunnelen selv om det ofte kan føles som man kaver seg rundt i et bekmørkt rom uten en dør, et vindu eller så mye som et liten sprekk hvor man kan skimte et lysglimt.

‌Jeg var som tenåring i et forhold med en person som var snill, omgjengelig og en god kjæreste. Han var en veldig overbevisende sosiopat. Jeg var godtroende, ensom og forelsket. Og av de grunnene veldig lett å lure. Personen var en utrolig snill og ydmyk person, som alle synes var en veldig hyggelig fyr. Med mye tegn senere inn i forholdet på at jeg burde komme meg bort fra denne personen, både fra magefølelsen og ting jeg ble fortalt, var det noe som gjorde at jeg ikke klarte. På den tiden hadde jeg ikke mange å lene meg på. Jeg satt alene i helger, fordi jeg hadde satt av helgen til å få besøk, men ble ditchet fredag kveld og ble sittende alene fra fredag til søndag. Mamma og pappa reiste på fjellet i tro som meg selv, om at jeg skulle være sammen med kjæresten min hele helgen. De få vennene jeg hadde, hadde helgene planlagt så slik ble det. Det ble mye alenetid. Alenetid, ensomhet, depresjon og selvskading.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

I stillhet ble dette min måte å håndtere alle de vonde tankene, følelsene og den grusomme ensomheten. Den var så tilstedeværende når jeg var alene og det var ingen annen måte å takle den på. Har du noengang hatt det så vondt inni deg at du ikke vet om du skal le eller gråte? At uansett hvor høyt du skriker, selv om stemmen bli sår og hes så får du ikke skreket ut alt det vonde du har inni deg? Slik føltes det. På denne tiden gikk jeg på ungdomskolen. Den skumleste og mest usikre tiden i livet hvor du skulle finne litt ut av hvem du er og hvor du hørte til og ikke hørte til. Men før jeg rakk å finne meg selv, mistet jeg meg selv og utviklet en usunn og skummel måte å takle vonde opplevelser og følelser på. ‌

Tiden gikk og i hele 3 år lot jeg meg lure. Helgene jeg ble sittende alene, historiene jeg ble fortalt, løgnene jeg trodde på og hva som var sannheten. For sannheten var at det jeg trodde var kjærlighet var kun en form for eiesyke. I etterkant fikk jeg historier av venner av meg, venner av han, bekjente og tilogmed mine nærmeste. Det var utallige løgner, utroskap og forklaringer på hva som faktisk var realiteten av episoder jeg skjønte ikke virket troverdige på den tiden. Jeg hørte historier jeg ikke kunne tro var sanne og det var skremmende. Hvem hadde jeg egentlig brukt 3 år av mitt liv sammen med?

Jeg ble 17 år og startet mitt andre år på videregående. Der fikk jeg heldigvis en bestevenninne som skulle vise seg å være min redning ut av helvete av et forhold og som hjalp meg til å innse at jeg ikke fortjente å bli behandlet slik. Er det ikke ganske tragisk at du må bli fortalt av andre at du ikke fortjener å bli løyet til og bli behandlet som du ikke er verdt noen ting? Jeg vet det er mange der ute som har vært i akkurat samme situasjon og som vet hvor vanskelig det er å innse slikt selv og komme seg bort fra situasjonen. Fordi når du blir manipulert, er glad i noen og nekter å tro det vonde om de, tror du på alt personen sier for å slippe å innse den vonde sannheten. Til slutt har du overbevist deg selv innerst inne at selv om ting ikke er helt perfekt, så er det slik det skal være og at du ikke fortjener bedre. Selvrespekten din har blitt så skadet av overbevisende ord, taler og selv om du har beviset svart på hvitt har personen er så hardt grep om fornuften din at hjernen din ikke kobler de røde varsellampene sammen med realiteten og de riktige beslutningene.

Jeg kom meg endelig bort. Men dette skulle være en ny start på et helvete jeg skulle gå gjennom. Og det skulle følge meg i mange år fremover. Mitt helvete kapittel 2.

Etter å ha sperret personen på telefon, facebook og alt som kunne blokkeres på var det stille i 2 uker. I god tro om at jeg endelig var kvitt denne personen skulle det fort endres en kveld. En kveld livet mitt ble snudd på hodet. Jeg hadde besøk av en kamerat denne kvelden. Vi satt i hver vår ende av sofaen og lo og mimret om gamle dager da jeg synes å tyde et ansikt i mørket på terrassen. Det var han. Med sinte øyne, og et blikk som viste forakt og rent sinne. Jeg skjønte fort at han ikke kom for å ta en kaffe og snakke ut om ting, så jeg skrek til kompisen min at han måtte ringe politiet med en gang.

Han trodde først jeg spøkte, men fant fort ut at det var langt ifra spøk når han også fikk øye på han. Når jeg åpnet vinduet og skrek at han skulle komme seg vekk, kom det X antall gloser om hva jeg var og ord fra en person som var påvirket av ting som brakte fram en side jeg aldri hadde sett. Fort skjønte jeg at dette ikke kom til å ende bra da han startet med å denge løs på bilen til min venn. Etter hvert dunk kunne jeg se rutene sprekke, og etter få slag bli knust i tusen biter. I det øyeblikket visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg følte meg hjelpeløs mens jeg stod å bevitnet at bilen til min venn ble totalt ødelagt. Skyldfølelsen jeg kjente på fordi jeg hadde hatt denne personen i livet mitt. Jeg åpnet ytterdøra og var på vei til å løpe ut for å stoppe han da kompisen min roper til meg at jeg må komme meg inn og låse døra. Jeg kan ikke engang tenke på hva som kunne skjedd om jeg hadde gått ut. Kanskje jeg ikke hadde sittet her? Du kan bedømme selv etter å se bildene av bilen. Etter å ha knust baksete rutene og fått tatt ut spaden som lå i setene, fortsatte han å slå løs og knuste alle rutene på bilen.

Mamma og pappa satt på fjellet flere timer unna, og jeg ringte til og med moren hans for å fortelle henne hva han gjorde, men han løy til henne og sa han var med søsteren sin. Hun trodde på han. Manipulerende og overbevisende.

Men det viktigste er at du vet sannheten. At du vet hva du gjorde. Pappa snakket med deg på telefonen og du truet med å drepe oss. Hele familien min. Den kvelden var jeg redd for min søsters hund som stod i hundegården ute, og tenkte at om du visste dette hva kunne du finne på å gjøre mot henne? Etter det jeg akkurat hadde vitnet så var jeg helt i sjokk og visste ikke hva det neste kunne være. Du var heldigvis ikke så dum. Men du var dum nok til å skremme hele familien min. Dum nok til å stjele min trygghet. Jeg har alltid lurt på hva som ga deg troen på at du hadde rett til dette.

Lite visste jeg at dette skulle være mitt traume. Hadde det ikke vært nok med å behandle meg som du gjorde i så lang tid? I mange år etterpå slet jeg med å være hjemme alene. Etter å ha vært husredd fra før helt siden jeg var liten, gjorde dette alt så mye verre. Forskjellen nå var at jeg var livredd. Livredd for å være alene hjemme, livredd for å sitte i nærheten av vinduer når det ble mørkt ute og livredd for at jeg skulle møte på deg eller at du skulle skade meg som du skadet bilen. Hvordan kunne jeg vite at det ikke skulle skje? Det var aldri noen garantier. Og slik levde jeg lenge. I frykt. Konstant frykt som utviklet seg til noe mye verre; en depresjon som gjorde at jeg ofte tenkte at det var like greit om jeg ikke var her lenger. Her på jorda. Skyldfølelsen av at de rundt meg ble rammet av dette også. Om jeg ikke hadde vært her lenger, hadde det kanskje vært lettere for alle?

Du fikk besøksforbud som du brøt flere ganger da du fikk kamerater til å ringe å skremme meg og kjæresten jeg fikk etter deg, få vennene dine til å plage meg på russetreff mens du stod de avtale meterne som stod på papiret unna og så på da du ga dem ordre om å slå og dytte meg, da du løp etter meg og mine venner og skrek truende ting og jeg var igjen livredd. Da du stjal tryggheten min.

Besøksforbudet var et papir. For meg bare et papir som viste at om du skulle skadet meg kunne politiet vite hvem det var. Men det var ikke et våpen jeg kunne bruke å beskytte meg med når du truet meg disse gangene, det var ikke et magisk ark jeg kunne ta frem som ville skåne meg for frykten for mørket og vinduene de kommende årene, det var ikke en trøst jeg kunne bruke den gangen jeg fikk panikkanfall i en alder av over 20 år hjemme alene og min storesøster måtte hente meg fordi jeg var sikker på at noen kom for å ta meg. Jeg slet ikke bare med å være hjemme alene, jeg slet med å finne grunnen til å leve. Etter lang tid i frykt og i depresjon kom brevet.  

2 år senere ble jeg innkalt til å vitne mot deg i rettssak som omhandlet denne kvelden. Jeg skulle se deg igjen etter 2 år. Jeg prøvde å overbevise meg selv om at jeg ikke gruet meg til å se deg fordi jeg hadde bygget meg opp og denne gangen skulle jeg vise deg at jeg ikke er redd deg lenger. Men du vant. Jeg var redd. Jeg prøvde å skjule det bak en falsk selvsikkerhet. Du slapp billig unna, og jeg følte rettssaken var unødvendig fordi du vant og jeg tapte. Jeg tapte slaget og tapet skulle påvirke meg mer enn jeg selv ante.

Jeg gikk kort tid etter inn i en depresjon som skulle gå så dypt og vise meg et så veldig mørkt sted. Mørkere enn før. Selvskadingen fortsatte og ble min egen terapi når ting gikk dårlig. Min stygge hemmelighet. Ut og inn hos forskjellige psykologer, men jeg fikk aldri den hjelpen jeg trengte. 20- årene mine har vært en berg og dalbane med mange depresjoner. Mye på grunn av deg. Min usunne måte å takle smertene på, ble heldigvis etterhvert byttet ut med å få gamle følelser, smerter og vonde opplevelser om til mine egne påminnelser om hva jeg kan takle, hva jeg kan komme meg gjennom, hvor mye som skal til for å knekke meg og at jeg gjorde det på egenhånd. Mine små kunstverk som jeg bærer på kroppen med stolthet og som jeg aldri vil angre på fordi det minner meg på hvem jeg er og hva jeg har gått gjennom.

Jeg plukket meg selv opp fra et synkehull som altfor ofte virket uendelig og håpløst å grave seg opp av. Så mange ganger jeg har ønsket å gi opp, og alle gangene jeg kom meg videre. Så mange ganger jeg har klort meg fast, og falt. Så mange ganger jeg har vært nære ved å reise det hvite flagget og si at jeg gir meg. Men jeg vant. Jeg vant fordi jeg sitter her nå og skriver dette. Jeg skriver dette og er ikke redd.

I mange år hatet jeg deg. Hatet deg for alt du gjorde mot meg, hatet deg for alt du utsatte meg for, hatet deg for alle de vonde følelsene du var grunnen til at jeg følte, hatet deg for at du gjorde meg svak, hatet deg for at du fikk meg til å tro at jeg ikke fortjente gode ting, hatet deg for at du løy, hatet deg for at du ødela meg, hatet deg for at du aldri sa unnskyld og hatet deg for at du slapp billig unna og ikke fikk den straffen du fortjente. Mange år, i altfor mange år hatet jeg deg, var redd for deg og foraktet deg.

Men nå vil jeg vil takke deg. Takke deg for alt du gjorde mot meg, for jeg lar meg ikke bli behandlet som et mindreverdig menneske. Takke deg for alt du utsatte meg for, for jeg fikk erfaring jeg kan hjelpe andre mennesker med. Takke deg for alle de vonde følelsene jeg følte, fordi nå vet jeg at det skal mye til for å knekke meg. Takke deg for at du gjorde meg svak, fordi det har gjort meg utrolig sterk. Takke deg for at du fikk meg til å tro at jeg fortjente å bli behandlet dårlig, fordi jeg bryr meg ekstra mye om at andre skal behandles godt. Takke deg for at du løy, for ærlighet er nå min sterkeste egenskap. Takke deg for at du ødela meg, for jeg har bygget meg selv opp til å tåle sterke stormer. Takke deg for at du aldri sa unnskyld, fordi jeg ga meg selv tid til å tilgi deg. Takke deg for at du ikke fikk den straffen du fortjente, fordi den knakk meg nok til å vise meg helvete og at jeg var sterk nok til å komme meg tilbake.

Grunnen til at jeg nå skriver om dette er fordi vi bor nå på samme tettsted. Du har valgt å flytte hit. Her hvor jeg bodde da jeg prøvde å finne tryggheten min som du stjal fra meg, her hvor jeg har bodd hele livet mitt og ikke lenger følte meg trygg, her hvor jeg har minner som har vært vonde å se tilbake på.

Så kom dagen jeg hilste på deg. Jeg snakket med deg og det var en hyggelig, men klein kort samtale. Du var hyggelig du også. Jeg var den større personen og viste deg at jeg ikke lenger hater deg, viste deg at jeg ikke lenger er redd deg. Viste deg at jeg har tilgitt deg, og utrolig nok som det er; forsøkte å vise deg at jeg på en måte ønsket deg velkommen.

Men nå er du redd for meg. Du hilste ikke på meg når jeg smilte til deg her om dagen. Du så på meg med noe som minte meg om frykt. For hva? Fordi du var med barnet ditt og din forlovede. Er du redd for at hun skal finne ut hva du gjorde? Er du redd for at jeg skal si noe? Er du redd for at jeg skal ødelegge noe for deg? Jeg har tilgitt deg. Du trenger ikke være redd for MEG.

Men du burde være redd. Du burde være redd for at dine barn vokser opp og du må beskytte de for sånt som du gjorde, redd for at din datter skal havne i et forhold med en person som var som deg, redd for at du skal sitte 3 timer unna din datter mens hennes ekskjæreste truer henne, deg og hele familien din på livet, redd for at noen skal såre dine barn så mye som du såret meg, redd for at du en dag skal føle på frykten for at noe vondt skal skje med dine barn og du skal føle deg og være like hjelpeløs som min mamma og pappa var den kvelden.

Den kvelden du stjal en hel families trygghet og snudde mitt liv på hodet. Den kvelden jeg tenker tilbake på med mye sinne, men også mye takknemlighet. Takknemlighet for at du er en stor del av at jeg har blitt smart, sterk, beinhard, viljesterk og uredd. Jeg ønsker det beste for deg og ikke minst dine barn. Jeg håper du slipper å være redd. Jeg håper du aldri blir utsatt for det du utsatte meg og min familie for. Jeg håper du opplever gode ting og at dine barn opplever gode ting i livet. Jeg håper du bruker dine opplevelser som jeg gjør, og finner det positive i alle de vonde tingene og snur de til noe som en dag vil være en stor lærdom for deg og bringer det videre til dine barn. Jeg håper du lærer dine barn den gylne regel; vær mot andre som du vil at andre skal være mot deg. Om de noen gang skal oppleve vonde ting, vanskelige ting eller traumer. Minn de på denne historien. Min historie. Fordi min historie skinner veldig vakkert når solen skinner på den, og fordi din historie kan ikke fortelles med like mye stolthet som jeg kan fortelle min!

2007                                                                                                  2017