Småbarnslivet er hektisk. Uavhengig av om man har barna i barnehage eller ei. Tror det er veldig lett å falle ned i i dette hullet med å være ‘for sliten’ for å tenke på seg selv, som gjør at vi glemmer å fortsette å gjøre de små tingene for oss selv og sørger for at vi føler oss som oss selv også, og ikke “bare” en mamma. Og det som gjør det så fantastisk med å være mamma er at man tar multitasking til et annet nivå og blir en liten ekspert på det. Maske og hårfarge under treningsøkten mens lille sover 😴 I går valgte jeg dette. Imorgen velger jeg kanskje å duppe selv mens jeg har muligheten. Noen dager er hektiske. Men ikke hver eneste dag. Det handler ikke om å HA tid, det handler om å TA tiden du har til det du vil bruke den på. Så til alle dere som “ikke har tid til”. Du har tid til det du ønsker å ha tid til, så da står egentlig bare ordet prioritering igjen. Fordi vi har utdelt akkurat like mange timer i døgnet alle sammen. Og alle prioriteringene dine ‘har’ du tid til. Eller tar du tiden til det? Enten det er trening, venner, familie eller ting for deg selv. Uansett hvordan du vrir og vender på det så er det akkurat slik dette med tid fungerer. Eller tar jeg feil? Ingen dager like, men det er heller ikke folk. Så bruk tiden din på det du ønsker, men uttrykket “har ikke tid til” kan for min del egentlig egentlig tolkes som “orker ikke ta meg tiden til” eller “vil ikke bruke tiden min på det”. Alle bruker tiden sin forskjellig, og det er slik det skal være. Men når det kommer til å ta seg tiden til det man virkelig vil finner man mirakuløst tiden til det. Stemmer ikke det? Og til alle fantastisk mødre der ute. Dere gjør en god jobb, men ikke glem dere selv. Dere er minst like viktige å ta vare på for å gjøre mammajobben enda bedre. Så ‘treat yourself’ uten dårlig samvittighet. For selv om å være mamma er det beste i hele verden, trenger man faktisk en liten pause fra det også noen ganger for å kunne være MEG uten å få dårlig samvittighet ❤️
“Taking care of myself doesn’t mean “me first”. It means “me, too” – L.R Knosts
De mest sårbare årene. De årene som er fylt med forventninger, spenning, utforskning, glede, smerte og et følelsespekter i alle regbuens farger. Ja, jeg snakker om ungdomsårene. De årene du skal finne din plass. Finne ut hva du vil. Prestere. Hvem du vil være. Høre til.
Men jeg vil først og fremst snakke litt om de vonde og sårbare sidene ved ungdomsårene. Enten det er kjærligheten, skolen, hjemme eller venner. De tingene vi skal forbinde med spenning, læring, trygghet og tilhørighet. Men så enkelt er det ikke. Ikke for alle. Vi skal som voksne gå frem som gode eksempler i alt vi gjør, men vi voksne er også bare komplekse mennesker som også gjør feil i oppdragelsen. Ingen er perfekte, så perfeksjon kan ikke skapes ut av forventninger fra voksnes ønsker som ikke dømmes basert på individuell prestasjon.
“Karakterene skal stå som et stempel i panna om at DU er flink, DU er ikke like flink. Flink til hva? Lese bok og huske? Flink til å utføre en matteoppgave du ikke engang egentlig forstår hvorfor du trenger i livet? Jeg husker selv at jeg følte meg som en dårlig elev. Jeg var uinteressert i de fleste fag, og presterte deretter.”
Hva mener jeg med det jeg sier? Jeg mener at vi forventer mye av barna. Kanskje for mye. De skal ha gode karakterer, samtidig som flere sitter inne med andre kreative evner som ikke kan utvikles på skolebenken. Karakterene skal stå som et stempel i panna om at DU er flink, DU er ikke like flink. Flink til hva? Lese bok og huske? Flink til å utføre en matteoppgave du ikke engang egentlig forstår hvorfor du trenger i livet? Jeg husker selv at jeg følte meg som en dårlig elev. Jeg var uinteressert i de fleste fag, og presterte deretter. Og nå som sitter jeg her med mine 30 år i ryggen og føler akkurat det samme som jeg gjorde den gang. Hvorfor? Hvorfor skal jeg vite alle disse tingene jeg ikke er interessert i og som jeg deretter ikke er flink i, som igjen gir meg en dårlig selvfølelse og da miste muligheten min til å kjenne en mestringsfølelse? God nok. Er jeg god nok? Jeg får det jo ikke til. Jeg er ikke flink. Den viktigste følelsen – mestringsfølelse jeg ikke kjenner. Den som bygger meg opp.
Samtidig gikk jeg gjennom mye sårt alene. Inni meg. Skolen gjorde det ikke bedre. Klare forventninger er skummelt for unge hoder. Spesielt de som ikke er skoleflinke. De som “faller utenfor” nettopp fordi de får følelsen av å ikke være gode nok. Får det til. Og hvor mye vet man som 13 åring av hva livet har å by på? Du aner ikke hva livet slenger i trynet på deg om 3 eller kanskje 10 år. Det jeg vet med sikkerhet er at alt av press ungdom har på seg nå kan være med på å utvikle dårlig psykisk helse. Press. Forventningspress selv vi voksne ikke alltid klarer å takle. Og dette skal hvile på unge skuldre. Unge skuldre veier tyngre.
Ingen graviditeter er like. Ingen fødsler er like. Ingen barn er like. Ingen ungdom er like. Ingen voksne er like. Men likevel setter vi karakterer som alle skal strebe etter. Jobbe like hardt for å få de beste. Sette et tall eller ‘meget’ ved innsatsen til allerede unge mennesker i de mest sårbare årene de går gjennom. Prestere for poeng. Men hva er egentlig poenget?
“Jeg skulle ønske jeg kunne sittet med kunnskapen jeg sitter med i dag, for 15 år siden. Fortelle den sårbare jenta som ikke visste at hun ikke var alene om alle tankene sine. At hun var mindre ensom enn hun trodde fordi det var flere”
Kjære 15 åring!
Du vet kanskje ikke akkurat nå hvor din plass er. Du føler deg kanskje alene og at du ikke kan fortelle noen eller har noen å snakke med om hvorfor du alltid er så lei deg når du er alene. Hvordan du har det inni deg. Du lurer på om det er noe galt med deg og at du er rar. Du er ikke rar. Du er annerledes. Du tenker annerledes og føler annerledes. Men det er en bra ting. Du kan forandre verden om du vil. Skolen er bare en av mange ting du skal gjennom i livet, og selv om du ikke har de beste karakterene betyr ikke det at du er mindre smart. Du er smart på andre måter. Smart på de viktige tingene i livet. Du er kreativ, og skal bruke kreativiteten din på så mange måter du ikke kan bruke i skolen. Slutt å tro at dårlig karakterer betyr at du ikke er flink. Det betyr at du bruker hodet ditt på andre ting. Husk at det alltid er noen du kan prate med, selv om det ikke alltid føles sånn. Det er alltid noen der ute som forstår deg og hvordan du har det. Noen som kanskje tenker akkurat som deg. Ikke vær redd for å være annerledes eller skille deg ut. Ingen av de som forandrer verden følger flokken og blender seg inn blant alle andre. De skiller seg ut i mengden og går sin egen vei. Din plass finner du kanskje ikke på mange år, men den veien du går for å finne det er verdt hvert eneste steg og hver eneste tåre du tørker, for du kommer ut av det tusen ganger sterkere enn uten motgangen du møter. Og når du føler for å gi opp; fortsett! Livet er ofte urettferdig, men det er også slik du finner ut av hvordan du skal finne glede i de minste ting og se livet på en måte de fleste ikke gjør. En måte bare du kan.
“Burde vi fokusere på at de presterer på skolen og får gode karakterer? Eller burde vi fokusere på å styrke selvfølelse, selvbilde, selvtillit og troen på seg selv? Vil å sette karakterer på barns prestasjoner utifra personlig innsats bidra til mestringsfølelse? Ville du fortsatt i jobben din om sjefen ga deg karakter utifra jobben du gjorde?”
Vi voksne skaper press, skolen skaper press, venner, media og forventninger skaper press. Jeg sier ikke at vi ikke skal ha forventninger av ungdommen. Det er viktig. Men jeg synes det er så mye viktigere å ha fokus på hvilke forventninger vi burde fokusere på. Burde vi fokusere på at de presterer på skolen og får gode karakterer? Eller burde vi fokusere på å styrke selvfølelse, selvbilde, selvtillit og troen på seg selv? Vil å sette karakterer på barns prestasjoner utifra personlig innsats bidra til mestringsfølelse? Kanskje for de som er flink på skolen. Men hva med resten? Hva med de? Oss?
“Smerte kan skjule seg bak rebelsk oppførsel eller det stille pliktoppfyllende. Vi voksne må gå frem som gode eksempler i alt vi gjør og ikke minst alt vi sier til oss selv, ungdommen og hverandre.”
Kjære ungdom. Følg magefølelsen din. Vær deg selv. Skill deg ut. Farg håret grønt om du vil. Følg hjertet. Følg dine egne fotspor, og ikke gi etter for presset som går imot dine egne ønsker. Si NEI når du blir tvunget til noe du ikke vil. Si JA når foreldrene dine vil bruke tiden sin med deg. Slutt å tenk vonde tanker om deg selv. Vær stolt av deg selv når du gjør det beste du kan. Jobb hardt for det du ønsker å oppnå. Ikke følg flokken du ikke føler tilhørighet til. Lag din egen flokk. Når du føler deg ensom, er det andre som kanskje er nærmere enn du tror som har det akkurat som deg. Vær snill mot alle du møter fordi skjønnhet kommer innenfra. Om du føler deg annerledes, husk at det er positivt og at mange skulle ønske de var like tøff som deg for at du tør å skille deg ut. Og til alle dere som blir mobbet: de som mobber deg har det veldig vondt inni seg og bruker deg som en bukk – dytter deg ned for å selv komme seg opp av sin egen smerte. Kjære ungdom. Gjør det beste du kan. Vær ditt beste selv. Vær snill mot alle du møter. Vær snill mot deg selv og fortell deg selv tingene du ville sagt til din beste venn.
Usikker. Ung. Uviten om motgangen som kommer. Uviten om at skrivingen og diktene som ble skrevet og skjult skulle bli det hun etterhvert var ment til å gjøre. Fortelle ved å skrive. Vokse og sette ord på følelsene som var usagt.
I årenes løp har jeg vært en vintage denim elsker, og det er jeg fortsatt den dag i dag. Alt av vintage denim er som gull for meg. Fordi det er særeget, passe slitt og samtidig ofte helt originalt og unikt. Jeans som sitter som støpt er vanskelig å finne, men når den rette levis jeansen sklir på som pølsa i skinnet, DET er undervurdert lykke for en moteentusiast! Fordi jeg skal ærlig innrømme at min lidenskap for gjenbruk og vintage klær startet absolutt ikke pågrunn av den miljøbevisste delen. Det er klærne i seg selv med de unike og one of a kind-plaggene som skiller seg ut. Men nå som vi beveger oss sakte men sikkert inn i en verden som fokuserer på miljøet og hva vi gjør mot den, får vi plutselig tall på hvor mye vi bidrar til å skade miljøet med våre vaner og uvaner, men også hvordan vi kan spare det. Så mitt elsk for gjenbruk gjør at jeg samtidig gjør min del for miljøet. Så hva hadde jeans med dette å gjøre?
Jo, jeg nevner denim fordi noe vi heldige som har rennende vann i springen som regel ikke tenker over er hvor heldige vi er som kan stå med fingeren under rennende vann for å vente til det blir kaldt nok eller perfekt nok temperatur til å drikke. De fleste husker kanskje for et par år tilbake når det var det nærmeste vi kommer tørke, og fikk beskjed om å ikke la vannet renne eller ikke fikk lov til å bruke hageslangen etter et klokkeslett osv. Etter den sommeren begynte jeg å være mer bevisst på hvor heldige vi er som ikke bare har rent vann i springen, men muligheten til å la det renne så lenge vi vil for å finne riktig drikketemperatur (!!) Har du noengang tenkt på mens du står med fingeren under vannet, at flere steder i verden går barn i flere timer i en varme vi forøvrig ville klagd på etter 2 dager på ferie i Granca, for å drikke vann som er mer møkkete enn vannpyttene på bakken etter regnværsdager. Vanndammene som vi på godt norsk kaller sølepytt. Sølepyttene du tråkker i med dine Ilse Jacobsen gummistøvler til tusen kroner. En vanndam som for flere tusen barn ville vært som vannet i springen eller som en Imsdalflaske er for oss. Som ironisk nok ikke er noe renere enn vannet i springen som er gratis og lett tilgjengelig.
Har du fått et lite bilde av hvor heldige vi er i dette landet? Ja, du visste det kanskje fra før av. Men tenker du ofte nok over det? Tenker du ofte over hvor heldige vi er som har tilgang på rent vann MINST 2 steder i hjemmet vårt? Og når du en sjelden gang får brunt vann i glasset, tenker du ÆSJ og heller ut vannet igjen. Kanskje får du også en sms fra kommunen som informerer om dette. Jeg er ingen helgen. Jeg har foreløpig ikke noen fadderbarn. Jeg er også en av de som mener vi burde fokusere på å hjelpe de fattige i vårt eget land først. MEN jeg er også en av de som mener at takknemlighet for de minste ting gjør livet større og gir perspektiv på ting vi tar for gitt. Nemlig vann. Rent vann. Rennende rent og sunt drikkevann.
Så, nå som jeg har snakket litt om noe som er så selvfølgelig for oss i dette rike landet, nemlig VANN. Neste gang barna dine leker i sandkassa etter regnværsdager. Fyll et glass og sett det på bordet. Ville du drukket det? Nei. Men jeg vil da også at du som tenker tanken om at gjenbruk ikke er “din greie”, at neste gang du er ute å shopper en NY jeans til enten 500,-, 1000,- eller 1500,-, tenker på at den ENE jeansen du kjøper deg nå har krevd omtrent 7000 liter vann. Det er like mye vann som et menneske behøver i løpet av 7 år. Gjenbruk er ikke for deg? Gjenbruk er for alle og for miljøet.
Nei, jeg er ikke SÅ flink at jeg aldri kjøper meg helt ny jeans fra butikk. Men jeg gjør min del ved å handle brukt så mye som mulig, tenke på hvor heldig jeg er som har rennende vann i springen og ikke minst huske på å være takknemlig for en så enkel og selvfølgelig ting som å kunne velge mellom hvilken spring jeg skal drikke det rene vannet fra. Og jeg kan drikke det av et rent glass. Noen har ikke engang det. Har du tenkt på det?
Jeg er ikke noe gjenbrukspoliti, men jeg er en tenker. Og når noe så enkelt som VANN blir gjort om til en luksus, blir det veldig lett å finne takknemlighet i de aller minste og største tingene vi tar for gitt. Om vi klarer å tenke mindre i større selvfølgeligheter, finner vi ofte ut at ting som er et faktisk for oss, er en luksus for andre. Noe som er lett å glemme i et I-land. Et land du har muligheten til å kunne ta valget om du ønsker å kjøpe helt nytt eller gjenbruk. Hva velger du? Jeg velger å spare lommeboken, miljøet og samvittigheten. Jeg velger brukt.
Hvordan henger vann, gjenbruk og takknemlighet sammen? Mens du står opp og tar på deg jeansen som har krevd 7000 liter vann, skal du ha et glass vann til frokosten du er heldig å kunne spise. Med fingeren som bærer en ring av gull under det rennende vannet for å ta et glass vann, har flere barn et sted i verden startet gåturen som tar like lang tid som din arbeidsdag, på å hente like møkkete drikkevann som du tråkker i på vei hjem. Vann er ikke bare en luksus. Det er også en synder som produserer moter til land som ikke vet verdien i rennende rent vann og hvor gjenbruk er ansett som en fattigmannstrend/mote fremfor miljøvennlig. Hvordan har det seg at vann er så lett tilgjengelig men også så utilgjengelig på samme tid? Vi lever i en merkelig verden. Vær takknemlig. Vær bevisst.
Finn to feil på dette bildet. Vann er en nødvendighet, en selvfølge men samtidig også en luksus vi tar for gitt. Så hvis du synes det er vanskelig å finne ting å være takknemlig for, ta en titt på tåteflasken og tenk over hvor godt du egentlig har det!
Et tema som virker å aldri gå av moten som mye annet er presset om å hele tiden prestere. Ordet prestere tar for seg utrolig mange forskjellige temaer. Blant annet jobb, suksess, kropp, annerkjennelse og status. Er det bare jeg som føler at ordet prestere i dagens samfunn bærer preg av å skjule seg bak ordet forventningspress? Og det smaker egentlig litt surt. Det holder ikke å være fornøyd med egen kropp uansett fasong. Det holder ikke å jobbe med det du elsker uten at det må bety en høy utdannelse. Det holder ikke å være fornøyd med egen innsats uten å være best og det holder ikke å være smart uten å ha gode karakterer. Dette er satt på spissen kanskje, men også heller ikke så fjernt fra fakta.
I flere år nå har jeg kjent på det å ikke strekke til. Jobb, kropp, suksess. Spørsmålet om hva jeg jobber med stikker alltid litt i siden for meg. Nettopp fordi jeg vet svaret ønsker jeg ikke å gi til andre enn de aller nærmeste. Nemlig at jeg ikke klarer det som jeg skulle ønske. Men gjør det meg til mindre smart eller mindre flink?
I alle år var jeg den sent utviklede og tynne. Null former. Formene kom så sent som i 20 årene. Så kom stresset og tok over kroppen min og etterlot seg noen ekstra kilo som aldri har blitt borte. Presset om å få tilbake den kroppen jeg en gang hadde hjemsøkte meg hver gang jeg så meg i speilet. Så kom gravididet og deretter var det enda noen ekstra kilo å skulle få bort. Gjør det meg mindre vakker?
Suksess. Et ord som for mange er livets fokus og drivkraften som motiverer for å oppnå det beste. Men hva er det beste? Er det status, er det penger eller er det jakten på mestringsfølelse? Suksess måles ikke i penger, status eller stilling. Suksess er et ord som har forskjellig betydning for alle. For noen er suksess en toppsjefstilling og mange millioner på bok. For andre er det å ha en jobb de trives i, et stabilt hjem og en trygg hverdag.
Så hvis vi fjerner ordene press fra kropp og forventning. Vi lar ordene suksess og anerkjennelse brukes i mindre sammenhenger og tenker i de hverdagslige sammenhenger. Da sitter vi igjen med noen enkle ord som kan bety alt mellom himmel og jord. Noen ord som ikke forteller oss noe om andre og hverandre. Ord som er opp til hver enkelt individ å bestemme betydningen av. Andre mennesker, medier, sosiale medier eller samfunn kan ikke avgjøre hva en fin kropp er. Hvilke forventinger vi alle har for oss selv. Hva suksess betyr for alle og enhver. Hvilken anerkjennelse vi ønsker å være anerkjent for. Så hvorfor skal vi egentlig la oss påvirke?
En ting jeg har bare bestemt meg for nå i det siste er at jeg skal bare blir fornøyd med egen kropp og gjøre det jeg må for å føle meg vel i den. Mange av kiloene er der fortsatt, men jeg trener og spiser sunt. Noe som alene gjør at jeg føler meg vel i egen kropp fordi følelsen av hvordan vi føler oss gjør at selvtillit kommer innenfra.
Jeg skal jobbe med å godta at jeg har en diagnose som jeg lever med og skal jobbe mot å takle best mulig. Jobben jeg gjør for meg og min familie er det beste jeg kan gjøre for oss. Og den jobben gjør meg kanskje ikke rik, men veldig rik på andre måter. En jobb mange ikke takler. En jobb jeg skal være stolt av å få til som jeg gjør fordi jeg gjør så godt jeg kan.
Suksess for meg vet jeg fortsatt ikke hva er. Fordi det vet jeg først når jeg selv føler at det er oppnådd. Om det er suksess i jobb, familieliv, penger, opplevelser eller noe annet. Men det jeg vet er at ingen andre enn meg selv kan definere hva suksess er for meg.
Anerkjennelse. Anerkjennelse for meg betyr i mindre sammenhenger å bli husket av menneskene som kjente meg som et godt menneske. Har det noe å si om du blir en millionær eller superkjendis om du ikke etterlater menneskene rundt deg med gode minner eller blir husket som det mennesket du prøver å være? Gode minner kan ikke kjøpes uansett hvor mye penger du etterlater deg.
Mitt innlegg startet i hovedsak fordi jeg setter press på meg selv. Press om å prestere hele tiden. Det gjør meg ikke glad. Det gjør meg stresset. Stresset gjør meg deprimert. Jeg har også kommet frem til at det ytre ikke har noe betydning for hvordan det er på innsiden. Det gjelder både kropp, jobb eller suksess. Hva er en “perfekt” kropp om innsiden er stygg eller den gjør vondt? Og hva har det å si om du har noen ekstra kilo om du har det bra med deg selv på innsiden? Hva er det å ha en høy utdannelse med en godt betalt jobb om den ikke gir deg noe? Glede eller mestringsfølelse? Og hva er suksess om prisen du betaler er en høyere mental pris å betale enn verdien av følelsen du sitter igjen med?
Foto: Lena Kristine Samuelsen
Dette bildet ville jeg legge ut. Det viste at jeg hadde det gøy. Du ser så vidt smilet mitt og min datters latter. Men det viktigste var at den skjulte meg. Skjulte magen min. Dobbelthaken min. Skjulte en psykisk belastet kropp og en kropp som har bært frem i et smertefullt svangerskap dette perfekte lille mennesket. Det er feil! Det er trist og det er bare feil! Den burde hylles og settes pris på!
Foto: Lena Kristine Samuelsen
Dette bildet ville jeg ikke legge ut. Hvorfor? Magen min er oppblåst og stor. Dobbelthaken min synes fordi jeg smiler med hele ansiktet og tenker ikke over kameraet som tar bildet. Armene mine er for store. Men det jeg glemmer å se er hvor gøy jeg har det og hvor glad jeg er i dette øyeblikket. At datteren min ler og jeg ler. Dette ville jeg skjule. Det er bare helt feil!
“Dagens konklusjon er; lev i den kroppen du selv ønsker å ha og gjør det du må for å føle deg vel i den. Bruk den i en jobb du trives i og den jobben som gir deg mestringsfølelse og giv. Fjern ordet suksess fra tankene dine frem til det selv dukker opp når du kjenner på følelsen av å ha oppnådd DIN suksess. Ikke la deg påvirke av andre og lev bedre”
Troen på seg selv, selvtillit, selvfølelse og selvbilde kommer innenfra. Så hvorfor skal utseendet bety så mye som vi lar det gjøre? Nå har jeg bestemt meg. Bestemt meg for å slutte å la meg påvirke av andre menneskers, medier eller sosiale mediers definisjoner av de store ordene vi alle må smake på i dagens samfunn. Press, stress, prestere og suksess. Men spesielt kroppspress. De for mange bitre, tunge og ikke velsmakende ordene som veier tungt i munnen og kroppen. Tygg litt på de. Kjenn på smaken. Mater de stressnivået fremfor endorfinene? Spytt de ut. Det er meningen at de skal smake godt! Akkurat som smaken av helg smaker. Og den smaken kjenner vi ALLE!
Det skal så lite til for små kropper og oppleve store traumer. Vi skal vokse opp i trygghet, med fysisk og psykisk nærhet. Tilstedeværelse og følelse av glede. Vi skal vokse opp med følelsen av å være elsket og at vi er mer enn gode nok bare ved å være oss selv. Vi skal ikke behøve å være spesielle på noen annen måte eller være best i noe for å være spesiell for andre. Når man er førstegangsmor leser man mye, og selv om ingen barn kommer med en bruksanvisning er det jaggu meg godt å Google innimellom. Og det er spesielt en ting jeg leste som har satt seg fast i hodet mitt:
“Noe av det viktigste du gjør i barnets første leveår er å vise glede over å tilbringe tiden med de. Uttrykke glede ved å bare være sammen.”
Det får meg ikke bare til å tenke på livets viktigste lekse for hvordan vi skal behandle det mest dyrebare vi har, men alle rundt oss. Greit nok. I den voksne verden er det ikke akkurat lett å gå å bite tenna sammen og glise seg støl i trynet når gubben har gått deg på nervene eller du kjører bil og tilsynelatende INGEN biler har fungerende blinklys. På en dårlig dag kan de minste ting få begeret til å renne over. En dag iblant er vi grinete, sure og rett og slett bare ordentlig møkkalei alt ansvaret og stresset som medfølger dette voksenlivet vi ikke kommer unna. MEN. Det jeg vil frem til nå er dette med å vise glede bare over å være med. Være med.
Dette gjelder ikke bare de som allerede er litt skjøre, nedfor eller følsomme. Dette gjelder alle. Vel. De som bryr seg om andre enn seg selv med andre ord. Fordi dette med å vise glede over å bare være sammen. Man skal ikke bare behøve å ha psykiske utfordringer for å kjenne på dårlige dager heller. Alle har de, og ingen kommer unna. Men for å komme til poenget med hele innlegget, så vil jeg i kjølevannet av hvordan livet vårt har blitt snudd opp-ned de siste månedene og hva det kanskje har gjort med tankegangen til mange mennesker. Ikke bare de som før ikke tenkte stort lenger enn nesa, men alle. De som tok ting for gitt. De som tok mennesker for gitt. For er det bare jeg som har kjent på følelsen av at verden har blitt så overfladisk og selvopptatt at vi skal behøve en epidemi som bringer frem frykt for å miste ikke bare de vi er glad i, men livet og vanene våre slik vi er vant med?
“Glede er ikke noe som kommer til deg. Glede er noe du må finne selv. Og fasiten på et lykkelig liv ligger ikke i selve lykken. Den ligger i jakten. De små tingene du gjør som gir en bitteliten lykkerus hver dag som du senere vil huske som det fineste i livet. Det er lykke!”
Jeg har siden den første depresjonen traff meg for mange år siden, hatt en tankegang som kanskje ikke mannen i gata normalt sett har. Jeg har alltid i bakhodet; hva hvis? Hva hvis jeg ikke lever i morgen. Hva hvis du ikke lever i morgen? Hva hadde jeg angret på? Hva ville jeg angret på at jeg IKKE gjorde? For det er faktisk slik at det er bedre å gjøre mer og ingenting er verre enn å ikke gjøre noe.
Så når alt kommer til alt. Vårt første leveår. Vårt siste leveår. Jeg ikke bare tror, men vet at å vise glede over å “bare” være med hverandre er viktig HVER dag. Før covid-19, etter covid-19 og hver dag resten av livet. Om et smil fra en fremmed kan gjøre din dag. Tenk hva det gjør med oss mennesker om de vi er glad i hadde vært flinke til å uttrykke glede over å være sammen med oss og den tiden vi har sammen. For realiteten er at om et smil fra en fremmed kan gjøre dagen din bedre; Tenk deg hvilken makt vi alle sitter på over hvor mye vi kan gjøre for ETT menneske bare ved å uttrykke takknemlighet over hvilken betydning de har for oss. Fordi en dag er ikke det å “bare” være sammen en ting som lenger føles som noe lite og hverdagslig. Det betyr alt. Spesielt når vi ikke lenger har muligheten til å være med de vi er glad i, er tiden vi brukte sammen noe av det mest verdifulle vi hadde. Når en klem kun blir til et minne og ikke lenger en mulig handling.
Fra et følelsesmenneske sitt synspunkt håper jeg denne epidemien har etterlatt seg dype spor i alle der ute. Dype spor som minner oss om viktigheten av å ikke bare ha hverandre og klemme de vi er glad i, men viktigheten av å ta vare på hverandre og vise glede over at vi har hverandre uansett hvor travle vi er. Og ikke minst at ingen sosiale medier og kommunikasjonsmidler kan erstatte en klem fra de vi er glad i. Aldri. En klem kan aldri moderniseres slik alt annet rundt oss tilsynelatende gjør. “Virtuell klem” har aldri vært et mer trist uttrykk å bruke, før ordet klem var noe vi plutselig ikke fikk lov til å gi eller få.
Barndomstraumer er usynlige og noen ganger en blødning vi ikke finner årsaken til. Det er da kanskje like viktig at vi som voksne gjør det vi vet er viktig uansett. Nemlig å aldri ta hverandre for gitt og vise hverandre kjærlighet så ofte vi kan. Vise hverandre glede over tiden vi har med hverandre når vi lærer at tiden vi har med hverandre, er det til slutt ikke vi selv som bestemmer over. For den tiden vi tror vi har, blir plutselig tiden vi trodde vi skulle få, men aldri fikk. For er det noe vi har alle har kjent på kroppen i det siste, er at livet brått kan forandre seg. Og noe av det dummeste vi gjør er å sitte med anger over ting vi aldri igjen vil få en ny sjanse til å gjøre.
Så disse usynlige sårene vi alle bærer på. Det ene behovet vi ALLE mennesker har til felles og er født med er behovet for betingelsesløs kjærlighet og nærhet. Det behovet varer HELE livet. Et behov som aldri uansett hvor stor, sterk, tøff og barsk du er noengang vil forandre seg fra den dagen du blir født helt frem til den dagen du dør. Vi leges litt hver dag med hjelp av hverandre og menneskene rundt oss. Det er også da viktig å ha i bakhodet at den motsatte effekten har minst like stor makt- om ikke større?
“Inkluder. Vis glede over tiden med andre. Bruk tiden godt. Lev som at hver dag er den siste med de du er glad i. Ta aldri noen eller noe for gitt og klem de så ofte du kan.”
Tiden leger alle sår er ikke er korrekt uttrykk i alles liv. Noen legger aldri helt fra seg sårene fra barndommen, men vi kan ihvertfall alle sammen prøve å pleie de så godt vi klarer. #altblirbra
De største gledene kommer ofte i de minste forpakninger og er selve essensen i å finne veien til lykke. Lykke for meg er å finne gleden i selv de minste ting i livet og være takknemlig hver eneste dag for de største tingene. De tingene og menneskene vi verdsetter mest og det som vil etterlate seg de største savnene.
Da vi var små hadde vi i nåtidens øyne små bekymringer og det er ofte man ønsker seg tilbake til 96 hvor skolesekken bare skulle være praktisk, sminke kun var noe voksne brukte og penger var noe man ikke visste betydningen av utenom at man trengte det for å kjøpe godteri eller sprettball. Den tiden hvor ordet monster kun var grønt, slimete og ikke fantes i virkeligheten. Når det vi hadde på rommet plutselig forandret seg og ble så skummelt i mørket, og vi trengte betryggende ord fra mamma eller pappa som forklarte det trygt igjen. Når sengekanten etter leggetid var det skumleste vi kanskje kjente til. Da vi kranglet med venner over små ubetydelige filleting i nåtidens øyne og ble venner igjen etter kort tid. Da vi ikke visste bedre enn det vi ble eksponert for, fordi vi ble beskyttet fra det vi ikke skulle vite noe om før vi ble eldre. “Det lærer du deg når du blir litt eldre” ble ofte sagt. Vi ante egentlig ikke hvor godt vi hadde det, og gledet oss til vi ble voksne og kunne bestemme ALT selv! Verden slik vi så den var ikke skummel, men spennende. Urettferdigheten vi kjente til var når viljen vår ikke trumfet våre foreldres bestemmelser. Vi hadde ingen bekymringer som utgjorde om vi var lykkelige eller ulykkelige. Vi visste ikke hva betydningen av ordene bekymring, økonomi, helse og jobb var. Hvor mye de ordene skulle oppta av tid i livene våre. Hvor mye som skulle forandres, forlates, vokses fra og alt vi skulle vokse til å bli.
Det som var vår største trygghet; foreldrene våre, må vi lære oss å vokse fra fordi vi skal vokse til å være vår egen trygghet og våre egne barns trygghet. Vi skal forklare oss selv de tingene vi ble fortalt som liten. At alt blir bra og ordner seg til slutt. Vi skal vokse fra det trygge til det som noen ganger føles utrygt. For realiteten er at voksenverdenen kan være skummel. Altfor skummel. Som når vi var små kunne sammenlignes med et altetende oppslukende stort monster- skummel.
Det vi ikke visste var hvor mye som skulle skje i livet. Hvilke utfordringer vi kom til å møte, opplevelsene som skulle forandre oss. Forme oss. At mamma og pappa ikke for alltid kunne fikse alt, eller kom til å være her for alltid. Vi visste ikke annet enn tryggheten. Vi kjente ikke til den ekte følelsen bak ordet frykt. Og det skumleste vi kjente til, var kanskje bare monstrene under senga. De monstrene som kun var oppsinn av fantasi og som forsvant så fort søvnen tok oss. Når morgendagens dagslys snek seg inn kanten på rullgardina’ og gjorde det skumle mørket normalt og trygt uten så mye som en tanke om gårsdagens skumle skygger i rommet.
Sengekanten er nå ikke lenger skummel. Monstrene under senga er ikke lenger reelt, og har forsvunnet gradvis i takt med årene. Det er ikke lenger stort, grønt og slimete. Det har nå blitt til våre egne tanker, bekymringer, sorg, oppfattelser, selvfølelser, press, forventninger, krav og stress. Andres meninger om oss, krav til oss, oppfattelser av oss og oppførsel mot oss. Monstrene har i takt med årene flyttet seg fra under senga til oppå hodeputa. Det skumleste monsteret du noengang vil møte og må kjempe mot: hodet ditt. Fullt av tanker. Fullt av forventninger. Tanker som påvirkes av alt som skjer i livet ditt og formes til usynlige slemme monstre.
Monsteret under senga var en gang fantasier omgjort til frykt. Skumle skygger av det ugjenkjennelige laget av mørket. Frem til det ble lyst igjen. Monsteret under senga er ikke lenger bare skremmende. De kommer ikke bare frem i mørket. De blir ikke lenger borte når lyset kommer på. De har blitt til noe som ofte føles som uovervinnelige store. Bekymringer. Det skumleste med de er at de kan reise seg som høye mørke tykke skygger som kan sperre for solskinnet. Vi tumler alle rundt i mørket.
Livet skal kaste mye rart på oss og vi er stort sett ikke forberedt på det som kommer. Vi skal lære av vonde erfaringer og vi skal erfare med tiden at vondt ikke alltid er negativt. Vi er medfødt et overlevelsesinstinkt som skal hindre oss i å drukne, slik at vi kan svømme til kanten og redde oss selv. For mange er det slik en vanlig hverdag føles, og for noen er det noe de aldri opplever å måtte bruke. Vi har alle et monster vi må bekjempe. Noen store, noen små og noen med en hel haug med sukker på. Men poenget her er at enten det er med masse sukker på, bittelite for deg og stort for andre, stort for deg og bittelite for andre kan vi ikke uttale oss om hverandres monster.
Monsteret bare du selv kan se og føle. Så derfor vi skal heller lære oss å fokusere på våre egne monstre og hvordan vi skal bekjempe de. Ikke blande oss med andres slik at vi formes til et tankemonster i noens hode. Tankemonster som kan forandre et helt tankemønster. Du kan ikke bekjempe andres monster, og andre kan ikke bekjempe ditt. Ingen andre kan se eller høre ditt. Du kan ikke se eller høre andres.
Derfor kommer spørsmålet; hvordan kan vi alle alltid ha meninger om hverandres måte å leve på, være på, valg vi tar, hvordan vi takler ting eller gjør ting på når vi ikke vet noenting om hverandres monster? Er ditt stort? Er det stygt? Er det lite? Er det stille? Er det høylytt? Er det alltid tilstede? Dukker det plutselig opp og ødelegger for deg? Lytter du til monsteret? Prøver du å tie det? Prøver du å bli kvitt det? Har du slåss mot det en gang før eller kanskje altfor mange ganger? Er du redd monsteret? Eller har du funnet en måte å leve ved siden av det på? Har du blitt venn med monsteret? Bare du vet. Det er derfor bare du som kan ta riktige valg for deg selv, uansett hva andre sier til deg. Uansett monster.
Det virker kanskje fjernt å bruke monster som en metafor for hverandres oppførsel mot hverandre, men voksne hoder trenger ofte barnslige og enkle forklaringer. Det er vel nettopp derfor barn ofte kan tenke mer logisk enn oss voksne. Stille spørsmål bedre enn oss voksne. Vi skal ikke bare lære av barna, vi skal lære av vår egen barndom. Uansett hvor du er, hvor du skal og hvor du vil, er det fortsatt et barn inni deg. Barnet som tok til tårene når du ble utestengt fra leken og tårene satt løst over enkle ting. Enkle ting da, som plutselig er kompliserte ting nå. Husk at vi alle sammen har et barn inni oss som er følsomme på hver vår måte pågrunn av nettopp ting vi opplevde som barn. Når vi var barn, lærte vi at det vi alltid skulle være var å være snill mot andre og inkludere alle de som ikke hadde noen å leke med. Uansett om de var litt annerledes. Hvor la vi igjen denne moralen i tidens løp? Når sluttet vi å være barn av regnbuen? Var det når vi kunne bestemme alt selv?
Vi har alle vært barn. Vi vil også alltid bære det lille barnet inni oss resten av livet. Vi husker kanskje ikke alltid hva som skjedde som har gjort oss til den vi er som voksen. Vi glemmer kanskje barndommens monstre. Det er derfor veldig lett å glemme hva vi lærte som barn.
“Vær snill mot andre. Inkluder alle i leken. Spesielt de som står alene. Si ifra til en voksen om noen plager deg eller om du ser noen plage andre. Fortell de som plager deg at du vil at de skal slutte og at du blir lei deg. Ikke si stygge ting til andre, selv om dere ikke er enig. Det er ikke lov å slå. Det er ikke lov å gjøre narr av andre fordi de ser litt annerledes ut eller er annerledes. Si unnskyld om du har såret noen.”
Lær av barndommens enkle regler. For barndommens traumer er ofte nåtidens monstre. Små eller store traumer utgjør små eller store monstre. Pass på dine egne og ikke bli en del av andres. Barnet i deg kan faktisk bli såret i din voksne kropp og i ditt voksne hode. Vær god mot andre fordi uansett når det ble gjort eller sagt kan ingen såpe eller antibac i hele verden vaske bort slimete grønne fingre eller fanden av andres vegg. Mind your own monsters og få det bedre med deg selv.
Dette innlegget bærer preg av år med selvbebriedelse over å stadig ha behov for hjelp av NAV. Etter mange år med skyldfølelse for at jeg ikke klarer å stå i jobb i lengre tid uten å sykemeldes. År med dårlig samvittighet for å ikke få til alt jeg så inderlig ønsker og år med selvkritisk oppførsel som ødelegger selvfølelse og selvtillit. Og dette innlegget går i hovedsak ut til de det gjelder om det jeg skriver om, fordi vi har rett til å si ifra. Fra oss som dømmes til de som dømmer. Om ingen andre sier det, skal jeg. For selv om det kanskje skjer i det stille, så skal jeg prøve å få de som snakker høyt om dette til å prøve å forstå.
Du sitter der med din faste jobb som du trives i. Du fungerer optimalt slik normen sier du skal gjøre. Går på jobb fra 08-16, eller om du kanskje har nattvakter. Uansett. Du fungerer til alle døgnets tider. Du drar på jobb og kommer hjem. Dette gjør du hver dag, hver uke. Hvorfor? Ikke bare fordi du må, men fordi du kan. Du har aldri sliti noe særlig psykisk, og tror heller ikke på det å ha en psykisk utfordring. Du bruker ordet lat, som at de to ordene går hånd i hånd. Lat og psykisk sykdom. Du har sterke meninger om at de som benytter seg av NAV er dagdrivere, slasker, late mennesker eller folk som bare utnytter systemet. Du drar alle under en kam og glemmer at vi alle kjemper vår egen kamp. En kamp du kanskje aldri har eller må kjempe. Du som aldri har gått på veggen, vært utbrent, sliti med psyken eller det fysiske. Du som overhode ikke vet hva du snakker om, men som skal sitte med pekefingeren din langt oppi ansiktet til de du så sterkt mener om. De du mener om, som du ikke kjenner eller vet noenting om. De du ikke aner om hvilke utfordringer de har. Hver dag. Hele året. De du ikke forstår og de du aldri heller vil prøve å forstå deg på. Du som kanskje aldri trenger å benytte systemet vårt, som forøvrig er der av en grunn. Du som mener å jobbe ikke skal være noe problem så lenge du bare ‘tar deg sammen’. Du som aldri under noen omstendigheter aner hvordan det er å leve i andres kropp, gå i andres sko eller leve med deres hode. Du som bruker ordet “naver” i negativ betydning og tror det er et eget ønske og glemmer at det faktisk ikke er slik at alle mennesker har det slik som deg. Du som nå skal få som hatten passer av meg. Føler du deg truffet, går den ut til deg. Hvem er du?
Jeg skal uansett fortelle deg hvem jeg er. Jeg er 30 år dette året. Hele mitt unge- og som skal være de beste 20-årene mine. Årene jeg skal ha hatt driv og motivasjon til å jobbe, utdanne meg og finne ut hvem jeg er; disse årene har jeg brukt på psykologer, sykemeldinger, selvbebreidelser og altfor hard selvkritikk over å ikke klare. For jeg skal fortelle deg om at vilje, driv, motivasjon, pågangsmot, målbevissthet og stahet IKKE overgår psykiske lidelser. Jeg VIL jeg VIL, men jeg får ikke til. Et ordtak som gjør vondt. Det gjør fysisk og psykisk vondt. Angst. Hvorfor? Fordi jeg så inderlig sterkt har et ønske om å gjøre som jeg vil og som jeg på ‘gode’ dager KAN. Gjøre det jeg vet jeg er flink til, gjøre det jeg tilogmed kunne gjort bedre enn deg på de gode dagene. ‘De gode dagene’. Rettelse; dagene jeg fungerer godt nok. Men uansett hvor viljesterk jeg er overstyres noen dager av det jeg kaller det onde oppi hodet. Du overstyres av en kraft sterkere enn de fleste krefter. Det kan forklares som at noen sitter oppi hodet ditt og styrer deg. Angst, depresjon, bekymringer. Styrer tankene dine dit de ikke skal. Dit du selv ikke vil at de skal gå. Du har på deg en tvangstrøye, og prøver så hardt du kan å bryte deg løs men du sliter deg bare mer ut og sitter der fortsatt igjen fastbundet. Fastbundet i det vonde, og utslitt av forsøket på å bryte deg løs. Du vil bare komme deg løs og være fri. Fri fra dette. Du har dager hvor du kan sverge på at solen skinner sterkere enn i går, men det er bare slik at faktisk du ser solen i dag. Solen i dag ER sterkere enn i går. På alle måter. Tankene som kommer om; hvorfor kan jeg ikke bare se solen slik hver dag?! Det tærer på deg og etterlater en stor følelse av selvhat og dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet sier du? Ja, for den er der. Den dårlige samvittigheten over at du ikke bare skuffer deg selv, men at du føler at du skuffer alle andre rundt deg med å være syk. Ja, for du er syk. Du er ikke “syk”. Det bare synes ikke like godt på deg, så du antas å være lat. Tafatt. Om du kunne vrengt innsiden ut og laget et bilde av hvordan det var, skulle det vært åpne kjøttsår av væskefylte betente byller som kan sprekke når som helst. Ut kommer det en væske som lager brannsår av tredjegradsforbrenning og etterlater seg dype spor av store smerter. Og når du tror alle byllene er sprukket, dukker det stadig opp nye. Nedturene.
Innsiden er usynlig, og det er for oss mange til tider en stor frustrasjon. Men om vi skulle vært synlig syke, hadde utsiden noen ganger vært ubehagelig å se på. Den hadde kanskje vært frastøtende og vanskelig å takle. Og slik er det for oss som er psyke. Noen ganger er dagene for vanskelig å takle. Vonde. Det gjør det stadig verre å vite at det er mennesker der ute som ‘forverrer’ det ved å være dømmende, lite forståelsesfulle og uviten om hvor tøft det er.
Alt av selvkritikk forverres av slike som deg. Som så bestemt innbiller seg at man bare skylder på at man ikke kan jobbe. Som virkelig tror at jeg er mindre verdt enn deg fordi jeg ikke klarer å stå i jobb. Jeg er kanskje sterkere enn deg. Jeg har mer vilje enn deg. Jeg har trolig mer selvinnsikt enn deg. Jeg har tydeligvis mer troen på andre enn deg. Jeg håper mer enn deg. Hver dag. Jeg viser andre mye mer forståelse enn deg. Jeg er ikke mindre verdt enn deg, men jeg er heller ikke mer verdt enn deg. Vi er likeverdige du og jeg. Frisk eller syk. Jobb eller avhengig av NAV for å overleve. Og mens du lever livet, er det andre som gjør nettopp dette; Overlever på det lille de har og har rett på. Noe som gjør oss fattigere, men også så mye rikere enn deg. Vi har håp og små gleder. Det kan jeg love deg at veier mye mer enn slike tunge fordommer. Troen.
En stor synd tror jeg er å leve i troen om at man er bedre enn andre. Ingen er bedre enn noen andre uansett farge, sykdom, legning eller levemåte. Vi har bare forskjellige ting vi må leve med, og derfor forskjellige måter å leve på. Om vi som sitter i systemet kunne snakke høyt, føle oss likeverdig og forstått, hadde det vært mange hoder som hadde snudd, mange hjerter hadde knust og mange tårer ville blitt felt. For du kan si hva du vil om de som er i NAV. Du kan uttale deg så mye du vil. Men du kan aldri forestille deg hvor strenge vi allerede er mot oss selv for å ikke ha noe annet valg, og likevel leve med daglig påminnelse av hvor lite man “duger” og at man ikke har like rett til ting fordi man er for syk til å gjøre det man skulle ønske at “alle andre får til”. Har du noengang kjent på den følelsen? Den kalles meningsløs. Har du noengang følt deg meningsløs? Det er en følelse jeg aldri unner noen mennesker å kjenne på. For uansett hvor stor, sterk, rik, viktig eller flink du er så kan følelsen av å være meningsløs knekke selv den største, sterkeste og rikeste. Og når du føler deg liten, svak og fattig blir den følelsen desto tyngre å bære på.
Så du som sitter å peker fingeren din langt oppi ansiktet vårt. Du som tror du vet. Du som tror du kan uttale deg om ting du ikke har peiling på. En ikke så vakker dag blir du kanskje permittert, alvorlig syk, går på veggen eller opplever noe som gjør at du selv er avhengig av NAV. Hva gjør du da? Har du fortsatt samme oppfatning av hva du anser som en “naver”? Jeg tror du fort vil endre ditt synsperspektiv fra fugl til frosk og åpne de sneversynte øynene dine. Du vil først da innse at livet ikke alltid blir som vi håper eller ønsker, uansett hvor mye viljestyrke og pågangsmot du har. Noen ganger har man ikke noe “valg”. Kanskje du nå sitter i samme båten som de du hele tiden har seilt forbi i din stolte store seilbåt, og plutselig har vinden i seilet ditt gitt deg litt motvind også!
Dette er egne ord, og jeg vet at det er mange som kan relatere og mange som ikke kan relatere. Det jeg ønsker å få frem er at det er tøft å måtte være i en slik situasjon du selv ikke velger, og at det alltid vil være folk som ikke forstår deg og drar deg ned pågrunn av nettopp dette temaet. For det er nemlig ikke slik at det er enkelt å være avhengig av NAV fremfor å jobbe. Tvert imot. Jeg skulle helst jobbet fulltid og fungert optimalt, men slik er det dessverre ikke. Vi bruker halve livet vårt på å jobbe, så vi som er psyke bruker mye av livet på å prøve. Jeg skriver for alle dere som forstår meg, for at du skal vite at jeg forstår DEG. Men jeg skriver også til deg som blir truffet av dette. Husk at selv om man ikke alltid kan forstå seg på andre, er det like viktig å behandle alle mennesker med likeverd uansett hva dine oppfatninger er. #trehundreogsekstifemdageriåret
De snakker om føniks som kan reise seg i asken og fortsatt ha like sterke og vakre farger. Noen ganger reiser jeg meg og er fortsatt dekket i grå aske. Asken skjuler fargene og gjør meg fargeløs. Fargeløs innenfra og ut. Fargene som var skinner gjennom et grått filter. Håpet om fargene forblir i håpet og etterlater et stort tomrom av; bare om. Fuglekvitring minner meg ofte om hvor skjørt livet er. At mitt liv er like skjørt slik som fuglen som synger inn solfylte eller regnfulle dager. Skjørt som at alt vi tar for gitt kan forandres på et sekund. Tiden vi har vil ikke komme tilbake, og tiden vil vise hva som kommer. Uten så mye som et glimt av kommende øyeblikk, skal vi leve og vente på tiden. Uvissheten om hva den vil gi oss. Hvilke minner morgendagen vil bli. Vil de bli gode? Vi forventer. Vi forventer godhet av tiden, men forakter det vonde. Det vonde som styrker oss eller knekker oss. Tiden vil vise. Tiden vi har hatt skal forme oss som leirefigurer med sjarm og sprekker. Tiden vi får skal gi oss rom for å vokse. Vokse fra og vokse til. Vi skal etterlate oss handlinger omgjort til minner. Tiden har makten over minner. Vi har makten over godt eller vondt. Vi kan selv velge hva vi skal minnes som. Latter eller tårer. God eller ond. Vi kan ikke gjøre om det vi har gjort, men vi kan fortsatt gjøre. Alt vi snakker om som skal bli, blir ikke alltid som vi sa. Vi må takke for det som blir og det som ikke blir. Vi må takke for de små tingene vi ikke trodde var store. Vi må si unnskyld for utakknemligheten over de store små tingene. De store minnene. De snakker om drømmer store og for mange så uoppnåelige. Mine drømmer er hverdagslige ord som jobb, hus og stabile dager. Deres drømmer er millioner. Mine drømmer er hundre og mindre. Vi skal alle leve hver for oss. Vi skal alle leve sammen. Vi skal alle ha levd sammen, hver for oss i samme verden. Vi skal alle leve i samme tid, med forskjellig tid til, minnes forskjellig, gjøre forskjellig, være forskjellig på alle mulige måter, oppleve samme ting forskjellig, reagere forskjellig på samme ting, vi skal alle være forskjellig. Vi skal alle tenke forskjellig, men det er noen ting vi alle forskjellige mennesker på jorden skal være like takknemlig for uansett hvor forskjellige vi er; Livet, helse og tiden vi har med hverandre. Tre ting vi ALDRI skal ta for gitt. Tre ting vi ALDRI skal behøve påminnelse om å være takknemlig for, hver eneste dag resten av livet.
Vi gjør uttallige forsøk i livet, og bommer gang på gang på skuddet vi fyrer av mot gullfuglen. Et liv brukt på feiltak er bedre enn et liv brukt på ingenting. Vi prøver, og vi feiler. Vi er mennesker. Men når du har gitt alt av deg selv over lang tid, så mye at lufta har gått ut av deg. Hva gjør du da? Når du over lang tid har vært mot andre som du vil at andre skal være mot deg, men ender alltid opp med å kjøpe katta i sekken. Ja, selv om du føler at du ikke lenger gidder og ønsker å gi opp? Når du er på randen til å gi opp. Tenk heller da på hvem som kommer til å sitte igjen med skjegget i postkassa, og må tørke møkka vekk fra leggene sine når du gang på gang gir uten å forvente tilbake, og gir mer enn andre fortjener. Husk at like barn leker best, så ikke gå over bekken etter vann. For meg har det alltid vært så enkelt som å kalle en spade for en spade. Eller kall det kanskje vanskelig, fordi de fleste heller ønsker å gå rundt grøten. Jeg setter meg heller ned og spiser den, fremfor å spise mine ord. Sånn er det. Vi er alle forskjellige, vi alle tråkker i salaten noen ganger og vi alle burde i noen situasjoner i livet ta av oss silkehanskene for å fortelle folk hvor skapet skal stå og det er absolutt ingen vits å gråte over spilt melk. For den som ikke tar seg vann over hodet, ser bare toppen av isfjellet. Når sant skal sies, er det best å holde kjeft sies det. Men med riktig filter, ydmykhet og selvsinnsikt så står jeg heller bak at ærlighet varer lengst. Og at man alltid har i bakhodet at brent barn skyr ilden.
Det er dessverre slik at vi alle noen ganger i livet kaster stein i glasshus, men ingen er så stor at han ikke må tøye seg, ingen er så liten at han ikke må bøye seg. Så når det kommer til stykket, skal det ikke stå på vilja. Høye fjell kaster lange skygger, men det blir ingen skygge uten lys. Livet er for kort for å tro at gresset er grønnere på den andre siden, og vi er nødt for å lære oss at den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. Å love hverandre gull og grønne skoger, vil ingen ha godt av. Det sies også at det en ikke vet, har en ikke vondt av og at noen ganger må man legge det døve øret til. For det er nettopp dette livet handler om. Vi skal spre rundt oss med oss selv og vår personlighet. Alle kan ikke komme overens med alle, men den som er med på leken må tåle steken. Noen ganger stoler man på folk, men ender opp med å lage ris til egen bak fordi man gir mer enn man burde gjort. For hvorfor er det slik at de vi skal høre sannheten fra skal være barn eller fulle folk? Er det ikke bedre å være ærlig hele tiden? Men det er jo ikke slik at én sko passer alles føtter.
Når sola kommer, slukkes stjernene. Så pris ikke dagen før solen går ned. Vi må alle huske på at uansett personlighet, meninger og væremåte så er det fjærene som gjør fuglen vakker. Det er ikke så mange som tør å være seg selv fullt ut, uten å være redd for hva andre tenker. Det er en sårbar ting det å være seg selv, fordi du vet aldri hvordan mennesker du vil møte på som vil bruke det mot deg. Men det er som oftest de som våger å være seg selv som er klok, og lærer mye uten bok.
Budskapet her er at noen mennesker vil bare elske deg så lenge du passer inn i deres boks. Ikke vær redd for å skuffe dem. Fordi det kommer ikke an på hvem man er, men hvordan man er det. Og hvis du gjør det som føles riktig for deg, så er det hvertfall én person som slipper å bli skuffet. Fordi kjærlighet er å gi andre rom for å være slik de er og slik de ikke er. Og det er dessverre slik at hvis du våger å være litt synlig, så vil kanskje noen forlate deg. Men de som blir igjen, er verdt alle som gikk.
Hvem er det som bestemmer om du er god nok? Det ene spørsmålet kan kun besvares med at det ikke handler om å være god nok. Det handler om at man i alle situasjoner i livet gjør så godt man kan. Bedre kan du ikke gjøre.
“Etter å ha alltid trodd at jeg må være alle jeg møter sin ‘cup of tea’, har jeg endelig begynt å innse at man ikke er for alle. Og som Walt Disney sa; jo mer du liker deg selv, jo mindre er du som alle andre, noe som gjør deg unik.”
Så jeg skal fortsette å sikte på gullfuglen, noen ganger tråkke i salaten og aldri love meg selv eller andre gull og grønne skoger, og senere snu på flisa. Fordi det er en merkelig tilfeldighet at ordet ærlighet utgjør en vesentlig del av ordet kjærlighet. Jeg skal være mot andre som jeg vil at andre skal være mot meg, mot de som fortjener det og jeg skal fortsette å gjøre alt jeg kan for å ikke ende opp med skjegget i postkassa eller med bæsj på leggen. Og jeg skal begynne å fortelle meg selv at det er fjærene som gjør fuglen vakker. Så jeg skal spre vingene mine, sette meg til bords og spise grøten mens jeg ser på det grønne velstelte gresset som jeg vanner hver dag, og se det vokse istedefor å fokusere på hva som skjer på den andre siden. For selv om stjernene slukkes når solen går ned, er det alltid en ny soloppgang neste dag og bak skyene skinner alltid solen. Og en ting som en klok person en gang fortalte meg som er viktig for oss alle å huske på er;
“Du er ikke for alle. Jeg er ikke for alle. Ingen av oss er for alle. Andres mening om deg trenger ikke å bli din virkelighet.”
Jeg har lenge elsket antikk, vintage og brukt. Både fordi jeg synes det er spennende å lete etter gamle skatter, og fordi jeg liker å ha ting som ikke andre har. For ei som er i overkant glad i interiør, klær og sko så gjør det heller ingenting for lommeboken da det pleier å koste betraktelig mye mindre enn nye ting i butikk. Jeg skulle egentlig legge ut et innlegg med masse bilder av mine vintage favorittklær og interiør, men det får vi komme til senere. Jeg vil egentlig bare påpeke en helt annen ting jeg synes er utrolig fint med gjenbruk og fokuset på det. Fra et perspektiv jeg faktisk selv ikke innså før, ja før jeg skulle sette med ned for å skrive dette blogginnlegget.
Vi lever i en materialistisk verden. Vi kjøper ting vi ikke trenger, fordi vi skal passe inn steder vi ikke hører til for å bevise noe vi ikke trenger å bevise. Jeg snakker da i utgangspunktet om det presset ikke bare blant unge, men det vi har skapt for oss selv. Oss voksne. Det er plutselig blitt så viktig å bevise noe. At vi har mer penger enn hva lommeboken faktisk tilsier og ønsker. Det er viktig å ha det beste, følge de nyeste trendene og ikke “henge etter”. Vi har blitt en generasjon hvor vi heller skaffer nytt, istedefor å fikse det vi har eller finne en måte å forbedre det på. Dette gjelder forsåvidt i mye annet enn bare materialistiske ting, men det er en annen sak til et senere innlegg. Vi er vel egentlig blitt til generasjon; bytt til nytt?
Jeg husker selv når jeg begynte å elske vintage og hver eneste Fretex butikk jeg så lyste opp som en Oase i ørkenen. Noe det forøvrig fortsatt gjør. Jeg kunne være i en butikk i lang tid og være helt i min egen verden av inspirasjon. Men samtidig var det liksom også på en måte flaut, fordi jeg tenkte at jeg kanskje så ut som at jeg var så fattig at jeg måtte kjøpe klærne mine på Fretex, fordi jeg ikke hadde råd til å gå på Bik Bok som alle andre. Men sannheten var jo en blanding. Jeg hadde dårlig råd, men var også så utrolig glad i gamle klær! Men det var jo ikke populært eller noen trend! Og når du bærer på en usikkerhet inni deg selv, tenker du veldig på dette unødvendige tullet om hva andre tenker om deg. Dette var selvfølgelig lenge før gjenbruk var i vinden og en trend som til og med kjendiser slang seg på. Men nå har både usikkerheten min, trenden og kjendiser lagt om tankegangen. Noe som er så utrolig fint! Og derfor jeg nå kommer til mitt poeng med innlegget.
Når jeg skriver dette, får det meg til å ønske å slå et slag enda sterkere enn før om dette med gjenbruk. Noen gjør det for miljøet, noen for lommeboken, noen for trenden, noen for interessen og noen for inspirasjonen. Men det er en ting vi burde ha i bakhodet, som er kanskje det viktigste vi gjør i dag. For kjøpepresset! For alt presset vi skaper rundt det å måtte ha det beste og nyeste! Det er et blogginnlegg som har flortert av Martine Halvorsen om det at foreldre skaper presset. Jeg skal ikke uttale meg om hennes shoppingvaner og om hun er flink til å handle brukt aner ikke jeg. Men jeg leste så vidt det var et motsvar til hennes innlegg om at hun annonserte for ting. Så det blir vel kanskje litt rart for ei som slår så hardt i bordet om det. Men nok om det. Dette går generelt ut til alle. Om du bidrar til kjøpepresset eller ikke. Det er jo sant det hun sier, men det skal sies at barn og folk er forskjellig. Folk har forskjellig økonomi, og derav råd til forskjellige ting. Vi kan ikke nekte folk å kjøpe det de ønsker, men vi kan prøve å bidra til at det er “kulere” å kjøpe brukt også. Jeg tror at hvis vi selv aldri trår foten innafor en bruktbutikk og ser selv og derav ikke viser barna verdien i at “brukte” ting ofte kan være kulere enn helt nye, så vil vi jo sende et budskap om at ingenting annet enn helt nytt er godt nok! Vil det ikke det?
“Jeg sier ikke at bruktbutikker er for alle, og at det vil være hele løsningen på dette syke kjøpepresset. Men det kan kanskje bidra til å bevisstgjøre at du ikke nødvendigvis har de kuleste tingene, bare fordi det er helt nytt!”
Nok en gang er det vi voksne som må ta tak i dette problemet. Ikke bare lære barna, men oss selv at det å gjøre ting litt annerledes er tøffere enn å følge flokken. Jeg kommer alltid til å være glad i shopping, men jeg har blitt mer glad i bruktbutikker enn å gå på et kjøpesenter. Det er mer spennende, bedre priser og en garanti på å ikke komme på festen med samme antrekk som sidemannen.
Jeg skal ikke peke finger, og si at om du ikke kjøper brukt så er du med på kjøpepress, for selv om jeg elsker brukt, kjøper jeg nye ting når det er nødvendig jeg også. Jeg skal prøve å få folk til å skifte litt syn på det å handle brukt. Gjenbrukskulturen er ikke bare for alternative, fattige eller hipstere. Det er for fornuftige folk! Men når det blir flaut å si at man har handlet på finn, vært på fretex eller funnet på gjenvinningsstasjonen, da har vi glemt verdien i ting. Ting er ting. Ting er ikke status! Ting er også noe som kommer og går, og som jeg tidligere har sagt er selv den helt nye julegaven du fikk i fjor en ting som en senere tid vil ende opp på gjenvinningstasjonen eller forhåpentligvis på Fretex så andre kan få glede av det. Siden jeg startet med å alltid kjøpe brukt før nytt, har jeg spart tusenvis av kroner på både interiør, klær og husholdning. Og hver gang har folk rundt meg blitt overrasket og jeg får ofte høre “du finner alltid skatter du!” og blir enda mer sjokkert når de hører prisen. Vi har blitt så opptatt av å ha alt nytt at vi ikke engang tenker tanken om å sjekke finn først, slik at vi sparer kanskje halve prisen på ting! Ting vi trenger er bare et klikk unna og en tur i postkassa eller på posten. Enkelt, dyrt og usunt.
Min oppfordring til ALLE som ikke setter foten innenfor bruktbutikker eller sjekker finn først, er å PRØVE NOE NYTT! Det er kanskje ikke vellykket første gangen, men det er ikke det når du går inn på H&M alltid heller, men du fortsetter å gå dit. Gi det flere sjanser og tro du meg, du kommer til å finne et eller annet som du kommer til å ha som favoritt i klesskapet eller på kommoden i gangen, eller selve kommoden. Når du trenger nytt antrekk, skal jeg love deg at du finner mer inspirasjon i en butikk med EN av hver, enn i butikker med hundrevis av varer å velge mellom.
“Tenk som du bør gjøre med klesskapet; minimalistisk! Mindre klær i skapet = flere antrekk + jeg har ALLTID noe å ha på meg-garanti. Som igjen = lykkeligere liv. Jeg snakker av lang erfaring med overfylt klesskap som shopaholic at mindre ting faktisk gjør deg lykkeligere!”
Så kjære alle dere som tenker at kjøpepresset er helt på trynet og til dere som delte innlegget til Martine Halvorsen. Hva annet kan vi gjøre for å bidra til å skjerpe oss? Å dele blogginnlegg? Det er klart at noen innlegg når frem til mange mennesker, men det er kun budskap og ord om oppfordring til å skjerpe oss. Ikke bare del for å vise at du støtter ordene. Gjør!
Vi kan som vi alltid bør gjøre for samfunnet, barna, oss selv, hverandre og for miljøet. Gå frem som et godt eksempel. Gjør din del. Vi må slutte å tenke ‘en dråpe i havet’. Vi må få viktigheten av gjenbruk mer frem i lyset. Det er ikke bare miljøet vi ødelegger. Vi ødelegger vårt syn på forskjellen mellom hva som gjør oss lykkelig og det å måtte ha det vi tror vi trenger for å være lykkelig! Mye vil ha mer, og der starter ballen å rulle. La oss heller hver for oss stoppe den store snøballen som ruller gjennom samfunnet. Vi trenger ikke nødvendigvis å slutte å kjøpe. Vi trenger bare å kjøpe mindre og vi trenger å kjøpe smartere!
De fineste ytterjakkene er vintage. Denne saueskinnskåpen kostet 900,- i Fretex sin nettbutikk. Varmere enn de fleste, kulere enn få og latterlig billig. Elsk på brukt ❤️
