Vi lever i en verden det er lett å dømme. Ikke bare i det stille men også offentlig på nett og ha formeninger om alt og alle vi ikke engang kjenner, ting vi synes er skummelt og det vi ikke har nok kunnskap om. Det vi glemmer i en fordomsfull verden, er at i fordommer ligger det ofte mer frykt enn hat. Det er også veldig lett å dømme når man tror at man kan eller vet mer enn man faktisk gjør. Med andre ord; det er lett å kaste stein i glasshus. Men husk at du aldri skal skue hunden på hårene, fordi plutselig sitter du med skjegget i postkassa og innser at du har tråkket i salaten. Vi har alle mennesker våre egne stille kamper vi kjemper, og hvis vi hadde hatt det mer i bakhodet og konsentrert oss om oss selv fremfor alle andres feil, er jeg sikker på at vi kunne hjulpet hverandre å bygge hverandre mer opp enn å rive hverandre ned slik vi gjør i dagens fordomsfulle og unødvendige meninger om hverandre. Spesielt når det kommer til andres helse. Fordi kropp, psyke og egne valg handler ikke om dine egne meninger. Det handler om andre menneskers liv. Er det du som skal leve det eller lever du ditt eget liv i håp om å ikke bli dømt for dine valg og personlige kamper?
Du kan peke finger der du står. I solskinnsglans ikke alle får. Du kan peke så lenge du vil og kan, men når dagen din kommer vil jeg slukke din brann. Jeg skal lære deg veien du burde gå, og motsatt av deg vise forståelse nå. Du kan være så dømmende du vil mot meg, men vil du skal føle det motsatt fra meg. For dagen kan komme for deg og, min venn. Du kan plutselig være den- som bevitner ditt eget lys svinne hen. For ingen kan forutse fremtidens planer, selv om du nå ifra utsiden glaner. Det er lett å kaste småstein på tak, og glemme at tyngden kan gjøre meg svak. For det kommer en dag for deg også min venn, hvor stein i glasshus aldri kastes igjen. Lær deg å godta det ukjente skumle, for i mørket kan selv de mest selvsikre fumle. Du skal ikke tro at du kjenner til alt, og glemme bort at selv Goliat falt. Det er lett å dømme fra andre siden. Men pass på min venn, for ting endres med tiden. – Jasmine
Det er mørkt ute. Kaldt. Surt. Vinden nærmest jager oss inn under teppet i sofakroken. Du får så vidt gnidd søvnen ut av øyene før mørket begynner å snike seg frem igjen. Den deprimerende følelsen av at alle mennesker har gått i dvale i takt med kulda, slår deg hardt i magen. Det er så lett å finne plass til elendigheten og følelsen av meningsløshet. Det skal ikke mye til før du kjenner at du er på randen til sammenbrudd. Vinterdepresjonen. Den intense, kalde, dystre, altoppslukende og overstyrende vinterdepresjonen. Den er ikke noe å spøke med. Følelsene dine styres like ustabilt som været utenfor døra, og om det ikke allerede var ille nok, starter alle de irriterende og vonde smertene i kroppen som dukker opp nærmest som lyn fra klar himmel. Du har ikke kjent på det på noen måneder, fordi sommeren sørget for å holde de unna. Varmen. Akkurat som at de liksom aldri var der. Men nå er de der, og på en merkelig måte føles de enda mer intense. Men sannheten er at hodet bryr seg mer med det, fordi du nå fokuserer på alt det negative kulda bringer med seg: mindre dagslys, mer smerter, mye tomhet, mindre sosialt og mindre klemmer. Klem de du kan oftere, mens du kan.
Vi alle har dårlige dager, vonde følelser, føler oss deprimert og til tider lite motivert. Det er lov å la seg selv ha det sånn. Så lenge du ikke graver deg ned i de. For det er så lett. Og vi vet alltid at når ting føles håpløst er det fort at vi velger det “letteste”. Det letteste er negativiteten når den først har satt seg fast i kroppen. Men lett fjerner vett. Lett fjerner motivasjon, vilje og styrke til å jobbe hardere. Det er ikke noe galt med deg fordi du kjenner på at hodet ditt påvirkes av mørket og kulda. Det er ikke noe galt med deg fordi du sliter med å holde deg positiv i noe som er en tung tid for oss alle. Det er ikke noe galt med deg fordi du ikke klarer å ta på deg noe annet enn slaskeklær og la være å sminke deg i dag. Det er ikke noe galt med deg fordi du ikke får til i dag. Vet du hva det betyr? At du fortsatt føler noe og det betyr at du lever. Og vet du hva som er enda bedre? Du er IKKE ALENE om å ha det akkurat sånn. Og selv om det kanskje ikke hjelper på de håpløse følelsene, er det en en merkelig trøst med å vite akkurat det. At du ikke er alene. At det er andre som sitter med akkurat de samme følelsene som deg, og som vet hvordan du har det.
Husk at vinteren bringer med seg mye fint også. Fra ei som gikk inn i ekte vinterdepresjoner, og fortsatt er veldig utsatt skal jeg prøve å fortelle deg hva du kan se positivt på i vinterhalvåret til de som sliter mest med denne årstiden:
Det du selv gjør den til. Det negative med å stå opp når det er mørkt. Det er mørkt. Det positive? Det blir lysere. At du får se soloppgangens fine farger og se hvor utrolig naturen vår faktisk er. Helt uanstrengt, og uten filter. Finner du en negativ ting, følger det alltid en positiv side av den. Du må bare snu på tankegangen for å finne den ene positive tingen. Fordi er det noe jeg absolutt vet, er det at når vi starter med en negativ tanke følger de etter hverandre på rekke og rad. Og et av de viktigste tingene jeg ønsker å påpeke, er at det er VIKTIG å la seg selv ha det kjipt innimellom. For når du klarer å godta det, klarer du også å godta når de gode dagene kommer og nyte de istedefor å føle at du ikke skal la deg selv ha gode dager også. Du fortjener gode dager.
Så hvis du er en av de som sliter med vinterdepresjon foreslår jeg at du skriver en liste med for og imot, så ser du plutselig at ikke alt er så ille som det virker. Du har bare låst deg fast litt, og det er helt greit! Fordi uansett hvor deprimert du er nå, så må du huske på at dette er midlertidig og det blir bedre ❤️ Det samme gjelder corona. Alt blir bra – til slutt!
Spill ‘stor i kjeften’ med venner over facetime, fordi du har internett. Gå en tur uansett vær, fordi du har en kropp som kan. Det er utrolig hva en kald og snufsete nese gjør med samvittigheten og selvfølelsen på tunge dager. Lag deg en kopp varm kakao mens du tenner telys og fyrer opp i peisen. Sett deg i sofaen med favorittboka og nyt at du har et tak over hodet, et sted å kalle hjem og trygt. Det finnes alltid noe positivt selv om det er vanskelig å se det når mørket kommer i veien. Ikke la mørkesynet gjøre at du glemmer å venne deg til lyset..
Hverdagen for mange er nå snudd på hodet, men istedefor å skrive om hva dette gjør med oss tenkte jeg heller å skrive om hva vi glemmer å sette pris på, bare fordi ting ikke er slik vi ønsker. Det er lett å fokusere på alt det vi ikke kan gjøre nå som verden så og si stopper opp igjen. På en måte føles det som at friheten vår er tatt fra oss. Vi kan ikke ta valg som ikke lenger bare går utover oss selv, men alle andre. Jeg skulle i utgangspunktet skrive om mine meninger om hvordan folk sine sider kommer frem i denne pandemien, men jeg sparer den. I dag trengs det noe positivt. Jeg ønsker å minne alle på å ta vare på alle hverdagsøyeblikk som glemmes oppi alt av hverdagstress, frustrasjon og negative fokus. Når sist satt du pris på et rotete hjem, frustrasjon over lite egentid, isolasjon og karantene?
Jeg har valgt å være hjemme med datteren min til hun er 2 år, og de siste månedene har vært tøffe. Både fordi hun er klar for barnehage, har veldig godt av å leke med andre barn, og fordi jeg kjenner at det er krevende å få gjort noe som helst her hjemme med en aktiv skravlete frøken fra morgen til kveld. Men denne morgenen tok jeg meg selv i å være utrolig takknemlig for alt det slitsomme som følger med det å være hjemmeværende mamma. Tiden jeg får, pågrunn av tiden jeg har. Den tiden mange av oss tar for gitt til å stoppe opp å huske på, har mange blitt frarøvet, fått brått revet bort eller til sin store sorg aldri får muligheten til å oppleve. Da snakker jeg ikke bare om barn, men om alt annet i livet. Hverdagsøyeblikkene som vi husker som de fineste minnene.
Jeg er ikke Dalai Lama eller Mor Theresa, men jeg tror kanskje jeg ikke snakker helt ut av ingensteds når jeg sier at stress og fokus på det negative gjør at vi lett kan glemme de små tingene i hverdagen som utgjør selve livet. De tingene du aldri trodde betydde så mye.
“Som når du går på diett og fokuserer på alt du ikke kan spise fremfor det du KAN spise. Da blir plutselig dietten veldig tøff og vanskelig å motiveres av – det samme gjelder livet.”
Vi er midt i en pandemi, og det folk fokuserer mest på er hva vi IKKE kan gjøre fremfor de tingene vi får mer av. Vi glemmer kanskje egentlig hva som skjer i verden nå pågrunn av feil fokus. Mange glemmer at dette ikke handler om hva vi ikke kan gjøre og hva vi ikke får lov til. Glemmer at det du faktisk kan gjøre mer av, får andre i verden ikke muligheten til igjen. At det faktisk handler om liv og død. Du lever. Viruset har ikke tatt ditt liv, eller dine kjæres liv. Den har tatt mange andres liv og her sitter du forøvrig ganske uberørt av døden og klager over alt du ikke får lov til å gjøre. Du får lov til å leve. Skal ikke det egentlig være bra nok for deg? Du er heldig. Ikke fordi det er en selvfølge. Har du tenkt på det?
Jeg går og rydder med en smule boblende oppgitthet og leie følelser av rydding etter et aktivt barn som finner gleden i å rote ut av alle skuffer. Ryddingen føles uendelig og helt på måfå. Det ender ikke! Jeg blir snart gaaaaaaal! Lei. Drittlei rot. Sliten av mas. Men den lille kosen innimellom ryddeslagene og lekingen er så verdt all frustrasjon. Rot. Må rydde igjen. Tråkker på leker. AU, NÅÅÅ! Vaske opp etter søling. Mating. Søl igjen. Vaske igjen. Grining pågrunn av ikke møtt vilje. Trøst. Kos. TID! Tiden jeg har. All rotingen, sølingen og griningen. Tingene jeg brått hadde savnet og gitt alt for å oppleve igjen om det brått ble revet bort fra meg. Dramatisk å tenke, tenker du? Ja, men har du noengang stoppet opp og tenkt tanken? Det er lett å ta alt for gitt. Fordi når tiden går, årene løper fra oss og vi er opptatt av de mindre viktige tingene i livet fordi vi stresser over ubetydelige bagateller som brått kan bli de minnene vi savner aller mest. Det er da vi faktisk innser hva livet handler om. Ikke hva vi ikke kan, men hva vi får muligheten og tiden til å gjøre.
“Lei, takknemlig, heldig, uheldig, upåvirket, påvirket, sorg, begravelse, karantene, isolasjon, respirator, ingen symptomer, frisk, permittert, hjemme med barn, hjemmekontor, mistet jobben, dagpenger, risikogruppen, bryr deg ikke, Kari Jaquesson, egoistisk, medmenneske, ensom, stor familie, bekymret, redd, likegyldig. Hvem er du? Heldig eller utakknemlig?”
Det er en slitsom tid for oss alle. Hvis vi setter oss ned og ser på situasjonen som skjer RUNDT oss i hele verden. Alle de menneskene som begraver sine nærmeste, barna sine, foreldrene sine, besteforeldre, tanter, onkler, søskenbarn, mann eller kone. De som jobber som helter og litt til. Du leser, og ser på nyheter fra en varm sofakrok. Det påvirker ikke DEG. Enda. Det kunne vært deg. Det kan bli deg. Det påvirker oss alle, på en eller annen måte. Folk mister jobbene sine og må kanskje stenge ned livsverket sitt. Hvordan har pandemien gått utover deg? Er du en av de heldige som meg? Eller er du en av de som klager og sutrer over alt du ikke kan gjøre fordi vi skal unngå at flere skal måtte begrave de kjæreste de har?
Du har kanskje MER tid med barna dine, MER tid under taket du kan kalle hjem, FÅR facetime med foreldrene du fortsatt har i live eller “BARE” kunne snakke med de vennene du har over telefon. Ironisk nok ble den teknologien som har ødelagt for vårt samhold i samfunnet, den ene tingen som kan knytte oss sammen. Hva klagde de over når spanskesyken herjet?
De små hverdagsøyeblikkene som krever minst tid, er de som utgjør de største minnene og tar lengst tid å glemme 💜
Dette innlegget er noe helt annet enn jeg som regel skriver om. Bloggen min skulle i utgangspunktet handle om gjenbruk og måter å spare penger på, med litt tanker rundt andre ting. Men ettersom det har blitt mange innlegg om psykisk helse og tunge temaer tenkte jeg i en tung tid både for meg selv og sikkert andre der ute legge ut et litt annet innlegg fordi det er perfekt med tanke på årstid og selvfølelse, samtidig som vi alle burde holde oss hjemme!
Har du ikke “thigh gap”? Sliter du med følelsen av å være gjennomsiktig og ikke matche den lyseste foundationen på vinteren? Ikke råd til å gå til hudpleier?
I mange år har jeg sliti med huden min, selv om jeg har fagbrev som hudpleier, har det tatt meg nesten 10 år å finne noen favoritter som funker på en VELDIG vanskelig hud. Da prøver du både rimelige og dyrere produkter for å finne det som funker. Med en hud som lett får utbrudd ved dårligere kosthold, kaldt vær eller stress, vet jeg veldig godt hva det gjør med selvbildet og selvfølelse når du stadig ser deg i speilet og er misfornøyd med det du ser. Fordi det handler faktisk ikke bare om uren hud, men om hvordan du føler deg med deg selv fra utsiden og inn, som innsiden og ut. Spesielt når det kommer til huden. Noen lever med akne, mens andre blir frustrert over EN kvise i panna. Dette er en av de tingene vi ofte tar for gitt, nemlig en sunn og fornøyd hud. Ikke alle er så heldige! Det er heller ikke alle som har råd til dyre luksusprodukter, spesielt ikke for å teste hva som funker. Så siden jeg allerede har gjort den delen, vil jeg dele det med dere!
Nylig kjøpte jeg rens på Normal fordi jeg tenkte å gi noen nye billigprodukter en sjanse. Og jeg merket allerede første dagen at jeg ELSKET de! Så til alle dere som sliter med vanskelig hud slik som meg selv;
Tørr på nesa og flasser om jeg ikke skrubber huden annenhver dag. Sorte prikker som aldri forsvinner uansett hvor mange timer jeg står og klemmer de ut. Blank i T- sonen samtidig som jeg peller av løsnede hudflak på nesa. Ingen foundation vil sitte på huden uten å legge seg som et lag utenpå, og du kan egentlig bare ta et papir å tørke vekk alt uten behov for sminkefjerner fordi sminken ikke sitter godt nok. Blank på sommeren, og tørr men fet på vinteren. Foundation som matter ned får deg til å se ut som du allerede har en fot i grava, mens andre som skal gi glød gir deg uttrykket av at du forvekslet settingsprayen med olivenolje rett dør du gikk ut døra. Kjenner du deg igjen? Isåfall, les videre.
Selv har jeg rocacea og sliter med betennelseslignende kviser hvis matinntaket mitt er slurvete og usunt. Den største synderen for irritert hud for meg var melk. Dette drikker jeg ikke lenger, og det utgjør MYE for at mine akne og kviseutbrudd ikke lenger er så problematiske. Jeg vet hvordan det er å være frustrert, deprimert, sint og lei av å slite med huden. Spesielt når stress er en av årsakene og du blir påminnet stressnivået ditt i speilet hver dag. Så her kommer mine tips til de som måtte trenge det:
1. Drikker du melk? Slutt! Tro det eller ei, det er ikke bra for kroppen eller huden din.
2. Stress ned! Ingenting i livet er verdt det stresset du påfører kroppen. Du vil vel leve lenge?
3. Kutt ned sukker, spis sunt og drikk vann! Jeg merker stor forskjell når jeg har drukket nok eller for lite vann både på glød og tørrhet!
Mine favorittprodukter er produkter jeg virkelig kan sverge til, da jeg har prøvd mye som absolutt ikke funker. Disse er de jeg har kommet frem til foreløpig og kan gå gode for og som jeg går til innkjøp av når de er tomme fordi de er mine must haves i skapet.
Noen av produktene jeg bruker er langt fra budsjettpriser, men husk at dyrere produkter er drøyere i bruk og vil være budsjettvennlige i forhold til sjeldent innkjøp. Billige produkter er ikke alltid så billig dersom du må kjøpe det jevnlig. Min dyreste krem har jeg i minst 2,5 – 3 måneder før jeg kjøper ny 😊 Dette vil jeg at du skal ha i bakhodet.
RENS
– IVY AIA var nye produkter for meg, og jeg absolutt ELSKER DISSE! Moussen inneholder Niacinamide, de er uten parfyme og er veganske. Disse kjøpte jeg på Normal og kostet under 150,- samlet. En annen ting jeg er veldig opptatt av er å ikke bruke pleieprodukter eller rens som inneholder parfyme. Huden din trenger næring, ikke godlukt. Sprayer du parfyme i ansiktet? Nei. Så hvorfor smøre huden med det. Da snakker jeg såklart i hovedsak om i ansiktet!
-Priori peelingen er jeg helt avhengig av å ha. Ettersom jeg har rocacea og såkalt grov hud i ansiktet med store porer må jeg faktisk peele huden annenhver dag. Denne er utrolig god med fine korn som er mild for huden. Drøy i bruk, og jeg har 1 tube i 6 mnd!!
STORE PORER?
Disse padsene inneholder sterke syrer, og dette merkes på huden når den brukes. Den minsker porene og er utrolig god for de som sliter med blank T-sone. Denne boksen har jeg i evig tid da jeg ofte klipper 1 pads i 4 deler. En aboslutt must have!
MASKE
Jeg har flere masker som jeg liker godt, men hvis vi skal sammenligne pris og resultat, er disse absolutt på topplista mi over rimelige ansiktsmasker som gjør jobben sin! Disse får du kjøpt på normal i engangsposer eller tuber. Finnes i mange forskjellige typer for ulike behov. For huden har som oss forskjellige behov til forskjellige tider. Om jeg skal anbefale deg å ha en maske i skapet, er det en pleiende maske som gir fukt og næring til huden.
ANSIKTSKREM
– NIACTIL advanced pro er mitt absolutt dyreste produkt, men også det ALLER viktigste. Dagkremen din skal være pleiende og dekke din hud sitt behov, samt være grunnlaget for sminken din gjennom dagen. Dette er den eneste kremen som funker for meg. Det vil si at den bærer huden min uten å klusse til sminken min som andre kremer tidligere har gjort. Den funker for ALLE hudtyper, kan brukes alene eller som serum og er en 24 timers krem- som betyr at du kan bruke den som nattkrem også.
– Clinique moisture surge overnight mask gir meg god fukt gjennom natten, og jeg føler jeg våkner med litt glød. Selv om jeg fortsatt er på jakten etter den perfekte nattkremen, er denne foreløpig først på lista over en god fuktighetsgivende nattkrem.
– Mario Badescu drying lotion er Kylie Jenners favoritt, og for en som er på evig jakt etter den perfekte hudpleierutine måtte jeg prøve den. Den har blitt værende de 5 siste årene, og av god grunn. Dypp en q-tips i bunnen uten å riste flasken, putt på de kompisene som ikke er invitert på festen. Da snakker jeg selvsagt om ubudne røde kviser i ansiktet. Våkn opp med minsket eller forvunnet kvise. Jepp, den FUNKER!
SELVBRUNING
Lei av å være gjennomsiktig eller ikke matche med concealeren du ellers bruker som highlighter? Jepp, vinter is kåming sier jeg bare, og det betyr ikke solkysset hud og fresh farge. Denne koster faktisk ikke mer enn den er verdt, fordi den funker utrolig bra for en vanskelig hud. Du blir brunere, enkel å bruke og den tørker ikke ut huden. Denne forblir min absolutte favoritt, og jeg har akkurat kjøpt ny da den andre var tom. Det hjelper å føle seg bittelitt freshere i denne årstiden. I NEED THIS! Fås på Vita.
SMINKE
– Exuviance multi-function concealer. No words needed. Den smelter inn i huden og blir der hele dagen. Jeg brukte denne sammen med bareMinerals foundation på min bryllupsdag og jeg fikset ikke på sminken en eneste gang i løpet av dagen. Dvs på nesten 17 timer. Trenger jeg å si mer? Og ja. Den er bra for huden din!
– RIO SUNSET glow oil. Hvem skulle tru at nokon skulle bu i denne hver gang jeg sminker meg? Den gjør virkelig underverker under sminken og gir deg en så utrolig fresh glød. Jeg er frelst, fresh og fucking fab når jeg bruker denne. Fakta altså.
– Max factor. Din gamle ørn. Jepp, dette er det eneste kompaktpudderet og foundation jeg kan bruke over lengre tid uten at huden velger å spy den ut. Uttrykket spy i virkelig betydning fordi huden min støter ut mange foundation. Noen funker en liten periode, mens andre velger å gå av toget før vi har kommet oss ut av døra, typ. Denne holder seg på.
Erdu som meg og “” “mangler””” thigh gap?
Dette personlige rådet gir jeg fordi det FUNKER SOM F! Jeg har ikke kikkehull mellom beina, så lårene gnisser og det blir klamt skal jeg si deg. Ja, om du kjenner til det sjæl så vet du hva jeg snakker om. Men etter jeg begynte å bruke deo på innsiden av lårene, har jeg endelig funnet noe som redder det problemet. For jakten etter kikkehull mellom beina har aldri vært på min to do- liste og never will be. Denne tørrstiften, altså. PRØV! Jeg LOVER at det funker 🙏
Så. Jeg er ingen influencer med spons av diverse produkter, men kjenner frustrasjonen rundt å enten være halvfornøyd med tingene du bruker eller aldri finne det du ønsker. Det er vanskelig- ikke bare fordi vi hjernevaskes av reklame av halvræva ting som ikke kan holde det de lover eller som er bra for oss ELLER huden vår. Mitt ene tips er til slutt å IKKE PRØV NOE NYTT OM DU HAR FUNNET NOE SOM FUNKER! Ikke la deg påvirke av reklamer, selgere eller fristelser fordi innpakkingen er lekker i fargen eller dufter rent og godt. Det er faktisk ikke alltid det er så flott som det ser ut. Hold deg til de tingene du vet funker for deg! Det er så mye lettere å fokusere mindre på utseendet hvis du slutter å fokusere på stadig nye skjønnhetsprodukter og aldri bli fornøyd. Det gjør faktisk mer med deg enn du tror. Tro meg.
Jeg har fortsatt ikke funnet en øyekrem som jeg kjenner effekt av. Har du kanskje noen tips? Setter isåfall pris på en tipskommentar 🙏
Verdensdagen for psykisk helse. Tenk at vi har en dag i året som vi liksom skal dele masse ubetydelige ting i sosiale medier den ene gangen i året. Misforstå meg rett, det er flott å dele og vise solidaritet. Men for å være helt direkte og kanskje litt for ærlig så synes jeg faktisk at det noen ganger blir på måfå. Hvorfor? Fordi at du deler et innlegg av en eller annen som har skrevet noe om psykisk helse ikke hjelper de rundt deg som du aldri spør om, ser eller bryr deg stort om hvordan egentlig har det. For å fortelle dette fra en som står på den andre siden av innleggene om psykisk helse, skal jeg sette ord på det slik at forhåpentligvis alle forstår.
Dag ut og dag inn. Annenhver dag. Hver andre, tredje dag. Hele uka, eller kanskje bare helgen? Det har ingen utløpsdato, ikke alltid en forklaring og veldig sjelden går det seg til uten noe form for hjelp. Enten det er av menneskene rundt oss eller profesjonelle. Jeg snakker ikke da om generell psykisk helse, men om psykiske lidelser. Fordi psykisk helse skal ikke bare dra med seg de som lever med en lidelse. Vi alle har en psykisk helse. Eller som jeg ville kalt det- helse! En god helse betyr helheltlig god helse. Det henger sammen, uansett hvilken vei du vrir og vender på det. Så da kommer jeg til det jeg faktisk kjenner provoserer meg med dette om å tørre å spørre. Hvorfor?
Selv har jeg stått i mye smerte, alene. Vonde tanker har jeg for meg selv, alene. Det vonde bærer jeg på, alene og det jeg sliter med sliter jeg med, alene. For selv om man går i terapi er det ikke det som å gå til legen og få smertestillende for et vondt kne. Nei, du lever med smertene hver dag. Alene. Og grunnen til at jeg nærmest blir sint av dette med å spørre er fordi av egen erfaring så skal du være en av de veldig heldige om du har en eller flere rundt deg som spør. Da mener jeg ikke spørsmålet folk ofte slenger ut av seg etter man ikke har snakket på en stund fordi det har “vært så mye” den siste tiden, eller det overfladiske spørsmålet “alt bra?” Jeg mener de som spør og faktisk ønsker å vite. De ekte menneskene. De ekte vennene. Hjelpe. Bry seg. Stille opp. Lytte. De som kaster alt de har i hendene for deg når de hører på stemmen din at noe er galt. De som lytter til tårene dine og setter av tid, enten det er i telefonen eller et besøk for å kun høre på din smerte. Det er DE menneskene jeg snakker om. De som SPØR. De som kommer og de som faktisk stiller et spørsmål de takler å få det ærlige svaret på. Ikke fordi de føler de må spørre fordi det er det obligatoriske man spør om når man aldri snakker sammen.
“Du svarer som regel; det går fint. Det går greit. Og med deg? Eller så svarer du kanskje nei, det har gått bedre men ting går seg vel til etterhvert. Med et håp om at personen leser mellom linjene!”
Som person er jeg veldig direkte, og ærlighet står først på lista mi over viktige egenskaper og verdier. Jeg har derfor også valgt å holde mine ekte venner tettest til brystet. Alle andre bruker jeg ikke lenger mye av tiden på. Fordi er det en ting jeg vet som psykisk syk er det at å ha mennesker rundt deg som vet at du sliter, men ikke ser ut til å bry seg så mye i form av å aldri spørre eller bry seg så mye når du sier en sjelden gang ‘ikke så bra’, det er mennesker som får ensomheten til å bli enda mer ensom. For jeg vet ikke med alle dere andre der ute, men når noen du føler egentlig ikke bryr seg om svaret ditt, stiller spørsmålet “hvordan går det med deg?” så svarer du ikke;
Nei, nå skal du høre her. Den siste uka har jeg faktisk undret litt over dette med livet. Hva er egentlig vitsen? Vondt har jeg hele tiden, meningen med livet sliter jeg med å finne og jeg ser rett og slett ingen grunn til å fortsette slik da jeg ikke orker mer. Jeg aner ingen råd faktisk. Har du noen?
Du svarer som regel; det går fint. Det går greit. Og med deg? Eller så svarer du kanskje nei, det har gått bedre men ting går seg vel til etterhvert!
Konklusjonen er at det hjelper ikke å spørre om du ikke takler sannheten eller svaret som gjør at du må sette av din tid til å kanskje være en støtte. Det hjelper ikke å spørre for å så lukke både ører og øyne om du ikke ønsker å hjelpe. Det hjelper ikke for oss at du spør om du ikke faktisk bryr deg nok til å bekymre deg om at svaret du får ikke er ærlig. Så mitt ønske til alle som leser dette er å faktisk heller si: jeg håper alt er bra med deg, jeg tenker på deg. Jeg har dessverre ikke kapastitet til å være der for deg fordi jeg vet ikke helt hvordan jeg kan hjelpe, men jeg håper virkelig du har noen rundt deg som du kan snakke med.
Du må gjerne tenke at dette er utrolig kynisk skrevet, fra et svart hvitt syn. At dette er kun mine egne meninger og tanker. Og ja, det kan nok være det. Men fra ei som nå har noen av de beste venninnene og en fantastisk ektemann som faktisk ser meg, ser min smerte og hører på stemmen min når ting ikke ‘går greit’, vil jeg også påpeke at følelsen av å ha NOEN som bryr seg kontra å ha ingen som bryr seg gjør ikke bare noe for oss som sliter, det gjør noe for oss alle mennesker. Ensomheten tilhører ikke bare psykiske lidelser og depresjon. Den er overalt. For uansett hvor mange mennesker du har rundt deg, betyr ikke det at du har mange mennesker rundt deg som du kan regne med at er der når ting går mot stupet. Du kan ha 20 venner, men ingen å snakke med. Ingen du kan ha de dype, viktige samtalene med. De som du kan gråte foran. Jeg har flere ganger skrevet at mennesker trenger mennesker, og da mener jeg ikke overfladiske vennskap, tjenster og ‘fyllavenner’. Jeg mener mennesker som for deg gjør en forskjell på ensom eller ikke helt alene. Fordi å føle seg alene som psykisk syk får man ofte en daglig påminnelse av. Men om du har noen som du vet at prøver så godt de kan å få deg til å føle deg litt mindre ensom, det er de menneskene jeg snakker om. De utgjør ofte forskjellen på liv og død.
Hardt og brutalt. Ja, beklager for å si det men jeg gidder ikke å pynte på sannheten for at noen ører ikke takler dystre sannheter. Jeg skriver det som det er fordi ingen andre gjør det. Og den stygge sannheten er at desto mer vi graver ned sannheten, desto vanskeligere blir det for oss som faktisk sliter å føle oss verdige nok til å snakke vår sannhet. For den er ikke noe du pynter juletreet med, men det du helst lar stå i en nedstøvet eske oppå loftet. Og hvor langt kommer vi med det? Bakover i tid. Og jeg vet ikke med dere andre, men jeg vil på ingen som helst måte dit igjen. Jeg vil gå fremover i tid og skrive ærlig slik at vi alle kan føle oss litt mindre alene. Jeg vil ikke lenger skrike for døve ører. Jeg vil bli hørt, sett og at alle der ute som kjenner som meg vil lese dette og føle at jeg er der sammen med de i den smerten de bærer på.
Stupet føles mye kortere og enda mindre skummelt når det ikke føles som at noen står bak deg for å holde deg igjen om du noen gang skulle falt utfor. Derfor har jeg alltid skrevet og alltid ment det jeg skriver når jeg sier: bry deg, inkluder og løft opp hodet fra telefonen din. Det er noen som trenger at du ser dem. Ikke bare spør for å spørre. SPØR.
Hvordan går det med deg? Sånn egentlig. Går det virkelig bra med deg? Fordi hvis du ikke har det bra, vil jeg høre om det. Ikke svar at det går bra hvis det ikke gjør det. Jeg bryr meg om deg og vil at du skal ha det bra så da må du være ærlig med meg så jeg kan vite hva jeg kan gjøre for deg. Ikke vær redd for prate med meg, fordi jeg ønsker virkelig det beste for deg.
DET er å spørre….
Dersom du kjenner deg ensom, alene og kjenner på vonde tanker vil jeg råde deg til å snakke med din fastlege. Det er første steget du må ta for å få den hjelpen du trenger. Det er ofte vanskelig å be om hjelp, men det er alltid noen som kan hjelpe bare du strekker ut en hånd. Usynlig smerte blir ofte glemt, fordi vi lærer oss å skjule den eller leve med den. En liten del fordi det fortsatt er ansett som tabu å ‘slite’. Tabu er å ignorere realiteten; at psykisk helse ikke er mindre alvorlig enn fysisk helse. Helse er helse.
Fin huskeregel: hode, skulder, kne og tå for å stå ❤️
Dine øyne blå. Nysgjerrige og fulle av håp. Fremtid. Dine hender små så rene og tillitsfulle, med et grep om tryggheten – min hånd. Vårt bånd så sterkt og ubrytelig. Din munn så uskyldig og fulle av spørsmål og famlende ord under opplæring. Stemmen din så spørrende og optimistisk. Ditt hode så fullt, men med plass til så mye mer. Tenkende, undrende og lærevillig. Ditt blikk så fullt av kjærlighet og trofasthet. Ditt ansikt så rundt med kinn som viser en mettet mage. En kropp så sterk med tegn på omsorg. Trygghet. Ditt hår av krøller i en strikk av kjærlighet. Ditt smil med makten til å smelte. Din latter med evnen til å lyse. Lyse opp dager som føles så grå, med dine øyne blå. I dine øyne blå så nysgjerrige og fulle av håp. Der finner jeg mitt svar – svaret på livets mening ❤️
Alle barn skal ha en trygg oppvekst og alle barn skal føle en ubetinget kjærlighet – slik de gir oss ❤️
Har du noengang tenkt på hva som vil stå på din egen gravstøtte når du blir borte? Det gjør jeg. Kirkegårder bringer alltid med seg litt dystre og sentimentale tanker hos meg. Derfor har jeg begynt å bruke tiden min kun med de jeg vil bruke tiden mellom datoene på gravstøtten min, og sluttet å dvele ved alt annet. De som er der i det gode og det onde. Ikke bare i oppturer og medgang. For det finnes nok av mennesker som kun ønsker å ha deg i livet sitt fordi du er en eller annen form for ressurs for de, enten det er til hjelp eller til egen vinning. Det høres kanskje sykt ut, men vi vet alle at det er sant, uansett hvor mye vi ønsker at det ikke er tilfellet. Noen ønsker ikke å ha deg for deg, men for hva du kan bidra med. De viktige menneskene? Det er de menneskene som tar deg for akkurat den du er og vil ha deg i livet sitt bare fordi de ønsker det. Ikke fordi de trenger deg til noe. De andre bør du om nødvendig kutte ut, eller hvertfall kutte ned. Kutt ned tiden med de, og finn mer tid til de menneskene og tingene som mater deg med alle de gode følelsene. Du finner ut at du selv gir akkurat like mye som du ønsker å gi av deg selv til de som faktisk ønsker å motta. For det er nemlig ikke slik at alle ønsker å motta det du ønsker å gi. Selv om det er av det gode. Og det- det er helt greit! Fordi den tiden du bruker på de som virkelig betyr noe overgår alt annet 🖤
Ikke gi det du har av deg selv på de som ikke setter pris på det eller fortjener det. Bruk istedet mer av deg selv til det som faktisk gir deg noe tilbake. Jeg snakker ikke da om ting, tjenester eller tid – men om følelser. De følelsene du sitter igjen med etter å ha lagt feil fokus og de følelsene du sitter igjen med når du endelig legger riktig fokus, fører med seg to veldig forskjellige følelser OG tanker. Du vil fort merke at den kjærligheten og tiden du har lagt på feil plass tok med seg en liten viktig del av deg også. En del du sårbart kjenner på i underbevisstheten.
Det høres ofte veldig drastisk og dramatisk ut å kutte ut mennesker fra livet ditt, men jeg kan fortelle deg at for at du skal være et lykkelig menneske er du nødt for å tenke på hva som bidrar til den lykken. Vi er faktisk alle sammen ansvarlig for vår egen lykke. Derfor må vi selv være ansvarlig for de som påvirker den også. Mennesker trenger mennesker. Men om det blir på feil grunnlag, påvirker det lykken til hvertfall den parten som føler seg uviktig for annet enn tjenester. Tiden og følelsene du legger i riktig mennesker og prioriteringer vil gi deg mye mer tilbake og vil endelig gi deg mer av noe også. For det handler ikke om egoisme, det handler om egenkjærlighet 🖤
Det går mot mørkere tider, og det betyr mange vinterdepresjoner rundt omkring. Man trenger ikke bare ha psykiske utfordringer for å bli påvirket av mangelen på dagslys. Det er lett å bli sittende fast i dårlige rutiner og gro fast i sofaen. Det finnes dessverre ingen løsning på dagslyset, så vi får gjøre det eneste man kan gjøre i sitasjoner vi ikke kan forandre – finne det positive i det negative. Plutselig finner du ut at det ikke er så ille likevel.
De siste årene har jeg jobbet veldig mye med å finne det positive i det meste. Grunnen til dette er fordi så fort hodet mitt starter i en negativ retning, blir det som en evig ond spiral. Min diagnose kan nesten beskrives som en depresjon som kan dukke opp fra dag til dag. Dette tror jeg flere kan kjenne seg igjen i, og det er nettopp derfor jeg skriver om det. Det skal ikke så mye til for å havne på den mørke siden av en depresjon som er vanskelig å komme seg ut av. Desto mer vi gjemmer oss i mørket, desto mer tabu legger vi over det. Derfor skal jeg bringe mitt frem i lyset. Mitt dikt.
Det tar mange år, mye selvrealisering og riktige mennesker rundt deg for å komme til et punkt hvor du selv klarer å styre noen av tankene i riktig retning. Og merk at jeg sier noen. Evnen til å tenke positivt i en pågående depresjon er som å forsøke å dra en elefant gjennom et nøkkelhull. Det er viktig å huske på for oss alle. At tanker og følelser er ikke noe vi alle har evnen til å kontrollere uansett hvor mye vi ønsker. En årstid er bare en årstid for noen. For andre er det mye følelser i en årstid. Slik som sommer ofte bringer frem gode følelser og evnen til å være positiv til nesten alt, kan vinter bringe frem det motsatte. Depresjon er en av de tingene jeg personlig føler beskrives best med duse ord i poetiske sammensetninger. Nettopp fordi det opptrer likt, men oppleves av ulike mennesker.
“Mitt hode er fullt av tilfeldige tanker som bare faller ut som tekster på papir. Jeg tror at den fine forbannelsen med et hode som fungerer annerledes, er at det stadig kan overraske en selv. Og når det er i positiv betydning, finnes det ingenting bedre enn å kunne bruke det til å sette ord på følelser man vet andre kan relatere til. I dette tilfellet har en lengre periode med tøffe dager blitt til en tekst av disse følelsene. Akkurat som et oppkast av ordspill fra et innviklet sinn”
Der satt hun. Med tankene alene. Med følelsene utenpå huden. Vinden som ulte utenfor vinduet lagde en trist klang i ørene. Den fortalte om storm. Men stormen som var på innsiden av hodet var verre enn den som det blåste opp til på utsiden. Mørket falt på. Men kvelden var altfor ung til å krype til sengs. Den kalde senga. Der alle tanker kryper frem og brer seg som en ekstra dyne over kroppen. Følelsen av at noe galt var på vei til å skje ble altoppslukende og nesten virkelig. Om telefonen ringte nå ville hjertet hoppet over 2 slag og dratt med seg magen på veien. Men telefonen ringte ikke. Det var ingenting som skjedde. Følelsen bare overbeviste henne om det. Den er overbevisende. Vond. Mørket gjør det slik. Mørket drar med seg dystre tanker og pakker følelser om hodet hennes som at de skulle bestemt når hun skal le eller gråte. Hun faller ut av egen kontroll over tankene om sorg. Sorg over alt. Sorg over ingenting. Hun sørger over følelsen. Følelsen av å ikke forstå følelsen. Følelsen av å miste kontroll over tankene. Hun slukker lyset og går den milelange veien til sengen som hun skal ligge i og sørge. Sørge for at hun sovner i. Til slutt. Etter hun har tenkt ferdig. 3 timer med søvn før hun våkner av naboen som kjører bilen ut av oppkjørselen. Hvordan kan noen orke å tenke på jobb? Hun forstår ikke meningen med det. Meningen med livet og meningen med å fortsette eller å stå opp. For henne virker alt i dag så meningsløst og slitsomt. Hodet føles like tungt som kroppen i dag. Til slutt klarer hun å sette føttene utenfor sengen i håp om at hun finner glede i noe. Noe som helst. Ønsket om å finne en mening i dag gjør det vanskelig å stå opp. Det kommer en dag i morgen, du må tro og håpe at i morgen blir det sol…sangen som for alle sørgelige sinn gir mer meningen enn de mindre komplekse og forviklede hoder kan forstå. Sangen om et evig ønske om en normal dag. En dag uten den evige jakten på solskinn og mening. Bare en dag hvor solen skinner uten at skyene kommer foran og bringer frem frykten av å ikke finne tilbake til sollyset.
Åpne øynene for alle farger og nesen for lukten av høst. Det er sprøtt hvor mye forskjellige ting, både små og store kan bringe frem følelser hos såre sjeler. Vi skal aldri hysje ned ordet vinterdepresjon. Ikke bare fordi ordet inneholder depresjon, men fordi menneskene som bærer på den er mennesker med lettpåvirkelige sinn og mennesker som bærer følelsene utenpå kroppen. Men det er lett å la seg lure av synlige falske følelser pakket og gjemt under varme klær, lite kontakt og den bortforklarende spøken om at man har gått i hi. Men vi er alle for opptatt til å se det. Bry oss.
Finn gleden i å komme inn i varmen med snufsete kald nese. Sett deg ned og les favorittbladet mens du nyter en kopp kakao med tente lys på bordet. Kanskje tilgomed fyre i peisen. Kanskje tilogmed litt krem på toppen av den varme sjokoladen. Det er kanskje ikke så mye, men det er noe. Og noen ganger er det lille noe det vi må holde fast ved for å ikke bli dimmet ut for tidlig slik dagslyset gjør på denne fine fargerike årstiden.
Jeg tar meg selv i å være misfornøyd med ansiktet mitt på bilder hver gang et bilde blir tatt. Jeg fokuserer på at jeg ser tjukk ut fordi jeg har så firkantet ansikt. Det ene ser man de store porene mine og det andre bildet ser nesa mi stor ut. De ekstra kiloene mine gjør ikke det så mye bedre. De kiloene jeg prøver å finne min indre motivasjon for å få bort slik at jeg kan slutte å være misfornøyd. Hver gang jeg ser et bilde slår det meg som et slag i trynet. Shit, nå må du få bort de siste kiloene. Jeg fokuserer på de tingene jeg hater ved meg selv og alle kompleksene jeg har for ansiktet mitt. Spesielt på bilder. Kameraet legger på 10 kilo sies det. Det føles som mer…
Mens jeg nærmest jager vesle vakre vesen med kameraet for å få et blinkskudd, popper det nærmest opp som en lyspære i hodet mitt; et bilde med henne! En selfie av oss! Ansiktet mitt og hennes ved siden av hverandre i et bilde. Ikke bare av hun med meg BAK kameraet. 4 tok jeg. Ett av de var innafor. Ikke perfekt, men innafor. Og når jeg sitter for meg selv og skal legge ut et av de, kjenner jeg fortsatt på at jeg ikke er helt fornøyd, nettopp fordi jeg skulle ønske jeg så sånn ut og ikke sånn ut. Jeg sitter rett og slett og skulle ønske jeg så annerledes ut på bildet. Noe som betyr å ikke se ut som meg selv…
Jeg biter i det sure eplet og innser hvor overfladisk, dustete og tragisk den tanken er. En selfie med det kjæreste og vakreste i hele verden. Min fineste lille datter som jeg oppdrar til å få selvtillit, troen på seg selv og at hun er perfekt akkurat slik hun er og for alt det hun får til. Ikke for hva hun ikke er eller ikke får til. Idet denne tanken slår meg føler jeg meg ikke bare overfladisk, men dum. Slem. Mot meg selv. Mot henne; fordi jeg snakker NED den personen hun ser opp til. Den personen hun hver dag blir overlykkelig av å se ansiktet til. Den personen som skal lære henne å være god mot seg selv og andre.
Her sitter jeg som en mamma med ekstra kilo på kroppen etter å ha satt dette perfekte mennesket til verden og shamer meg selv for alt jeg finner ikke er perfekt i mine egne øyne for noe så overfladisk som en jævla selfie. Ved siden av meg står en forventingsfull, uvitende og intetanende jente som ser mamman sin som hu kjenner igjen på alle bilder, akkurat slik som jeg er. Hun ser ikke dobbelthake, rundt ansikt og ekstra kilo. Hun ser meg. Mamma. Perfekte mamma. For vi er perfekte for disse små. (hvertfall noen år til. Frem tenårene entrer dørstokken)
Hva er viktigst? At min datter ser mamma på bilder og kjenner hun igjen for slik hun ser ut, eller ser en dame på bilder som hun nesten ikke kjenner igjen fordi det ikke helt ligner på mamma?
Jeg står for at man skal like seg selv eller gjøre det man må for å føle seg bra. Og uansett hvor mye jobb det krever av meg, skal jeg frem til jeg har nådd målvekten slutte å gjemme meg bak for store klær, overfiltrerte bilder eller bak kameraet. Jeg vil ikke miste mange fine minner av bilder som vi sitter å ser på om 20 år og mimrer tilbake på. De bildene jeg ikke vil ta nå, er ikke bilder jeg kan ta igjen. Minnene vi aldri lagde, kan aldri gjøres om og tiden vi hadde er tiden vi ikke får tilbake. Jeg vil heller se på de bildene om 20 år og se ting slik de var, enn å ikke ha noen å se på i det hele tatt. For sannheten er at om vi skal oppdra våre barn til å like seg selv for den de er, er vi nødt for å starte med oss selv. Og som jeg alltid sier, må vi lære av barna våre;
De lever i nuet. De bryr seg ikke om det overfladiske og er mer opptatt av at ting er komfortabelt. De leker fordi det er gøy og er kreative. Det vil si at de tegner selv om de ikke er picasso. De synger med den stemmen de har og danser uansett hvor de er og bryr seg fint lite om hvem som ser på. Min utadvendte lille tar gjerne en dans for et større publikum og klapper for seg selv. Om de andre klapper er det bare en bonus, men ikke det viktigste fordi hun har det gøy for seg selv uavhengig av hva andre mener. De er selvsikre og sier det de mener. De gir alt av seg selv i det de gjør og gleder seg over de aller minste tingene. Min frøken løper rundt med teposer fra mamma sin teboks og lukter på de: “mm, godt!” Hun lukter på alle blomster hun plukker. Selv en hestehov. Blomsten vi overser utenom når det er første våretegn. Den lukter hun på. De bryr seg lite om nye ting, og hører helst på den samme sangen, ser den samme filmen eller bruker helst det samme skjørtet hver eneste dag. De lærer oss å være fornøyd med det man har. De viser følelser uansett hvilken følelse det er, noe som gjør at vi kan forstå de bedre. De tar imot komplimenter på en ubeskjeden måte. De blir stolte av det, noe som booster selvfølelsen. De bærer ikke nag. De er trofaste. De følger magefølelsen. Det beste av alt er at de er nysgjerrige. De spør fordi de vil lære, vite og forstå. Ikke fordi de dømmer eller er uenig.
Så for å oversette til voksenspråk: det er NÅ du lever. Slutt å tenk altfor mye på hvordan du, ting eller andre ser ut og konsentrer deg heller om det du er fornøyd med ved deg selv og det som føles komfortabelt for deg. Føler du for å droppe den stramme jeansen i dag? Gjør det. Lek! Du er aldri for gammel for å ta på deg uteklærne og leke i snøen eller klatre i trærne. Bruk kreativiteten din. Du trenger ikke være verdensmester i det du elsker å drive med, men du gjør det fordi du vil. Syng med den stemmen du har, og dans med den takta du enten har eller mangler. Så lenge du har det gøy skal du drite i alle andre. Si det du mener når du mener noe er viktig å si, og vær selvsikker. Stå opp for deg selv når det er på tide. Lukt på blomstene og finn gleden i mindre ting slik at du lærer å sette pris på ting vi tar for gitt. Vær takknemlig for alt du har, fremfor å ønske deg nye ting hele tiden. Vis følelser enten det er frykt, glede, sinne eller tristhet. Mennesker er satt sammen for å føle noe om alt vi opplever. Når vi slutter å vise følelser, gjør vi oss mindre forstått og kanskje mindre lykkelig? Ikke bær nag, og gi mer slipp på det å måtte ha kontroll på alt hele tiden. Ta imot komplimenter og ta de til deg istedefor å bli flau eller svare noe beskjedent tilbake. Ei de komplimentene du får og begynn hver eneste dag og gi noen til deg selv og andre. Følg alltid magefølelsen din, den stemmer alltid! Og siste og kanskje den aller viktigste tingen vi voksne må begynne å lære av barna våre er å være nysgjerrig. Nysgjerrig på nye ting. Nysgjerrig på det som er annerledes. Nysgjerrig på mennesker.
Dømmende for nye ting. Frykt for det som er annerledes. Bytt ut ordene dømmende og frykt. Sett inn nysgjerrig istedenfor. Hva skjer da? Da er jeg sikker på at vi får en verden med flere ydmyke og forståelsesfulle mennesker.
En selfie av skam, ble en lærdom av barndom. Et uskylding sinn ser verken perfekt eller uperfekt. De ser ting akkurat slik de er. Uten å tenke på om det er bra nok, perfekt, ønske om at det skulle vært annerledes eller ønsket om å forandre noe fordi det er slik de er vant å se det. Hva kan vi lære av det?
Så istedefor å legge ved det ene jeg ble fornøyd med, la jeg med alle 4. Fordi det er faktisk slik bildene av minnene vi lagde i går, ble. Store porer, litt ekstra kilo og et som ikke helt stemmer overens med str på nesa mi i virkeligheten. Men bildet får meg til å huske en helt vanlig dag en gang i september i 2020.
I et samfunn fullt av dobbeltmoralske krav, forvrengte verdier og prestasjonsforventinger som går forbi mestringsfølelse og bidrar til det motsatte. Vi skal leve som alle andre men samtidig annerledes, men annerledes er heller ikke bra nok. Følge flokken er svakt, men går du din egen vei blir du dømt for det du gjør. Du skal helst være så perfekt som mulig, men pekes ned av fingre som har møkk under neglene, blod på hendene. Det skal ikke være lett å bare være i dag. Du skal helst være det du er, samtidig som du er som alle andre. Tenke riktig, fordi definisjonen av riktig settes av alle andre. Samfunnet. Deg. Meg. Vi. Riktig er ingen fasit som settes av andre. Et samfunnsproblem vi alle står ovenfor. Vi er alle skyldige. Fordommer. Hat. Meninger. Vi trenger godhjertet likegyldighet. Likegyldighet for andres valg. Folks valg er folks liv. Respektere. Godta. Støtte. Dine verdier. Din kropp. Din moral. Ditt liv. Ditt riktig. Hva forteller det oss når likegyldighet har blitt et ord som blir av positiv betydning og beskrivelse som vil bidra til å godta andre mennesker? Mennesker som ikke tenker som deg. Mennesker som ikke er deg.
Du skal jobbe. Slite. Du skal være din egen vilje av stål. Du skal klare deg. Du skal prestere bedre. Du skal være god nok. Du skal huske på alle andre. Du skal huske deg selv. Du skal glemme deg selv. Du skal overleve. Du skal leve. Du skal dø. Du skal skrive på tørre ark med sort på hvitt. Du skal skrive med penn på et vått papir. Du skal være. Du er. Du skal aldri forbli. En sjel i en kropp som står som en ensom skygge i mørket. Som solen skal skinne på og gjøre til to. Du skal se til nord mens du går mot sør. Du skal være deg selv. Du skal være som alle andre. Du skal følge strømmen. Du skal gå din egen vei. Du skal lete til du finner. Du skal finne uten å lete. Du skal ikke. Du skal aldri. Du skal kun være det beste du finner i deg selv. Resten kan skrives på våte ark med blyant. De skal skrives ned og regne bort sammen. De skal ikke styre. De skal ikke være. De skal ikke bety. De skal være som avskjed på grått papir. – JBS
Hvilken verden er vi i ferd med å skape for disse? Perfekte skapning. For alltid perfekt akkurat slik du er. Slik du blir. En verden skal forme deg. Gjøre deg tvilsom på hvor perfekt du er. Perfekt akkurat slik du var, slik du er og slik du blir. Vi har alltid sagt at ‘ingen er perfekte’ , men er det ikke nettopp dette som gjør oss perfekte? Fordi perfekt har ingen fasit. Ingen riktige svar. At vi er akkurat den vi er, uten å tvile på at det er mer enn godt nok og vite at vi er akkurat slik vi selv ønsker. Ikke bli overtalt til å tro noe annet. Tro mindre om oss selv. Det er perfekt. Perfekt for deg. Perfekt for meg. Perfekt for oss. Alle oss. Alt annet vil være uperfekt. Vi blir født perfekte. Hvem har bestemt at alt som former oss etter fødselen forteller oss at vi ikke er det?
