Vann- en luksus, en synder og en selvfølge

Hva har vann med gjenbruk å gjøre?

I årenes løp har jeg vært en vintage denim elsker, og det er jeg fortsatt den dag i dag. Alt av vintage denim er som gull for meg. Fordi det er særeget, passe slitt og samtidig ofte helt originalt og unikt. Jeans som sitter som støpt er vanskelig å finne, men når den rette levis jeansen sklir på som pølsa i skinnet, DET er undervurdert lykke for en moteentusiast! Fordi jeg skal ærlig innrømme at min lidenskap for gjenbruk og vintage klær startet absolutt ikke pågrunn av den miljøbevisste delen. Det er klærne i seg selv med de unike og one of a kind-plaggene som skiller seg ut. Men nå som vi beveger oss sakte men sikkert inn i en verden som fokuserer på miljøet og hva vi gjør mot den, får vi plutselig tall på hvor mye vi bidrar til å skade miljøet med våre vaner og uvaner, men også hvordan vi kan spare det. Så mitt elsk for gjenbruk gjør at jeg samtidig gjør min del for miljøet. Så hva hadde jeans med dette å gjøre?

Jo, jeg nevner denim fordi noe vi heldige som har rennende vann i springen som regel ikke tenker over er hvor heldige vi er som kan stå med fingeren under rennende vann for å vente til det blir kaldt nok eller perfekt nok temperatur til å drikke. De fleste husker kanskje for et par år tilbake når det var det nærmeste vi kommer tørke, og fikk beskjed om å ikke la vannet renne eller ikke fikk lov til å bruke hageslangen etter et klokkeslett osv. Etter den sommeren begynte jeg å være mer bevisst på hvor heldige vi er som ikke bare har rent vann i springen, men muligheten til å la det renne så lenge vi vil for å finne riktig drikketemperatur (!!) Har du noengang tenkt på mens du står med fingeren under vannet, at flere steder i verden går barn i flere timer i en varme vi forøvrig ville klagd på etter 2 dager på ferie i Granca, for å drikke vann som er mer møkkete enn vannpyttene på bakken etter regnværsdager. Vanndammene som vi på godt norsk kaller sølepytt. Sølepyttene du tråkker i med dine Ilse Jacobsen gummistøvler til tusen kroner. En vanndam som for flere tusen barn ville vært som vannet i springen eller som en Imsdalflaske er for oss. Som ironisk nok ikke er noe renere enn vannet i springen som er gratis og lett tilgjengelig.

Har du fått et lite bilde av hvor heldige vi er i dette landet? Ja, du visste det kanskje fra før av. Men tenker du ofte nok over det? Tenker du ofte over hvor heldige vi er som har tilgang på rent vann MINST 2 steder i hjemmet vårt? Og når du en sjelden gang får brunt vann i glasset, tenker du ÆSJ og heller ut vannet igjen. Kanskje får du også en sms fra kommunen som informerer om dette. Jeg er ingen helgen. Jeg har foreløpig ikke noen fadderbarn. Jeg er også en av de som mener vi burde fokusere på å hjelpe de fattige i vårt eget land først. MEN jeg er også en av de som mener at takknemlighet for de minste ting gjør livet større og gir perspektiv på ting vi tar for gitt. Nemlig vann. Rent vann. Rennende rent og sunt drikkevann.

Så, nå som jeg har snakket litt om noe som er så selvfølgelig for oss i dette rike landet, nemlig VANN. Neste gang barna dine leker i sandkassa etter regnværsdager. Fyll et glass og sett det på bordet. Ville du drukket det? Nei. Men jeg vil da også at du som tenker tanken om at gjenbruk ikke er “din greie”, at neste gang du er ute å shopper en NY jeans til enten 500,-, 1000,- eller 1500,-, tenker på at den ENE jeansen du kjøper deg nå har krevd omtrent 7000 liter vann. Det er like mye vann som et menneske behøver i løpet av 7 år. Gjenbruk er ikke for deg? Gjenbruk er for alle og for miljøet.

Nei, jeg er ikke SÅ flink at jeg aldri kjøper meg helt ny jeans fra butikk. Men jeg gjør min del ved å handle brukt så mye som mulig, tenke på hvor heldig jeg er som har rennende vann i springen og ikke minst huske på å være takknemlig for en så enkel og selvfølgelig ting som å kunne velge mellom hvilken spring jeg skal drikke det rene vannet fra. Og jeg kan drikke det av et rent glass. Noen har ikke engang det. Har du tenkt på det?

Jeg er ikke noe gjenbrukspoliti, men jeg er en tenker. Og når noe så enkelt som VANN blir gjort om til en luksus, blir det veldig lett å finne takknemlighet i de aller minste og største tingene vi tar for gitt. Om vi klarer å tenke mindre i større selvfølgeligheter, finner vi ofte ut at ting som er et faktisk for oss, er en luksus for andre. Noe som er lett å glemme i et I-land. Et land du har muligheten til å kunne ta valget om du ønsker å kjøpe helt nytt eller gjenbruk. Hva velger du? Jeg velger å spare lommeboken, miljøet og samvittigheten. Jeg velger brukt.

Hvordan henger vann, gjenbruk og takknemlighet sammen? Mens du står opp og tar på deg jeansen som har krevd 7000 liter vann, skal du ha et glass vann til frokosten du er heldig å kunne spise. Med fingeren som bærer en ring av gull under det rennende vannet for å ta et glass vann, har flere barn et sted i verden startet gåturen som tar like lang tid som din arbeidsdag, på å hente like møkkete drikkevann som du tråkker i på vei hjem. Vann er ikke bare en luksus. Det er også en synder som produserer moter til land som ikke vet verdien i rennende rent vann og hvor gjenbruk er ansett som en fattigmannstrend/mote fremfor miljøvennlig. Hvordan har det seg at vann er så lett tilgjengelig men også så utilgjengelig på samme tid? Vi lever i en merkelig verden. Vær takknemlig. Vær bevisst.

Finn to feil på dette bildet. Vann er en nødvendighet, en selvfølge men samtidig også en luksus vi tar for gitt. Så hvis du synes det er vanskelig å finne ting å være takknemlig for, ta en titt på tåteflasken og tenk over hvor godt du egentlig har det!

GOD HELG ❤️

Norsk sommer på sitt beste ☀️🦋

Du våkner av at sola lyser opp nesten hele soverommet gjennom den lille sprekken i rullegardina’. Når du står opp og ser ut stuevinduet, står sola og gliser rett inn i stua og etterlater seg et gult vakkert lys og en varme som du kjenner at gir en umiddelbar lykkerus. Det første du kler på deg er bikinien og nesten før frokosten er inntatt har du allerede funnet frem håndkledet, solhatten, solkremen og en bok å lese på mens du bruner ryggen på solsengen. Vannflaska fylles opp med isbiter klar til å slikke sol i mange timer.

Du duppet av litt, men våknet idet naboen startet gressklipperen. Lukten av gress. Akkurat i tide da du fort kjente at både hodet og magen trenger en liten spisepause fra både sola og varmen. Du går inn og åpner kjøleskapet for å finne noe lett, enkelt men friskt å spise. Vannmelon. Når du ser boksen ved siden av med potetsalat har du allerede bestemt deg for at i dag er det uten tvil grilling som står på middagsmenyen. Salat, maiskolber og pølser skrives ned på lista sammen med alt annet.

Den intense varmen sola avgir begynner sakte men sikkert å avta. Klokka nærmer seg 18. I speilet viser nesa og skuldrene at du har brukt noen timer i sola. Småbrent og fornøyd går du i dusjen som du skrur på lunket for å avkjøle hode og kroppen. Ettersolkremen med duft av kokos blir smurt godt inn på hele kroppen og fremhever de brune skuldrene og etterlater seg en glød som bare solen kan gi. Du lukter sommer. Den lukten gir deg minner som passerer i en rask revy over flere sommerdager fra langt tilbake. Barndom, ungdoms- og voksenlivet. Det er noe med den kokoslukten. Du reiser på butikken i den letteste sommerkjolen i skapet og med solbrillene på hodet. Du handler inn alt som frister til grillingen. Softis med strø er påkrevd å kjøpe. Med altfor mye mat i posen pluss litt ekstra reiser du hjem med isen i den ene hånden og to stappfulle poser i den andre hånden.

Klokken er 20 og du har skjenket deg noe godt i glasset mens du sitter på terrassen og nyter det siste av kveldssolen og venter på maten som godgjør seg på grillen. Lukten av grill kommer fra alle kanter i kveld. Barn skriker, ler og plasker i basseng når det normalt sett skulle vært leggetid. Lyden av bestikk mot tallerken fra andre siden av veien. Måkeskrik. Kubbspill. Mygglys. Kveldssol. Oransje himmel. Solnedgang. Rosa himmel. NÅ er livet herlig tenker du, mens du tar en slurk og isbitene klirrer i glasset. Dette. Dette er livet!

Sommer for oss i Norge er ikke det samme som en ferie i Spania. Norsk sommer er verdifull. Uforglemmelig. Forbindes med barndomsminner og herlige sommerferier. Det er nesten noe som fjerner alle bekymringer med norsk sommer. Som at livet bare blir bedre. Enklere. Lykkeligere. Lysere.

Norsk sommer på sitt beste er når flere varme dager kommer etter hverandre og gir oss tropevarmen som gjør det vanskelig å sove på natta, men som også gir energien vår en boost. Energi.

Norsk sommer på sitt beste er når gode venner tar seg tid til hverandre og griller. Stranda.

Norsk sommer på sitt beste er når vi tar med høyttaleren ut eller med i sekken for å spille musikk mens vi nyter skyfrie dager med bading og soling. Glede.

Norsk sommer på sitt beste er når vi nordmenn kommenterer hvor varmt det er og samtidig slenger med kommentaren “er ikke lov å klage nå” til de vi snakker med eller møter. Sosialt.

Norsk sommer på sitt beste er når dagen blir brukt til å stelle hage og hus i bar overkropp eller bikinitopp. Motivasjon.

Norsk sommer på sitt beste er når mannfolka skal vaske bil og damene stresser med å få neglelakk på tærne så sandalene kan brukes. Godfølelsen.

Norsk sommer på sitt beste er når du kan sitte på stranda og se vannflaten som glitrer i solnedgangen. Lykken.

Norsk sommer på sitt beste er når det sosiale livet plutselig får en annen betydning enn før. Sommerfølelsen.

Vi tar oss tiden, bruker tiden og verdsetter tiden i solen. Vi behandler solen som vi skulle behandlet alle de vi er mest glad i. Vi behandler solen som at den kanskje ikke kommer i morgen. Vi behandler solen som at det er kilden til det evige liv og oppskriften på lykke. Vi behandler solen med tanken om det er ‘nå eller aldri’. Det er norsk sommer på sitt aller beste.
Når solen gir oss en påminnelse om at vi må gripe sjansen når vi har den og nyte den i dag, for i morgen kan den kanskje skjule seg bak et tykt skylag som ikke gir oss muligheten til å nyte den slik vi kan gjøre i dag. Akkurat nå.

Norsk sommer er verdifull. Den er uerstattelig og uforglemmelig. Akkurat som solen, er vi mennesker også. Det er viktig å nyte det når vi har muligheten!

GOD HELG OG GOD SOMMER ALLE SAMMEN ☀️🦋

Nå har jeg bestemt meg. Har du?

Et tema som virker å aldri gå av moten som mye annet er presset om å hele tiden prestere. Ordet prestere tar for seg utrolig mange forskjellige temaer. Blant annet jobb, suksess, kropp, annerkjennelse og status. Er det bare jeg som føler at ordet prestere i dagens samfunn bærer preg av å skjule seg bak ordet forventningspress? Og det smaker egentlig litt surt. Det holder ikke å være fornøyd med egen kropp uansett fasong. Det holder ikke å jobbe med det du elsker uten at det må bety en høy utdannelse. Det holder ikke å være fornøyd med egen innsats uten å være best og det holder ikke å være smart uten å ha gode karakterer. Dette er satt på spissen kanskje, men også heller ikke så fjernt fra fakta.

I flere år nå har jeg kjent på det å ikke strekke til. Jobb, kropp, suksess. Spørsmålet om hva jeg jobber med stikker alltid litt i siden for meg. Nettopp fordi jeg vet svaret ønsker jeg ikke å gi til andre enn de aller nærmeste. Nemlig at jeg ikke klarer det som jeg skulle ønske. Men gjør det meg til mindre smart eller mindre flink?

I alle år var jeg den sent utviklede og tynne. Null former. Formene kom så sent som i 20 årene. Så kom stresset og tok over kroppen min og etterlot seg noen ekstra kilo som aldri har blitt borte. Presset om å få tilbake den kroppen jeg en gang hadde hjemsøkte meg hver gang jeg så meg i speilet. Så kom gravididet og deretter var det enda noen ekstra kilo å skulle få bort. Gjør det meg mindre vakker?

Suksess. Et ord som for mange er livets fokus og drivkraften som motiverer for å oppnå det beste. Men hva er det beste? Er det status, er det penger eller er det jakten på mestringsfølelse? Suksess måles ikke i penger, status eller stilling. Suksess er et ord som har forskjellig betydning for alle. For noen er suksess en toppsjefstilling og mange millioner på bok. For andre er det å ha en jobb de trives i, et stabilt hjem og en trygg hverdag.

Så hvis vi fjerner ordene press fra kropp og forventning. Vi lar ordene suksess og anerkjennelse brukes i mindre sammenhenger og tenker i de hverdagslige sammenhenger. Da sitter vi igjen med noen enkle ord som kan bety alt mellom himmel og jord. Noen ord som ikke forteller oss noe om andre og hverandre. Ord som er opp til hver enkelt individ å bestemme betydningen av. Andre mennesker, medier, sosiale medier eller samfunn kan ikke avgjøre hva en fin kropp er. Hvilke forventinger vi alle har for oss selv. Hva suksess betyr for alle og enhver. Hvilken anerkjennelse vi ønsker å være anerkjent for. Så hvorfor skal vi egentlig la oss påvirke?

En ting jeg har bare bestemt meg for nå i det siste er at jeg skal bare blir fornøyd med egen kropp og gjøre det jeg må for å føle meg vel i den. Mange av kiloene er der fortsatt, men jeg trener og spiser sunt. Noe som alene gjør at jeg føler meg vel i egen kropp fordi følelsen av hvordan vi føler oss gjør at selvtillit kommer innenfra.

Jeg skal jobbe med å godta at jeg har en diagnose som jeg lever med og skal jobbe mot å takle best mulig. Jobben jeg gjør for meg og min familie er det beste jeg kan gjøre for oss. Og den jobben gjør meg kanskje ikke rik, men veldig rik på andre måter. En jobb mange ikke takler. En jobb jeg skal være stolt av å få til som jeg gjør fordi jeg gjør så godt jeg kan.

Suksess for meg vet jeg fortsatt ikke hva er. Fordi det vet jeg først når jeg selv føler at det er oppnådd. Om det er suksess i jobb, familieliv, penger, opplevelser eller noe annet. Men det jeg vet er at ingen andre enn meg selv kan definere hva suksess er for meg.

Anerkjennelse. Anerkjennelse for meg betyr i mindre sammenhenger å bli husket av menneskene som kjente meg som et godt menneske. Har det noe å si om du blir en millionær eller superkjendis om du ikke etterlater menneskene rundt deg med gode minner eller blir husket som det mennesket du prøver å være? Gode minner kan ikke kjøpes uansett hvor mye penger du etterlater deg.

Mitt innlegg startet i hovedsak fordi jeg setter press på meg selv. Press om å prestere hele tiden. Det gjør meg ikke glad. Det gjør meg stresset. Stresset gjør meg deprimert. Jeg har også kommet frem til at det ytre ikke har noe betydning for hvordan det er på innsiden. Det gjelder både kropp, jobb eller suksess. Hva er en “perfekt” kropp om innsiden er stygg eller den gjør vondt? Og hva har det å si om du har noen ekstra kilo om du har det bra med deg selv på innsiden? Hva er det å ha en høy utdannelse med en godt betalt jobb om den ikke gir deg noe? Glede eller mestringsfølelse? Og hva er suksess om prisen du betaler er en høyere mental pris å betale enn verdien av følelsen du sitter igjen med?

Foto: Lena Kristine Samuelsen

Dette bildet ville jeg legge ut. Det viste at jeg hadde det gøy. Du ser så vidt smilet mitt og min datters latter. Men det viktigste var at den skjulte meg. Skjulte magen min. Dobbelthaken min. Skjulte en psykisk belastet kropp og en kropp som har bært frem i et smertefullt svangerskap dette perfekte lille mennesket. Det er feil! Det er trist og det er bare feil! Den burde hylles og settes pris på!

Foto: Lena Kristine Samuelsen

Dette bildet ville jeg ikke legge ut. Hvorfor? Magen min er oppblåst og stor. Dobbelthaken min synes fordi jeg smiler med hele ansiktet og tenker ikke over kameraet som tar bildet. Armene mine er for store. Men det jeg glemmer å se er hvor gøy jeg har det og hvor glad jeg er i dette øyeblikket. At datteren min ler og jeg ler. Dette ville jeg skjule. Det er bare helt feil!

“Dagens konklusjon er; lev i den kroppen du selv ønsker å ha og gjør det du må for å føle deg vel i den. Bruk den i en jobb du trives i og den jobben som gir deg mestringsfølelse og giv. Fjern ordet suksess fra tankene dine frem til det selv dukker opp når du kjenner på følelsen av å ha oppnådd DIN suksess. Ikke la deg påvirke av andre og lev bedre”

Troen på seg selv, selvtillit, selvfølelse og selvbilde kommer innenfra. Så hvorfor skal utseendet bety så mye som vi lar det gjøre? Nå har jeg bestemt meg. Bestemt meg for å slutte å la meg påvirke av andre menneskers, medier eller sosiale mediers definisjoner av de store ordene vi alle må smake på i dagens samfunn. Press, stress, prestere og suksess. Men spesielt kroppspress. De for mange bitre, tunge og ikke velsmakende ordene som veier tungt i munnen og kroppen. Tygg litt på de. Kjenn på smaken. Mater de stressnivået fremfor endorfinene? Spytt de ut. Det er meningen at de skal smake godt! Akkurat som smaken av helg smaker. Og den smaken kjenner vi ALLE!

GOD HELG ❤️

 

Hud er en kroppsdel. Ikke en farge!

Media er fullt av #blacklivesmatter protester, artikler om kjendiser som får pes for hva de har delt, instagram var fullt av svarte bilder, demonstranter fyller byen og forøvrig bryter alle former for smittevernregler (!) Jeg trodde aldri jeg skulle bruke uttrykket; jeg som hvit person. Men i dette tilfellet må jeg bruke det. Fordi jeg som en hvit person som ikke ser hudfarger ønsker å uttrykke mine tanker om mennesker med rasistiske holdninger. Til de trangsynte. Til de som er fylt med frykt for det fremmede og til de som har vokst på seg tanken om at å ha en annen hudfarge enn deg selv er mindre verdt enn deg. For når man er barn ser man ikke hudfarge på den måten du gjør. Jeg synes synd på deg. Du lever et liv med feil fargefilter på øynene. Du lever med lukkede øyer.

“Wikipedia sier: Rasisme, tidligere omtalt som raselære, er forestillingen om at menneskeheten kan kategoriseres i ulike raser som hver tillegges et sett egenskaper og som rangeres etter verdi. Rasisme er og har vært grunnlag for diskriminering eller segregering.”

Det eneste jeg ser i denne forklaringen er en fjern form for fremmedfrykt. Frykten for det man ikke kjenner til, frykt for det man ikke vet noe om, frykt for det som er annerledes. Annerledes enn deg selv. Jeg kjenner når jeg leser ordet rase, blir jeg provosert av ordet. Når jeg bruker ordet rase, er det kun når det kommer til hunderaser. Mennesker er mennesker. Vi er ikke raser. Vi er ET menneske. Alle sammen. Vi kommer bare i forskjellige innpakninger og fra forskjellige steder i verden. En verden vi alle bor i. Om det er hvit, brun, grønn, stor, liten eller annerledes enn oss selv. Tenk om vi alle skulle dømt hverandre etter utseendet eller farge på alle vi møter og puttet de i en boks før de i det hele tatt har fått muligheten til å si noe. Hat av farger. Hat av farger? Det er ikke noe som heter det. Stille!

Stille sa jeg. Stille deg til veggs, du med slike holdninger i livet. Du som vandrer rundt på denne jorda vi alle hører til på. Du som vandrer rundt med tanken om at noen mennesker ikke har like store rettigheter til å leve, like rettigheter som menneske som deg. Stille deg til veggs og fortelle deg at verden er skapt for ALLE som bor på den. Stille deg til veggs og fortelle deg at hudfarge ikke inneholder følelser, verdier, moraler eller personlighet. Stille deg til veggs og gjøre deg hudløs. Gjøre deg blind. Farge deg grå. Du som vandrer rundt i gaten og slenger rasistiske utsagn til fremmede. Stille deg til veggs og sikte deg i brystet med vitenskapen om menneskerettigheter. En pekefinger fyllt med sinne, frustrasjon og likegyldighet. Likegyldighet for hatet ditt. Du som vandrer rundt på denne jorda med filter på øynene. Stille deg til veggs og gjøre deg fargeblind med ord om fattigheten du møter av å se farger på feil måte. Dine sanne farger gjør verden gråere. Dine sanne farger som på min fargeskala ikke skinner. En farge jeg ikke ønsker å se skinne. Stille deg til veggs og gjøre deg fargeløs. Dine farger vil aldri skinne sterkere enn hjerter fyllt med gleden over samhørighet. Samhørigheten for alle som bor på denne jorda. Du som vandrer i gatene med tanken om at mennesker kan plasseres som farger på et ark eller et maleri, plasseres på en skala over godt eller vondt. Verdt eller ikke verdt. Et maleri du aldri vil kunne male da mennesker ikke er farger. Stille deg til veggs og fortelle deg at hatet du gir, blir hatet du får. Du som vandrer i gatene og tror at dine rettigheter er viktigere enn de som er født med mørk hud. Stille deg til veggs og gjøre deg stum. Gjøre deg grå. Hudløs. Stille deg til veggs og gi deg min likegyldighet. Min likegyldighet over ditt sterke meningsløse hat. Stille deg til veggs og fortelle deg at hat for det ukjente og hat for hudfarge og annerledes enn DEG gjør deg svak. Svake menneske. Svake, svake menneske. Stille deg til veggs og gjøre deg grå. Stille deg til veggs og spørre deg; hvem gjorde deg menneskeblind? Hvem ga deg filteret på øynene? Stille deg til veggs og spørre deg; hvem lærte deg farger? Hvem lærte deg feil? Stille! Stille sa jeg. Rasisme. Du skal tie- være helt stille. Du skal være stum. Du skal ikke skinne- du skal være grå. Og for alltid grå.

Jeg har aldri helt forstått meg på dette med hudfarge. At det for noen kan ligge et hat for et annet menneske basert kun på fargen de har på huden. At det for noen gjør opp meningen om et menneske er mindre verdt enn andre pågrunn av utseendet. Til alle dere rasister eller mennesker med rasistiske holdninger der ute:

Du vandrer på denne jorda som alle som den ENE rasen vi er; nemlig mennesker, vandrer. Du kan vandre rundt med filter på øynene, leve med hatet du har inni deg. Leve med deg selv og jeg skal fortelle deg at troen på det vranglærte skal gi deg mer hat. Hat som gjør deg fattig. Fattig på mennesker. Fattig på livet. Gå inn i deg selv og skam deg over det du ser og det du aldri får se; mennesker for den de er. Skam deg over å bruke farger feil. Vranglært fargelære. Farger er vi lært fra vi er små at er vakkert og viktig. For meg er du liten, for meg er du full av frykt. Redd. For meg er du et vandrende trangsynt menneske. Fattig. For meg er du et tilfelle av et svakt menneske. Fremmedfrykt. Du og jeg ser ikke farger på samme måte. Vi ser ikke det samme du og jeg. Du ser gjennom et filter av frykt og hat. Jeg ser gjennom årvåkne øyer. Øyer av riktig fargelære med et filter av menneskeverd.
Du er grå, du ser grått og du vil aldri skinne sterkere enn noen farger som finnes. Hud er ikke farge. Hud er ikke verdier. Hud er ikke et bevis på godt og vondt. Hud utgjør ikke mennesket. Hud ER ikke et menneske. Hud er hud. Den har akkurat samme funksjon hos alle.

“Wikipedia sier: Huden utgjør omtrent 1/6 av den samlede kroppsvekten, og er det største organet på kroppen. Den er oppbygd av forskjellige lag som dekker de underliggende musklene og de andre organene. Hudens viktigste oppgaver er å beskytte mot infeksjoner.”

Jeg sier: lær deg anatomi. Lær deg mennesket. Lær deg medmenneskelighet. Lær deg forståelse. Lær deg farger. Lær deg menneskeverd. Lær deg livet. Lær deg at mennesker er EN rase. Vi har 2 ben, 2 armer og er både født og skapt på samme måte. Det er det som gjør oss til mennesker. Ikke raser. Hud er en kroppsdel. Ikke en farge.

Tenk om vi alle bare kunne se hverandre slik. Hadde det vært mer kjærlighet i verden og mindre hat?

Continue reading “Hud er en kroppsdel. Ikke en farge!”

Hvordan lege usynlige sår

Det skal så lite til for små kropper og oppleve store traumer. Vi skal vokse opp i trygghet, med fysisk og psykisk nærhet. Tilstedeværelse og følelse av glede. Vi skal vokse opp med følelsen av å være elsket og at vi er mer enn gode nok bare ved å være oss selv. Vi skal ikke behøve å være spesielle på noen annen måte eller være best i noe for å være spesiell for andre. Når man er førstegangsmor leser man mye, og selv om ingen barn kommer med en bruksanvisning er det jaggu meg godt å Google innimellom. Og det er spesielt en ting jeg leste som har satt seg fast i hodet mitt:

“Noe av det viktigste du gjør i barnets første leveår er å vise glede over å tilbringe tiden med de. Uttrykke glede ved å bare være sammen.”

Det får meg ikke bare til å tenke på livets viktigste lekse for hvordan vi skal behandle det mest dyrebare vi har, men alle rundt oss. Greit nok. I den voksne verden er det ikke akkurat lett å gå å bite tenna sammen og glise seg støl i trynet når gubben har gått deg på nervene eller du kjører bil og tilsynelatende INGEN biler har fungerende blinklys. På en dårlig dag kan de minste ting få begeret til å renne over. En dag iblant er vi grinete, sure og rett og slett bare ordentlig møkkalei alt ansvaret og stresset som medfølger dette voksenlivet vi ikke kommer unna. MEN. Det jeg vil frem til nå er dette med å vise glede bare over å være med. Være med.

Dette gjelder ikke bare de som allerede er litt skjøre, nedfor eller følsomme. Dette gjelder alle. Vel. De som bryr seg om andre enn seg selv med andre ord. Fordi dette med å vise glede over å bare være sammen. Man skal ikke bare behøve å ha psykiske utfordringer for å kjenne på dårlige dager heller. Alle har de, og ingen kommer unna. Men for å komme til poenget med hele innlegget, så vil jeg i kjølevannet av hvordan livet vårt har blitt snudd opp-ned de siste månedene og hva det kanskje har gjort med tankegangen til mange mennesker. Ikke bare de som før ikke tenkte stort lenger enn nesa, men alle. De som tok ting for gitt. De som tok mennesker for gitt. For er det bare jeg som har kjent på følelsen av at verden har blitt så overfladisk og selvopptatt at vi skal behøve en epidemi som bringer frem frykt for å miste ikke bare de vi er glad i, men livet og vanene våre slik vi er vant med?

“Glede er ikke noe som kommer til deg. Glede er noe du må finne selv. Og fasiten på et lykkelig liv ligger ikke i selve lykken. Den ligger i jakten. De små tingene du gjør som gir en bitteliten lykkerus hver dag som du senere vil huske som det fineste i livet. Det er lykke!”

Jeg har siden den første depresjonen traff meg for mange år siden, hatt en tankegang som kanskje ikke mannen i gata normalt sett har. Jeg har alltid i bakhodet; hva hvis? Hva hvis jeg ikke lever i morgen. Hva hvis du ikke lever i morgen? Hva hadde jeg angret på? Hva ville jeg angret på at jeg IKKE gjorde? For det er faktisk slik at det er bedre å gjøre mer og ingenting er verre enn å ikke gjøre noe.

Så når alt kommer til alt. Vårt første leveår. Vårt siste leveår. Jeg ikke bare tror, men vet at å vise glede over å “bare” være med hverandre er viktig HVER dag. Før covid-19, etter covid-19 og hver dag resten av livet. Om et smil fra en fremmed kan gjøre din dag. Tenk hva det gjør med oss mennesker om de vi er glad i hadde vært flinke til å uttrykke glede over å være sammen med oss og den tiden vi har sammen. For realiteten er at om et smil fra en fremmed kan gjøre dagen din bedre; Tenk deg hvilken makt vi alle sitter på over hvor mye vi kan gjøre for ETT menneske bare ved å uttrykke takknemlighet over hvilken betydning de har for oss. Fordi en dag er ikke det å “bare” være sammen en ting som lenger føles som noe lite og hverdagslig. Det betyr alt. Spesielt når vi ikke lenger har muligheten til å være med de vi er glad i, er tiden vi brukte sammen noe av det mest verdifulle vi hadde. Når en klem kun blir til et minne og ikke lenger en mulig handling.

Fra et følelsesmenneske sitt synspunkt håper jeg denne epidemien har etterlatt seg dype spor i alle der ute. Dype spor som minner oss om viktigheten av å ikke bare ha hverandre og klemme de vi er glad i, men viktigheten av å ta vare på hverandre og vise glede over at vi har hverandre uansett hvor travle vi er. Og ikke minst at ingen sosiale medier og kommunikasjonsmidler kan erstatte en klem fra de vi er glad i. Aldri. En klem kan aldri moderniseres slik alt annet rundt oss tilsynelatende gjør. “Virtuell klem” har aldri vært et mer trist uttrykk å bruke, før ordet klem var noe vi plutselig ikke fikk lov til å gi eller få.

Barndomstraumer er usynlige og noen ganger en blødning vi ikke finner årsaken til. Det er da kanskje like viktig at vi som voksne gjør det vi vet er viktig uansett. Nemlig å aldri ta hverandre for gitt og vise hverandre kjærlighet så ofte vi kan. Vise hverandre glede over tiden vi har med hverandre når vi lærer at tiden vi har med hverandre, er det til slutt ikke vi selv som bestemmer over. For den tiden vi tror vi har, blir plutselig tiden vi trodde vi skulle få, men aldri fikk. For er det noe vi har alle har kjent på kroppen i det siste, er at livet brått kan forandre seg. Og noe av det dummeste vi gjør er å sitte med anger over ting vi aldri igjen vil få en ny sjanse til å gjøre.

Så disse usynlige sårene vi alle bærer på. Det ene behovet vi ALLE mennesker har til felles og er født med er behovet for betingelsesløs kjærlighet og nærhet. Det behovet varer HELE livet. Et behov som aldri uansett hvor stor, sterk, tøff og barsk du er noengang vil forandre seg fra den dagen du blir født helt frem til den dagen du dør. Vi leges litt hver dag med hjelp av hverandre og menneskene rundt oss. Det er også da viktig å ha i bakhodet at den motsatte effekten har minst like stor makt- om ikke større?

“Inkluder. Vis glede over tiden med andre. Bruk tiden godt. Lev som at hver dag er den siste med de du er glad i. Ta aldri noen eller noe for gitt og klem de så ofte du kan.”

Tiden leger alle sår er ikke er korrekt uttrykk i alles liv. Noen legger aldri helt fra seg sårene fra barndommen, men vi kan ihvertfall alle sammen prøve å pleie de så godt vi klarer. #altblirbra

De største gledene kommer ofte i de minste forpakninger og er selve essensen i å finne veien til lykke. Lykke for meg er å finne gleden i selv de minste ting i livet og være takknemlig hver eneste dag for de største tingene. De tingene og menneskene vi verdsetter mest og det som vil etterlate seg de største savnene.  

GOD HELG ❤️

 

Hjemme er en følelse

Dette “problemet” tror jeg mange kan kjenne seg igjen i. Ikke bare for alle som er leieboere, men også dere som er heldige og eier hus med hage. For noen år siden ble interiør utrolig viktig for meg, og det har siden blitt en stor hobby som jeg har en drøm om å kunne jobbe med i fremtiden. Men dagens innlegg skal handle i hovedsak om viktigheten med å bo i et hjem du trives i. Estetisk trivsel. Jeg tror ikke jeg er alene om å tenke at om du misliker enten hjemmet, noe i hjemmet eller irriterer deg over noe i hjemmet så opptar det mye mental plass du kunne brukt på noe annet positivt.

“Your home should tell the story of who you are, and be a collection of what you love” – Nate Berkus

Denne kommoden elsker jeg bare. Fordi den er perfekt slitt. (en fordel også er at siden den er gammel, er skuffene så tunge å få opp at lille frøken i hus ikke har sjangs til å få åpnet opp skuffene)

Grunnen til at jeg ønsker å skrive om dette er fordi når man lever travle liv og ikke har ork til å starte prosjekter hjemme, fordi “det kan vente” legger dette seg i en høy bunke av alle tingene som skulle vært gjort. Og når det kommer til oppussing, maling eller ommøblering vet jeg at dette for mange blir liggende nederst i bunken. Selv er jeg heldig å kunne leie en leilighet som vi har fått lov til å gjøre som vi vil med. Og når du leier, er det alltid en liten følelse inni deg som sier at du ikke er helt hjemme. Desto enda viktigere er det å kunne omringe deg med ting som gir deg glede. Selv om man i uttrykket sier at hjemme er en følelse, ikke et sted, vil det alltid være en liten stemme inni deg som minner deg på at det kun er midlertidig og ikke ditt. Gleden av å kunne gjøre det til sitt eget, er det ikke alle leieboere som har mulighet eller råd til. Derfor vil jeg komme med noen tips til hva man gjøre. Enkelt, billig og raskt. Tilgomed gå i pluss.

Enda en gammel skatt fra finn. Denne er opprinnelig i teak, men malt i matt sort for å matche tv benken som er i industriell stil. Kostet meg 200,- og vet at ingen har noe lignende. Noe som gjør at jeg bare elsker den enda mer.

Jeg vet ikke med deg, men selv er jeg opptatt av tingene rundt meg hjemme og synes det er så utrolig viktig å kjenne på hvilke følelser du har når du ser rundt deg. Er du fornøyd eller misfornøyd? Hva ville du forandret? Hjemme skal være trygt, avslappende og bringe frem gode følelser. Det trenger absolutt ikke å være slike tilfeller som fremstilles i sinnasnekkeren for at det gnager på irritasjonen. Det er så utrolig lite som skal til, og kan utgjøre så mye forskjell på din mentale trivsel hjemme. Når du omringes av ting som gir deg glede, bidrar det naturligvis til bedre trivsel. Men det er en velkjent ting det at man kan høre 10 positive ting og kun 1 negativ, så husker man den ene negative tingen fremfor de 10 positive. Det samme gjelder for tingene rundt deg. Hvertfall i mitt tilfelle! Og tiden nå er virkelig inne for å gjøre de tingene som skulle vært gjort. Så istedefor å klage på ork, tid eller mulighet kan du skru av TVen, legge bort mobilen og komme igang. Det gir deg en mye bedre følelse enn 6 episoder av favorittserien.

Mine tips for gratis/billig “oppussing”:

1. Finn.no

– Maling, møbler, pynt, planter, blomster, kontaktplast. Det er nesten ikke noe du ikke kan finne på finn som folk gir bort. Selv har jeg malt gratis, tjent penger på å selge møbler for så og hente billigere/gratis på finn, ommøblert og byttet ut møbler uten å bruke 1 krone. Det er så uendelig med muligheter for forandring uten å bruke masse penger. Gjenbruk er GULL!

2. Kontaktplast

– Jeg ELSKER kontakplast. Ikke bare er det enkelt, men du kan bruke det overalt uten å måtte bytte ut ting, men bare forbedre det som allerede er. Dette brukte vi masse der vi leide før. Noen utleiere ønsker ikke å male eller la deg gjøre noe i leiligheten og vi brukte kontaktplast på en hel vegg, på benkeplaten på kjøkkenet, fliser på kjøkkenet. Om du vet du skal leie noen år fremover er det absolutt verdt pengene for trivselen. Og det kan enkelt fjernes igjen uten å etterlate seg noe av skader. Du beskytter faktisk de overflatene du bruker. Vinn-vinn for både depositum og utleier. Anbefales til alle!

3. Ommøbler

Dette tipset har jeg kommet med tidligere, men jeg får ikke sagt det nok. BYTT ut tingene dine. Det er så lett å forbli i gamle vaner, og da er det også lett å overse tingene rundt deg. Her igjen er farger SÅ UTROLIG viktig. Har du ikke kjøpt deg nye gardiner de siste 10 årene, bruker samme blomstervasen hver gang eller har du fortsatt samme pyntegjenstander du har hatt siden du flyttet inn for enten 5 eller 25 år siden? Selv om du tror at du ikke påvirkes av tingene rundt deg, vil du fort merke om du har nye farger og gjenstander når det først er byttet ut. Det trenger ikke koste deg noe heller. Spray det du allerede har, flytt det til et annet rom eller selg det og kjøp nytt/finne på finn.no. Selv er jeg besatt av vintage og antikk. Noe som ofte er helt gratis eller veldig billig. Jeg har gått mye i pluss ved å selge og hente gamle ting. Det gjør det desto mer gøy! Jeg er heller ingen trendslave. Jeg bare fyller hjemmet med det jeg elsker. Noe som gjør at jeg aldri trenger å bytte ut noe for å være “oppdatert”. Et hjem skal ikke preges av trender. Det skal fortelle en historie om de som bor der.

“One should never be the oldest thing in one’s house” – Patsy Stone

Vintage fuglebur kjøpt på Tise. Tanken var å ha noen lys inni denne. Selv om jeg ikke aner hvor jeg skal ha denne, var det en must have!

Grunnen til at interiør er så viktig for meg er fordi hjemme skal være et sted du skal komme hjem til etter en slitsom dag på jobb, stedet du skal slappe av, stedet du skal være og føle trygghet og glede. Om jeg skulle stilt deg spørsmålet: om du skulle bestilt deg et hotell når du skal ut å reise. Betyr det noe for deg hvordan det hotellrommet ser ut? Uansett hvordan ferie du skal på. Er det viktig at det ser fint, rent og hyggelig ut? Jeg tror de fleste ville betalt litt mer penger for et finere hotellrom. Så hvorfor tråkker du hver dag i ditt eget hjem med ønsker om forandring, men fortsatt ikke tar deg tiden til å forandre på det? Om et hotellrom for en 2 ukers ferie, som du skal tilbringe mindre tid i enn 2 uker i ditt eget hjem er verdt å betale 1000 kroner mer for. Hvorfor er ikke ditt eget hjem det?

GOD HELG ❤️

 

H & M – Rund bomullsduk – Grå//Day Stativ med 3 Hyller Svart 60 x 15 x 54 cm//vidaXL Bambusgjerde 500×30 cm//SKENE//H & M – Fotoramme i metall – Gull//PR Home//PR Home//PR Home

Mind your own monsters

Da vi var små hadde vi i nåtidens øyne små bekymringer og det er ofte man ønsker seg tilbake til 96 hvor skolesekken bare skulle være praktisk, sminke kun var noe voksne brukte og penger var noe man ikke visste betydningen av utenom at man trengte det for å kjøpe godteri eller sprettball. Den tiden hvor ordet monster kun var grønt, slimete og ikke fantes i virkeligheten. Når det vi hadde på rommet plutselig forandret seg og ble så skummelt i mørket, og vi trengte betryggende ord fra mamma eller pappa som forklarte det trygt igjen. Når sengekanten etter leggetid var det skumleste vi kanskje kjente til. Da vi kranglet med venner over små ubetydelige filleting i nåtidens øyne og ble venner igjen etter kort tid. Da vi ikke visste bedre enn det vi ble eksponert for, fordi vi ble beskyttet fra det vi ikke skulle vite noe om før vi ble eldre. “Det lærer du deg når du blir litt eldre” ble ofte sagt. Vi ante egentlig ikke hvor godt vi hadde det, og gledet oss til vi ble voksne og kunne bestemme ALT selv! Verden slik vi så den var ikke skummel, men spennende. Urettferdigheten vi kjente til var når viljen vår ikke trumfet våre foreldres bestemmelser. Vi hadde ingen bekymringer som utgjorde om vi var lykkelige eller ulykkelige. Vi visste ikke hva betydningen av ordene bekymring, økonomi, helse og jobb var. Hvor mye de ordene skulle oppta av tid i livene våre. Hvor mye som skulle forandres, forlates, vokses fra og alt vi skulle vokse til å bli.

Det som var vår største trygghet; foreldrene våre, må vi lære oss å vokse fra fordi vi skal vokse til å være vår egen trygghet og våre egne barns trygghet. Vi skal forklare oss selv de tingene vi ble fortalt som liten. At alt blir bra og ordner seg til slutt. Vi skal vokse fra det trygge til det som noen ganger føles utrygt. For realiteten er at voksenverdenen kan være skummel. Altfor skummel. Som når vi var små kunne sammenlignes med et altetende oppslukende stort monster- skummel.

Det vi ikke visste var hvor mye som skulle skje i livet. Hvilke utfordringer vi kom til å møte, opplevelsene som skulle forandre oss. Forme oss. At mamma og pappa ikke for alltid kunne fikse alt, eller kom til å være her for alltid. Vi visste ikke annet enn tryggheten. Vi kjente ikke til den ekte følelsen bak ordet frykt. Og det skumleste vi kjente til, var kanskje bare monstrene under senga. De monstrene som kun var oppsinn av fantasi og som forsvant så fort søvnen tok oss. Når morgendagens dagslys snek seg inn kanten på rullgardina’ og gjorde det skumle mørket normalt og trygt uten så mye som en tanke om gårsdagens skumle skygger i rommet.

Sengekanten er nå ikke lenger skummel. Monstrene under senga er ikke lenger reelt, og har forsvunnet gradvis i takt med årene. Det er ikke lenger stort, grønt og slimete. Det har nå blitt til våre egne tanker, bekymringer, sorg, oppfattelser, selvfølelser, press, forventninger, krav og stress. Andres meninger om oss, krav til oss, oppfattelser av oss og oppførsel mot oss. Monstrene har i takt med årene flyttet seg fra under senga til oppå hodeputa. Det skumleste monsteret du noengang vil møte og må kjempe mot: hodet ditt. Fullt av tanker. Fullt av forventninger. Tanker som påvirkes av alt som skjer i livet ditt og formes til usynlige slemme monstre.

Monsteret under senga var en gang fantasier omgjort til frykt. Skumle skygger av det ugjenkjennelige laget av mørket. Frem til det ble lyst igjen. Monsteret under senga er ikke lenger bare skremmende. De kommer ikke bare frem i mørket. De blir ikke lenger borte når lyset kommer på. De har blitt til noe som ofte føles som uovervinnelige store. Bekymringer. Det skumleste med de er at de kan reise seg som høye mørke tykke skygger som kan sperre for solskinnet. Vi tumler alle rundt i mørket.

Livet skal kaste mye rart på oss og vi er stort sett ikke forberedt på det som kommer. Vi skal lære av vonde erfaringer og vi skal erfare med tiden at vondt ikke alltid er negativt. Vi er medfødt et overlevelsesinstinkt som skal hindre oss i å drukne, slik at vi kan svømme til kanten og redde oss selv. For mange er det slik en vanlig hverdag føles, og for noen er det noe de aldri opplever å måtte bruke. Vi har alle et monster vi må bekjempe. Noen store, noen små og noen med en hel haug med sukker på. Men poenget her er at enten det er med masse sukker på, bittelite for deg og stort for andre, stort for deg og bittelite for andre kan vi ikke uttale oss om hverandres monster.

Monsteret bare du selv kan se og føle. Så derfor vi skal heller lære oss å fokusere på våre egne monstre og hvordan vi skal bekjempe de. Ikke blande oss med andres slik at vi formes til et tankemonster i noens hode. Tankemonster som kan forandre et helt tankemønster. Du kan ikke bekjempe andres monster, og andre kan ikke bekjempe ditt. Ingen andre kan se eller høre ditt. Du kan ikke se eller høre andres.

Derfor kommer spørsmålet; hvordan kan vi alle alltid ha meninger om hverandres måte å leve på, være på, valg vi tar, hvordan vi takler ting eller gjør ting på når vi ikke vet noenting om hverandres monster? Er ditt stort? Er det stygt? Er det lite? Er det stille? Er det høylytt? Er det alltid tilstede? Dukker det plutselig opp og ødelegger for deg? Lytter du til monsteret? Prøver du å tie det? Prøver du å bli kvitt det? Har du slåss mot det en gang før eller kanskje altfor mange ganger? Er du redd monsteret? Eller har du funnet en måte å leve ved siden av det på? Har du blitt venn med monsteret? Bare du vet. Det er derfor bare du som kan ta riktige valg for deg selv, uansett hva andre sier til deg. Uansett monster.

Det virker kanskje fjernt å bruke monster som en metafor for hverandres oppførsel mot hverandre, men voksne hoder trenger ofte barnslige og enkle forklaringer. Det er vel nettopp derfor barn ofte kan tenke mer logisk enn oss voksne. Stille spørsmål bedre enn oss voksne. Vi skal ikke bare lære av barna, vi skal lære av vår egen barndom. Uansett hvor du er, hvor du skal og hvor du vil, er det fortsatt et barn inni deg. Barnet som tok til tårene når du ble utestengt fra leken og tårene satt løst over enkle ting. Enkle ting da, som plutselig er kompliserte ting nå. Husk at vi alle sammen har et barn inni oss som er følsomme på hver vår måte pågrunn av nettopp ting vi opplevde som barn. Når vi var barn, lærte vi at det vi alltid skulle være var å være snill mot andre og inkludere alle de som ikke hadde noen å leke med. Uansett om de var litt annerledes. Hvor la vi igjen denne moralen i tidens løp? Når sluttet vi å være barn av regnbuen? Var det når vi kunne bestemme alt selv?

Vi har alle vært barn. Vi vil også alltid bære det lille barnet inni oss resten av livet. Vi husker kanskje ikke alltid hva som skjedde som har gjort oss til den vi er som voksen. Vi glemmer kanskje barndommens monstre. Det er derfor veldig lett å glemme hva vi lærte som barn.

“Vær snill mot andre. Inkluder alle i leken. Spesielt de som står alene. Si ifra til en voksen om noen plager deg eller om du ser noen plage andre. Fortell de som plager deg at du vil at de skal slutte og at du blir lei deg. Ikke si stygge ting til andre, selv om dere ikke er enig. Det er ikke lov å slå. Det er ikke lov å gjøre narr av andre fordi de ser litt annerledes ut eller er annerledes. Si unnskyld om du har såret noen.”

Lær av barndommens enkle regler. For barndommens traumer er ofte nåtidens monstre. Små eller store traumer utgjør små eller store monstre. Pass på dine egne og ikke bli en del av andres. Barnet i deg kan faktisk bli såret i din voksne kropp og i ditt voksne hode. Vær god mot andre fordi uansett når det ble gjort eller sagt kan ingen såpe eller antibac i hele verden vaske bort slimete grønne fingre eller fanden av andres vegg. Mind your own monsters og få det bedre med deg selv.

GOD HELG ❤️

 

“Naver”- et skjellsord av den sneversynte

Dette innlegget bærer preg av år med selvbebriedelse over å stadig ha behov for hjelp av NAV. Etter mange år med skyldfølelse for at jeg ikke klarer å stå i jobb i lengre tid uten å sykemeldes. År med dårlig samvittighet for å ikke få til alt jeg så inderlig ønsker og år med selvkritisk oppførsel som ødelegger selvfølelse og selvtillit. Og dette innlegget går i hovedsak ut til de det gjelder om det jeg skriver om, fordi vi har rett til å si ifra. Fra oss som dømmes til de som dømmer. Om ingen andre sier det, skal jeg. For selv om det kanskje skjer i det stille, så skal jeg prøve å få de som snakker høyt om dette til å prøve å forstå.

Du sitter der med din faste jobb som du trives i. Du fungerer optimalt slik normen sier du skal gjøre. Går på jobb fra 08-16, eller om du kanskje har nattvakter. Uansett. Du fungerer til alle døgnets tider. Du drar på jobb og kommer hjem. Dette gjør du hver dag, hver uke. Hvorfor? Ikke bare fordi du må, men fordi du kan. Du har aldri sliti noe særlig psykisk, og tror heller ikke på det å ha en psykisk utfordring. Du bruker ordet lat, som at de to ordene går hånd i hånd. Lat og psykisk sykdom. Du har sterke meninger om at de som benytter seg av NAV er dagdrivere, slasker, late mennesker eller folk som bare utnytter systemet. Du drar alle under en kam og glemmer at vi alle kjemper vår egen kamp. En kamp du kanskje aldri har eller må kjempe. Du som aldri har gått på veggen, vært utbrent, sliti med psyken eller det fysiske. Du som overhode ikke vet hva du snakker om, men som skal sitte med pekefingeren din langt oppi ansiktet til de du så sterkt mener om. De du mener om, som du ikke kjenner eller vet noenting om. De du ikke aner om hvilke utfordringer de har. Hver dag. Hele året. De du ikke forstår og de du aldri heller vil prøve å forstå deg på. Du som kanskje aldri trenger å benytte systemet vårt, som forøvrig er der av en grunn. Du som mener å jobbe ikke skal være noe problem så lenge du bare ‘tar deg sammen’. Du som aldri under noen omstendigheter aner hvordan det er å leve i andres kropp, gå i andres sko eller leve med deres hode. Du som bruker ordet “naver” i negativ betydning og tror det er et eget ønske og glemmer at det faktisk ikke er slik at alle mennesker har det slik som deg. Du som nå skal få som hatten passer av meg. Føler du deg truffet, går den ut til deg. Hvem er du?

Jeg skal uansett fortelle deg hvem jeg er. Jeg er 30 år dette året. Hele mitt unge- og som skal være de beste 20-årene mine. Årene jeg skal ha hatt driv og motivasjon til å jobbe, utdanne meg og finne ut hvem jeg er; disse årene har jeg brukt på psykologer, sykemeldinger, selvbebreidelser og altfor hard selvkritikk over å ikke klare. For jeg skal fortelle deg om at vilje, driv, motivasjon, pågangsmot, målbevissthet og stahet IKKE overgår psykiske lidelser. Jeg VIL jeg VIL, men jeg får ikke til. Et ordtak som gjør vondt. Det gjør fysisk og psykisk vondt. Angst. Hvorfor? Fordi jeg så inderlig sterkt har et ønske om å gjøre som jeg vil og som jeg på ‘gode’ dager KAN. Gjøre det jeg vet jeg er flink til, gjøre det jeg tilogmed kunne gjort bedre enn deg på de gode dagene. ‘De gode dagene’. Rettelse; dagene jeg fungerer godt nok. Men uansett hvor viljesterk jeg er overstyres noen dager av det jeg kaller det onde oppi hodet. Du overstyres av en kraft sterkere enn de fleste krefter. Det kan forklares som at noen sitter oppi hodet ditt og styrer deg. Angst, depresjon, bekymringer. Styrer tankene dine dit de ikke skal. Dit du selv ikke vil at de skal gå. Du har på deg en tvangstrøye, og prøver så hardt du kan å bryte deg løs men du sliter deg bare mer ut og sitter der fortsatt igjen fastbundet. Fastbundet i det vonde, og utslitt av forsøket på å bryte deg løs. Du vil bare komme deg løs og være fri. Fri fra dette. Du har dager hvor du kan sverge på at solen skinner sterkere enn i går, men det er bare slik at faktisk du ser solen i dag. Solen i dag ER sterkere enn i går. På alle måter. Tankene som kommer om; hvorfor kan jeg ikke bare se solen slik hver dag?! Det tærer på deg og etterlater en stor følelse av selvhat og dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet sier du? Ja, for den er der. Den dårlige samvittigheten over at du ikke bare skuffer deg selv, men at du føler at du skuffer alle andre rundt deg med å være syk. Ja, for du er syk. Du er ikke “syk”. Det bare synes ikke like godt på deg, så du antas å være lat. Tafatt. Om du kunne vrengt innsiden ut og laget et bilde av hvordan det var, skulle det vært åpne kjøttsår av væskefylte betente byller som kan sprekke når som helst. Ut kommer det en væske som lager brannsår av tredjegradsforbrenning og etterlater seg dype spor av store smerter. Og når du tror alle byllene er sprukket, dukker det stadig opp nye. Nedturene.

Innsiden er usynlig, og det er for oss mange til tider en stor frustrasjon. Men om vi skulle vært synlig syke, hadde utsiden noen ganger vært ubehagelig å se på. Den hadde kanskje vært frastøtende og vanskelig å takle. Og slik er det for oss som er psyke. Noen ganger er dagene for vanskelig å takle. Vonde. Det gjør det stadig verre å vite at det er mennesker der ute som ‘forverrer’ det ved å være dømmende, lite forståelsesfulle og uviten om hvor tøft det er.

Alt av selvkritikk forverres av slike som deg. Som så bestemt innbiller seg at man bare skylder på at man ikke kan jobbe. Som virkelig tror at jeg er mindre verdt enn deg fordi jeg ikke klarer å stå i jobb. Jeg er kanskje sterkere enn deg. Jeg har mer vilje enn deg. Jeg har trolig mer selvinnsikt enn deg. Jeg har tydeligvis mer troen på andre enn deg. Jeg håper mer enn deg. Hver dag. Jeg viser andre mye mer forståelse enn deg. Jeg er ikke mindre verdt enn deg, men jeg er heller ikke mer verdt enn deg. Vi er likeverdige du og jeg. Frisk eller syk. Jobb eller avhengig av NAV for å overleve. Og mens du lever livet, er det andre som gjør nettopp dette; Overlever på det lille de har og har rett på. Noe som gjør oss fattigere, men også så mye rikere enn deg. Vi har håp og små gleder. Det kan jeg love deg at veier mye mer enn slike tunge fordommer. Troen.

En stor synd tror jeg er å leve i troen om at man er bedre enn andre. Ingen er bedre enn noen andre uansett farge, sykdom, legning eller levemåte. Vi har bare forskjellige ting vi må leve med, og derfor forskjellige måter å leve på. Om vi som sitter i systemet kunne snakke høyt, føle oss likeverdig og forstått, hadde det vært mange hoder som hadde snudd, mange hjerter hadde knust og mange tårer ville blitt felt. For du kan si hva du vil om de som er i NAV. Du kan uttale deg så mye du vil. Men du kan aldri forestille deg hvor strenge vi allerede er mot oss selv for å ikke ha noe annet valg, og likevel leve med daglig påminnelse av hvor lite man “duger” og at man ikke har like rett til ting fordi man er for syk til å gjøre det man skulle ønske at “alle andre får til”. Har du noengang kjent på den følelsen? Den kalles meningsløs. Har du noengang følt deg meningsløs? Det er en følelse jeg aldri unner noen mennesker å kjenne på. For uansett hvor stor, sterk, rik, viktig eller flink du er så kan følelsen av å være meningsløs knekke selv den største, sterkeste og rikeste. Og når du føler deg liten, svak og fattig blir den følelsen desto tyngre å bære på.

Så du som sitter å peker fingeren din langt oppi ansiktet vårt. Du som tror du vet. Du som tror du kan uttale deg om ting du ikke har peiling på. En ikke så vakker dag blir du kanskje permittert, alvorlig syk, går på veggen eller opplever noe som gjør at du selv er avhengig av NAV. Hva gjør du da? Har du fortsatt samme oppfatning av hva du anser som en “naver”? Jeg tror du fort vil endre ditt synsperspektiv fra fugl til frosk og åpne de sneversynte øynene dine. Du vil først da innse at livet ikke alltid blir som vi håper eller ønsker, uansett hvor mye viljestyrke og pågangsmot du har. Noen ganger har man ikke noe “valg”. Kanskje du nå sitter i samme båten som de du hele tiden har seilt forbi i din stolte store seilbåt, og plutselig har vinden i seilet ditt gitt deg litt motvind også!

Dette er egne ord, og jeg vet at det er mange som kan relatere og mange som ikke kan relatere. Det jeg ønsker å få frem er at det er tøft å måtte være i en slik situasjon du selv ikke velger, og at det alltid vil være folk som ikke forstår deg og drar deg ned pågrunn av nettopp dette temaet. For det er nemlig ikke slik at det er enkelt å være avhengig av NAV fremfor å jobbe. Tvert imot. Jeg skulle helst jobbet fulltid og fungert optimalt, men slik er det dessverre ikke. Vi bruker halve livet vårt på å jobbe, så vi som er psyke bruker mye av livet på å prøve. Jeg skriver for alle dere som forstår meg, for at du skal vite at jeg forstår DEG. Men jeg skriver også til deg som blir truffet av dette. Husk at selv om man ikke alltid kan forstå seg på andre, er det like viktig å behandle alle mennesker med likeverd uansett hva dine oppfatninger er. #trehundreogsekstifemdageriåret

GOD HELG ❤️

Livet er ingen føniks..

De snakker om føniks som kan reise seg i asken og fortsatt ha like sterke og vakre farger. Noen ganger reiser jeg meg og er fortsatt dekket i grå aske. Asken skjuler fargene og gjør meg fargeløs. Fargeløs innenfra og ut. Fargene som var skinner gjennom et grått filter. Håpet om fargene forblir i håpet og etterlater et stort tomrom av; bare om. Fuglekvitring minner meg ofte om hvor skjørt livet er. At mitt liv er like skjørt slik som fuglen som synger inn solfylte eller regnfulle dager. Skjørt som at alt vi tar for gitt kan forandres på et sekund. Tiden vi har vil ikke komme tilbake, og tiden vil vise hva som kommer. Uten så mye som et glimt av kommende øyeblikk, skal vi leve og vente på tiden. Uvissheten om hva den vil gi oss. Hvilke minner morgendagen vil bli. Vil de bli gode? Vi forventer. Vi forventer godhet av tiden, men forakter det vonde. Det vonde som styrker oss eller knekker oss. Tiden vil vise. Tiden vi har hatt skal forme oss som leirefigurer med sjarm og sprekker. Tiden vi får skal gi oss rom for å vokse. Vokse fra og vokse til. Vi skal etterlate oss handlinger omgjort til minner. Tiden har makten over minner. Vi har makten over godt eller vondt. Vi kan selv velge hva vi skal minnes som. Latter eller tårer. God eller ond. Vi kan ikke gjøre om det vi har gjort, men vi kan fortsatt gjøre. Alt vi snakker om som skal bli, blir ikke alltid som vi sa. Vi må takke for det som blir og det som ikke blir. Vi må takke for de små tingene vi ikke trodde var store. Vi må si unnskyld for utakknemligheten over de store små tingene. De store minnene. De snakker om drømmer store og for mange så uoppnåelige. Mine drømmer er hverdagslige ord som jobb, hus og stabile dager. Deres drømmer er millioner. Mine drømmer er hundre og mindre. Vi skal alle leve hver for oss. Vi skal alle leve sammen. Vi skal alle ha levd sammen, hver for oss i samme verden. Vi skal alle leve i samme tid, med forskjellig tid til, minnes forskjellig, gjøre forskjellig, være forskjellig på alle mulige måter, oppleve samme ting forskjellig, reagere forskjellig på samme ting, vi skal alle være forskjellig. Vi skal alle tenke forskjellig, men det er noen ting vi alle forskjellige mennesker på jorden skal være like takknemlig for uansett hvor forskjellige vi er; Livet, helse og tiden vi har med hverandre. Tre ting vi ALDRI skal ta for gitt. Tre ting vi ALDRI skal behøve påminnelse om å være takknemlig for, hver eneste dag resten av livet.

GOD HELG ❤️

Vil du spinne eller spise fluer?

Så var det påske da folkens! Eller hjemmepåske må jeg vel si siden det skal påpekes i alle sosiale medier at vi er hjemme. Ikke bare påske. Så til alle dere som aldri har noe annet enn “hjemmepåske” hvert år, god “vanligpåske” til dere? Jeg er ikke en av de som er så heldig å ha en hytte å reise til i påsken, så om man ikke savner en hytte å reise til ellers i året, skal man jammen meg få påminnelsen i år! Eller misforstår jeg det med hjemmepåske? Karantenepåske? Samme hvor vi er, så lenge vi er sammen med de vi er glad i, ikkesant?

Ja, så var det dette med å være sammen. Noe vi tidligere kanskje tok for gitt når det nå er en ting vi ikke kan. En annerledes påske for noen, for andre ikke. For det jeg tror vi kommer til å merke aller best i år er at vi ikke kan være med hvem vi vil, hvor vi vil og gjøre akkurat hva vi vil. Noe som kan få de fleste av oss til å kanskje ta opp gamle hobbyer eller gjøre ting vi aldri ellers tar oss tid til i det daglige livet før Coronakrisen ankom landegrensen vår. Legg merke til at jeg sier tar oss tid til og ikke har tid til. For det er rart det der med at når vi plutselig ikke har noe annet valg, ser vi at alle de timene vi nå “plutselig” har blir vanskelig å fylle for mange av oss. Jeg har snakket så mye om alt dette i tidligere innlegg, men som jeg tror veldig mange ikke tenker over før de faktisk sitter i situasjonen som vi gjør nå alle sammen. Vi skal alle sammen utføre en dugnad som vil sette mange mennesker i posisjoner de aldri hadde tenkt skulle hende dem og kan plutselig sette seg inn i situasjonen til andre som lever med dette hver dag. Jeg snakker da om ensomhet, arbeidsledighet og psykisk sliten. Noen innser at de bruker for lite tid med mennesker de burde, andre kjenner på savnet fordi de vet hvor dyrebart det er å ha menneskene sine rundt seg og andre trist nok merker ikke store forskjeller på denne sosiale distanseringen, fordi de er ensomme hele året ellers. Være arbeidsledig og da ha mindre inntekt enn normalt og kjenne på frykten for sykdom. Frykt for det ukontrollerbare og ukjente. Ja, det er nå vi kan kanskje få en forsmak på hvordan andre som sitter i andre situasjoner enn oss selv, har det i sin hverdag. Uttrykket; du vet ikke hva du har før du mister det, har aldri hatt så felles forståelse som den har nå. Vær der for hverandre!

Så tilbake til dette med tiden vi har til overs nå. Hva gjør du? Går du mer tur i skog og mark eller blir du sittende mer foran glanekassa? Blir du kreativ eller tafatt? Får du lavere eller høyere skuldre? Om jeg skal gjette på hva som gjelder for mange, så er det at vi har senket skuldrene fra det daglige stresset, og finner frem kreativiteten og andre aktiviteter som tidligere ikke er prioritert. Jeg tror trist nok at denne epidemien får mange av oss til å lande litt fra alt som jeg vil kalle moderne sosialisering og ta oss tid til det som gir oss mer ro i sjelen enn stresset vi bærer på i vår ellers så hektiske dagligliv. Vi får endelig tid til å puste med magen og kjenne solen i ansiktet før den så vidt stikker frem før den bytter plas med månen.

“Nå som påsken er her og gul er fargen som fremmer kreativiteten, kan vi kanskje bruke fargen og vårsolen som inspirasjon til å bruke hodet på annet enn stress” 

Det kan fort bli lett å falle i dårlige vaner som er vonde å vende i disse tider. Jeg var også en av de som tok denne krisen tungt på kroppen de første ukene. Ble sittende å lese altfor mye nyheter til det punktet at drømmene mine inneholdt sperringer av Ullensaker kommune fordi epidemien hadde forverret seg. Det er viktig å følge med litt, men ikke la det gå deg helt til hodet. Ta deg heller en liten pause fra nyheter og bruk hodet på noe som gir deg tid til å tenke på noe annet.

Jeg klarte heldigvis å ta meg selv i nakkeskinnet og endelig dra frem symaskinen som har stått ny og ubrukt i flere år. Selv om jeg ikke er en av de som har bidratt med sying av smittevernutstyr, så må jeg ærlig innrømme å si at de hittil 5 syprosjektene som har entret klesskapet mitt med selvprodusert og egndesign av gamle klær gir følelse av mestring, produktivitet og en liten mening i lange dager. Bruke hodet og kreativiteten blandet med farger, gir en undervurdert hverdagslykke som gir deg en indre ro. Farger er generelt undervurdert og noe vi absolutt ALLE sammen trenger nå om dagen!

Om du ikke er en av de kreative sjelene som har en hobby å drive med, så anbefaler jeg å omringe deg med farger. Ta på deg den genseren du føler er for knæsj, fargelegg, farg håret med en balsamfarge du kanskje ikke har turt tidligere, eller bare legg ekstra merke til alle fargene som nå titter frem i naturen. Sett på komedier, ikke skrekkfilmer. Humor er den beste fargen for depresjoner og nedstemthet.

Personlige tips til mer farger og oppløftende påvirkninger i dagens hverdag:

Dokumentar: HEAL – for et godt mindset.

Realityserie: RuPauls drag race – med farger, humor og oppløftende budskap.

Serie: The good place, after life og Jane the virgin. Disse seriene har gitt meg noe hvertfall.

Jeg anbefaler også laste ned en app på telefonen som heter ‘paint by numbers’. Den er et fint avbrekk fra TV, omverdenen og FULL AV FARGER! Skru av TV og gjør noe annet innimellom. Personlig kan jeg noen dager bli ekstra nedstemt om jeg føler jeg ser for mye TV og gjør altfor lite produktivt. Du kan gjerne kalle å fargelegge lite produktivt, men likevel sitter du med en helt annen godfølelse enn om du sitter foran TVen. Om du ikke ønsker å følge noen av tipsene så kan du alltids beundre det fine fargespillet som så fint vokser seg lenger i etterveksten for hver uke som går.

“Det er utrolig viktig å prøve å se fargene i alle mørke situasjoner, og nå trenger vi alle sammen farger enda sterkere enn før. Kanskje sterkere farger enn vi er vant med. Om det er hva vi kler på oss i eller hva vi gjør” 

Jannicke ble spilt på repeat i kassettspilleren på barnerommet, og jeg kan fortsatt huske sangtekstene, melodiene og hvilken rekkefølge sangene kom i på de gamle kassettene, som tekstene nå gir mer trøst enn de gjorde som liten. Og som jeg har sagt tidligere, er ofte barnesanger noe vi voksne nesten har mer behov for enn barna våre til tider, og det er kanskje i tunge tider det er viktig å huske på at når vi som barn fikk høre at det alltid blir bra igjen, stemte det som regel. Vi måtte bare lære oss å være tålmodig.

Hør på sangen – – > Jannicke – farger og fantasi

Så med andre ord; nød lærer naken kvinne å spinne og i nøden spiser fanden fluer. Hvem av de er du?

Jeg valgte å være en naken kvinne som spinner, dro på meg kreativitetshatten og satt igang med syprosjekter. Her er et av de enkleste. Her har jeg bare sydd vest/topp av en altfor stor strikket genser! Flerbruksplagg ble det også. Ermene ligger fortsatt og venter på å bli brukt til et annet prosjekt, så vi får se hvor mange plagg EN genser kan utgjøre. Jeg har noen fler ting jeg kommer til å dele, men vi starter i det små. Gjør deg selv en stor tjeneste; sitt ikke å spis fluer mens du maler fanden på veggen med mørke farger. Da sier jeg heller det er bedre å kle seg naken slik at å spinne blir en viktig og selvpålagt nødvendighet i alt det som nå føles som en uendelig elendighet i en verden som nå ikke er slik vi kjenner den. Men det blir bra igjen – vær tålmodig ❤️

GOD HELG og GOD PÅSKE 🐥❤️